Melodrama in spe(dalsk)

Nyeste kapittel i min pensum-utforskende serie med klassiker-tolkninger, på helt personlig grunnlag og særdeles uegnet for eksamensrepetisjon, annet enn for forlystelsens skyld - og den er som kjent veldig lite akademisk i mitt tilfelle. Først Dante, så Woolf, så Cervantes, innimellom en hel del relatert til Homer; både direkte, indirekte og i dobbel forstand; og nå: enda mer om den berømmelige, ulidelige Vergil. Som jeg da i bunn og grunn og generelt har svært lite til overs for, men som like fullt hjemsøker meg (til stadighet) i form av obligatorisk lesning. Så også i dag. Med lekseplikt og forelesning og mere til. Denne gangen var det "kvinner og menn og behjertede kraftige helter hvis livsløp endte med død" som stod i sentrum, intet mindre, og nærmere bestemt en analyse av sogen om "Orfevs og Eurydice" - for oss gjendiktet av en viss Egi Kraggerud, til en (desto mer) håpløst melodramatisk sak. Derav behørig parafrasert, i diktet nedenfor, og muligens parodiert samme sted. På sin plass det óg, på sett og vis, siden jeg absolutt ikke kan fordra denne episke überdikteren og hans tendenser til å være så snever-tematisk og smør-på-flesk-infisert at man kan få spader av mindre. Såh, via undertegnedes omfattende entusiasme og nevnte fortolkningsbehov; rettere sagt en trang til å gjøre ting mer lettfattelige, underholdende og komplett meningsløse enn de allerede er; kom man altså frem til nok en liten hyllest - tilegnet antikkens menn, kvinner, helter, seierherrer, hester, høns og annet rask. Guder og fjols i alle krinkelkroker, og syndefloder på toppen av det hele. Påbegynt mens jeg leste lekser, og derfra var det ingen vei tilbake. Ei heller til konsentrasjonens evige jaktmarker. Jeg fisker nu i et langstrakt hav av distré avsporingstendenser, med kaffetåren i øyekroken og visse ubetenksomme særegenhetsanfall. Hvem sa at Litteraturvitenskap måtte være mer langtekkelig enn høyst nødvendig? Here goes:

"Antikkens poetikk og annen melodramatikk" -
just 'cos it's so much fun to do the mess-around!
Av Scaramouche, Po(t)eten, og en salig drott. Innbefattet en god slump fjas. Kvasinynorsk, meningsløst og episk morsomt. Bokstavelig talt. Med speilvendt ordstilling og forvridd struktur, ordkløyveri, tilfeldig riming, manglende metrikk og malplassert tegnsetting. Alle sjangermessige ubegripeligheter tilskrives (umiddelbart!) Vergilsk innflytelse og det er, med andre ord, ikke min feil om det synes uleselig. Dette er en respektløs raljering med antikken, poetikken og alt dertilhørende, og jeg tar absolutt ikke ansvar for noens nærtagenhet, utenforståendes aggresjon, eller eventuelle og høyst sannsynlige nynorskgrammatiske slurvefeil. Ta det med en neseklype og strø salt i såret, eller hvordan det var. Diktet er, naturlig nok, fullstendig blottet for useriøse overtoner; dette er genuint forbitrende, følelsesmessig opprivende, dystert og tragisk og trojansk, og det ender i et betagende sluttpoeng jeg har tenkt å ta patent på. Bare så det er sagt. Pluss at jeg burde egentlig lage noe mer konseptuelt ut av denne lille sjangerleken min, slo det meg med ett.

gakk hen, du slagne mann!
ditt arme hjerte bløder desto mer
og du griper kun efter skygger
din skikkelse, så nytteløst famlende
bestigne farer overalt i din vei
gjennom dødsrikets daler, tilbake,
før Døden deg atter påkaller,
og henter deg hjem - til din kjære, besungne,
så sann, ulykksalig, og all hennes like
de koldkvelte kvinner som reises
av slangenes blod og av isnende støpning
mens én turer frem, ved ukuelig mot,
og viker fra skjebnen som følger hans skritt
kastes ennu slikt blår i ditt blikk,
tilber du så livets luner ved hyllest
standhaftig, slik oldtidens drotter har kvedet
om larmende makter, oseanenes stormer,
de krefter som overvant alskens bataljer,
man tiltrodde egenskap viden det funne
men frembringes straffedom helt uten rett?
til jammerdals høylendte åser av vrede,
besteg du terrenget du ei ville kjenne;
for salig du synger, ved Styx-elvens bredd
selv der, helt til rikets portaler du kryper
med bønn til de grumme og beske slags monstre
om forløsende ord som kan unne deg sinnsfred
og ende din jakt, dine tærende strabaser,
det du utbasunerer, her i bekmørke natten,
ved bålet du tente, mens du dikter i lengten
på den evig fortapte, din kjærleik,
den engang lykksalige, underfulle, henne
som innbød tilbedelse; trålte ditt sinn,
umåtelig hungrig på livfullhet - given
slik pinsle, slik frykt og slik ensomt besvær
å, lidende kjempe, hvis bedende hender
sees utstrakt mot svarløse tomrom
på bunnen av sumpenes milløse sletter
til det land der de bortkomne hviler for alltid,
og hvorfra de aldri skal vende sitt ansikt
ei møtes i lidenskaps navn - noensinne
de hviler så stilt i sitt sluknende bo
og nu, den umuligste handling skal kreves
for et bånd som er slitesterkt hinder som få
da frigjøring finner her aldri sitt feste
den reisende kan ei få bøyd seg mot marken
hans hode det heves for høyt, i sin vilje
endog når de svarteste netter omslutter hans kropp
vil han kjempe mot strømmen,
den skremmende draug, dennes ondhugne tjener;
og tilegne kjærleiken vidspendte ord
av fridom, av håpets basuner, og lyskilders nærvær
slik at håpfullhet fylle hans lagnad vil kunne
forunne ham nådefull søken og nyfunnen viten
og gripe sin antatt forlorne
med trofasthets kraft, uforlignelig sælen, den ypperste
styrken som overgikk alt, endog Kjempene store,
de største av guder, som gjorde ham trell
gakk vidare, du, med din sluknende stjerne
som belønnet for dyd, og din tøylesløshet
skal omslutte deg nu av din avholdtes varme
og føres til riket der de bundes sammen,
som forsøksvis skiltes, men klynget til hinanden
må enes i skjebnen som tilfalt dem begge
og henne du opphøyet treffer deg vilter, hun
hvis inntog besatt deg og gjorde deg mør;
skal atter bli åsted for skildrende salmer og oder,
til en makt holdt i hevd uten tanke
så nu, i hennes opprådde favn, skal du hvile
blant blånende klipper og fjernere skumsprøyt
med tilbakelent anger og forgangen innsikt;
hurra, fagre sjel, du er dau.