Fredag kveld, hjemme

Soundtrack: Supertramp - "Slow motion", enda et nytt album, og la meg nevne at "Over you" er en liten perle. Trouble is my calling card, that's my middle name. Ever since you walked away, things are not the same...Jeg måtte bare begynne et sted, så jeg tok utgangspunkt i noe allerede eksisterende; prøvde å finne flere, passende ord, og tilpasse dem; hvilket alltid er det vanskeligste, da man aldri kan vite hvor man skal ta dem fra. Jeg stjeler rått fra ubevisstheten og alt som hviler der. Jeg heller innpå med avslappende vitenskap og lettelser og innbyr til egne rettelser. Leser meg gal på den repetative gjennomgang av selvsamme forgående, det som gikk forut, det som må forbli. Visse følelsesutladninger kan nesten ikke flettes inn, men det er det som er handlingen, det er det som må omformuleres - konsekvent - og formuleres som sin eget mer forståelige refleksjon. Så jeg plasserer ordene der jeg mener de hører hjemme, men det er ikke alltid de finner sin rettmessige plass. Det er ikke alltid de er det jeg hadde tenkt de skulle bli, og stundom forskyves rytmen, studnom er innskutte fraser en forstyrrelse mer enn en forklaring, men de bekreftet samtidig sin egen magi ved å leve sine egne omflakkende liv, og det er mer enn godt nok for min del. Jeg skriver på denne strengen av videreførende bevegelser, men blir alltid like betuttet når det sier stopp og jeg stanger mot en vegg av bakenforliggende tomrom jeg ikke vet hva jeg skal fylle med. Og somme tider blir fyllet, det store og uoverkommelige, like fortvilelende som grunnlaget for dets skapelse. Jeg vet ikke om dette kan forstås. Men det er mine ord. Og det er min blogg. Mine skriblerier, min hjerne, mine etterlatenskaper, og jeg tror jeg skal sette kolon før jeg blir morbid, såh:

"Overgått"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som synes det er vanskelig å vite hvor man skal stoppe, hvor man skal unnlate å sette endelig punktum (og samtidig mene slutt), men lærer av store forbilder og overrasker med en endelse uten egentlig foranledning. Har sett for mye Kieslowski og er altfor glad i "Trois Coleurs", og det synes. Gjør godt for hjerterøttene, selv om det unektelig rykker i dem. Hardt. Kontant. Men med en påfølgende, varig lettelse. La meg også bemerke hvor utrolig fantastisk cameo-opptredener kan være, spesielt når de tilskrives mennesker jeg beundrer bortenfor enhver logisk gjennomtenkt beslutning. Som Juliette Binoche. Og hun overlevde! De lever alle, og de ånder, og de inntrer i nye tankebaner og skjebnenettet snører seg sammen.

det blir alltid for mye
igjen
for mange ord og fakter
så jeg kjenner hvor det knyter seg
i mine hjertestrenger
der stiftes fast - bekjentskap
kretser rundt meg
i et åndsfravær
av andre gleders høytid
og en grøtet stemme taler sant
dog sammensatt
lik tidens tann, med alt den rommer
av given - anledning
til drivkraftens utmattelse
snøres tettere til
alle forbindingene i verket
snart i nettet
mens samfulle talehandlinger
påkaller intet mer
enn hva var vrede siden, oppfyllt
mot randen - som fiktive takter
blir alltid litt for fullt

kvinneansikt snur seg i profil mot veggen
og leppene åpner seg mot tilhørerskarer
med oksygenet som et kjærtegn i emaljen
bemerk svake vibrasjoner i neseveggene
og hårstrå på ville veier over pannebrasken
man spør seg selv, i stillhet, hva hun ser
men enda mer, og oftere, hva hun ser etter

den ene legges utenpå det andre
og fyller mellomrommet innenfor
men blir kun tilleggsmaterialet
som isolerer for den egentlige viten
man skreller av for sannheten
og hvilke brutale håndsrekninger
når frem uten å rekke over

følger andre rytmegjerninger i sinnet
slynges videre mot daglig gry og gråne
med en tiltagende stramming
og en sørgelig salutt som inviterer smil
på lur bak endegatens vegg og dennes skjul
og ornamentene som pryder den
er alt vi kan oppdage, alt vi hilser til,
en sammentrekning og et nestsiste trekk
mot nyere, fornyede, og desto bedre tilføyelser
hun trykker inn den hule knappen, hører klangen
av et utdøende ekko før hun ringer på igjen