P.S.: må bare nevne at jeg elsker Gerry!

Kort om hva en mann skal si når han holder en kvinne i armene sine: "What do you want? I know what I want, cause I'm holding it in my hands!"

Med andre ord: en guide til hvordan lage god jentefilm, som også passer for gutter, og hvordan få Verdens Fineste Mann til å fremstå som nettopp Verdens Fineste Mann uten at han må anstrenge seg det minste.

Å herre, hvor skal man ta fatt? Av erfaring vites at det kan være direkte helsefarlig å anmelde filmer man har gledet seg til siden før innspillingen begynte og som har den absolutte favorittskuespilleren i hele verden i hovedrollen og som er basert på en absolutt favorittbok - men jeg skal gjøre et forsøk og forhåpentligvis komme rimelig greit fra det. Med mer eller mindre intakt helse likeså. Sant og si tror jeg denne kvelden har vært meget nyttig for mitt eget velbefinnende, da jeg i ettertidens øyeblikk føler meg både sunn, frisk, opplagt og hysterisk hyperglad. På alle måter. Grunnen: to timer i selskap med Gerard James Butler (og Hilary Swank) i "P.S. I love you". Fikk litt bange anelser etter den skrekkelige mottagelsen i de norske tabloidavisene, som ga den en real overhaling av osende, sydende, foraktende negativitet, og lot den møte en tilsvarende, unison vegg av terningkast 1, 2 og til nød 3. Men heldigvis gjorde kinoopplevelsen disse såkalte "vurderingene" til skamme og beviste hvor arrogante anmeldere kan være på sitt verste, hvilket skuffer meg. Dét gjorde derimot ikke filmen selv, og av den grunn er jeg både lettet og lykkelig. For en som vanligvis hater romantiske klisjékomedier ble dette en abnorm positiv overraskelse. Gikk ditt fullstendig uten forventninger, og forhåpninger, slik jeg finner det lurest - litt klok av skade bør man da ha blitt, erfaren kinogjenger som man er - og forlot kinosalen rimelig månebedotten. Jeg måpte, jeg skrattet, jeg lo - og jeg gråt. Strigråt, rettere sagt. Nesten hele tiden. Det var, sånn generelt, en berg- og dalbane av følelsesmessige reaksjoner og en stor utfordring for selvbeherskelsen. Men kvalitetsmessig så glimrende at den var mer enn verdt å overreagere av. Tro det den som kan: dette er en original, hjertevarmende, bittersøt, genuint lattervekkende, fabelaktig filmet dramakomedie - om en sørgende enke. Atypisk og definitivt morbid, innimellom, og man veksler kontinuerlig mellom "hva pokker?" og "herregud!". Hjerteskjærende tristhet avløses av like lettbent, intelligent (!) fleip, og det med den største selvfølge. Men i all hovedsak er det skuespillet som er filmens styrke og rollebesetningen imponerer uten unntak. Hilary Swank er akkurat så briljant som man må kunne forvente av en Oscar-vinner, med noen scener som kunne slå luften utav selv den mest stenharde og følelseskalde. James Marsters bidrar med kinnben og smilehull, Lisa Kudrow er regelrett festlig og Kathy Bates er en institusjon i Hollywood som aldri skuffer. Dog ble jeg aller mest glad over å se Gina Gershon tilbake på det store lerret; hun er en personlig heltinne siden tiden da hun spilte i krimserien "Snoops" (som dessverre kun overlevde én sesong, men den var til gjengjeld strålende bra) og hun gjør en meget god birolle her. De har i det hele tatt huket fatt i en rekke gode karakterskuespillere for å fylle de forskjellige smårollene, hvilket er et utradisjonelt steg i meget riktig retning. Dialogen er sterk, poengtert og skarpsindig. Med en del irriterende perfeksjonerte replikkvekslinger som gjør det soleklart hva en mann bør si for å få en kvinne til å smelte totalt. Og det slår ikke feil. Man kan ikke la være. I tillegg kommer nydelig fotografering, nydelig musikk, flotte kostymer og betagende landskap. Urbane som landlige. Iforhold til sjangerens kriterier er alt sammen gjennomført og - vel - perfekt. Som jentefilm står den i særklasse. Ironisk nok virket det som mange av fleipene falt i best jord hos de få guttene i salen, da jeg titt og ofte hørte høylytt humring fra herrerøster på adspredte kanter av salen. Sannsynligvis fordi filmen er ekstremt tatt på kornet hva jentevaner og stereotypier angår, og angriper enhver tematikk fra en utpreget, passende vinkel. Båtscenen fra Irland i særskilthet, men óg filmens forskjellige kjærlighetsforhold og kjærlighetsproblematikken som sådan var uhyre nøyaktig og fint skildret. Det eneste som kanhende bryter litt opp og skaper unødig sjokkeffekt er sluttscenene. De synes korrekte iforhold til tematikken, men kanskje ikke i sammenheng med retsen av handlingen. Likevel; dette er småplukk. Og karakterene står for støtt på egne ben til at man lar seg affisere. For min del var både gjenkjennelsesmomentet og sympatien kontinuerlig tilstede, og dét tror jeg aldri jeg har kunnet si om en romantisk komedie før. Faktisk. Men like fullt: jeg er ikke objektiv. Og det bør jeg innrømme, først som sist, da jeg er ekstremt inhabil i denne sammenheng.

[Image: og jeg griner og jeg griner og jeg griner. Fæleste scenen. Som om ikke det var nok; når han legger til "I will always love you" blir jeg jo bare helt kake. Fæle filmen! Men så utrolig bra!]

Holly: I don't want to make any mistakes.
Gerry: Then you're in the wrong species, love. Be a duck.

Så la meg dermed elegant slå over til det som er viktigste punktet på agendaen for undertegnede: gunnen for overhodet å ta turen inn i kinomørket og frivillig å ta dette verket i øyesyn. Vel vitende om at man ikke kom til å angre etterpå. For, først og fremst er dette Gerry Butlers film. Bokstavelig talt. Min helt, mitt idol, min yndling - i rollen som seg selv, i bunn og grunn, og med hele sitt sjarmregister å spille på. Han får her anledning til å stadfeste, en gang for alle, nøyaktig hvorfor han bør være kvinnestandens ubestritte hyllestobjekt, og gjør utvilsomt hele filmen verdt å se. Han gjør hele filmen, for min del. Om ingenting annet faller i smak, fungerer han definitivt som en sikkerhetsgardering om at kinobilletten ikke er bortkastet. Produsentene kjører på - bevisst utstudert eller ei - med situasjoner og settinger som tatt ut av enhver fangirls (våte) drøm. Og han lever opp til alle våre fantasier om hvor fantastisk det er fysisk oppnåelig for en mann å være. Om mulig, og det er det vel strengt tatt ikke: jeg er blitt enda mer glad i fyren etter denne prestasjonen. En film han bør være særdeles stolt av å ha på CV'en - simpelthen fordi han ikke bare gjør den verdt å se, han får altså lov å vise seg fra alle sine beste sider. Gerry spille gitar, Gerry synge, Gerry danse, Gerry fleipe, Gerry strippe. Og der var jeg nesten nede på gulvet, gitt. Han gjør alt det han gjør best og han gjør det med utsøkt, upåklagelig stil. Og karisma. Hvilken karisma! Og egne smykker, egen skinnjakke, egne opprevne olabukser. Han er seg selv lik og ingen andre kunne tatt denne rollen på så strak arm som ham; for oss som kjenner ham er det nesten ubegripelig at en slik rolle kunne skapes i utgangspunktet. For den er i sannhet som skapt for mannen. Hans appell kjenner ingen grenser, og her forekommer en del ytringer og blikk som er så til de grader til å dø av at de nesten går for langt. Greit at man vet hvem målgruppen er, men må vi tortureres? Han er litt for uoppnåelig som det er til dét! Uansett skjønner man så inderlig godt hvorfor Hilary Swanks rollefigur Holly reagerer slik hun gjør, når han blir borte, og hvor enormt savnet av ham kan synes. For vi kan alle identifiserer oss med henne; denne skjebnen er og blir en fangirls største mareritt; hvilket óg forklarer hvorfor ingen Gerry-fangirl kan mislike denne filmen eller uttale seg helt objektiv om den. Til det er den for virkelighetsnær. For utstudert. Det går ikke lenger enn som så, heldigvis, men for oss blir det altså bittelitt for mye av det gode. Fordi - og nå er vi kanhende fremme ved filmens hovedproblem, om noe slikt finnes - historien, i bok som i film, handler i sin absolutte helhet om at Gerry er død. Og om det ufattelige savnet som oppstår etter hans bortgang. Ikke Gerry, selvsagt, men Gerrys Gerry - og det blir minst like ille. Det ligger der som en kontinuerlig visshet og den er psykisk ødeleggende til tusen. Men fy, som det griper. Det gjør fysisk vondt. For slik sett er filmen, mest av alt, et (nokså spekulativt!) bevegende portrett av en ung kvinne som forsøker å bearbeide sin sorg over at hennes elskede Gerry er borte - for alltid. Og her er det jeg mister tråden. Absolutt, komplett, og helt og holdent. Fordi jeg elsker Gerry, den fiktive som den reelle, og i sin høyst reelle tolkning er Mr. Butler aldeles glimrende. Han er rett og slett innigranskauen vanvittig ubegripelig glimrende; jeg har sjelden sett ham bedre. Ergo fremstår han såpass umistelig at vi alle bare kan bryte sammen umiddelbart, og de fleste av oss jentene i salen gjorde nettopp det - sånn etterhvert - hvorav jeg var blant de første. Talte ca. tre minutter før jeg satt og snufset. Og idet åpningstitlene dukket opp, rant tårene mine fritt nedover kinnene som jeg stappet fulle med sjokolade for å få noe annet å tenke på. En stor takk skyldig frøken Swank, naturligvis, da hun formidler denne sorgen sin uhyre realistisk og gripende; hun er så oppslukt i sin Gerry, så avhengig av ham, at det knyter seg i magen. På godt og vondt. Når hun ligger i sengen og lytter til stemmen hans på telefonsvareren, mens tårene fremdeles triller, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og hennes mange imaginære samtaler med han; for å komme seg videre, for å finne ut hvor hun skulle gjøre av seg; er så uendelig vakre. Hun trenger å lene seg på ham, for å skape seg en selvstendig tilværelse der hun kan klare seg uten hans tilstedeværelse. Selv om hun savner ham så grenseløst. Filmens bilde av dette grunnleggende, grusomt urettferdige bruddet - dette mildt sagt uutholdelige tapet - blir aldri for sentimentalt, ei heller patetisk. Hvilket er overraskende i seg selv. Her skildres enkens sorg i alle dens aspekter, alle merkverdige varianter, men med behørig respekt og forståelse. Jeg satt stadig og tenkte for meg selv; "det er akkurat slik det er", for det er slik det må være, og på dette området er det filmen skiller seg aller mest positivt ut fra hopen av andre og lignende dramaer. Den følger ikke det tradisjonelle mønsteret, men inkluderer både gleder og sorger og viser hvor vanskelig det hele er, hvor ulogisk og inkonsekvent det fortoner seg. Man ler i begravelser og man gråter i brullyp, det er slik vi er skapt. Og i denne settingen lot jeg meg fullstendig henrive av de absurde svingningene i humør og luner. Fremdeles med et forbehold om at uten Gerry ville resultatet fungert noe annerledes, men tross alt: det er derfor han er her.

Likeledes skal det sies at det er på nettopp dette punktet filmskaperne lykkes best med sine forandringer fra forfatter Cecilia Aherns opprinnelige historie. Jeg var en stund bekymret for at Gerry kun ville figurere i bakgrunnen, som en påminnelse, og få like lite tid på skjermen som handlingen i boken tilsier, men heldigvis har man valgt en litt annen vri, der flashbackene får høyere prioritet, og skiftningene mellom nåtid og fortid er fabelaktig utført. Hollys konstante mimring og tilbakeblikk på fordums lykke; hvordan hun traff sin elskede, hvordan deres forhold utviklet seg; det er så genuint rørende at man blir matt. Hvorenn hun er dukker det opp sanger, folk og stemninger som minner henne om Gerry - og like plutselig er han hos henne; i form av bilder, stemme eller fysisk nærvær; men det virker aldri påtatt, aldri brått. Det passer heller inn, slik det slutter seg til filmens naturlige strøm av gode relasjoner og gode menneskeskildringer. Man har forandret rikelig av bokens innhold, i tilpasningens øyemed, og utelatt mer enn mange fans sikkert vil sette pris på - men som et selvstendig verk; med boken som inspirasjonskilde; fungerer det, etter mine begreper, utmerket. Uten sammeligning for øvrig, kan man trekke visse paralleller til "V for Vendetta", for man har tatt samme valget her; om å la filmen stå på egne ben og fortelle sin egen versjon av samme grunnleggende plot. Jeg elsker Alan Lloyds tegneserier og aksepterer hans skepsis til filmatiseringen, likesom jeg har full forståelse for blodfansens manglende begeistring for manusutarbeidelsen til "P.S. I love you", men likevel: det forringer ikke filmenes overtydelige kvaliteter. Og, nøyaktig som i "Vendetta", finnes der en stor skuespiller til å bekle hovedrollen og en enda større skuespiller til å glitre i bakgrunnen. Her snakker man tross alt om to til vanlig maskebekledde menn, hvilket óg gjør sammenligningen desto mer velbegrunnet, som er aldeles iomotståelige og som vet hva de driver med. Uten tvil. Jeg elsker Hugo Weaving, men jeg forguder Gerry Butler. Har jeg noensinne vært det minste usikker, har jeg noensinne revurdert min forkjærlighet, så er det definitivt tilbakelagte stadium nå. Og selvsagt har jeg aldri vært så dum, men skal jo ikke virke helt besatt heller. Selv om jeg er det. Mannen er det ypperste av det ypperste. Han kan spille hva som helst. Han kan gjøre hva som helst. Han kunne lest høyt fra telefonkatalogen og fått toppkarakterer, for mitt personlige vedkommende. Men her får han da lov å bryne seg på en utfordrende, kvalitetssikret, følelsesmessig krevende og enormt givende rolle som han kanhende aldri får igjen - og han forspiller ingen muligheter. La det stå klart. Gerard Butler er en mann som, med bitre erfaringer i bakhånd, vet å utnytte sine sjanser når de foregis ham. Og her gjør han sin hederligste innsats hittil. Det klassiske smilet og den rufsete holdningen ligger stadig på lur; i alle scener, i alle fortellende sekvenser. Filmen kan, med en fangirls øyne, sees som en direkte skildring av Verdens Fineste mann - som et slags indirekte promoarbeid i den hensikt at alle andre også skal få øynene opp for denne fantastiske, sjarmerende, talentfulle skotten (som her snakker irsk, og dét plettfritt) som klarer å omstille seg til så avvikende rollefigurer at man knapt kan fatte det. Først Phantom, så fotball, så Beowulf, så Leonidas, nå dette. Men hele tiden har han være i besittelse av en følelsesladd brodd, et spesielt glimt i øye og sjel, likesom den enorme utstrålingen; hvilket gjør ham unik. Og, som sagt, umistelig. Gerry Kennedy blir en minneverdig storhet av en mann; hvis personlighet blir værende på netthinnen, og fremstår som det absolutte, ultimate å skulle hige etter - om man kunne velge. Som sagt: en drømmeskikkelse. Et lystobjekt. Stakkars Gerry, han kommer til å bli desto mer forfulgt fremover. Men der ligger en voldsom innsats bak hans stigende berømmelse, så han har saktens fortjent den. Måtte den vare lenge, lenge. Og, jeg håper han nyter den. For nå viser han endelig at han er istand til å bære en hel film på sine skuldre; ikke bare gjøre den severdig ved fåtallige, sprikende innhopp slik tilfellet var med "Timeline" og visse andre fiaskofilmer, der han var det eneste som var verdt å hvile blikket på. Slik er "P.S. I love you" en god film som virker enda bedre fordi Gerry er med, og dette er vel óg en første gangs foreteelse. Mens jeg, den lengtende fangirl, bare gleder meg til å se den om igjen. Og om igjen. Og om igjen. Med spoleknapp spesielt tilegnet alle sangsekvenser og annen kos. Fine, fine, fine filmen.