Kryssildens herskerinne På godt skuddhold, og mitt i skuddlinjen

En improvisert oppfølger til de minst like akademia-kritiske innlegg fra tidligere denne måneden, fra mars og fra februar. Burde sikkert begrense meg til ett i ny og ne, men føler at det er mer hensiktsmessig å få ut(løp for) frustrasjonen her på Bloggen enn i et mer ubehagelig munnhuggeri med autoritetene jeg, dessverre, har mindre og mindre til overs for. Anyways, og en liten disclaimer: dette er bare et uttrykk for egne tanker, egne eksentriske tankebaner rettere sagt, og eget behov for selvstendighet, uavhengighet, det komplette selvstyre, selvkontroll, noe i den duren, og fortvilelsen over ikke å kunne komme til uttrykk - med egne impulser, egne innspill - fordi de møter en vegg av autoritær, uimottagelig akademisk arroganse og DEN er det jeg setter spørsmål ved i disse innleggene mine. No harm intended, no offense done.

Om mulige umuligheter. Jeg har alltid likt paradokser. Ting som bare er seg selv uten å ville være noe annet, og uten å kunne (bort)forklares - og som ergo eksisteterer på et grunnlag like selvmotsigende som det synes fullstendig naturlig. Liknende å se at noe faktisk fungerer slik man aldri kunne trodd det skulle gjøre; at det er selv om det aldri burde være. At man kan finne realisme i det fiksjonelle, for eksempel; at endog det fantasibaserte innehar trekk av noe virkelighetsnært, og at fiksjonen blir desto mer lettfattelig med trekk fra realismen fordi kontrasten blir så stor at den kan poengteres, leseren blir seg den bevisst og forfatteren må muligens utforme den med større omtanke. Eventuelt baktanke. Samme søren, det fascinerer meg. Sannsynligvis fordi jeg er slik en enorm fan av metalitteraturen, og elsker å utforske det mer uforklarlige, det ubestemmelige, det som er så utførlig komplekst at det knapt kan (eller skal kunne) fattes. Og dermed er det, dessverre, en del lesende mennesker som heller aldri forsøker. Blant annet et par av mine forelesere og forhenværende lærere; de synes aldri å oppfatte dette begrepet til fulle. Ikke dermed sagt at de ikke fatter den konkrete betydningen av det, om der finnes noen, men de evner ikke å oppfatte nyansene omkring hva slike flerfoldige metanivåer innebærer, og hvordan metafiksjon i realiteten kan arte seg. For det kan ikke defineres eller utbroderes eller gjøres rede for, den må anes. Føles. Oppleves. Og dette kommer - for øvrig - i samme kategori som diverse andre og særdeles relaterte emner; deriblant "plankeoppgaver", nevnte paradokser, absurditet, kausalitet, stream of consciousness, juxtaposition, metafor-bruk og ukronologisk handlingsforløp. Hvorav samtlige burde vært merket av med rødt warning-flagg i fremmedordboken, da disse bidrar til unevnelige, pinlige, frustrerende situasjoner - gang på gang på gang - i undervisningssammenheng. Jeg snakker her av smertefull erfaring. Det er slikt man aldri klarer å forklare, undervise i på begripelig vis, eller håndtere - uten å ty til flåsete og fleiper og nonsense som bare koker bort i fnising og allmenne avskrivelser; dette kan liksom avfeies uten problemer, med forelesernes velsignelse, nettopp fordi det blir for vidløftig; nsten for enkelt, fordi det kan latterliggjøres, og samtidig altfor vrient fordi det er såpass komplekst, så mangfoldig, så...ukonkret. Ukonsist. Langt og tungt og utførlig. Og som kjent vil ikke dette passe inn i en undervisningssammenheng, under noen omstendigheter, fordi det der foretrekkes at man formulerer seg kort og konists og medgjørlig. Sammenføybart. I motsetning til oppgaver som fremstår, og fungerer, som horrible utfordringer til egne tenkemåter; i det at de har en altfor stor dybde til egentlig å kunne beskrives, samme hvor godt man mener å kjenne dem. Og resulterer, igjen, i disse såkalte "plankeoppgavene" til eksamen - der man står helt fritt og kan skrive hva man vil og sensorenes abolsutte intoleranse får komme tydeligst til uttrykk. Apropos smertefull erfaring. Det handler om å ikke kunne sette seg nok inn i, ikke kunne leve seg inn i en følelsesutgytelse, en tendens, en levende tanke; og kun vifte den vekk som noe irriterende, uinteressant. Nå skal det sies at både metadimensjoner, plankeoppgaver og paradokser er hjertebarn jeg (naturligvis) tar altfor høytidelig og som (like naturligvis) gjør meg både uobjektiv og sårbar, fordi jeg fremholder dem og kjemper for dem uten perspektiv; med selvpålagt blindhet for eventuelle motargumenter, da disse sjelden fremføres med nok seriøsitet til at jeg har kunnet bevare troen på at de 1) noensinne skal kunne tas alvorlig og dermed til etterretning og 2) noensinne vil kunne innebære forståelse for mitt eget syn, og derfor ønsker jeg ikkeå utsette meg for det sårende ved å lytte til dem, og følgene av dette blir at jeg ender i rasende diskusjoner med forelesere, medstudenter og andre, der jeg hardnakket forsvarer det uforklarlige og viser til andres manglende innsikt, fremfor alt. Bloggen er mitt eneste fristed, der jeg kan argumentere ivei uten å møte et skarve pip om innvendelser, i allefall mens jeg skriver, men om noen skulle være uenig er det altså bare å skrive en ilter kommentar. Se link nedenfor, blablabla, meget ønskelig - naturligvis - men utvis høflighet. Jeg behandler disse emnene med en altfor (intenst) ærbødig respekt til å kunne se ironiske aspekter ved dem; og da spesielt metafiksjonen som jeg simpelthen forguder, i enhver form, som virkemiddel og som virkningsfull effekt; som stilbrudd, tankevekker, forundringspakke, you name it. Og disse kjennemerkene er noe samtlige slike "abstrakte" litterære virkemidler har til felles; man kan aldri sette fingeren på nøyaktig hva det er de medfører, men det er hevet over all tvil at de fører noe med seg, og deriblant må regnes kompleksitet, skjønnhet, "dybdesyn"; altså en dypere slags innsikt, der man involverer seg slik i handlingen at den rører ved noe instinktivt, noe innerst inne innvendig, slik bare virkelig geniale fortellinger evner. Her står metafiksjonen i særklasse, synes jeg, siden den berører på en helt spesiell måte. Det er noe fysisk gripende, nesten urovekkende, over for eksempel å lese Samuel Becketts skuespill - der han (helt plutselig!) bryter over til direkte tale, i betydningen direkte til leseren, og setter spørsmål både ved leserens egen forfatning og skuespillernes fremstilling og spillet i sin helhet. Likesom på film; for å komme med et såpass konkret eksempel at de fleste vil skjønne hva jeg sikter til; i sekvenser der den såkalte fjerde veggen brytes, eller voice-over'en skifter, eller skuespillerne skiftes ut, og man får generelt sett et gedigent kutt i forhold til resten av handlingen - gjerne flere også, iløpet av filmens varighet - og man må konsentrere seg, fundere litt ekstra, stille hodet inn på rett kjøl og riktig frekvens og forsøke å oppfatte (nemlig) en intensjon. En dypere en, sammenlignet med det eventuelt enklere plotet. Og da kan man virkelig snakke om et ekstra nivå; se bare på scenen i "Into the wild" der Emile Hirsch snakker med et eple og plutselig angriper kamera, eller Kurt Russels fantastiske ulvesmil mot publikum i "Death Proof", like før han setter seg inn i sin dødningehode-dekorerte überbil i den hensikt å kverke noen stakkars småpiker. Host host. Og Uma Thurman, igjen i regi av Tarantino, med sin åpningstale av vanvittig poetiske dimensjoner, helt i begynnelsen av "Kill Bill vol. 2" - som utgjør mine absolutte favorittreplikker i hele verden, og som jeg har memorert og lagret trygt i en avholdt hjertekrok. Uansett, fellesnevneren for både Becketts skuespillertriks, epleslangen til Hirsch og manusforfatter Sean Penn, og Tarantinos upåklagelig originale særegenheter er at de konfronterer publikum. Akkurat som stream of consciousness-elementet i "Mrs. Dalloway", absurditeten i sci-fi-sjangeren, og det ukronologiske hos Ian McEwan. Det vil kunne gjøre oss forvirret, og forhåpentligvis fascinert; i det minste i mitt tilfelle; og dette forekommer meg å være et fortrinn, mer enn et irritasjonsmoment, det øker lesegleden fordi det øker leserens innvirkning, leserens rolle og involvement - i en umulig oversettelse: engasjement. Men, i bunn og grunn er det vel engasjementet det dreier seg om, nok en gang. Barrierene mellom hva som er virkelig og hva som er fiksjon faller fra og man får disse glidende overgangene som en del tolkere da går seg vill i, eller (oftest) ikke ønsker å tre inn i overhodet. Noen overdriver også metafiksjonens rolle; de gjør den til noe "hellig", overopphøyd, aldeles uangripelig - hvilket er minst like feil, for alt innen litteratur og film må selvsagt kunne diskuteres, om enn ikke begripes; mens andre rister den av seg, og underminerer den; eksempelvis en av mine veiledere som erklærte at "bare nevn "meta" i eksamensbesvarelsen, dere, for det er den enkleste måten å gå opp en karakter på - det er som regel rett uansett; alle tekster har visst metanivåer, selv om vi ikke ser dem", også begynte hun å fnise. Joda. Det verste er at det hun sier forsåvidt har en grad av sannhet i seg; de fleste romaner vil inneha en brodd av meta-isme, men problemet oppstår når tolkere (som henne) ikke tar denne brodden på alvor men bare skriver den opp på sin "liste over kjente litterære elementer", parafraserer et par linjer fra Aristoteles og setter sluttstrek uten å skjønne bæret. Jeg greide å unngå en slosskamp, sånn omtrentlig, da jeg respekterer samme veileder nok til å holde meg i skinnet. Hun er et relativt kunnskapsrik tilskudd til lærerstanden, jevnt over, og hun er villig til å gå inn i debatter om temaet. Men i all den resterende frustrasjonens generalisering: jeg omgis stadig av folk som benytter begreper og sekundærlitteratur og kjentmanns-sitater uten å reflektere noe videre over dem; de bare tar det de får som god og letthåndterlig fisk og sier seg mer enn fornøyd, sålenge det gir dem 4000 sider og en B. Og det gjør meg forarget. Spesielt fordi jeg selv har sittet med altfor mange sider og en sikker D, og (andre) veiledere som "ikke visste hvor de skulle begynne" i sin vurdering og endte opp med en "det er bare ikke sånn det er, kjære deg, det er bare ikke sånn det skal være og du er på et universitet nå". Vel, jeg er klar over det, men jeg hater å bli avfeid; jeg absolutt og helt og holdent til de grader hater det; interessekonflikter som dette gjør meg aldeles hysterisk fortvilet og innbitt forbitret og rimelig uartikulert, i det lange løp. Og desto mindre i stand til å tilpasse meg. For, det gir meg spasmer; dette at jeg må underordne meg mennesker som faktisk forsøker å "enkelt gjøre rede for" handlingsforløpet i "Krapps siste bånd" og analysere Hamlet som en gjennomgående religiøst orientert personlighet med dionysiske trekk og Ødipus-komplekser og mener at dette kun kan gjøres objektivt og nøkternt og med bakgrunn i en eller annen artikkel skrevet av Herr Hottentott i nittentreogseksti, med eller uten relevante fotnoter, som selvsagt er så faktuelt rettmessig at man nesten kan tørke håndklær på den. Jeg orker snart ikke flere formaninger av typen "knytt opp mot", "grei ut om", "trekk inn ditt", "dra ned datt", og siter flest mulig kredible fintfolk som forlengst er avgått ved alderdomsdøden og dermed ikke kan konfronteres med en eventuell, grunnleggende feilaktighet, og hvis teorier man (altså, dermed) ikke kan utfordre på noe punkt. Mens jeg - vel - jeg liker mine paradokser. Jeg fortrekker paradokser, absurdisme og metateknikker fremfor alt. Fordi de er hva de er og intet mer, og dét kan jeg slå meg til ro med. De er ikke nedskrivelige, oppklarlige, anrettelige faktum - de sender meg avgårde på astronomiske ferder inn i solnedgangen og gjør selv det mest selvmotstridende, møysommelige morsomt. Og ja, jeg er en subjektiv, superkritisk, umedjørlig stabeis-studine som tilber mine helter og forgyller mine prinsipper; jeg vet det; men noen eksemplarer må det da finnes av den arten óg, ellers tror jeg universitetene rundtom på planeten ville gå helt til grunne over sin egen febrilske tradisjonsopprettholdelse, snuble så fælt i sin egen sneversynthet - og bli så utslitt av sine rigide konvensjoner - at de aldri ville kommet seg noen vei videre. Og det er jo videre vi skal, er det ikke, selv om veien dit er innigranskauen (og) kronglete?