Matt og mett(et om såmangt)

Soundtrack: Elton John og Bernie Taupin - (også kjent som) "Captain Fantastic & the Brown Dirt Cowboy". Klassisk i ordets retteste forstand. Jeg elsker, elsker, elsker "Tell me when the whistle blows"; helt ufattelig fengende og lettbent highway-pop med disco-preg. G(eni)aleste duoen ever, de to, og nevnte jeg at albumtittelen er så bra som det om mulig kan bli? Der kan man begynne å snakke om inntagende løfter!

Hvilket betyr: mer enn nok om meg, og desto mer om mine utskeielser - for her er et lite dikt. Uten raserianfall, og med en mer velformulert (?), delvis mer pretensiøs, og forhåpentligvis mest poetisk agenda. Et forsøk, i allefall, på å poetisere den selvsamme debatten, og gjøre lyrikk utav problematikk. Pleier å funke mye bedre enn frustrert filosofering, og fundering med øyenbryn så rynket at de snart er permanent i nedover-modus - og desto mer oppbyggelig over tid. Dette ble, av alle ting, påbegynt sent i går kveld etter å ha sett en ekstremt sterk, ekstremt fin og ekstremt følelsesmessig utslitende fransk film ("Betty Blue, 37.2 grader om morgenen") og deretter videreført under en fri-øk på universitetets datarom - og til slutt avsluttet, altfor sent inneværende kveld, med Elton i spilleren og nattmaten på lur. Det handler om å ville falle inn i det passende, og "flate seg ut" så man går i ett med det ubemerkelige og formes til en eneste matt, svart, flat...flate. Som jeg prøver å illsutrere så konsist jeg bare kan og uten altfor mange ord og metaforer, om enn med masse typiske Scara-begrep hvilket jeg aldri kommer til å klare å unngå. Jeg liker "koloritt", jeg liker "komfortabelt", jeg liker "vendinger", jeg liker "blikk-kontakt". Shakespeare fant opp egne ord, jeg varemerker mine. Og hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre dét; jeg som allerede har registrert opphavsrett på Po(t)et-tittelen, dog en smule uoffisielt. Scara kjører Scara-stil, og sånn er det med den saken. Lik det, elsk det, hyll det - eller skriv klagebrev i kommentar-boksen. Det er det offentligheten er til for. Bare ikke bedriv stilltiende hatefullhet, det er det verste jeg vet. Hat skal bearbeides ved uttrykksfullhet og dernest legges dødt, det er min filosofi, for jeg kan ikke utstå bitterheten. Den er for uhåndterlig, på en ondskapsfull og overlagt måte, og fører ingenting godt med seg. Litt som "utrednings"-oppgaver, med andre ord. Men nok, nok, nok om det og mer om...dette:

"Utmattelsen"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som liker ordspill, bokstavrim, aforismer, anaforer og lydmalende gjentagelser - og bruker disse uhemmet. For å skvise litt pensum inn i (og ut av) egenproduksjonen. Som finner sted i tidsrom jeg burde benytte på pensumarbeid, selvfølgelig. Men såfremt man kan kunsten å relatere går det rimelig greit. Selvhøytideligheten svinner sakte hen. Og: jeg fant på den tittelen iløpet av tre sekunder og fire pianotoner. Mye matthet, mye maling, men lite trebeis. Dog med sans for den reklamen med han Pinocchio-figuren som kommer ut av veggen. Og dét var en bemerkelsesverdig digresjon, gitt. Liker de også!

hun kler seg i sort for å holde avstand
som det bevegende ved det ubevegelige
ingen friksjon, ingen kollisjon, ingen kurve
bare streken av et enkelt tegn og klare linjer
slakt strukket ut, lik bommullsfolder, utover
nok en jevnet flate der allting faller inn på plass
sidestiller fotspor med ugjorte omdreininger
og evnen til å følge rotasjonene, uten å svimle
mens man holder fokus festet, presiserer siktet
fyrer av, men ikke opp, for gnistregn antenner
og hun holder seg til forgjengelige røyksignal
blåser vekk med uforsette vendinger i vinden
etterlater ingen aske, ingen spor, ingen ruin
men avrundede former, ton-i-ton, tenkt stilrent
nærmest stilistert; en ubrutt, regelmessig matthet
som vedblir låst til rammerverket, gjemt deri
hun finner luftehull og lukker dem med egne lepper
ytrer ordene i vakuum så de ikke skaper vibrasjoner
annet enn for øregangene hun selv har åpnet
opp og ut mot verdener hun tegner inn i samsvar
med nettet der alle nyanseringer blir fanget
fargeblanding man lar romme alt men like fullt
blir én, hvilken samstemt koloritt som aldri bøyes
sirkler unna enhver bue som tøydes for langt
og ender i punkter man ikke kan tegne imellom
bare med sort, bare tilskårne strekkoder
klemt ned i eget spinn og dernest flatet ut
med avtrykk man har visket bort, så uanfektet,
stilt bak det foretrukne, hvor man ser seg helst
naturligvis med anstand i behold, behørig distansert,
som en bevegelsessyklus man aldri forandrer
ingen fusjon, ingen kondisjon, ingen kurer
bare standard i hver påkledning og vane
strukket til et ytterste, lik bommullstråder,
over nok en jevnført plate hver svaiende ryggmarg
som tidsnok faller sammen og blir tålelig støv
hun frykter kun den lette kløe i omgivelsenes øyne