Saturday, April 26, 2008

Love and beyond

Soundtrack: Elton John - "The Big Picture", "Sleeping with the past". Spesielt: "Live like horses", faktisk en av mine absolutte favorittsanger helt siden jeg oppdaget Elton, "Recover your soul", "I can't steer my heart clear of you", "Healing hands" og "Amazes me".

Jeg har snakket meget om Elton John i det siste, og bombardert mine omgivelser (til lattermildhet) med prisninger av hans uforlignelige geni, briljante pianospill og poetiske dyktighet. Ytterligere, at Bernie Taupin overgår Walt Whitman, at tekstene hans burde vært pensum på ethvert studium engelsk litteratur, og at "The House fell down" må kunne gå inn i historiebøkene som et ytterst praktfullt stykke klassisk rockemusikk. Ikke alle jeg møter utviser like stor sympati med (eller forståelse for) dette synet; noen hevder endog at Elton kun er en bisarr nisse med rare briller, uten at jeg tar dét særlig høytidelig; jeg fastholder heller det ubestridelige, beviselige ved mine argumenter: i salgstall, konserter og allmenn popularitet. Elton John er og blir en helt, for mennesker over hele planeten, en legende og en musikalsk storhet uten sidestykke. Overgås kun av folk som Freddie og Brian Ferry, men fortsatt: de står i en klasse for seg. Blant den resterende hopen artister er Elton et enestående, glitrende eksempel på hvor bra det kan bli, hvor bra det kan gjøres, hvordan forskjellige talenter kan blandes og forme en helt uslåelige sammensetning. Pianist, aktivist, stilikon, og en stor stor stor stemme. Jeg beundrer denne mannen enormt; muligens beundrer jeg Bernie og hans poesi enda litt mer; uansett - kombinasjonen av disse to er helt magisk. Og, ikke minst, den skaper magi. Det påfølgende, nedenforstående, utgår dermed som et nødvendig og naturlig resultat av denne Elton/Bernie-overdosen og er særdeles, og muligens litt overdrevent, inspirert av denne duoens egne verker. Ingen skriver finere sanger om kjærlighetsaffærer, kjærlighetssorg, kjærlighetsbånd, kjærlighetstraumer og kjærlighetslykke enn Bernie, og ingen er flinkere til å tonesette dem enn hans makker. Jeg bøyer meg i støvet og takker for hjelpen!

"En erklæring om kjærlighet"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som har skrevet sitt første, rendyrkede kjærlighetsepos. Influert ikke bare av britiske poprockere, men óg til en viss grad av den berømmelige trubadursjangeren (som jeg har utviklet en gedigen forkjærlighet for) og Sapfos klassiske lyrikk - hennes nydelige fragmenter om følelser og pinsler, så intense at de nesten spretter av papiret. Samme Sapfo produserte det vi idag betegner som "bryllupssanger" (men muligens ikke var tenkt å skulle være dét), og mitt dikt kunne også passe innunder denne definisjonen. En slags bryllupstale-stemning over hele greien, og det kan man da like. Det handler om higen etter evig kjærlighet -men uvilje til selv-oppofrelse og identitet-fraskrivelse for å kunne oppnå dette. Jeg har ikke tro på forhold der man eksisterer som en bestanddel, et uopphørlig vedheng, til den andre parten. Man skal bevare sin egen personlighet og bli anerkjent for denne, også av den man elsker. Nettopp dét er en betegnelse for kjærlighet, etter min mening; når man blir sett, elsket og hyllet for akkurat det feilbarlige, utstudert særegne, komplekse vesen man er og alltid har vært. Man må finne en som våger å se mennesket bak den umiddelbare appellen. Kanhende er ikke alt like tiltalende i lengden, kanhender gjør man oppdagelser man definitivt kunne vært foruten, men -man kan elske likevel. Helt til man dør. Litt banal sluttstrek, der, men jeg synes ikke slike løfter trenger altfor vidløftige ordelag. Det holder med en klassisk linje eller tre, når budskapet de formidler er så sant. Et par tilfeldige linjeskift her, for å gjøre det mer leselig; også har jeg blitt litt fan av kryssrim, hvilket jeg her velger å bruke (over)aktivt.

kjæreste, jeg ser vår fremtid
sammen, med våre tordenskrall
men bebreider alltid dem som sa
at forhold kun er knall og fall
det går på helsen løs i blant,
når våre interesser står på tvers
og stundom hater jeg å måtte vike
ens egen sære stahet må til pers
men slike ofringer blir få i lengden
samvittigheten stues sjelden vekk
jeg dysser ikke ned, gir ikke opp
lever aldri med forsakelsenes skrekk

så får du heller etterkomme meg en smule
for min trang til konfrontasjoner
likeledes mine tankeløse ytringer
pepring med temperamentfulle patroner
alle disse hasardiøse innfallene
som syntes passende i nuet, og
hvis mer alvorlige konsekvenser
forble for vanskelig å overskue
med følelser som klistret utenpå
jeg vet jeg utgir motstridende signaler
uten filter eller diskret hemsko
med hjertebank igjennom samtlige kanaler
skjuler intet for verdenen omkring
gir og tar og vet kontinuerlig hva jeg får
likesom du vil forstå, overtydelig
hvorhen vi stevner, nøyaktig hvor vi går
med en som passer seg for å blir passet på
har alltid ment det er for mye forlangt
sikkert lett å såre en som mangler skjold
men skjulestedet ble for meg for trangt

jeg står i lyset, kjære, og det brenner
viten om å trenge motvekter mot slikt
jeg søkte lenge etter likemenn og frender
for å finne lidenskap istedenfor konflikt
en som hørte klangen mer enn unoter
og kunne følge i mitt kronglete tråkk
uten stor bebreidelse for mine feilsteg
og at jeg aldri gjør meg kostbar nok
tenker sjelden enkelt, tror såmangt
trekker slutninger av ren tilfeldighet
makter ikke nøle, velger på instinkt
med overbevisning om skjebnens aktsomhet
bare den synes å ha kunne ført meg hit
midt i kaos, midt i enhver bisarr omstendighet
selv da å kunne stilne hen, i ro; lene meg
aldri på dine valg, men på din skulders trygghet

kjæreste, jeg så våre kommende år
som to, og uavhengige, om enn forbundet
for aldri å måtte slippe taket
men ha en hånd å gripe når det tordnet
og jeg ser vår resterende tid
rakrygget, stormende, brusende frem
løftet opp av felles krefter
samme hva, å vite hvor man har sitt hjem
så får vi da heller slå oss til tåls med
alt vi forårsaker, alt vi bringer
kalle det styrkende, uunngåelig,
hvilke prøvelser vår kjærlighet påtvinger
med berg-og-dal-baner og sene kvelder
misforståelser, avklaringer, et motsvar
men selv når humøret svinger hastig
forblir min beslutning så krystallklar
for, slik jeg aldri elsket noen annen
slik jeg aldri elsket noen før
slik sverger jeg nå evig troskap
og elsker deg, kun deg, helt jeg dør

3 comments:

elgen said...

Ja, Walter von der Vogelheide schrieb auf Deutsch. Minnegesänge!!! Hat auch jeder Schüler in Deutschland gehabt, aber die "Gedichte" sind teilweise auch sehr schön und ROMANTISCH!!!

Randi said...

JEg tror poeten kan leve slik som i diktet også i forhold til medmennesker generelt, å gi opp skjoldet gjør deg sårbar men også til et uendelig mye mer levende og ærligere medmenneske. Poeten viser med all tydelighet hvor sårbart det er å tørre kjærligheten. Å krype ut av og kle av seg skjoldet er det ikke alle som tør og derfor går forhold i stykker. Å holde igjen i et kjærlighetsforhold blir ikke det gode forhold og det sliter i lengden - tror jeg.....du er en inderlig god poet.

Randi omigjen said...

Elton John er spesielt populær her på Østlandet og Oslo i særdeleshet og jeg vet ikke hvorfor men det er veldig bra at det er slik. Men kanskje ikke Byen er like begeistret...