Utenfor i gråsonene

Soundtrack: Richard Clayderman - "Unchained melody". Noen tanker på en tirsdag. Simpelthen fordi det er tirsdag. For alle som har lest sin dose Johan Harstad sier det seg antagelig selv. For alle dere andre blir det en stadfestelse av noe uunnvikelig. Som består, og som tilfaller langt flere enn undertegnede alene. Om at enkelte dager burde man bare la være å gå ut og la verden suse forbi. Tror jeg. At man kunne forbeholde seg retten til å være fullstendig uvirksom og tilegne visse døgn fullstendig ubetydelighet i den store sammenhengen; at det ikke hadde konsekvenser å være den man var akkurat da, at man kunne skyve konsekvense unna. Men det kan man jo ikke i lengden. Man kan utsette dem, selvsagt, med utvendige impulser og distraksjonsmomenter. Man kan sette verden på vent, men aldri ignorere den. For dernest kommer allting busende på, gjerne med uforventet styrke, og innvaderer livet ens igjen. Til en sitter der, med realitetens omfangsrikhet plump pladask i fanget, og det er lite man kan gjøre for å endre på misérene. Jeg tror alle får det behovet iblant; å lukke øynene og la problemene gå over av seg selv. Ikke involvere seg i alskens aktualiteter, men få lov å be dem seile sin egen sjø. Besørges av noen andre; hvem som helst, bare ikke jeg; og selvsagt er det ekstremt uansvarlig og egoistisk, men tidvis er det et behov, og alternativet er ikke nødvendigvis så mye bedre. Å avkreves handlekraft i slike stunder bringer som regel ingen fordelaktige resultater, det vet jeg av erfaring. Istedet ville det gi menneskeheten desto større frihet om man ga den umiddelbare timeouts; en naturlig, betimelig anledning til bare å koble seg ut fra støy og ståk og tilstedeværelse; la det passere ubemerket, uten vedheng av forventninger. Ikke alltid måtte bidra, ikke alltid måtte stille opp. Være der; endog med evnetuelle ødeleggende kjensgjerninger å måtte stå til rette for siden. Det er ikke sunt. Så kan man spørre seg om der ikke bør stilles visse krav - spesielt til egen viljestyrke, egen verdighet - om ikke annet for å unngå en vanskelig tilbakekomst fra disse avstengselens avkroker. At man ikke havner der permanent fordi det blir så umulig å finne veien tilbake til den uproblematiske deltagelsen - men, likevel, en mellomting? Et delvis fravær som i det minste kunne gi litt pusterom, for en kortere periode? Det kunne trengs. Ikke i alvorlige, bekymringsverdige eller emo-relaterte henseende, men simpelthen fordi en del morgener starter med feil ben ut av sengen, og fordi en del formiddager kun består av fjas, og fordi en del kveldsmørke bare utgir dysterhet og ingen stemningsfulle skyggelegginger. Fordi der ikke alltid finnes mulig forbedring, bare ventetid og et håp om overkommelighet. Som gå i oppfyllelse ved venting, tror man. Og sålenge man tror på det, såfremt man ikke synker sammen til en liten bevisstløs ball, så kan tirsdagene forbigås i stillhet og skyggespillet klinge i så mange unoter det bare vil.

"Viderebibringelse"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som sjelden vet hvorhen hun ledes eller hvor det leder hen. Skriver på en forskyvning i tiden som er selve det å være levende, men virke ubevisst.

jeg tror vi føler oss forbigått...
så vi underminerer begivenhetenes betydning
vi gjør dem til kulisser
for vårt destruktive kammerspill
og intrigene man sjelden iscenesetter bedre
enn ved improvisasjonens leilighet
jeg tror ikke vi tjener på formodninger
når de ikke bringer rett
men skaper heller brytninger i det bestående
til doms over eventualitetens følger
jeg tror vi ville slippe å ense
om vi kunne, for vi finner kun det selvoppfyllende
i ethvert regeltyranni
og alt av hva man etterkommer,
alle valgene man aldri tok
for å las blir strandet i gråsoner henimot
det oppgjorte - og derpå følelsen av fall
fordi det skulle unngås
flere muligheter å la åpne
og bli stående, fastlagt, fastsatt
jeg står på streken og kjenner det underlig
som å presses forover og ikke holde igjen
ikke etterlate innskudd
men følge andres ugjendrivelige ganglag
slepes over annen mark,
et forhåpningsfullt, men utstuderbart lende
der alt blir slik man hadde trodd