Reviewing, in most respects

Soundtrack: Suzi Quatro - "Love touch" og "Kiss me goodbye". Nytt album, ny overlykkelighet, og to særdeles passende sangtitler. Disse foruroligende tilfeldighetene, de hjemsøker meg stadig, og de flettes inn i livet mitt slik jeg bare kan tro på gjennom standhaftig Doctor-basert overbevisning om konstanitetenes ubestridelige flyktighet. Med andre ord: wibbly-wobbly-timey-wimey-stuff. Surrender to your magic and fly away in a blue box once again.

Jeg har ikke for vane å kysse bøker, spesielt ikke flerfoldige ganger mens jeg leser dem, ei heller har jeg for vane å produsere profesjonelle bokanmeldelser av ikke-pensum-litteratur, men jeg er da villig til å gjøre visse unntak - i særskilthet for bøker som omhandler karakterer jeg har en abnorm stor forkjærlighet for. Og godt kunne tenke meg å kysse i levende live, likeså. Snakker selvsagt om "Doctor Who", igjen, og denne gang om Jaqueline Rayners fantastiske fangirl-pregede roman "The Stone Rose"; som strengt tatt er både on-canon, meget kommersielt anlagt, og anerkjent som offisielt BBC-produkt, hvilket gjør det hele enda bedre. Jeg har mange gode erfaringer fra TV-selskapets serie med slike spinoff-bøker til nevnte favorittserie; som baserer seg på handling, hendelser, setting'er og figurer fra DW; og har endog skrevet særoppgave om én av dem - mens jeg fremdeles gikk på videregående. Denne fikk en litt blandet mottagelse, hvilket hovedsaklig skyldtes at mine tilhørere ikke hadde den ringeste peiling på serien som sådan, og at min lærerinne var prinsipielt imot slik ueffen populærkultur, men fortsatt: jeg rekrutterte et par nysgjerrige fjes og åpnet lærerinnens øyne for moderne britisk TV-produksjon, med stort hell. Og fikk bruke skoletiden min på å dyrke Doctor'n, på toppen av det hele. Og hylle glimrende roman; "The Stealers of Dreams"; utgitt i forbindelse med DW's tilbakekomst til fjernsynsmediet, og med Christopher Eccelstons Doctor i hovedrollen. Jeg har rukket å lese meg gjennom alle utgivelsene fra Chris-perioden, og begynte i kveld på den første av i alt seks relatert til David Tennants rolletolkning. For eventuelle uforstående utenforstående kan det da opplyses at BBC har for vane å gi ut slike fanfiction-aktige romaner som tilleggsmateriale til seriene sine, og de "Doctor Who"-baserte har alltid vært ekstremt populære blant allmuen. Utallige verker er gitt ut hittil, der samtlige Doctor'er portrettert og samtlige kompanjonger inkludert, og når det gjelder Doctor'n og (hans elskede, host) Rose eksisterer det i alt 12 bøker - som alle omhandler deres eventyr "utenfor" TV-skjermen - med andre ord; forsøk på skildre det vi "ikke får se" iløpet av en vanlig 45 minutters episode og, følgelig, desto mere moro enn det de klarer å produsere for dette formatet. De blir dermed lengre, vanligvis velskrevne, mer utfyllende og spennende historier; som utforsker DW-universet innenfor samme tradisjon som fanfiction'en selv har pleid å gjøre, og hatt suksess med å utvikle, dog med visse avvik innen profesjonalitet og gjennomgående kvalitet. Der fan-fortellinger signert amatører, deriblant undertegnede selv, oftest tenderer mot mer personlige forestillinger og suspekte ønskedrømmer, som ikke alltid fremstår like velformulert i papirets eller den nettbaserte form, er dette (imidlertid) vesensforskjellig mer helstøpte, gjennomførte stilstudier; konsekvent in-character, med historisk korrekte detaljer, og med originale bi-figurer og utenomjordiske verdener; og best av alt, altså, at de er en del av den høyst offisielle BBC-tradisjonen, og dermed blir en del av selve "Doctor Who"-konseptet. Det som skjer innenfor disse historienes rammer kan trygt regnes med blant opplevelsene, og dermed minnene, til The Doctor og Rose. Hvilket gjør det temmelig grusomt å lese romantiske, lystige, tilforlatelige eventyrfortellinger som "The Stone Rose" etter å ha sett avskjedsscenen i sesongavslutningen "Doomsday". Og, vel, desto mer nervepirrende å skulle vente på en muligens forløsende gjenforening i den kommende sesongavslutningen "Journey's End". Bare tittelen, for guds skyld. Så i mellomtiden, og for å kvele egen spenning, bedriver jeg altså frenetisk bestilling av "Doctor Who"-fiction per internett (elsker Bokklubben!) og dypdykker inn i den idealverden som er gjensyn med Doctor/Rose überfluff. These our happy times, liksom. For intet mindre enn dét hadde frøken Rayner maktet å prestere; denne gang; slik at det hele ble en ultimat dose fangirl-kos, på absolutt alle nivåer. Hvilket jeg óg hadde fått bebudet av andre fans som allerede har skummet gjennom samtlige verker, og dermed lagt til grunn for valget om å begynne med nettopp denne boken - og jeg lot meg overhodet ikke skuffe. "The Stone Rose" inneholder alt man måtte ønske av subtile kjærlighetserklæringer, klemming, snufsing, sentimentalt savn og - faktisk - en helt impulsiv, sjarmerende suss. Denne gang ikke på Roses initiativ, heller, men som en naturlig følge av at The Doctor har blitt ufrivillig forstenet, og Rose frigjør ham, og han føler trang til å uttrykke sin...glede. Og nøyaktig slik alle fangirls drømmer om at han skal. Jaddajadda. Synd at man ikke får se slike historier filmatisert, på det store lerret, eventuelt på min lille PC-skjerm. Likevel kan jeg ikke annet enn å frydes over den store glede som er å kunne sette seg til på en fredagskveld med et glass vin, masse goddis og en "Doctor Who"-roman som altså ikke er et egen-kreert eller således-reflekterende drømmescenario, men omhandler noe helt reelt som skal ha forekommet innenfor seriens rammer og som endatil er ekstremt spennende, uhyre morsomt og historisk relevant. Minnet ikke så rent lite om forrige ukes episode "Fires of Pompeii", uten at dét er en ulempe. Men med en klar, nostalgisk henstilling til gode gamle dager, med den problemløse, eventyrsøkende innstillingen til to elskelige elskende som sammen utfordrer både tids- og rommessige sannheter, i spenningens og meningsfyllets øyemed. Everything to brighten up the days. Og på sitt aller beste når de gjør det sammen, det skal sies. Rose & The Doctor, et uslåelig tim, og uheldigvis minnet "The Stone Rose" meg litt for grundig om hvorfor det aldri blir det samme igjen uten denne etablerte sammenkoblingen. Og at The Doctor, så uheldigvis som det enn må synes, aldri vil få en bedre medsammensvoren; aldri en mer passende sjelevnn, aldri en mer perfekt livspartner; enn Rose Marion Tyler. Og DER kysset jeg bokcoveret igjen, gitt. Blir ikke bedre enn dette. Vel, det aller beste ville vært om de hyret meg til å skrive nye romaner for en kommende Series 5 der The Doctor og Rose reiser ut på nye eventyr og fikk lov å ha et avklart, lykksalig og hyperidyllisk kjærlighetsforhold uten forstyrrende elementer iform av uvedkommende kvinnemennesker (les: Sophia Myles, ellers høyst velkommen) og påtrengende aliens. Men som sagt: tror ikke de ville tørre det. Hadde blitt mer enn en uskyldig suss i den historien, ja. Får ta til takke med profesjonelle Fangirls, enn så lenge, og drømme iherdig om en lignende, briljant karriere. Å få lov å dedikere hele ens yrkesaktive liv til å produsere fandom-historier? Hvor bortskjemt er man ikke da?

**
Next morning EDIT - only to scare me even more: yesterday, all the whilst reading "Doctor Who" fiction, watching DW pic slideshows, recollecting happy-soppy Series 2 memories, and drooling over the prospects of seeing David and Billie together again, preferrably on-screen not only on-paper, same David was in fact celebrating his birthday! Oh, the c0incidences...the grand old connected incidents...or whatever they are. Fantastic things. I don't know who pulls the strings, but it must be someone who knows all about my preferences. Happy birthday, Davey T, and hope you had a great evening!! I sure did, and it was mostly thanks to you. "Doctor Who" makes my day, anyday, and anywhichway it can. Loads of hugs and, well, kisses to the Main Man himself - and hope he got some of that yesterday as well. And presents. Fake sonic scredriver plastic replica loveliness, anyone? For the record, David's own favourite old-school Doctor - Peter Davison, with whom he also starred in the Childen In Need special "Time Crash" - had his birthday last sunday. Best wishes to both Doctors, in other words, and good luck with further savings of the Universes. Sorely needed.