Fallende tepper

Soundtrack: Philip Glass - musikken fra "The Hours" - som jeg endelig har fått tak i, etter mye leting, og som nå går og durer på repeat, på mitt særdeles avholdte stereoanlegg. Trenger vel knapt understreke hvor fantastisk dét er. Hensetter meg umiddelbart til den gripende, kreativt ladete, og uhyre suggererende atmosfæren fra filmen; slik Glass' filmmusikk også har for vane. Min absolutte favorittkomponist nest etter Morricone - som han også, i all åpenbarhet, er inspirert av - og enhver film blir mer minneverdg i det øyeblikk han legger til sine akkorder. Applaus. Og for en film, da, gitt. Favorittfilm, uten tvil, og en maktdemonstrasjon i alle ledd. Et meget unikt tilfelle der man forguder boken, filmen, musikken, skuespillerne OG de reelle personene skuespillerne fremstiller, samt deres bøker; det skjer ikke hver gang. Men så kjekt når det skjer!

Og som vanlig når får anledning til å overvære slike fantastiske kulturopplevelser, ála "Les Miserables" - ja, ála de fleste andre musikaler og teaterstykker, i en eller annen forstand - så blir man inspirert. Affisert, engasjert, stundom irritert, oftest fascinert; uansett, man får et kick, og befinner seg med ett i en sinnstemning som, på sin side, avstedkommer nye kulturelle uttrykksformer. Ekfraser, som de så fint kaller det. Dikt i en annen dikters ånd, dikt om andre kunstneres verker. Kultur om kulturen, annengrads utføring. Jeg skriver om det skrevne, også får det heller være at folk (muligens?) har skrevet det før meg; jeg føler et behov for å uttrykke meg skriftlig som ikke kan undertrykkes, selv når man beveger seg over allerede opp-pløyet mark og henter innskytelser og påhitt fra andre. Men hva skal man med eksterne kilder, om ikke benytte dem? Jeg henter og bibringer, og hyller med glede dem som var til inspirasjon in the first place. Akkurat her: til Bjarte, og besetningen, og en viss hovedrolleinnehaver. Dernest supplerer vi med rødvin, "Heroes", Adrian Tomine, og mere Glass, også får vi følgende:

"Balladen om Jean Valjean, solo"
i Sigurd Seles skikkelse
av Scaramouche, Po(t)eten, som ønsket å skrive på innskytelse; umiddelbart etter å ha sett ham stå der, på scenekanten, med poplinsfrakk og luen i hånden, syngende ut all sin sorg etter å ha mistet alt han eide her i livet - likesom muligheten til å få det igjen - eller "Valjean Aleine", som det het i nynorsk omsetjing. Såh, dette er et stykke poesi om Valjean selv, og hans historie, samtidig som det baserer seg på en scenisk fremstilling og på teaterets konvensjoner. Endog noe om musikalens egenart (og oppsett), hvordan følelsene formidles gjennom sang og deklamasjon og - gjerne - klisjéer. Både Brecht og Flaubert så nødvendigheten av dem, og sistnevnte brukte dem aktivt, fordi livet er umulig å beskrive uten deres hjelp, og førstnevnte brukte musikalen til det meste, selv i politisk øyemed, så; hvorfor ikke. Sist men ikke minst er dette basert på mitt (akk så uforglemmelige) inntrykk av Sigurd Sele, på scenen, med rufsete oppsyn og sjuskete bakgrunn; og likevel, så utrolig elskelig. En stor sanger, en flott skuespiller, og en eksepsjonelt ikonisk rollefigur. Min hyllest!

mannen står i majestetisk ensomhet
på scenekanten
av sitt samfunn

hever hodet over lyset
lar de skimrende kontraster farge seg
med brede penselstrøk og tunge bakgrunnstoner
overstrødd med stjerneflekker, flimrer over gulvet
vandringsmannen teppe, bres snart over ham
men han er rede

mannen rår, i scenisk eneståenhet
dit sammfunnslivet
ikke lenger når ham,

rømmer bort i monologen
inn i refleksjonene, forskyver tiden,
bak et blåsvart teppe av forfalsket natt,
en senket ro, en tiltenkt trone
fanger så uendelighetens strøm

han er en majestet, en mann
som våger, grubler, graver
over det som før var ham forunt
et sådan menneske

som bærer
ingen drømmer
bare livets byrde på sin høyre skulder
skrått, over den venstre
ser sin fiende parat
i nummen viten

slik en lengsel, slik en ondskap
hans elendighet
men stundom, idet lyskuplene slukkes,
og menneskenes evighet er absolutt
han strander på en stille time
og lar seg føre ned mot glemselen
og oppvåkningens dyp
og hører vennligere stemmer
tale
til ham, om ham, om en annen ferd
som kunne føre ham på andre tanker
og han besynger dem, for egen skyld

han vrir sitt blikk mot tomme scenegulv,
man har gått over
han vrir sitt sinn mot tomme scenebilder,
man har blitt malt

han ser litt liv som i teateret
idet han, stående på scenekanten,
føler seg kun som dets majestet
men ingen hersker
ingen hater, intet håp å finne, ingen handling,
intet mer
men alle hører

mannen løfter idealene,
og hever stemmen, river sønder
følelser
i allting sett og hørt, i alle ledd,
han griper fatt i mot og skam og synd
og salighet, og mulig lykke,
lar egne sanser flomme
så ingen hulrom får stå åpne,
ingen dører stå på gløtt,
og intet bli fornektet, intet usagt, intet ugjort
ingenting forglemt
alt hva man aldri kunne glemme,
og alle ord man aldri gav, men skulle sagt
på ny, på ny, mens tonen når crescendo
enetalen nærmer seg sin slutt
alle skal få høre

alle hører, alle vet
til teppets fall