Forbløffende lite elendig

Om hvordan jeg med ett følte meg som en veldig pliktoppfyllende og i overkant engasjert student. Endog fristet til å kalle meg selv akademiker. Forsøksvis akademisk, ihvertfall.

For, det må jo være et overtydelig tegn på akademisk overdose når man går i teateret; nærmere bestemt på Nationale Scene; for å se "Les Miserables", og konstant sitter og plasserer enkeltscenene i en litteræranalytisk kontekst. Altså, jeg fikk med meg hele handlingen, og den betagende musikken, og de fabelaktige kulissene - for all del - men jeg merket óg at jeg tok for meg stykket som helhet, alle disse komponentene inkludert, på en meget teatervitenskapelig, analytisk, og ikke så rent lite distansert måte. Hvilket forundret meg. Antar det har noe med dagenes andre aktiviteter å gjøre, og tilhørende opptatthet, idet jeg leser for harde livet for tiden (ihvertfall føles det slik) og er fullstendig innstilt på, oppslukt av, og entusiastisk fordypet i de flerfoldige verk på mine pensumlister. Derunder en hel liten bolk med lesedrama; alt fra antikken til modernismen til enaktere og pantomime; dessverre ikke noe av Victor Hugo, eller meget musikalteori, men mengder med teoretiske begreper og konsepter å benytte på teateret som sådan. Så, det beskjeftiget jeg meg med, til egen distraksjon og frustrasjon, der på første balkong - mens solistene sang og flaiende vagget og røykkanonene gikk for fullt. Ikke det at "LesMis" fremstår lite relevant; det er på alle måter et stykke det passer å studere og diskutere, og jeg har allerede sneket det inn under "obligatorisk erfaring" på studieplanen - eventuelt vil man kunne kalle det teori i praksis, i likhet med mye annet rart; men det føltes samtidig en smule foruroligende at jeg aldri kan klare å gi slipp på studietilværelsen og hensette meg til en (komplett) annen modus. Jeg forsøker tross alt å ha meg et liv ved siden av timene på Universitetet. Jeg taler de akademiske kvaliteter og idealer midt imot, til stadighet, og hele systemet synes å gå meg på nervene uten stans. Men, når alt dette er sagt, og surmult over; dette er kanskje ikke riktig tidspunkt for å ville unnslippe akademia, og det er kanskje bare et godt tegn at man lar fagstoffet svirre rundt oppi hodet også mens man befatter seg med andre ting, fordi eksamensperioden er nært forestående og man bør være opplagt og rede for dennes utfordringer - man har liksom ikke fri et eneste sekund disse ukene, man går omkring og bearbeider kunnskap kontinuerlig og på høygir. Hjernecellene summer og durer og prøver å trekke de store linjene, og få klarhet i alle de subtile, mer eller mindre suspekte detaljene fra fordums tiders filosofer, med flere, og jeg får vel heller se det komiske - og positive - i at også franske musikalepos får seg en omgang med "Brechtian ideals" og Derridas modeller. Kort fortalt var det sceneanvisninger, scenografi, koreografi, lyssetting og mimikk som stod i hodet på meg, der og da, og den verbale versus den kroppslige kommunikasjonen i en samsvarende eller divergerende sammenstilling. Legg også til tekst-vurdering og hermeneutisk anskuelse, hvordan man som publikummer kan ta innover seg opplevelsen både i sin opprinnelige form, og sett i forhold til de foregående av samme slag, og hvilken innvirkning egne forutsetninger på området måtte ha; for eksempel det at man har lest boken, sett filmen, sett musikalen, etcetera, hvorpå jeg gikk snarlig over til å bruke meg selv som idealtilskuer, og tok utgangspunkt i all min personlig opplysthet (...) for å sette en standard og vurdere adapsjonen, rekonstruksjonen, mulige moderniseringsprosesser, regissørens egne grep, andre varianter, den frie vinkling. I sannhet, man er blitt oversvømt mentalt. Traumatisert, som vi kaller det. Varige mén av mange ukers indoktrinering og innprenting av essensiell, samt litt mindre livsviktige fakta om teaterets tilblivelse og utviklling og det som vanskeligere er. Jeg har ikke engang lyst å gå nærmere inn på emnet, det får holde å erklære meg selv som informert, instruert og noe desperat.

Hva angår oppsetningen i seg selv, hvilket er vesentlig viktigere - og da i en mindre teori-relatert, mer subjektivt dirigert befatning - så var den absolutt fantastisk, storslagen og storartet; majestetisk, vil jeg nesten si. Ihvertfall mektig. Her har man til de grader slått på stortrommen og prestert det Mr. Teatersjef Himself (Bjarte è best!) kaller "en gave til Byen", noe teateret ikke tjener særlig med penger på (fordi den har vært så ufattelig kostbar), men som skal virke positivt på oppslutningen rundt et scenemiljø i Bergen og skape blest rundt dette. Og de har lyktes, heldigvis, både i publikumstilstrømning og på et mer kvalitetsmessig plan. Salen var fylt til randen, humøret var generelt på topp, og storsatsingen levde på (nesten) alle måter opp til både forventningene, bakgrunnsarbeidet og den omfattende ressursbruken. Først og fremst på grunn av staffasjen - faktisk - idet "Les Miserables", i DNS' versjon, er blitt en fryd for øyet; enda mer enn for øret; og har et voldsomt imponerende sett med kostymer, kulisser, karnapper og effekter. Man har investert millioner i det materielle, likesom i dyktige teknikere; og det synes; men man har vært seg det bevisst, og gjort kloke beslutninger, slik at det ikke blir påtatt eller "overdrevent" storslått, men bare utrolig stilig å se på. Overgangene er smarte, sceneskiftene likeså, interiøret er moderne, rekvisittene elegante, kjolene uendelig vakre; ja, alle karakterene er uhyre effektfullt antrukket og sminket og stylet. So far, so good; absolutt. Jeg klarer endog bære over med at de synger på nynorsk; at de overhodet har tort å oversette originalteksten er mer enn jeg fatter og begriper, men de kommer rimelig greit fra det. Veldig merkelig, i starten, å høre Fantine jodle ivei på noe som ligner Sognemål, men man venner seg til det etterhvert. Oversettelsen er ikke så dum, heller, fra et lingvistisk ståsted, og sangene flyter bra. Det er verre med uttalen til enkelte, spesielt de åpenbart østlandsktalende, men jeg kan ikke akkurat bebreide dem. Nynorsk er for søren ikke enkelt. Den som gjør seg best med talemåten er da også svensk, hvilket sier sitt. Men uansett språkform og diksjon; det låter som det skal. Melodiene fremstår sedvanlig nydelige, nesten overjordiske; det er ubeskrivelig, usigelig gripende å høre på. Nøyaktig slik det skal være. Forestillingens store svakhet; og, det må sies, dens eneste - men dermed desto mer påtagelige; er at skuespillerinnsatsen ikke alltid lever opp til sine omgivelser. Det virker som om folk har blitt såpass overinspirert av hele arrangementet, at de glemmer å gjøre sine roller med full vigør og opprikighet. Til tider tar det helt av; allting blir over-the-top på et menneskelig plan; idet folk fyker omkring og leverer sine replikker uten teatralsk innlevelse, men kun i privat oppgirethet. Det er heller ikke alle skuespillerne som er kvalifisert for de store rollene de har blitt utnevnt til, spesielt ikke sangmessig. Spilleferdighetene er det ikke stort å innvende på, egentlig; selv når energinivået stiger til værs, det blir i lengden mest sjarmerende; men vokalprestasjonene kunne med fordel vært bedre. Bjarte Hjelmeland har fortalt, høyt og lavt og i vilden sky, om hvordan alle hans ansatte nedla et enormt stykke arbeid i å forberede seg, og perfeksjonere seg, endog sendte han dem på kurs for at de skulle yte maks - men, dette tatt i betraktning, synes jeg det var i overkant mange falsknoter og litt for amatørmessige bevegelser rundt forbi. Mye av skuespillerkunsten handler, etter hva jeg har latt meg forstå, om å kunne te seg på scenen; noe det ofte skorter på i teatersammenhenger, overalt der man ferdes. DNS er ikke noe unikum. Men når man først setter opp "LesMis", forventes det liksom at absolutt alt skal klaffe og være erfarent, gjennomført og plettfritt. Og det var det ikke her. Men like fullt, all negativitet til side, de har gjort en kjempejobb og når de først slipper seg løs og lar alle hemninger fare, og man ignorerer et par totalt inkompetente birolleinnehaverne, så er det et forbløffende skue. I særskilthet andre akt, der flere av de mer rutinerte medvirkende får vist hva de kan, og der action-sekvensene virkelig kommer i gang. Samme med tårepersen; mine øyne var gjennomgående blanke og hjertemusklene lot seg pine. Den har rykte på seg for å være en av tidenes tristeste og mest dramatiske musikaler, og det er ikke uten grunn. Her er både mord, voldtekt, ran og barnemishandling, tonesatt til besnærende, melankolsk orekstermusikk, og grufulle, naturtro slagscener avløses av ensomme solonumre, der de mistrøstige skjebnene til "de miserable" kommer klarest til uttrykk. Naturligvis blir det brutalt, men det forekommer meg også særdeles vellaget og profesjonelt. For ordentlig å komme inn i historien og dvele ved de enkelte begivenhetene, måtte nok forestillingen vært lenger - jeg synes det ble litt oppstykket, innimellom, i forhold til den originale Hugo-historien jeg kjenner litt for godt, men siden den allerede klokker inn på tre timer inkl. pause er det kanskje for mye forlangt å skulle ha skrevet inn enda mer. Slik musikalen fremstår nå, er den en scene-for-scene-oppsummering av hovedpersonen Jean Valjeans liv; den begynner med hans løslatelse fra fengsel/straffeleir, og følger videre hans ferd mot karrierestegene, suksessen, familielivet, tragediene; gjennom gode gjerninger, hans kompliserte (med skjønne) forhold til datteren Cosette, og hans medvirken i den franske revolusjonen. Som her blir behørig og meget intenst skildret. Masse kudos for dét! Forvandlingen fra ung røver med lite håpefull fremtid, til anstendig velgjører og utpreget gentleman, er også forbilledlig gjennomført. Det handler om de fattigste av de fattigste, de som lever på storbyens absolutte bunn-nivå; der forbrytelsene hagler og elendigheten råder; og Valjean blir uungåelig nok en del av dette, siden han har kjent det på kroppen, samtidig som han prøver hardt å beskytte seg selv, og sitt barn, fra alt det fattigdommen medfører. Det er sterkt, rått og utilslørt, og på teaterscenen blir det om mulig enda mer utbroderende - fordi det kommer så nært, og blir så nakent. Veldig stort kompliment til alle involverte, her spilles med hjerte og sjel. På godt og vondt. Dessuten må jeg få gi all mulig heder og ære (og åndenød) til hovedrolleinnehaver Sigurd Sele, som gjør en formidabel innsats, og som gestalter Valjean med all den kompleksitet, dysterhet og desperasjon som vel mulig er; han er oppgaven mer enn verdig og behersker den med glans, med en til fingerspissende avpasset presisjon. For en fyr. Således kompenserer han óg, på et vis, for eventuelle feil og mangler hos sine medspillere, og han er et funn i ethvert henseende; et talent jeg håper og tror vi får ser mer av siden, som med sin stemmeprakt, i god harmoni med Christine Guldbrandsens - jadda: Bergens egen superstjerne, i rollen som hans datter! - hever hele kostespinneriet til nye høyder. Det samme gjør Tonje Bakken - helt på egenhånd - som en ufattelig nydelig Eponine. Lasse Lindtner (Javert) er en fremragende karaktertolker, men har ikke den helt store syngeevnen å stille opp med, mens Helge Jordal (vertshuseieren) bedriver briljerende overspill med både sang og fakter uten like. Jeg er nå storfan av dem begge, uansett, så jeg greier ikke komme med de mest kritiske betraktninger. De leverer og har personlighet nok til å gjøre god figur, selv når de høye tonene sprekker; de har publikumstekke herfra til månen. Folk begynner å juble bare Jordal er i nærheten av scenekantene. Og han fortjener det. Følgelig er det bare å slå fast; jeg synes hele hovedensemblet gjorde en ytterst hederlig innsats, og - selvsagt - resten av bidragsyterne likeså; de skal alle ha ros; og jeg må bare overbringe alle mine gratulasjoner og fabulasjoner til vår nye Teatersjef og hans stab, som har klart brasene og fått DNS tilbake til gamle storhetstider - med en flott, og - igjen - helhjertet oppsetning. Som gjorde en ellers grå og litt begivenhetsløs Onsdag særdeles mye mer minneverdig. Og, når de da kaller det en "gave", er det ikke annet å avslutte med enn et stort og overstrømmende takk, tusen takk til gjengjeld. Vil ha mer av dette. Vil ha mer teater. Det er jo, unektelig, en grunn for at jeg studerer det; og jeg tror muligens at "Les Miserabes", anno DNS 2008, satte fingeren på alle de elementene jeg elsker - alt jeg lar meg fascinere av - ved teaterbransjen som sådan. Okei, med det resultat at jeg gikk hjem og foretok en akademisk analyse, men også som et inspirerende innslag i studiehverdagen; avkoblende og velgjørende på samme tid. Trengs ikke mer enn det.