Kvantumsdebatt

Siste nytt fra agentfroten: SamleBond.
En personlig anmeldelse av "Quantum of Solace";
spoilers, annoyance & Craig-bashing ahoy.

[Image: "The New Bond" aka "Bond for a different Century", nemlig Mr. Daniel Craig, eller Craig the Clown som jeg fremdeles velger å kalle ham.]

Hmmm. Er nyss tilbakekommen fra en storslått premiere på "Quantum of Solace"; aka den nye James Bond-filmen;, på Bergens største kino, og eldste sal, Konsertpaléet Nummer Én - og det var en særdeles blandet opplevelse. Selve arrangementet var i imidlertid minneverdig, idet man fikk stride opp den røde løperen med fotografer og kjendiser tilstede, til lyden av gamle Bond-melodier over høyttaleranlegget og voldsomme halogenpærer som lyste opp halve bygget - og dernest var blitt tilgodesett med den aller beste plassen i salen, i godt selskap med alle VIP-gjestene; som da syntes å kjenne sin besøkelsestid særdeles dårlig, siden de ankom femten minutter etter at filmen hadde begynt og irriterte vettet av samtlige andre fordi de ble stående i midtgangen og diskutere, høylytt, hvor de skulle sitte. Alvorlig talt, det går bare ikke an. Ikke fant de plassene sine heller, men å spørre ut resten publikum! Da jeg var plassert ytterst ved midtgangen fikk jeg drøssevis med spørsmål om hvilken rad jeg befant meg på, og hvor de skulle gå hen og om de kunne bytte seter, bytte sal; det var komplett rotete og idiotisk. Holdt til slutt på å fike til et par av dem. Men, det skal de ha, de opprettholdt stilismen; iført gallakjoler og smoking, selvsagt, i motsetning til de vanlige dødelige som stort sett ankom i jeans og alleværsjakker. Selv klarte jeg å både passe tiden og stille passende "utkledd"; i mørk, Doctor-stripet dress og høye skinnstøvletter, komplett med slips og det hele, samt ildrød leppestift og diamanter i ørene for ikke å virke helt androgyn. Dro, med rimelig stort hell, en variant av Sean Connery på sitt mer feminine og mindre gjenkjennelige. Eventuelt Grace Jones. I alle tilfeller; og sistnevnte var da også Bond-dame; behørig antrukket for anledningen. Medbragt tonnevis med snop, forventninger, og magesekken ellers fylt av sommerfugler. Vel inne i mitt tiende år som Bond-fanatiker og veldig klar for nye eventyr med Favorittmannen. Så, hva skal man mene?

Først og fremst ble nå all denne staffasjen, på et vis, fullstendig upassende i den store sammenheng - uheldigvis - fordi jeg like umiddelbart måtte innse at dette ikke var klassisk Bond i noensomhelst forstand, og det eneste gjenkjennelige ved åpningsvignetten var MGM-løven og et halv-sekunds blaff av en rasende Daniel Craig. Filmer åpner uten gunbarrel-logo, men in medias res, som en direkte oppfølger til "Casino Royale"; sånn circa 20 minutter, i filmtid, etter der vi slapp taket sist. Bond er ute på hevntokt, per bil; han er oppriktig aggressiv, usedvanlig brutal, alt med rette; og han har en blødende Jesper Christensen i bagasjerommet. Denne klarer dog snart å snu om på historien og la Bond bli den jagede; det ulykksalige offer; idet han viser egen innflytelse og nesten får Bond og M drept under avhør. Bond setter dernest avgårde for å ordne opp i rotet, og må kjempe en bitter, personlig, og meget dramatisk kamp mot den mystiske organisasjonen der Christensens Mr. White er avdelingsleder/håndlanger og der den snart tilstedeværende Dominic Greene er en dypt involvert skikkelse. Han, igjen, spilles av Mathieu Almaric, den franske superstjernen, som jeg hadde forventet meg særdeles storartede ting av - i rollen som manisk og beregnende superskurk - men han levde ikke riktig opp til sitt rykte, eller tidligere prestasjoner. Han fremstår som en blek noksagt, og en komplett udugelig kjeltring, men det er da ikke skuespillerens skyld; det vil jeg ikke påstå; problemet ligger heller i manuset som er forvirrende og tynt og får det hele til å fortone seg som et mellomstykke, midt i Bonds mest intense sørgeperiode; og altfor tett opptil forgjengerfilmen; der en ny hovedfiende blir introdusert men aldri personifisert. I tillegg til Greene dukker der opp, underveis, en hel rekke skurker og slasker og ondskapsfulle mennesker, men ingen av dem synes å inneha noen sjefsposisjon. Vi får ingen klare, entydige svar på hva som foregår, og jeg satt gjennom hele filmen og spurte meg selv hva i himmelens navn som egentlig var poenget. Hvilket jeg, strengt tatt, fremdeles ikke er i stand til å forklare. Noe av problemet med "Quantum of Solace" er at den på alle måter bærer preg av å være en overgangsfase - den skifter, grassat, mellom å ville være nyskapende ikke-Bondsk, og bryte alle spillereglene, og dernest henvise i all overtydelighet til de gamle filmene og deres særegenheter. Det hintes og lirkes om utvikling av karakterene, henimot nostalgisk standard, likesom en del av dise gamle elementene forsøksvis synes å være på plass, men det blir aldri ordentlig gjennomført; det faller oftest totalt igjennom som løse, uengasjerende påhitt av noe som kunne blitt noe det ikke er. Bond nedkjemper skurk etter skurk, og sliter med egne demoner, men ender opp nøyaktig samme sted som forrige gang. Her forekommer ingenting nevneverdig whatsoever, og man kjenner seg fullstendig, enerverende likegyldig til enhver konsekvens, konflikt og dødsfall, hvilket neppe er meningen. Det blir bare så altfor, altfor tomt. Vår helt James Bond, i selvsamme Daniel Craigs skikkelse, fremstår som en hevngjerrig, plaget sjel - og lite annet. Han veksler mellom å fornekte og skjule sine motiv, som da til syvende og sist; slik det blir avslørt mot slutten; viser seg å kun bunne ut i hans sorg, den forferdelige forbitrelsen, over tapet av kjæresten Vesper som druknet i forrige film. Craig sutrer, griner og gnukker seg gjennom "Quantum of Solace", i sin helhet, og illustrerer enhver betydning av filmens såkalt "utydelige" tittel. La det være sagt: tittelen er perfekt, den er en utmerket definisjon på hva dette skal inneholde. Smertelindring. Sinne. I mengder av disse. Bond beveger seg fra den ene konfrontasjonen til den neste; han ruller opp den fremdeles like mystiske ligaens ambisjoner og intensjoner, og får - fortløpende - selskap av en viss frøken Camille, den tidligere kompanjongen Renée Mathis, og den smekre Agent Fields. Hvis fulle navn, visstnok, er Strawberry Fields; men dette blir aldri gjort noe poeng utav i filmen. Typisk nok. Imidlertid tilgodesees hun med en bortgang tilnærmet identisk den Shirley Eaton fikk i "Goldfinger", og dette understrekes så til de grader at man nesten får vondt. Gemma Arterton gjør uansett en strålende jobb, og rollefiguren hennes er av de bedre; dessuten får hun frem noen glimt av nostalgi hos hovedpersonen, gjennom forførelse, offer og oppriktig medlidenghet; men der sier det også stopp. Hun filtreres ut av historien via en fotnote og et forvirrende oppgjør med M. Likeledes med Mathis, og Bonds kompanjong og buddy; Felix Leiter, spilt av den glimrende Jeffrey Wright; som begge kunne hatt større og viktigere roller, men kun blir pregløse statister her. Judi Dench gjør en sedvanlig fabelaktig figur som MI6-sjef, og har upåklagelig kjemi med Craig, men får også for lite å spille på. Påfallende nok er det - like fullt - filmens midtdel, der disse er med og der Bond må kjempe mot byråkrati og korrupsjon, som fungerer best, i særskilthet fordi man oppjusterer dialogen til hovedingrediens og skaper aktiv spenning mellom karakterene uten våpen. Ellers går det mest i skyting, slossing, kveling, knuffing og forfølgelsesritt med ymse kjøretøy; deriblant luksusbiler, fallskermer og fraktfly; hvilket gjør filmen intens, men også lar den falle i en tradisjonalitetens thriller-felle. Det er umulig å ikke dra paralleller til "Jason Bourne" her; både på et teknisk og handlingsmessig plan. Fart, vinkling, estetikk; alt bærer soleklare likhetstrekk med tøffing-trilogien og dette er ikke nødvendigvis bare fordelaktig, siden "Bourne" er såpass langt unna Bond i stemning som det går an å komme, noe hovedrolleinnehaveren der i gården - Matt Damon - selv har gjort klart i diverse intervjuer. Når referansene da, i tillegg, makter å ikke fungere og man ender opp med en regi som er på sitt beste stereotyp og på sitt verste bare forvirrende, fra en Marc Foster som er veldig flink til dramafilmer og veldig lite flink til agent-action; og en klipping som er såpass inkompetent at man begynner å lure, for ikke å si skamme seg dypt og inderlig; sitter man gjerne igjen og gnir seg i hodet med raseriet på lur, heller enn å la seg rive med og forbløffes. Man har sikkert forsøkt å kombinere den originale og uventet nyoppfunne fra "Casino Royale" med noen preg av "naturlig fortsettelse", men har istedet endt opp med et halvveis håpløst stykke forglemmelighet; som er halvparten så god og dobbelt så lite Bondsk som sin forgjenger, den virker mot sin hensikt, idet den fjerner seg mer og mer fra det Bondske og lenger inn i sin egen lille actionifiserte antiverden. Her drikkes ingen Vodka Martini, istedet sitter Craig og bøtter i seg sitron-infiserte drinker på et luksusfly, for å døyve sin kjærlighetssorg; og det blir ikke sørgelig i rørende forstand, for å si det sånn. Han omtaler seg aldri som "Bond, James Bond"; det har han ikke tid til, oppi alle basketakene; det blir mest gutturale grynt og knuste hodeskaller, samt noen skarpe blikk i ny og ne. Og verst av alt: filmen mangler, til fulle, en erotisk dimensjon. Med unntak av Fields er det ingen flørting eller nedlegging overhodet, men heller et slags vennskapsforhold med den berømmelige Camille; den Columbianske kvinnen som er ute i samme ærend som Bond, og som han slår følge med på reisen. De to blir samarbeidspartnere, på et tilnærmet platonisk plan, med gjensidig respekt og fellesinteresser og andre politisk korrekte gester som utgangspunkt. Den tidligere storsjarmøren og nesten kyniske kvinnebedåreren ter seg nå mest som en myk og omtenksom fyr; han ivaretar kvinnenes sikkerhet, bekymrer seg for deres verdighet, deler ut varmende dressjakker i hytt og vær, og synes kontinuerlig å ville klappe dem på hodet og si å gud, du er så grei atte. Når det er sagt, James Bond som konsept har godt av en mer kvinnebevisst tilnærming der kvinnenes rolle blir styrket, men å opprette fullstendig likestilling og la det ende slik det gjør her, har da ingenting i en Bond-film å gjøre. Og dette kommer fra en som selv er überfeminist og synes Roger Moore er en forkastelig mannssjåvinist, men - igjen - der var mer i samsvar med Bond-karakteren enn Craigs ømme seriøsitet. Likeledes er han her en sveket mann, en form for enkemann til og med, som ikke klarer å knytte seg til noen fordi han savner Vesper så forferdelig. Det gjør forsåvidt jeg óg, fordi Eva Green var en klassisk, uforlignelig Bond-dame av en annen verden, og hennes kompleksitet hadde vært en sårt tiltrengt redingsfaktor. Men hun figurerer kun på slitte fotografier som Bond bærer med seg på innerlommen, og hjemsøker ham som et annet spøkelse. Piner hans traumatiserte sjel og gir oss en uhyre menneskelig, men også altfor sårbar variant av 007. Sluttsekvensen gir en slags forløsning, og - teknisk sett - avslutning, men vi innser at det nok vil ta tid (ergo flere filmer) før han helt er kommet over tapet, og at symbolikken hun har kommet til å representerer muligens vil være betegnende også for kommende oppfølgere, hvilket jeg ikke bare er glad for.

Nuvel, når dette er sagt - og selv om historien er en selvmotsigende kombinasjon av gammelt, nytt og ingenting - så er selve filmen ingen håpløs affære. Ikke på egne premisser, i allefall. Den har en hel rekke særegenheter og fancy detaljer som trekker den opp over det aldeles gjennomsnittlige, derunder de nydelige "orienteringstitlene", som jeg har savnet tidligere, og som informerer om hvor i verden vi befinner oss til enhver tid, pluss de råkule databasene til MI6, de fine kostymene, David Arnolds upåklagelige musikk, og en fabelaktig sekvens fra et Operahus; meget inspirert av "Phantom". Bortsett fra den overnevnte klippingen, som virkelig ikke holder mål, er det ikke noe å utsette på crewets arbeid. Dessuten får man noen fine flyfoto, og et par stilfulle dialogseanser med Felix, Mathis, Camille og M - så, for all del. Tross i at det ikke engasjerer, er det ingen dårlig laget. Olga Kyrulenko er nok ikke tidenes mest talentfulle skuespillerinne, dessverre, men hun fungerer fint i samspill med Craig og hun blir en sterk, stolt og handlekraftig kvinne som banker livskiten utav de fleste og får sin rettmessige hevn (og en klem). Jadda. Det samme gjør Bond selv; denne gang foruten badekåpe og rullestol, men dessverre ikke mer eleganse; han tar saken i egne hender og går målbevisst til verket, men mister alle humoristiske sidespor underveis. Han er en røff, brutal, innelukket og relativt sint ung mann, med bulende muskler og vemodig blikk, og det er helt okei; som actionhelt stiller han i særklasse. I enhver annen film ville det passet på en prikk. Likesom Daniel Craig skal ha ros for innsatsen; han er dyktig som få og han vet hva han driver med; men herreminhatt, han er ingen Bond. Ikke for fem øre. Han har omtrent like mye tilbakelent nonchalant belevenhet som en aviskiosk - og han ter seg som et hardhudet karate kid, ingen distingvert spion. Vi kommer altfor tett innpå ham, samtidig som vi aldri lærer ham ordentlig å kjenne - det kan vi jo ikke, siden han tross alt er dømt til å være Bond, og dette begrenser den psykologiske dypdykkingen en smule. Heldigvis. Men derfor fungerer ikke all den følelsesladde oppstyltetheten, og alle de sorgtunge stundene blir til slutt bare merkelige actionpauser. Moneypenny og Q glimter, som vanlig blitt, også med sitt fravær; hvorunder det hele lider enda mer; fordi de er ettertrykkelig bevis på hvordan alle de spesielle kjennemerkene, alt det vi forbinder med Bond ála gamledager, nå er rensket vekk og forkastet som overdrevne unødvendigheter. Joda - han er blitt moderne - men han er også komplett ugjenkjennelig om man sammenligner med Brosnan og Moore, og han blir ufullstendig og inkonsekvent, sammenlignet med resten. Han har beholdt noe av den tørre humoren til Connery, Dalton og Lazenby, og deler mange fysiske likhetstrekk med de to sistnevnte, men bortsett fra dét er han et ganske annet menneske. Følgelig blir filmen om ham til en grei actionaffære, om en grei slosskjempe, men aldri noe utenfor disse rammer; den har spenning så det holder og lekre farger; den er et cinematografisk kunstverk, med flotte locations, stunts i verdensklasse og spesialeffekter uten like; men hva plot og personer angår, er den komplett anonym - og føyer seg dermed ikke inn i rekken av Bond-filmer, overhodet, men legger seg til rette i hopen av slike moderne thrillere ála Bourne, "The Sentinel", "Max Payne", og diverse andre. Fint å se på, fort å glemme. Samlebåndstype. Og det er ikke dette Bond skal assosieres med. Det er ikke slik jeg kjenner ham, det er ikke dette som er min James Bond. På godt og vondt, forsåvidt, fordi "Quantum of Solace" er en bedre produksjon enn for eksempel "Moonraker", "Thunderball" eller den horrible "Man with the Golden Gun"; dog må den vike for disse i seriesammenheng, fordi den ikke besitter et fnugg av deres stil og utpregede Bond-hyllest. Den er, simpelthen, ikke noen James Bond-film, men en blek etterligning av noe man - øyensynlig - ikke lenger får til eller ønsker å lage. Og det gjør meg oppriktig trist. "Casino Royale", var kanhende et like mislykket tilskudd til Bond-franchise'en, i det minste var den atypisk og altfor sentimental, men det var - til gjengjeld - en ufattelig god film; gjennomført, intens, spennnende, råbra regissert. I sammenligning faller "Quantum of Solace" fullstendig til jorden, grunnet all sin uoriginalitet og tekniske shortcomings. Jeg lurer nå litt på hva fansen vil forlange, fremover, og hva man kommer til å konkludere med etter dette. Hvordan de vil la det hele fortsette, og om det er mulig å komme seg tilbake i et riktigere spor. Slik det er i øyeblikket, tror jeg man har klart å skjene såpass langt ut i annerledesheten at det er umulig å kare seg helt inn til mål igjen; hvilket heller ikke er nødvendig - men man må ikke unnlate å være seg bevisst, når man skaper neste film i rekken, at en Bond for en ny generasjon er fremdeles er en Bond, og han må ha Bonds karakteristiske trekk, enten man liker disse eller ikke. Og hvis man makter å vise at man liker dem, tror jeg også man kunne laget en mer helhetlig likandes film. Dog må man kanskje ofre noen bestanddeler på veien, for å nærme seg "det opprinnelige" i fysikk og funksjon? Spørsmålet er om Bond, ála Daniel Craig, overhodet har en fremtid - og hvordan den vil kunne fortone seg; om man må skape en gjennomgående ny agent 007 som ikke drar veksler på fortiden, men skaper sitt eget virke og sitt helt egne vesen. Da vil man óg kunne unngå de uheldige parallellene til gamledagers bragder, og slippe å forholde seg til det man opprettet forut, men hvilken Bond vil vi isåfall sitte igjen med? Til slutt, og absolutt, har jeg av den grunn et sårt lite statement å komme med: jeg er redd for å miste denne min James. Og i all hovedsak, jeg er redd for at han skal miste seg selv. Han beveger seg, om ikke annet, i en feilaktig retning; og som ihuga Bond-fan og old-school-fanatist, henger jeg definitivt ikke med lenger.