Å tro kun på det trolige

Soundtrack: Suzi & Colbie, Quatro & Caillat, to flinke amerikanske damer. Henholdvis heavyrock og gitarpop. Man liker allsidigheten i alle dens former, og representerer åpenhet (for nye impulser) så mye man kan. Huhei. Se innlegget under for bakgrunnsinformasjon til det påfølgende. Dette er nemlig diktet som dannet utgangspunkt og refleksjonemssig bakteppe for selvsamme innlegg, og det kommer som et resultat av egen frustasjon og, ikke minst, egen irritasjon. Over manglende forståelse fra omverdenen, akademia og - generelt. Som sagt. Jeg som ikke engang liker å generalisere - men jeg ønsker da ikke å fornærme noen heller. Skrevet som et "søsterdikt" til forrige ukes bedrøvelige utforsking av gråsonene; denne gang litt mer spissfindig, litt mer overtydelig, og muligens litt mindre abstrakt i mine tematiske figurer. Faktisk et av mine første, rendyrket ironiske dikt som rett og slett illustrerer alt jeg stiller meg gjennomført uenig til og helst vil si jeg hater. Men noen ganger illustreres hatet best, og mest effektfullt, gjennom nettopp poesien. Dessuten kan man omskrive det hele litt, for at følelsene ikke skal ta overhånd og det ikke skal bli fullt så...hatsk. Det handler om å tilpasse seg, hvilket jeg (naturligvis) er meget uvillig til, også handler det om konsekvensene - og den følgelige tankegangen - av å gjennomføre tilpasningsprosessen. Bare for å understreke hvor destruktiv og unyttig og gjennomført ugunstig den er. Det handler om å ville bryte ut, å ville bryte av, men ikke nødvendigvis få det til. For å vise hvor maktesløse vi óg kan bli, på ferden, siden samfunnet trykker oss ned og aldri synes å hjelpe til, fordi det krever så mye å ikke beholde tankene inni boksen men jobbe for en holdbar eksistens utenfor. Både for dem og en selv. Fordi lagring er vel og bra, men selv den mest eksklusive vin vil surne til slutt, om den lagres for lenge og aldri åpnes opp og las få luft. Vi trenger en luftig aroma. Vi trenger vellagrede smaksprøver som kan vurderes på lik linje med nyproduksjonen. Og jeg haler og drar i de poetiske strenger, med ønske om lyttende ører og lesende øyne.

"Fatning (gjennom smale spor)"
Av Scaramouche, Po(t)eten, og i forargelsens ånd: anti-akademiker til jeg dør. Men ikke fullt så sur og besatt som jeg kanskje kan virke. Ikke anarkist heller, egentlig, bare lidenskapelig fan av "V for Vendetta". Fordi jeg liker slike hevngjerrige, maskekledde kappemenn. Noen enkle gleder bør da jeg óg få lov å unne meg.

hvor tar man fatt - for å besørge
økende forståelse, beriket ganglag
og nye skuldertrekk på riktig plass
kunsten å verdige dem alle en tanke
aldri tenkte jeg vel slik i feile baner
men klamret meg til faktabundne frempek
så ingen kan forstyrre helhetligheten
hvorledes kunne det ha føltes mistrøstig
når man sikter seg inn på de smale spor
hvis innfall oppstår utav lykke, alene,
endog de som stammer fra dens forsakelse
hver følgeslutning gjenoppretter likevekt
og ordene er konklusjon i konsekvens
med bidrag kun i form av det beregenelige
aldri miste feste rundt eget oppheng
bergrepsbaserte fundamenter i klatreveggen
står meislet inn i umedgjørlig fjell
og hører ikke slagene mot det kompakte
man burde mestre egne luner, knytte bånd
la holdningene selv få tale sine språk
angripes sjelden når de blir oversatt og
ført som redigerte regnskap i min bibliografi
kapitler over egen virken; uforlignelige
likesom påtagelige; i at de holder stand,
og aldri skjærer ut mot ytterpunktene
men vedblir utstudert, som ferdige produkt
da enkelheten lar seg ikke avskrive med fynd
hvor tetner det seg til i lengden - likevel
med tilskudd uten vidd, men heller mønster
favne rett og finne frem og ikke slingre
så ingen trenger skyve meg på plass
min fastslåtte plassering langt mer foretrukken
uanfektet av verdens variasjoner
veksler mellom systematiserte vedtak
besørge økt forståelse for det som kan forstås
og la alt annet bli for meg det andre
har forlagt - har sett - som ligninger
og vet der finnes gåter uten løsning
vi stopper aldri halvveis, vi må fortsette
og følge andres funn og finne sann balanse
mellom innbitt ro og tilfredstillelse i tro