Stundom, bare stundom, får man muligheten til å overvære filmer som man innser at kommer til å bli nye favoritter, eller tilskudd på favorittlisten, allerede før selve handlingen har begynt. Man har fått den behørige dosen hype på forhånd, selvsagt, og beskjed fra pålitelige filmkjenner-mennesker om at dette er et stykke kultfenomen man simpelthen ikke kan (tillate seg å) gå glipp av; man har lest seg gjennom sitater, credits, kommentarer på imdb, man vet hvem som spiller, hva de spiller, hvordan de ser ut, hvem som skrev boken manuset bygger på, hvem som har sponset kjøretøyene, hvor den er spilt inn, hva det skulle være; og med ett sitter man der - og skal se - også innser man at det er nøyaktig like bra som man hadde forventet. Man kjenner den mest intense lykkerus bre seg i kroppen over at filmmediet kan innfri og at det innfrir, ustanselig, og til de grader. Like fullt, det er ikke til å komme unna at man også må kjenne den berømmelige kriblingen idet produksjonsselskapene ruller over skjermen, denne kilingen i magen over de første frempek, første hint, om hva det hele skal innebære - slik det alltid forekommer meg å være filmpublikum - og det blir ikke enklere av at forventningene er så til de grader skrudd i taket; at man knapt får puste, bare stirrer, venter, avventer en eventuell skuffelse...som, altså, aldri kom. For dette viste seg å være et sådan spesielt øyeblikk av fullkommen godtgjørelse; og perfekt filmatisk uttrykk; da vi tre engelskstudenter og to lærere benket oss sammen i Auditorium A, til ære for "Rosencrantz & Guildenstern are dead". Og jeg må si, helt ærlig, at dette er et av de mest fabelaktige skoletimeoppsett jeg har vært overfor i min tid på Universitetet. Der satt jeg, klokken to om formiddagen, med sjokoladekake, kaffe og film på stor skjerm, pluss surroundlyd, og kunne nyte med god samvittighet da det hele faller pent innunder læreplanen og er pensum til eksamen. Hurra. God, gammeldags skolekino. Burde hatt mer av slikt, igrunnen, likesom kantinen burde bake mere kake til meg. Men, ja, tilbake til filmen - så er den basert på teaterstykket ved samme navn, signert Tom Stoppard; kollega og kritiker av Sarah Kane, huhei, og (aner)kjent for manus til blant andre "Brazil", "Shakespeare in Love" og "Enigma". Fine mannen. Han stod også for regien, her, og for overføringen av egen originaltekst fra bokform til lerret. Hvilket han lyktes særdeles bra med. Sjelden har jeg vært vitne til en mer gjennomført, usammenhengende film, i den rekkefølgen, altså: gjennomgående tro mot egen stemning og plot, og samtidig fascinerende umulig å bli klok på. Kort fortalt er dette en smal liten sak av en litteraturfilm, løselig basert på - eller, avledet fra - Shakespeares "Hamlet" og meget inspirert av Samuel Beckett (og hans "Waiting for Godot"); to store teaterdiktere som begge synes å ha forfulgt meg de senere år, uten at jeg har noe å utsette på dét. Min santen, de er hyggelig selskap. Og her har de da bidratt til atmosfærisk konstruksjon, og typiske sjangertrekk, idet historien er formet rundt to omflakkende fyrer (senere omtalt som Rosencrantz og Guildenstern) som ikke riktig vet hvor de er på vei, eller hvem de er, eller hva søren de bedriver, men så møter de en teatergruppe på rundreise, ledet av Richard Dreyfuss, ingen ringere, og dermed settes de absurde begivenhetene for alvor igang. Våre to litt merksnodige antihelter, som fremstilt av Gary Oldman og Tim Roth; begge i storform; vikler seg inn i et komplekst, eksistensielt meta-drama, med et vanvittig lag av speildimensjoner og fourth wall-nedrivning, plassert midt i de reelle, historiske omstendighetene bak "Hamlet". Det hele finner sted i middelalderen, på Shakespeares egen tid, og utpå bondelandet; med daterte kostymer og passende musikk/opptreden, dog iblandet visse modernistiske elementer - som en gedigen hamburger. Verdens største lunsj, som Oldman plutselig drar frem fra innerlommen. Således kombineres gamle skikker med moderne teknologi, og momenter fra vår tid blir inkorporert i en oldtidssetting. Det fortoner seg som en slags tragikomedie, der mye av humoren ligger i kontrastene mellom det naturlige, innlysende, og det høyst upassende, mens den likeledes - og, vær advart - har en i overkant tragisk slutt. Man veksler konstant mellom gjenkjennelige skikker og påfølgende motsetningsscener; der kommunikasjonen tar helt nye og uforutsette, nærmest uforklarlige vendinger. Filmen benytter seg effektivt at det teatralske ved teateret, og fokuserer på teatertekstens litteraritet; her flyr det manusark omkring, til stadighet, og man både leser, siterer og former ens egen fortelling - som for å understreke hvordan det hele eksisterer, og har oppstått, på papiret. Når man ikke bruker sidene til å brette papirfly med, da, eller utnytter sjangergrepene på andre fikse, uformelle måter; hvilket Gary Oldmans rollefigur har en tendens til. Takket være hans nokså enkle og ureflekterte sinnelag, som dog bringer filmen ned på et behagelig lite høytidelig plan. Og det trengs. For i likhet med de fleste interessante litteratur-konsepter her i verden, dreier også dette seg stort sett om, og rundt, seg selv; og karakterene kommenterer egen væren, gjøren og deltagelse, likesom de stiller spørsmål ved omgivelsene og de ytre hendelsene på et nivå som ligner tilskuerens. De vurderer skuespillet som fenomen, dets oppbygging, dets viktigste bestanddeler, og de snakker om skuespillernes funksjon deri. Særskilt bør man bite seg merke i de mange fabelaktige bisetninger om tragedien og komedien, i en nærmest Aristotelisk ånd, samt Dreyfuss' mange festlige utsagn om nødvendigheten av at folk lider og dør. Hovedpersonene snakker aldri direkte til kamera, istedet er det gjennom deres dialog og ivrige, bisarre diskusjoner med hverandre at meta-faktoren kommer frem. De bringes, må tilnærmest magisk vis, fra tablå til tablå; også på initiativ fra denne Dreyfuss' mystiske teaterinstruktør; og de mange parallellhandlingene avløser hverandre og glir over i hverandre og fremstår snart som egne Univers, der man aldri kan vite sikkert hvilket bakteppe man er seg bevisst eller agerer imot. Kort sagt: manuset er ubegripelig vellaget og velkonstruert, og selve dialogen flyter som en annen amazonasflod, med sleivspart, aforismer og gullkorn i hytt og vær. Stoppard har gjort en kjempejobb og han burde, utvilsomt, fått en Oscar i belønning. Dette er screen-writing på sitt ypperste; basert på et play som av de fleste ansees som hans beste; så stappfullt med klassiske sitater at man nesten kan få spasmer. Kvaliteten på teksten har åpenbart óg hatt en fordelaktig innvirkning på resten av produksjonen, som holder et høyt og meget stilrent nivå. Cinematografisk sett er den tro mot sitt århundre, med blek estetikk og østeuropeisk landskap (som skal ligne Danmark), og visse likhetstrekk med "Withnail & I" - og "Syv nøtter til Askepott". Grått, vinterlig landskap, avløst av allting naturalistisk, trehvitt innomhus, som da igjen står i skarp kontrast til teaterets fargerikdom og de overnaturlige, overdrevne effektene. Og, selvsagt, den omskiftelige strukturen. Nye skuespill kommer til og flettes inn, nye skuespillere viser seg å være folk vi har sett før, i nye roller, men fortsatt innenfor samme historie, og lange sekvenser består utelukkende av Rosencrantz og Guildenstern som debatterer (omkring dette), duellerer, spør, graver, konkurrerer og utforsker sceneverdenen, samt improviserer og øver, som ordentlige skuespillere, og lar seg instruere av Dreyfuss og Hamlet selv, spilt av Iain Glen - superskurken fra den første Tomb Raider-filmen og en personlig yndling. Han gjør en strålende jobb, tross i å være tilsidesatt som en bifigur i sitt eget epos. Vi får glimt og utdrag fra de kjente monologene, fra en slags sidevinkel; derunder den udødelige "to be or not to be", og det siste, hyperbrutale oppgjøret, uten lyd! - kun via mimespill; og følgelig, med et helt annet utgangspunkt enn "til vanlig". Også fordi det fortelles fra statistene Rosencrantz og Guildenstern sitt ståsted; vi ser "Hamlet" utspille seg gjennom deres blikk, og er dermed underlagt deres forgodtbefinnende, og ville innfall. Både Oldman og Roth briljerer, som den ustadige duoen, og har et helt fantastisk, intenst samspill seg imellom; en kjemi av en annen verden; akkurat slik man kunne tenkt seg det, etter Stoppards opprinnelige skuespill å dømme. Mye av moroen, rarietetene, og den (derav) uforlignelige underholdningen baserer seg på deres idéer, og antageligvis egne improvisasjon; de finner på utrolig mye sprøtt og har en helt ufattelig, naturtro mimikk som er sjelden å se noe sted, innen kulturbransjen. Med andre aktører i rollene kunne det, kanhende, blitt en smule enerverende med all pratingen og vandringen rundt i ingenmannsland; uten annet enn øyekast og gestikulering til hjelp; men disse to holder godt grep om vår oppmerksomhet og lar det aldri bli ensformig. Strengt tatt har jeg aldri sett dem bedre. Scenen der Oldman oppdager en "evighetsmaskin", ála den folk flest har på kontorpulten i metallisk form, men som han da konstruerer utav gamle potter, er bent frem klassisk. Det samme er hans "game of questions", i behørig kompaniskap med Roth. Og etter nettopp å ha sett sistenvnte i aksjon i den berømte restaurant-scenen fra "Pulp Fiction", blir det litt av en overgang til rolletolkningen som barsk, filosofisk tragediefigur, komplett med ring i øret og anselig susp. Hamlet himself som kryper rundt på gulvet og imiterer kylling er heller ikke dumt. Jeg lå omtrent på bakkenivå selv, og lo, og det må da være et godt tegn. På den negative siden kan man hevde at samme handlingen her, med alle dens digresjoner og avsporinger og snodige fenomener, blir utrolig uhåndgripelig; for merkelig; man irriterer seg over at man - i likhet med samtlige andre involverte - egentlig ikke klarer å leve seg inn i det som skjer, fordi man oftest ikke forstår noen ting, likesom at der egentlig ikke finnes noen skikkelig beretning å spore. Eller noe å forstå, for den saks skyld. Det er også noe av poenget her. Samtidig, hvis man er i stand til å bare la seg rive med, uten nødvendigvis å skulle skjønne alle sammenhengene med én gang, eller overhodet, har dette anlegg for å bli en underfundig, oppfinnsom og aldeles storveis filmopplevelse. For en som befatter seg med de aktuelle dramatikerne daglig, og har et særdeles komplisert forhold til The Bard (les: en ubesluttsom mellomting mellom forelskelse og hat), blir det kanskje ekstra festlig å se deres (les: hans) verker bli utnyttet på denne måten. Omformet. Nyforvandlet. Alle gode ting er gjenbruk av de gamle gode tingene. Noe i den duren. Så nei, jeg er ikke helt objektiv i min respons, og jeg innser at man kanskje bør ha en del forkunnskaper, for ikke å si et litt spesifikt interesseområde, for å ha utbytte av dette - teorien, teaterstykket, tematikken - men likevel. At et er en god film kan ingen nekte for. Det finurlige kan også være flott, til tider, når man er i det rette humøret; når det tankevekkende vekker tanker, ikke harme; og bakmennene vet å plusse på med Pink Floyd (på soundtracket!), intertekstuelle referanser, vanvittige scenarioer og den komplette harselering med staut, selvforherligende høykultur. Jeg nyter å se det velkjente fra en original, ny vinkel. Og jeg nyter at filmer kan evne å oppfylle alle egne forutsetninger, og mere til. Jeg hadde mine tvil, rett forut for overværelsen, og de ble alle gjort til skamme; jeg hadde min innledende runde med skeptisk uro, men ble raskt beroliget. "Rosencrantz & Guildenstern" anbefales for alle litteraturinteresserte, alle som liker Britisk kultur og humor, i særskilthet Shakespeare, enhver som synes Gary Oldman er kjekk (ja, jeg hadde meg et lite fjortis-moment da vi fikk se ham i bar overkropp) og alle som er det minste opptatt av skikkelig fabelaktig filmmaking av den litt, øhm, sære sorten. Eneste aber'et er at filmen er eksepsjonelt vrien å få fatt i, men den kan kjøpes brukt (visstnok), lastes ned eller kopieres eller stjeles, alt ettersom, og don't try this at home. Alternativt får man melde seg opp i Engelsk 200-nivå på UiB og appellere noe voldsomt til lærerne om at de må holde nok en privatvisning - med innlagt sjokoladekake. Jeg fikk til og med brenne DVD'en. Takker!
[Image: Gary Oldman med dagens lunsj. Dessverre ingen kake. Legg, imidlertid, merke til anretningen - og coctailpinnen som holder det hele på plass. Middelalderen, anyone? Hohoho. Nuvel, det er allmenn kjent at Gary Oldman redder dagen, han har gjort det før, og jeg venter bare på at han skal gjøre det igjen. Ikke rart jeg vurderer ham som kandidat til Doctor no. 11, eller hur?]
Forresten, dette var min tredje formiddagsfilm (= kinobesøk rundt klokken to om formiddagen) på like mange uker. Imponerende. Skyldes filmfestivaler, kinodager og skolearrangementer, okei, men det er en påfallende tendens mot...noe, noe tidlig, noe i en annen døgnrytme. Jeg som omtaler meg selv som et konsekvent kveldsmenneske og greier og helst lever om natten. Men film kan man få med seg samme hva klokken er, og i hvilken forfatning man befinner seg. Merk mine ord.
2 comments:
Og vi håper der med tiden er en jobb for poeten i en spennende teater verden....teateret trenger litteratur mennesker som poeten.
ehen...ung gary oldman...!?! SÅ søt han var! *elsk*
Post a Comment