Veggene i min tilværelse

Soundtrack: Supertramp - esp. "Don't leave me now". One of my favourite songs, as in EVER. I dag er den store luredagen her i landet, og andre steder, og i all kjedsommelighet har jeg ikke blitt narret enn eneste gang - hittil. Har derimot sittet og stirret ut på en grå vegg av bergensregn; så tungt og kompakt som bare nedbør her i byen kan være; og fant til slutt ut at jeg måtte koble ut med litt po(t)etisk blogging. Så under følger noe jeg begynte på her om dagen, som handler om å hengi seg til en følelse av tafatt, stakkato stillstand og fullstendig ubetydelighet. Ikke veldig oppbyggelig, med andre ord, eller genuint positivt innstilt til livet som sådan, men noen ganger trengs det litt annen skyts mot livets stridigheter; de stunder der man føler seg håpløst utestengt fra egen vilje til endring og med øynene lukket mot alle synlige resultater. Når det synes som om man aldri får utrettet noe som ikke var der fra før, og alle ordene er speilinger av noe mer fullendt som ble skapt av noen andre. Det faller tårer med hver regndråpe, der kastes stener mot hvert hode som stikkes frem, og alt vi kan gjøre er å skyve dem unna med et fastere grep om tilværelsen.

"Uoverkommeligheter" - om det å la seg føre med, og om alt som forekommer en for tungt å håndtere. Av Scaramouche, Po(t)eten, som skriver om å gjøre seg selv umyndig, først og fremst, for slike krefter styres hovedsaklig av selvet og med liten effekt av omgivelsen. Vi skaper til syvende og sist vår egen uvirksomhet, der de andre kun la grunnlaget.

og ble ført umerkelig fremover
på en forgjengelighetens streng
som trekker meg gjennom dagene
og ser meg senke våpnene i blinde
hvem skulle være herren over alle
herrer i min mest omstendelige stund
når jeg synker forbi meg selv
og må havne i det uoppgjortes hjem
vilkårlig kan vel intet styres
før en forsaker rette linjers kraft
for dette gjennomskinnelige glassbur
hvori jeg aldri kastet sten
men ble det stasjonæres fange
bakenfor et enveisrettet gitter
og skjøvet mot unyttighetens vevning
lekte aldri siden uten regler
trengte heller ingen terning for å se
tilfeldighetenes rundkastelse
når kalenderen er mitt spillebrett
holder meg oppe, stumt, i trådene
og haler i hvert marionettens ledd
så jeg står oppreist iblant
alle momenter, meninger - fyker unna
mens jeg atter senker skuldrene
og sprer fingrene i en løs neve
uten grep for annet enn en neste rute
hvis skrifttegn angir vedblivelse
i min selvsamme positur i bassenget
her sees jeg flytende nå, på siden,
og leser høyt fra ugjort planlegging
med faser satt til takftfull tone
kompakte kanter samlet i et siste ledd
og med formynderiets overhånd
skal de umyndiggjorte falle hen
og bli ført sakte fremad, merkes ikke
bare det jeg vet jeg aldri merket meg