Sunday, November 02, 2008

Stor(arted)e kinodager

Soundtrack: Heather Nova. Og tror faktisk jeg kom gjennom nesten hele back-katalogen hennes iløpet av denne skriveøkten. Haha. Må bare få nevne at "Storm" og "South" er magisk musikk og gitarpop på sitt beste og at "Fool for you" er en vanvittig betagende sang. Men den absolutte favoritten er nå fremdeles "Verona" - som til gjengjeld er en av de vakreste sangene noen noensinne har komponert. Fine damen. Fine musikken sin, det. "Feels good, it feels like poetry"; and so it does, too!

Noen flere oppdateringer, fra filmfronten og innenfor andre anliggende, dvs mest film for det er stort sett det denne helgen har bestått av. Først og aller fremst: den nye Bond-filmen, som har hatt internasjonal premiere nå, sist fredag om jeg ikke erindrer feil, men kun i engelsktalende land ála Storbritannia, Irland og USA. Heldige mennesker - som vanlig. Her i Norge må vi vente til neste helg, om man da ikke er "kjendis" og fikk delta på den eksklusive førpremieren på Colosseum lørdag kveld, der både regissørmannen Marc Foster og "flere av filmens superstjerner" var tilstede. Og i den sammenheng; det absolutte lavmål av tabloidjournalistisk virksomhet - som jeg har vært uheldig vitne til - inntraff idet Bond-piken Olga Kyrulenko, verdens nye superactionstjerne, skulle intervjues av en VG-journalist som ikke hadde peiling på Bond, eller actionfilmer, og knapt nok kunne engelsk; en uhyre pinlig affære som attpåtil ble filmet. Stakkars Olga. Men hun stilte nå opp, i allefall, og var ulastelig antrukket, og tedde seg upåklagelig overfor den talentløse journalistdamen, medbringende en Hollywood-glamour som er sjelden vare i dette landet, og definitivt ikke syntes å høre hjemme her. Hun så en smule malplassert ut. Og relativt ubekvem etterhvert; er det rart. Men stilig at de fikk henne til å komme, overhodet; skulle gjerne vært der selv og sett på. Ikke minst for å få med meg rød løper-stemning, og kjendisoppmøte og høy champagnefaktor. Menn i dress og bilutstilling, så fantastisk ut. Dessuten, filmen som sådan! Men vi vanlige dødelige, som ikke har VIP-pass eller finaleplass i "Skal Vi Danse?", eller holder på tronen som tidligere kulturminister, må dessverre belage oss på nok en uke med neglebitende avventing. For man er, naturlig nok, forferdelig spent. Ikke like ille som foran "Casino Royale", siden jeg nå vet mer om hva jeg har i vente, men likevel; det er en uutholdelig nervepirrende begivenhet, med enorm fallhøyde. Jeg er så redd for å bli skuffet. Imidlertid er det nå en del vettuge folk, deriblant mange kritikere og hardcore fans, ála meg selv, som har sett filmen - og publisert sine mer eller mindre betryggende anmeldelser på Imdb, og andre nettportaler for oss spesielt interesserte. Og etter de første reaksjonene å dømme har man visst ikke allverdens å grue seg til, akkurat. En snodig og ubestemmelig affære, sier de fleste; noen kaller den tidenes beste, andre synes den suger potetskrell, og noen sammenligner den kun med Jason Bourne; så intenst at de glemmer å vurdere selve filmens handling. Men det er, like fullt, en god indikator på hva slags format og typetegning "Quantum of Solace" har lagt seg opp mot, idet den etter sigende er meget lik alle de tre Bourne-filmene, både i kameraføring og historie, men som en ihuga Bourne-fanatiker ser jeg ikke helt hvordan dét kan være en ulempe. Hvis den innehar en brøkdel av standarden til Bourne-trilogien, er den for meg i prinsippet genierklært. Allerede. I alle tilfeller, det kan umulig være særlig ille, med et sådan inspirasjonsgrunnlag. Dessuten har jeg aldri gledet meg mer til møtet med en Bond-skurk; Mathieu Almaric er jo fabelaktig, og egner seg (etter hva som har kommet meg for øre) ypperlig for rollen. Ytterligere, et dødsfall som sender tankene hen til gamledagers Bond, hvilket jeg ser frem til, uten å virke altfor morbid, og en veldig veldig kul bil å glane på, og en veldig veldig fin overkropp tilhørende Daniel Craig å sikle på, også har man gjeninnført Walter PPK som standardvåpen. Hurra! Pluss at disse Bond-damene er vidunderlige, begge to, med Kurylenko som et absolutt høydepunkt i serien så langt. Hun er fabelaktig! Sp henne første gang i "Paris Je T'aime", der hun utmerket seg stort som vampyr, og er - dessuten - nettopp tilbakekommen fra "Max Payne", i går ettermiddag, hvor hun i utgangspunktet ikke var mye med, eller hadde så stor innvirkning på noe somhelst, ei heller ble tilkjent noen meningsbærende replikker; men det var da ingen av de involverte forunt, i den filmen; like fullt, hun gjorde et sterkt inntrykk og hadde en utstråling man ikke kunne unngå å bite seg merke i. Og hun var verdens peneste ben. Utvilsomt. Så, det blir kjekt å se henne i en rolle av litt større omfang, med litt mer å ta av, der hun ikke bare er det vakre alibiet, men en nevenyttig hevnerske med guts og muskler. Whey! Også blir det masse skyting, klappjakter, bilkjøring, gale franskmenn, vandring i ørkenen, kollisjoner, Felix Leiter, overvåkning, fancy gadgets, Judi Dench - joda. Jeg gleder meg. Spent som fy, men jeg gleder meg. Håper bare jeg får alle disse forhåpningene innfridd og ikke blir sittende der med en nesten, men bare halvveis-følelse som mange, øyensynlig, har kjent på underveis. Ifølge Imdb etc. De hevder den ikke har stil og sjarm og oppriktighet nok, og at den er for actionmettet, for lite elegant. For lite Bond. Vel, "Casino Royale" var ikke Bondsk for fem øre, og Daniel Craig er mer Clown enn han noen gang kommer til å bli 007, men jeg liker ham som skuespiller, og jeg likte CR som film. Den var aldeles glimrende. Den hadde alt det som en god spenningssak skal ha, med en medrivende intrige og et lekkert ytre, og resten får man bare sette i glemmeboken. Så, jeg forventer ikke av "Quantum" at den skal ha noe mer Bondsk preg enn forgjengeren - det er opplest å vedtatt at dette er "Bond for a different century", med alt det dette medfører; og det må man visst bare finne seg i, selv om jeg er kraftig imot denne fornyingstrenden - men jeg krysser fingrene for at det er en like god film. At den holder mål på et produksjonsmessig plan, og at den er flott å se på. Boksstavelig talt. Det bør den være. Just a few days - and counting!

Enn videre, om den overnevnte gårsdagen, så var det da klart for det jeg anser som årets arrangement på filmfronten, bortsett fra Bond-premiere og slikt, nemlig Den Store Kinodagen; i år som i fjor med et utvidet tilbud og halv pris på alle filmer, og nøyaktig som ved forrige anledning kom jeg meg på til sammen to filmer, og likte begge særdeles godt. Begynte klokken halv to med den svenske "La den Rette komme inn", som jeg hadde hatt lyst å se veldig lenge, og egentlig burde ha sett på BIFF, men altså: en merkelig, sosialrealistisk grøsser fra Sverige anno åttitallet, om vampyrer og fattigdom og mobbeofre. Om en liten gutt og en liten pike som ikke er som alle andre, og som finner hverandre i et felles ønske om hevn og samhold. Noen å holde fast i. Og en omverden som ikke forstår. Melankolsk, vellaget, billedskjønn, nydelig, klok. Og trist som pokker. Filmen er basert på en roman av John Ajvide Lindquist, som er en av mine yndlingsforfattere, og som jeg selvfølgelig har lest alt av - i likhet med Johan Harstad, som har skrevet forord til bøkene hans! - derfor måtte jeg nødvendigvis få med meg filmatiseringen også. Blir alltid litt ekstra spent, for ikke å si skeptisk, overfor filmer basert på favorittbøker, men denne var en befriende opptur, og vil fungere som et meget godt akkompagnement til boken for alle som har lest den. Hvorvidt de som ikke har lest historien på forhånd vil skjønne alt, og få fullstendig utbytte av alle de bisarre, tidvis uhåndterlige elementene, er en annen sak. Jeg kjenner meg dratt mellom irritasjonen over å vite hva som kom til å skje, hele tiden skjønne mer enn karakterene og se sammenhengene; hvilket strengt tatt kun er min egen "feil"; og gleden over å oppdage mengder av diskrét symbolikk og fascinerende detaljer som er lagt til kun for de innvidde. Lindquist har selv skrevet manus til filmen, noe som kanhende ikke er en entydig fordel, men jeg synes dialog og plot fungerte utmerket, og filmen står nesten helt støtt på egne ben. Regien er veldig god, cinematografien er i verdensklasse, klippingen supereffektiv, musikken likeså - selv om denne har fått en del kritikk, for å være i overkant pompøs; den minner om Philip Glass, og personlig syntes jeg den hadde en fabelaktig virkning. Det tekniske er upåklagelig, og det slår meg at vi aldri ville fått til noe slikt i Norge, men jeg lurer fremdeles på hva det er som gjør at svenskene er så ufattelig mye flinkere enn oss. For "La den Rette komme inn" er allerede et prisbelønnet, meget vel ansett og supersuksessrikt prosjekt som fremstår gjennomgående helproft, og til de grader gjennomarbeidet. Dessuten har det noen aldeles glitrende barneskuespillere i besetningen; som alle er amatører, imponerende nok, iallefall uerfarne som filmstjerner; deriblant Lina Leandersson, som på godt klisjéspråk er "et funn" i rollen som vampyrjenten Eli. Det samme er forsåvidt Kåre Hedebrant i hovedrollen som Oscar, likesom hans mange, nyansert fremstilte klassekamerater, men jeg synes (totalt sett) det er Leandersson stjeler showet. Hun spiller ufattelig godt, til å være tolv år, i det hele tatt: hun er en ufattelig god karaktertolker, og hun har en aura av frykt, trussel, ondskap og uskyld som er nesten for bra til å være sann. Kjemien mellom henne og Oscar er storartet, tilnærmet plettfri - i det minste mot slutten. De utvikler noe som er vennskap, og etterhvert mye mer, mot alle odds og på tross av hindre som kanskje ikke blir utforsket tilstrekkelig i filmen. Men man får et meget godt innblikk i det váre forholdet de inngår, og de vanskelige følelsene som oppstår dem imellom. Begge to har ansikter så uttrykksfulle at de sier mer enn alle replikkene til sammen, og kroppsspråk og mimikk perfeksjonert på linje med de ypperste utøverne i bransjen. Jeg ble relativt overimponert. Superlativene tilfaller, imidlertid, også de voksne i filmen; Oscars foreldre er på en prikk som de skal være, etter boken å dømme, det samme er Elis "fosterfar", dog ikke fullt så forklart som i romanform. Aller best skildret blir de mange miserable arbeidsløse i Oscars nærområde, som Eli tar livet av, en etter en; av ren tilgjengelighet fordi de er ute og vandrer om natten; og bihistorien om deres elendighet fremstilles med 100% seriøsitet og fullkommen, filmatisk portrettering. Her veksler man mellom samfunnskritikk og gjenkjennelig skildring av utstøtte mennesker, og det overnaturlige, nesten overdrevne horrorelementet som er jegeren Eli. Hun fremstår som et like utsatt offer; ingen vanvittig skurk, men heller en prøvet antiheltinne; i dette regissør Thomas Alfredssons finstemte univers. Når det er sagt, filmen er i overkant brutal og regelrett bestialsk, innimellom, og her spares hverken på blod, avskårne kroppsdeler eller andre skrekkfilmeffekter. Vi får dermed en slående kontrast mellom de lange, utmælende naturskildringene; klaustrofobisk snødrev og overveldende hvitt, svensk vinterland; og de brå mordsekvensene der uskyldige, såvel som mer skyldige, slaktes ned for fote - uten videre omsvøp. Ikke noe man ser til daglig, innen skandinavisk film. Men for meg var det en fortreffelig opplevelse, ikke minst fordi det blir utført med overlegg, med en behørig eleganse og bevissthet for materiale. Filmen blir aldri spekulativ; den er dramatisk, javel, men der følger en rød tråd av budskap og moral hele veien. Hadde dog et par altfor unge individer rundt meg i salen, hvorav en del valgte å gå underveis. Så, vær advart - foreldre og andre - selv om denne filmen handler om barn, er det ingen barnefilm. Det er, istedet, en utpreget voksenfilm om konsekvensene av et ikke-ivaretagende samfunn, der enkeltmennesker faller utenfor og må finne sine egne teknikker for å overleve - pluss noen meget originale vrier; innbefattet blodsugere og lignende; og en fantastisk skildring av Den Første Kjærligheten. Som, skal vi tro Lindquist, er av den evigste sorten. Og jeg kommer nok ikke til å glemme filmen hans med det første, heller. Masse heder og ære til alle medvirkende og jeg bøyer meg i støvet for nabolandets filmkunstnere. De har skjønt noe vi, åpenbart, ikke kommer til å skjønne på en stund ennå.

Hva angår neste filmen på programmet, hadde den flerfoldige sjangermessige likhetstrekk med det overstående, men med en helt annen "innpakning" og en vesensforskjellig mer amerikanisert stil. Tok med meg Imaginary Hero på "Max Payne", omtrent på direkten etter at jeg hadde overværet det svenske mesterverket, og det ble ikke det antiklimakset jeg hadde fryktet, men heller en videreføring av samme tematikk og kjennemerker, men - som sagt - i en annerledes utforming, og utnyttet på en ganske annen måte. Selve stemningen og de supernaturelle fenomenene fulgte med videre; dramarikken likeså, og snødrevet, og den uunnslippelige melankolien. Og god mimikk. Godt skuespill, generelt sett. Vi hadde, i utgangspunktet, foretatt vår beslutning på bakgrunn av en intens forkjærlighet for Mark Wahlberg, som spiller hovedrollen, og som - det skal sies - redder inn ganske så mye, der filmen ellers ville gått alvorlig på trynet. Han er en skikkelig Hollywood-storhet blitt, og meget velfortjent. Oscar-nominasjoner med mer. I motsetning til mange andre ensformige actionhelter, spiller han med både hjerte, sjel og muskler, og har en tilstedeværelse på lerretet som er få skuespillere forunt. Voldsom, tilknappet, overtydelig og barsk på samme tid. Og ufattelig sterk, som en mann livet har gitt voldsom medfart og hvis eneste målsetting, i øyeblikket, handler om rettferd og hevn. Hvilket er toneangivende for samtlige filmer jeg har skrevet om hittil, påfallende nok. Er det en tendens i dagens filmkultur, kanhende? The idea of getting even? Uansett, handlingen her er skrekkelig forutsigbar - som i betydningen: jeg hadde hele plotet klart for meg etter tre minutter - idet filmen handler om nettopp dette at Wahlbergs tittelfigur, Max, vil hevne seg på de ultradottene som tok livet av konen og hans lille sønn. Noe han selvfølgelig klarer. Men på veien blir han utsatt for det meste, det verre, og mere til; både demon-visjoner, forræderiske venner, politispanere på feil side av loven, skurker som plutselig ble likandes, Nelly Furtado i en komplett meningsløs og uthalt grinescene, diverse flashbacks, gylne toner, bakgårdsoppgjør, diskotek-lysblink og fiffig CGI. Hvilket minner meg på at i motsetning til de fleste andre av dagens "superheltfilmer" (ok, ja; jeg kaller MP en superhelt - han er en helt og han er super) blir dataanimasjonen her ikke benyttet på de store sloss-sekvensene, eller de evinnelige siste slaget. Her forekommer istedet bryting og baksing av menneskelig, høyst fysisk art, mens symbolikk og skrekk understrekes av datagrafikk. Stilig! Dette vil vi ha mer av! Meget bedre om teknologien kan brukes på et dekorativt, cinematografisk plan enn til å skape patetiske, stive og uengasjerende kamper mellom slemminger og dataanimerte skuespillere. Jeg bare nevner "Matrix reloaded". Som er et yndet hatobjekt, av denne grunn. En god historie som kommer helt i skyggen, og delvis ødelegges, av eviglange koreografi-oppvisninger fra folk som tatt rett ut av "Shrek 2". Ellers takk. Max Payne, derimot, fikk dælje løs på fiendene sine ifred, med strålende klipping og passende lydmontasjer til hjelp. Musikken var i særklasse, syntes nå jeg, og tegneserieeffektene når han ble slått ned var overmåte kule. Det samme var slow motion-teknikkene, kuleregnet, isbadingen og det okkulte. Norrøn mytologi, intet mindre. Og de små, fikse detaljene som fikk meg til å humre lykksalig. Rag Na Rock, anyone? Mange fortrinnlige trekk å finne her, utvilsomt. Filmens eneste, gedigne problem er at den ikke er gjennomført - overhodet - heller ikke på disse mest lovende områdene. Den har masse påfitt, masse fine grep og vellykkede tendenser, som den ikke klarer å utnytte. Eller flette inn så det synes naturlig. Det begynner så bra, også dabber det av. Man haler ut slowmo'en til det kjedsommelige, på steder der det ikke passer. Man simpelthen dropper blodskjerm-effekten mot slutten; det samme med "daterings"-logoene på husvegger rundtomkring. Skuespillere blir introdusert, heftig bygget opp, også bare forsvinner de ut i det store intet. Deriblant Olga Kyrulenko, overnevnet Bond-damen, som gjør en lekker entré, får vist seg frem i all sin prakt, leker mystisk og subtil femme fatale - og dernest bare kverkes, rått og brutalt, uten at vi får bivåne mordet engang. Men hun er fin i rød kjole, det skal hun ha. Også var det disse benene. Like fullt; hun blir et smertelig eksempel på alt det som klapper sammen under ambisjonstyngden i et prosjekt som prøver litt for mye og ikke flyter. Når det gjelder Mark Wahlberg gjør han sitt ytterste, og klarer brasene mot enhver formodning, og langt over det produksjonsselskapet hadde fortjent, men han får hele tiden utdelt oppdrag han aldri makter å fullføre og blir en litt inkonsekvent, ufullendt type som bare løper rundt i skinnjakke og er mutt og sint og helst vil dø. Dessuten skjemmes det hele av fæl dialog; fra en hyperbevisst litteraturkritikers synsvinkel; og en norsk oversettelse såpass langt under pari at jeg knapt gidder nevne den. Med ett rettmessig unntak: voice-over'en til Mark, som er nydelig. Uoriginaliteten er dog påtrengende, klisjéene stiller seg i kø, og ulykkeligvis klarer ikke filmen å bruke dem slik at det hele fremstår morsomt erketypisk, det blir mest - igjen - forutsigbart. Men spennende, det er den, for all del. Misforstå meg rett, man sitter jo på nåler hele tiden - idet man lar seg rive med, som man ofte gjør av slike filmer, og nyter synet for alt det er verdt. Fort sett, fort glemt, men blottet for underholdningsverdi er den absolutt ikke. Guilty pleasures and all that. Ironien er at den kunne vært så mye bedre enn det den er blitt, og dette blir en formildende og irriterende faktor på samme tid. Man ser, så tydelig, alle de gode idéene og vil gjerne gi ansvarshavende kreditt for disse, samtidig som det endelige resultatet ikke riktig strekker til. Man kjenner på spenningskurvene og merker seg de fancy vriene, den lekre kameraføringen, de flotte overgangene. Også...kollapser noe, et sted. Nå har det seg slik at jeg, av alle ting, også har befattet meg med dataspillet filmen er basert på, og må bedømme alle de sistnevnte i forhold til dette. Jeg er ikke kjent som noen stor dataspill-tilhenger, men "Max Payne" har jeg da vært gjennom noen ganger - og er, faktisk, en særdeles stor fan av opplegget. Og jeg har en teori om at regissør John Moore; dette også basert på mannens egne utsagn; var litt for opptatt av å følge dataspill-fansens ønsker om hva filmatiseringen burde inneholde, hvorpå han ikke klarte inkorporere alt sammen slik at det utgjorde en helhet, men istedet ble en mengde løsrevne hyllest-scener som viser spillets genialitet, men aldri får blitt noen skikkelig, god film. Den har nerve, men ingen flyt. Det fortoner seg som en check list der alle de obligatoriske "greiene" er med; fly gjennom luften og skyte samtidig, check, møte pen dame i skinnjakke som man ikke klarer knytte seg til, check; men Mila Kunis fikk da altfor lite å spille på; samt, filme gamle lagerbygninger og slitne bygårder i slaps og regnevær, check, check, atter check, klatre over gjerder og fly over tak, check, og pluss gjerne på med noen drømmescenarioer og kuldesjokk og Mark som griner. Check mate. Her finnes ingen kontinuitet, ingen røde tråder, ingen begripelig helhetsfølelse. Dessverre. Men som en hyllest til opprinnelsesleddet er den uovertruffent bra, og Mark Wahlberg overbeviser oss alle, nok en gang, om at den intelligente, subtile og komplekse tøffingen ikke er død. Heldigvis. Trenger ikke så veldig mye mer, igrunnen, men hadde foretrukket en regissør som klarte å utnytte potensialet og gjøre "Max Payne" til en selvstendig, helhjertet film, noe ála det den legger opp til. Eller innbiller seg at den er. Noe gikk ihvertfall galt, på et eller annet nivå. Kanhende lager de en oppfølger og fikser brasene litt bedre; om ikke annet, se den som et bevis på Wahlbergs dyktighet, vel anvendte nerdekunnskaper, animasjon av en annen verden, og Olgas flotte figur. Det er da verdt en kinobillett?

Så, takk til Bergen kino for en strålende kinodag, og en lykkelig Scara som kunne kose seg med konfekt, gratis smoothies og en hel formiddag i filmenes verden. Også dro jeg, med følge, på Opera etterpå og spiste middag og nøt en bedre cortado; i det hele tatt. God lørdag. Med et strålende arrangement som flere burde vite å benytte seg av, man må bare være litt mer kritisk mht hva man sender, f.eks., små poder ut på helt alene. Ingen av filmene vi så er spesielt egnet for dem under femten, men der satt barn helt ned i syvårsalderen i salen. Fy skamme seg, foreldre. Men dette er noe man ser hele tiden og det irriterer vettet av vante kinogjengere som meg selv, fordi de ikke har noe der å gjøre - da de ikke får noe utav filmen, hovedsaklig, men heller ikke har noe godt av å overvære slike sterke inntrykk i så ung alder. Jeg tror ikke voksne, eller ungdom for dens saks skyld, har helt respekt for det mektige, overveldende ved filmatisk påvirkning. Litt mer publikumsbevissthet takk, men ellers er det bare å slå seg løs og ta for seg av tilbudene og hylle talentfulle filmskapere for gode opplevelser. Takk!

1 comment:

Randi said...

Og takk og takk for strålende gode filmanmeldelser fra en ekte film entusiast og film kjenner. Film er et mye sterkere medium enn det mange voksne tenker på å ta innover seg........Men film på kino er best og veldig uunværlig i høst mørket.