Stilt foran det forestående

Om å hensettes til en sinnstilstand, i det vårt altomfattende (og tilsvarende uungåelige) uterom, og igjen - å måtte skrive om været. Fordi jeg lar meg til en viss grad passivisere av vårlig spiring, noe som kan virke temmelig paradoksalt og uforklarlig; at jeg mister gløden, jo høyere solkulen står på himmelen, at jeg tømmes for idéer, at jeg hules ut, idet snødekket forsvinner og åpenbarer friskere grobunn. Der andre sliter med mørketidens kvaler og høstdepresjoner, kan det synes som om jeg sliter med en sommerlig uoverkommelighet. Muligens er det bare en naturlig følge av det å være student, fordi våren symboliserer semesterslutt og innebærer eksamenstid, avslutninger og utfordrende faglige prøvelser; valg som må tas, intensivering av lesning; og det er ikke alltid så enkelt å bestemme hvorhen man skal ta fatt. Så verner man om de siste rester av vedvarende kjølighet, og rømmer tilbake til de siste løfter om vedvarende, dog midlertidig frihetsfølelse; ja, jeg tror det hele bunner ut i redselen for avslutninger, for at noe er over, og at man faktisk er nødt til å gå løs på noe helt nytt, noe helt annet, forholde seg til at man har en hel sommer foran seg, og at man må fylle tiden med noe som ikke er det samme man kunne ta som en selvfølge at den lot seg fylle med - til nå. Dessuten spiller det en viss rolle med utskiftningene, selvsagt, og denne avkledningen; både av naturen og menneskene; der vi skifter ham, på et vis, og ikler oss et annet ytre, en annen ham, tilpasser oss en annen standard, annet mønster, annet levesett - det kan faktisk synes så radikalt. Så...alvorlig. Valget forekommer meg faktisk såpass voldsomt, så betydningsfullt; der ligger utviklingspress i alle krinkelkroker, det er lett å tråkke over. Muligens problematiserer jeg deg for mye, det hele, men våren har alltid vært en tidvis smertefull utrenskingsprosess for min del, og jeg har - som vanlig - behov for å sette ord på denne, å finne ordene, ikke bli fratatt munn og mæle av egen tendens til utilpasshet. Og så tvinger jeg meg selv ut i luften, ut i omgivelsene, for å suge dem til med, la dem oppsluke meg, og forhåpentligvis klare å eksistere i en viss harmoni med dem, og la forandringene komme - ja, nemlig - naturlig. Naturbåret, eventuelt. Og henfaller dermed til visse poetiske ordelag og -sprell, og springer fra det ene til det andre og den neste og havner i Storetveit allé.

Solen utgir på ny sine skinnende stråler, herover Bergen, og gjør den til Norges soleklart vakreste by. Kan man si. Med ikke en eneste sky i siktet, og summende humler i busker og trær, overalt, og støvet som snart virvles opp, for hvert eneste skritt, og bebuder hvorledes de forgangne årstidene nå dunster vekk. Med gjenoppstandne levninger av gammelt papirboss; med avdekking, avduking, utjevning, staffasje; og dammer som tafatt fordamper. Pytter av søle og kummer av regnvann, de tømmes, de tørker, de størkner. Det innbyr til allmenn henrykkelse, dette; hvor vidunderlig det synes å vandre på hjemvei, over sydende asfalt; forbi det forgrenede, spirende, stikkende; innimellom ens overopphetede omgivelser, hvis veiarbeidere unnlater å plystre - så forkokt er deres hoder - óg blant brosteiner skjeve, og byggverk som reises, og sure syklister som henviser en vandrer til smalnende fortau, mens de bergenske madammer tripper avsted på sine slitte spasersko, med fryden i blikket; og jeg hever mitt mot de minkende snømengder, på fjelltoppene anbragt omkring oss; hvor tindene kommer til syne på samfulle syv; og slenger min frakk over armen, min lue forlengst lagt til side, mine hansker forlagt på et ubestemt sted. Og gravemaskinene synger sedvanlig; den samme utslitende evige sangen; mens bekkene sildrer og blomstene gror, oppav stinkende jord, ved enhver paviljong - med en tiggerens bønn om fremskyndet tilblivelse, og fortgang i systemet - en ilterhet sidestilt intet; til en rytme så dansbar at bare natur kan ha skapt den. Og man merker at man faller til, uunnværlig, og glir inn i en døs som fremkaller utbruddet, hit, utav kuldens beskyttende rivverk...og likevel: noe særs klaustrofobisk, der jeg føler meg kollektivt innestengt, presset, og hensatt til stillstandens kvalmende rom, denne grønnhetens kvelende lunge. Bak umerkelige vegger, likesom sansbare; jeg stanger mot barrikader av varme. Det synes umulig å venne seg til det intense i lyset, det tyngende, pregende, og i stundeløsheten; ugjenommtrengelig påtrengende. Slik aner jeg sommeren komme, anstigende, og den gjør meg stagnert, såvel som urolig; sedat, med en brodd av febrilskhet; nærmest liknende, såfremt jeg kan bli, denne selvsamme overgang - hvor jeg smeltes samtidig. Så søker man tilflukt i vinterhabitter og kryper så langt som man kan klare, tilbake i hiet, og skjuler ens åsyn mot en klamrende overmakts vinning - og blir sakte gjennomboret av glansen til allting igjen er et skall, og under dét; skoldet. Og jeg undres om hvorfor det stadig er vrient å tillate seg endring; å omstilles slik; og man oppgir snart hele prosjektet, kanhende, av frykten for lukkende åpenhet - om det forstås, og dertil å ikke forstås - nettopp fordi man ser omriss av emning og dennes vanvittige omfang. Alt det som loves, og alt det som kommer til syne, alt det som begynner på nytt og fra start, og man kveles derunder. Jeg vandrer omsider deropp, langsmed prydbusker, hagegang, gjerder og benker, og tenker på hvorfor det er så usigelig krevende, dette, å kun gi seg hen; selv til sommeren; hvorfor man pines når forsvarsverk faller, endog når de senkes fra ugjestmild kulde til inntagende skimring - og innser at der finnes en ønskning, en helt annen søken, om skyer som utligner frihet, og kan veie opp for umulige valg og de valgmuligheter som gjør seg så talløse at endatil valget blir tomt; så det aldri kan tas - som å stevne mot sommertid, ut mot et farvann man vet at skal komme, for det ankommer alltid, men legger ens grunnlag så grundig i grus, legger bak seg ethvert fundament, enhver fonn, og forlanger et skifte i sjelen. Man skuer forlangt, og man blendes, man blendes jo oftest av solen; dens styrke så uten barmhjertighet, klargjør det meste, og lite kan levnes til bortgjemte, bortglemte, kroker av vinterlig dvale. Og jeg blir et stilltiet vesen som vender mitt ansikt mot oven og prøver så sakte, så sakte men sikkert, og omvende meg til et vesen som kunne formå.