What's okay in my book

Wikipedia: Verdens Bokdag
Offisiell norsk hjemmeside
World Book Day (international)

[Image: The Doctor and Rose, with friend, as seen (saving the world from a librarian point of view) in Series 2's episode "Tooth and Claw". Banner by Scara, image from Tragical History Tour, all rights served and don't play a thief.]

Jeg fortsetter med rekken av egenkreerte skriveoppdrag, for tøying av sjangergrensene og de stilistiske, strukturmessige vaner, og bevilger meg selv følgende litterære utfordring for dagen: pludring. Ja, nemlig. Babble, doodle and heavy canoodle. Det nærmeste jeg noensinne kommer forskning, nemlig utforskning. Og sjelden er den eksemplifiserte skriveteknikken mer essensiell i mitt verdensbilde enn på høytidelige merkedager som denne. Onsdag 23 april er intet mindre enn enn Verdens Bokdag, i tillegg til å markere årsdagen for Shakespeares og Cervantes' samtidige endelikt, og med solskinn og sammenbitt eksamensforberedelse inkludert, hvorpå jeg fant ut at jeg måtte konstruere noe tematisk passende her på Bloggen; sånn, for anledningens skyld. All heder og ære til bokbransjen; bivån forbløffende forfatterstunt og les en roman for dannelse og lykke; men jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle gripe an begivenheten. Denne pågående perioden av (lange og tyngende) lesedager innebærer for mitt vedkommende visse problemer med å beholde fokus og legge opp arbeidet på en fornuftig måte, og innimellom lar meg distrahere i den grad at jeg havner på nettet istedet. Blant mye annet. Så blir jeg sittende og surfe rundt, litt uten mål og mening, og idag endte jeg opp på en del moteblogger. Det slår meg at (de fleste) andre bloggskribenter anlegger en nokså annerledes stil når de skal oppsummere (og skildre) viktige hendelser i eget liv. De gjør rede for dem gjennom en kortfattet setning eller tre, konsist og klart og svært utførlig - dette har skjedd, dette skjer, som en nedtegning av faktum -og de får det til å virke som den største selvfølgelighet i verden. De får sagt det de skal si, intet mer; de brer om seg med enkelhet, heller enn å pøse på. Mens jeg, derimot, har en annen tilnærming. Og, det skal sies at jeg sliter litt på dette området; jeg skulle gjerne vært kort og konsis, visst nøyaktig hva jeg skulle si i enhver situasjon og kunnet definere den med tre verb og et substantiv - pling, plong, there you go - men i sterk kontrast til andres nedstrippede og muligens mer effektive blogging, får man i Scaras univers disse lange, utførlige, overlessede bombardementene av ord og poesi og tankesprang og usammenhengende fangirl-infiserte skravlebøttebemerkninger (gjerne med litt akademisk fiendskap gjemt mellom linjene); og det synes (derfor) stadig vanskeligere for meg å frembringe en tydelig, direkte mening som kan sammenføyes til to ord og en tag. Mange ville nok etterlyse dette; mene at det er en fordel for lesevennligheten, for å sikre økt interesse; men for meg er det ikke noe stort ønske. Jeg liker ikke enkeltstående faktabolker og jeg er ikke noe god på oppsummeringer. Jeg blir alltid så ivrig, lar meg oppsluke, oppdager plutselig at jeg har skrevet fjorten avsnitt om noe helt annet enn hva jeg opprinnelig skulle diskutere; jeg lar meg rive med, slik jeg håper leseren óg vil kunne gjøre. Dessuten hender det at jeg ikke finner frem til de riktige ordene; det jeg egentlig ville ha sagt; og da kompenserer jeg gjerne med en endeløs rekke av synonymer og antonymer og annet dill. Men samtidig; ordene besitter en magi man aldri skal underslå effekten av, og minimalismen er ikke alltid en poetisk fordel. Å skrive kort fordi man ikke har her å si kan da umulig være mer fordelaktig enn å skrive langt fordi man har mye å formidle? Det man ikke kan si ordrett kan man óg gjerne formulere med en metafor, og disse tar som kjent mer plass enn ordet alene. Noen skribenter utfolder seg i kreativitetens overflod, mens andre begrenser seg til et absolutt minimum; begge deler er for meg like spennende. Bloggskribenter som skriver konsist er selvfølgelig ikke mindre dyktige, de kan ofte være mer lett-leselige i lengden. Og Ezra Pound har bevist, en gang for alle, at kortfattethet kan være det nydeligste som finnes. Poenget mitt er, uansett, at man ikke nødvendigvis kan likestille disse stilartene og kreve at deres opphavsmenn innfinner seg med samme (rigide) regelverk; at de tilpasser seg samme strukturen. At noen mennesker ynder å uttrykke seg i korttekst og ikke liker det overveldende, det påkostede, mens andre igjen bruker metoder som innebærer langt flere setninger for å få sagt nøyaktig det samme, medfører kanhende de samme resultatene, og at disse blir nøyaktig like bra, og ikke minst - like meningsgivende. Ideelt sett blir de likestilt i kvalitet, heller enn utforming; samme tema, annet omfang, ikke omvendt. Men selv om dette kan virke åpenbart, oppstår det stadig konflikter - for eksempel har jeg opplevd mange via mitt studiearbeid. I øyeblikket strever jeg med en aktiv forkorting og nedkutting av eksamensinnleveringen min, som jeg mener er passe lang og alle andre krever at må komprimeres ned til halvparten. Mitt motargument til dette, og til diskusjonen generelt, baserer seg hovedsaklig på en sammenligning ála den overstående; mellom stilarter og forskjellige strukturvalg; og at man må ta hensyn til skrivemåte, til personlig vinkling, ikke bare oppgaven som sådan. Jevnfør óg forfatterstorhetene man hyller på dager som idag; fundamentet for vår moderne litteratur; og hvordan deres skriverier skiller seg fra hverandre i lengde og oppbygging, selv om det tematiske kanhende har visse likhetstrekk. Man ville aldri kritisere J.M. Coetzee for å bruke for få ord, likesom man aldri ville kritisere hans store inspirasjonskilde og tematiske sammenligningsgrunnlag, James Joyce, for å bruke for mange. Vel, enkelte kritikere ville nok gjort det - men smaken er, som kjent, som baken og noen ganger stinker den. Coetzee er et kortfattet, nedstrippet, poengtert og bitende nøkternt forfattergeni. Samme med Joyce; bortsett fra at han var langdryg og utmalende og skrekkelig hobbyfilosofisk, men han er da ingen ringere forfatter av den grunn? Man kan óg trekke en parallell mellom Johan Harstad og Haruki Murakami, to av mine personlige überfavoritter, som begge har skrevet om Tokyo. Førstnevnte fikk masse ubegrunnet pepper fordi debutromanen "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" var på 650 sider og norske anmeldere syntes det var "i meste laget". Lengden på Haruki Murakamis bøker blir aldri kommentert slik; det nærmeste man har kommet er vel omtalen av "After Dark" som en komprimert stemningsskildring, og den var udelt positiv. Jeg leste ut Harstad på tre dager mot Murakami på én kveld; jeg elsket begge to like høyt og jeg ville ikke endret på lengden. Fordi den i realiteten må være slik, både i henhold til tematikk og språk, og dette er det fremdeles mange kritikere som ikke vil forstå. Det er óg en del der ute som ikke ser at en reportasje om bohemklær kan være på førti sider og virke minst like leselig som et trelinjers referat. Fordi begge har sin utpregede funksjon. Sålenge man skriver med en hensikt, en mening, i bunn er det ingen som bør stille spørsmål ved omfanget - etter min oppfatning. Stil, språk og stoff er en helhet. Og det er helhetsbildet jeg mener at man burde ta vesentlig mer med i betraktningen enn hva man pleier, nåtildags. Likeledes på en eksamen; der man trekker opp hovedlinjene og utforsker disse. Gjennom seksten siders vidløftige utredninger eller tre avsnitt med sammenfattet klarhet. Vil ikke begge deler gi mening? Vil ikke begge deler oppfylle kravene om selvstendighet, om forståelse, om kjennskap til pensum? Jeg fatter ikke hvordan antall setninger kan være en pekepinn for tekstens kvaliteter. Likesom jeg ikke fatter hvordan det å bruke kunnskapen aktivt, gjerne ubevisst, gjerne gjennom annen utfoldelse enn den forventede, kan nedvurderes iforhold til en sitatpreget omskriving av den; som forklarer, men ikke drøfter, som er fokusert, men aldri kan bli fascinerende. Jeg vil at menneskeheten (og spesielt den lesende andelen) skal la seg fascinere. Genuint og fullstendig. Og, om ikke annet har jeg nå utført oppdraget jeg hadde satt meg fore; succcessfully accomplished so; da dette er og blir en utbasunering i pludringens medrivende form, som ledet frem mot en konklusjon som aldeles ikke samsvarer med begynnelsen. Saktmodig fundering ble til ramsalt kritikk. Og kanhende er det ikke spesielt lettfattelig, eller oversiktlig, men den gjennomførte stilbevisstheten - den skal ingen ta fra meg. Gratulerer med dagen, bokelskere og alle andre, og hold på engasjementet. Det er det aller viktigste, uansett hvilket format man velger å uttrykke seg gjennom.