Kulturuke

trår opp så unevnelige stier blant samlingspunkter
på min fotfulgte ferd gjennom formiddagene
og stopper ved hvert lyskryss, i påvente av en retning
stolte muligheter baner vei for ny impulsivitet
men til syvende og sist vet vi alle hvor det leder hen
og hvor horisontene dernest smelter sammen
med vår egen historie, som stadig forblir den vante
som jeg må innse at jeg knapt makter å venne meg til
men trår mine stier opp, like fullt, og trer inn i ferske spor
før jeg skuer meg tilbake over skulderen og smiler freidig
bli helt uten planlegging, helt uten gjennomtenkning
falt det mimikken inn å være på sin plass med slikt et uttrykk
for en rimelig, betimelig, lykksalig lykke - sett kun i det små
påkalt over noe fullendt - i sitt mest alminnelige ualminnelig*

Grunnet et akutt behov for (ytterligere) positive impulser ved siden av skolearbeidet, har jeg valgt å fylle denne uken til randen med kulturelle opplevelser - som jeg da, lykkeligvis, har vært særdeles heldig med kvaliteten på. Alt fra gourmetiske til teatralske, og sistnevnte inntraff inneværende kveld. Stilte på Nationale Scene, for andre gang i vår, presis klokken åtte for å overvære den berømmelige (og beryktede) "Farlige Forbindelser"; et klassisk fransk stykke om, eh, begjær og bedrag. Og teateroppsetningen overgikk aller våre forventninger, hvilket var særdeles oppløftende da disse i utgangspunktet var rimelig magre. Kritikken i de lokale avisene hadde vært laber og promoteringenseffektene fikk det til å fremstå heller amatørmessig. Hvilket det hadde visse tendenser til å være, likeså, men alt i alt var det en proffere og mer helhetlig oppsetning enn de fleste andre jeg har sett på dette teateret, "Sjalusi" inkludert. Mye mer gjennomført, spesielt på kulisse- og kostymefronten. Vi var enige om at samtlige plagg som ble brukt herved står på ønskelisten. Hår, make-up og styling generelt var upåklagelig. Det var derimot ikke all artikulasjonen og alle replikkveksligene, og ytringsformene som sådan, som nok kunne trengt litt mer bearbeidelse og finpussing. Og innøvelse. Kanhende er jeg bortskjemt med überproffe skuespillere i Oslos musikalmiljø, men jeg er av den oppfatning av skuespillere ikke bør glemme dialogene sine; i det minste ikke mer enn et par ganger iløpet av en forestilling. Ei heller bør de opptre stakkato og påtatt; da får stykket igjen dette skoleteater-preget som er så typisk for norsk film. Montont, usammenhengende, uten innlevelse. Visse tendenser, som sagt, men de hentet seg inn igjen - og et par av de medvirkende utmerket seg med krevende, plettfrie rolletolkninger. Stykket inneholder mye sex og vold, og denne ble stilisert og særdeles dyktig fremstilt. Det er vrient å tolke intens lidenskap slik det kreves her, og de aktuelle skuespillere og ansvarlige gjorde en solid innsats. De kom godt fra det - med æren i behold og det hele. Handlingen dreier seg rundt et kynisk spill om kjærlighet og svik, der en skjebnesvanger allianse mellom to håpløst elskende setter i stand en masse trøbbel og fortvilelse og tiltagende katastrofale hendelser med konsekvenser langt utenfor det de hadde forutsett og hva dere omgivelser er istand til å takle. De to er som skapt for hverandre; like beregnende, like spekulative, og selvsagt er de som skapt for ødelegge hverandre (og den nevnte omgivelsene) i like stor grad. Man lar seg genuint fascinere av de sterke følelsene som settes i sving, og de gripende intrigene. Det er et stykke som egner seg for ettertanke og debatt. Likeledes kan man da se gjennom fingrene med litt feil og mangler her og der, og en relativt brutal slutt iforhold til en ellers lettbent og "lystig" handlingskurve som ikke syntes å gå i retning av en gedigen tragedie av tårevåte dimensjoner. Men, som sagt, disse menneskene og deres relasjoner er dødsdømt fra starten. Det viser seg etterhvert at det bare kan gå én vei, at stykket kun kan få én utgang. Gjennomført her óg, fordi alle momenter passer inn og oppbyggingen er bortimot perfekt. I allefall sånn til slutt. Og man sitter igjen med en tilfreds følelse av å ha vært vitne til god, profesjonell teaterkunst; hvilket er en fjær i hatten til alle involverte og to tomler opp for helhjertet arbeidsvilje. Den avsluttende fektesekvensen var dessuten noe av det stiligste jeg har vært vitne til på en scene. Gikk "Phantom of the Opera" en høy gang, og det sier litt. Bifallende applaus, om ikke superduper overbegeistret, til Bjarte Hjelmeland og kompani som har begynt å levere mer severdige forestillinger og takk for dét. Har vært savnet tidligere!

Før i uken har jeg, enn videre, unnet meg en middag på den berømmelige Pastasentralen; mitt favorittspisested i by'n; der jeg virkelig fikk smaken på pasta carbonara - så delikat og så velsmakende at jeg ble imponert. PS er hverken spesielt eksklusivt eller spesielt imponerende; rent matlagingsmessig; men det er superbillig, de har et enormt tilbud av retter som er over gjennomsnittet velsmakende, ti tusen ganger bedre enn MacDonald's, og de har et trivelig lokale med gjennomført, italiensk interiør som innbyr til lange middager med god prat. Som et sted å nyte hverdagsmiddag for prisbevisste studenter er det helt prima, og noen ganger slår de altså til med upåklagelige smaksopplevelser i tillegg. Jeg skal spise carbonara igjen der, det er helt sikkert, og jeg foretrekker dette uten å blunke fremfor det slette, uinnbydende "tilbudet" som er vårt nye studentsenter der de overprisede rettene har null smak og bordene er skitne. Fy skam, SiB, men heldige er vi som har flere alternativer å velge mellom. Dét gjelder forsåvidt også Bergens kinotilbud, som inneværende uke var sedvanlig rikholdig og glimrende, og valget falt denne onsdagen på "Blodhevn"; av alle ting et fransk-georgisk, psykologisk thrillerdrama om tre backpackere som rotet seg opp i familietragedie, og deres sympatiske tolk som måtte ordne opp. Muligens er det fordi jeg kunne relatere til deres situasjon; fordi de var tre mennesker på min egen alder, av en gjenkjennelig type, og fordi deres reisemåte er såpass kjent for meg likeså; eller fordi landskapet i filmen var såpass betagende, som en attraksjon i seg selv, og som tilskuer fikk du samme turistfølelsen som filmens hovedpersoner; men jeg ble uansett fullstendig henført og koste meg glugg ihjel, iløpet av den halvannen time vi tilbragte i kinosalen. En meget spesiell, alternativ og atypisk - overraksende, uventet, merksnodig og særdeles original - filmseanse. Med en dansescene til slutt. Man kan ikke forlange stor mer, kan man vel? Jeg ynder å se filmer som gir meg noe enda mer; som appellerer på et annet nivå enn de typiske europeiske og amerikanske storfilmene. Jeg elsker dem også, selvsagt, men slike "smale" småfilmer har sin uforlignelige sjarm. Uimotståelige er de. Og jeg trenger å koble av med slikt iblant også, ikke bare nyte mine obligatoriske doser med imøtesett underholdning ála "P.S. I love you" og annen Gerry-relatert hygge. Noen ganger trenger man å rives ut av sitt normaliserte, velkjente dagligliv og få smaken på noe helt annerledes, noe kulturkolliderende, noe utsøkt spennende. Som å ha avlagt Georgia en visitt, selv, og fått et lite innblikk i hva som foregår der. Med og uten familiedrama, byttehandler, søte sauer og ubehjelpelige fremmede. Muligens uten å bli så mye klokere, men med et helt klart og mangfoldig inntrykk å grunne over for ettertiden. Man blir en gunstig erfaring rikere; og jeg liker å ta lærdom av kinoturene mine, det blir som en ekstra bonus.

Har i tillegg til dette oppdaget den fantastiske gratisgode som er Bergen Offentlige Biblioteks utvalg av utlånsbare CD'er, og sitter nå med Elton Johns like fantastisk gode album "The Captain and the Kid", som er et mimreverk over hans karriere og samarbeid med geniet Bernie Taupin; en av mine yndlingspoeter i hele verden og en av de kjekkeste mennene syttitallet maktet å frembringe. Elsk. Taupin har skrevet samtlige tekster til samtlige Elton-album, og er en av undertegnedes store forbilder når det gjelder usentimentale, meningsfulle rocketekster. Jeg leser dem med lupe. Dette albumet står også i særklasse, i så måte, med sine varme og vare og sørgmodige og fine låter, og forseggjorte arrangementer, og helproffe musikalske krumspring. For oss som kjenner Elton og hans mange hitlåter er det en spesielt minneverdig opplevelse, da han inkluderer utallige referanser til tidligere verker og namedropper utallige av sine klassiske karakterer. Rocket man, brown dirt cowboy, Captain Fantastic; de er alle tilstede. Og melodiene er umiskjennelige Eltonske; gjennomførte, vellagde, glitrende unikum alle sammen. Albumet må derfor kunne anbefales på det varmeste, til absolutt alle der ute - endog til dem som ikke anser seg for å være Elton John-fans overhodet og som har null kjennskap til mannen. Dette vil fungere som et supert førsteinntrykk og er noe av det beste han har bidratt med hittil. Blant meget annet har "And the House Fell Down" allerede blitt en ny favorittsang, for mitt vedkommende, og er utvilsomt et av de mest fengende, rytmiske, svingende pianostykker som noensinne er laget - av noen artist. Full av trøkk og futt og alt en god sang bør inneholde. Slik Elton er på sitt aller, aller beste. For meg har denne mannen i bunn og grunn alltid vært det ypperste eksempelet på oppskriftsmessig god musikk; han er en stor helt og en beundringverdig, stor artist - og en elskelig diva med ubestridelig elskelig smak innen briller. Og det gjør ham ikke mindre attråverdig at han fremførte tidenes beste coverversjon av "The Show must go on" på Freddie Mercurys tribute concert; den er så bra at Queen tok den med på best-of nummer tre og den har blitt en klassiker blant fansen. Og den ble fremført i rosa kostyme tilpasset Eltons oktaver. Ren nytelse. Dog foretrekker jeg selvsagt å høre mannen synge og spille sine egne komposisjoner. Hvilket han mestrer til fulle på dette relativt nye studioalbumet som bør finne sin plass i enhver CD-hylle.

Moral, etter snarlig fullendt arbeidsuke: heretter skal jeg dyrke mine helter desto mer, har jeg bestemt meg for - og jobbe iherdig med å komplettere min Elton-samling. Jeg er nå på god vei. Og jeg henter styrke fra gode forbilder. Hadde en stor trang til å gjøre noe kjekt hver eneste kveld denne uken, og unne meg selv litt hverdagsluksus, et oppdrag jeg altså har lyktes med og fått et storstilt, positivt utbytte av. Og økt kulturell kompetanse på kjøpet. Endog litt innsikt i andre verdensdelers allmenne tradisjoner. Det hjelper på humøret å kunne leve seg inn i andres spennende, virkelighetsdistanserende verdensbilder, likesom deres valg ofte kan inspirere mer til å forbedre mine egne. Min måte å bygge opp livsglede på. Min egen vri. Den funker stadig og jeg gir ikke slipp på den.

*("ferden hjem" av scaramouche, po(t)eten, litt hverdagspoesi og -oppsummering midt oppi det hele, midt på natten; tonesatt av elton & hjertelig inspirert av bernie. takker og bukker, mine ukjente, rotekte venner.)