Noen tanker om gårsdagens "Doctor Who"-episode, "Planet of the Ood", for å tillate meg et lite avvik fra den vanlige, enormt lange utredningen. Men óg fordi de to foregående episodene fortjente sine lange utforskelsesanmeldelser vesentlig mer enn nevnte Ood-planeten, og dette erklærer jeg med et trist snøft. Jeg ble litt skuffet, sånn kort oppsummert hva egne respons-konklusjoner angår, men likevel ikke overrasket; da denne episoden på alle måter hadde oddsene imot seg, og på ingen måte overgikk mine (manglende)forventinger. Den fungerer som en klar spinoff til "The Impossible Planet"/"The Satan Pit" fra sesong 2, faktisk den andre i rekken, hvilket sier mye om hvor bra disse to opprinnelige historiene var, hvor vanvittig populære de ble i etterkant, og hvordan man absolutt ikke bør utnytte dette i form av sleip copycat-virksomhet. Dog skal det innrømmes at episoden vi fikk overvære i går var lysår bedre enn forrige sesongs billige og banale remake "42". Dessuten har den Donna, og Donna er fantastisk. Catherine Tate er noe av det beste som har skjedd TV-mediet siden dets tilblivelse, måtte jeg få understreke dét, og her var hun sedvanlig strålende som den følsomme, idérike, sjarmerende eksentriske og temperamentsfulle frøken Noble, og det var fascinerende å betrakte henes reaksjoner overfor Ood'ene, sammenlignet med slik man erindrer at Rose reagerte i sin tid. Men, takk og pris, ingen "Odd Ood"-repetisjon. Det ville jeg aldri tilgitt dem, for det ordspillet er forbeholdt Rose og kun henne. Selvsagt bringer dette óg frem en del minner hos oss lojale Doctior/Rose-fangirls, pluss en del frustrasjon, da det nok en gang beviser hvordan ingen nye medreisende vil kunne likestilles med henne, fungere like bra sammen med Doctor'n, eller noensinne oppnå samme status, og det gjør meg veldig sentimental og snufsete og repetativ, men fortsatt: Donna er behagelig annerledes, og hun har en del ubetalelige, geniale infall som øker underholdningsverdien på showet radikalt. Åpningssekvensen, inkludert hennes kommentarer om overlegne romfartskjøretøy (i forhold til stakkars TARDIS'en, se tittelen på dette innlegget) var glimrende. Hun har århundrets fineste hårsveis, hun har misunnelsesverdig garderobe, hun har replikker med snert - i det minste fremsier hun dem slik at de får det - og hun tør å kjefte på Doctor'n. Med og uten grunn. Og David Tennant viser seg fra sine beste, mest talentfulle sider i samspill med henne; noe vi alle kan sette pris på. Disse to har en superb kjemi seg imellom, de trives åpenbart med å spille mot hverandre og jeg har alltid savnet en kompanjong som kunne utfordre, endog irritere vår kjære Time Lord. Skaper ny vidd og mer dynamikk i serien. Videre fikk vi noen oppløftende øyeblikk som høynet kvaliteten betraktelig, sånn innimellom, i tillegg til mye spenning, kule locations, kult interiør, en Simpsons-referanse, flere fancy kostymer, søte småscener (i fin natur), og glitrende musikk fra Murray Gold - hurra! - hvilket gjør at dens feil og mangler kan tilgis, om enn ikke oversees. Det var interessant å bivåne The Ood på et helt nytt og ukjent territorium, også fordi de er noen utrolig interessante aliens, og likeledes; hvordan Doctor'n håndterte denne uventede gjenforeningen. Dessuten har man det tilbakevennende spørsmålet om hvilke moralsk dilemmaer som kan oppstå, og som stakkars Donna måtte forholde seg til. Hun konfronterer ham med etiske retningslinjer og uansvarlig behandling av omgivelsene, fra hans og andres side; litt mer sart og uimottagelig for Doctorsk kynisme; og kanskje er det et sunnhetstegn. Men generelt sett kan den tårevåte moraliseringen bli litt kjedsommelig i lengden, så er skribentene advart. Og de bør revurdere en del av sine (uoriginale) plotlines og (mislykkede) effekter. "Planet of the Ood" (som jeg fremdeles IKKE har tenkt å forkorte til "PotO", av åpenbare og foruroligende årsaker) viste nemlig, med all mulig tydelighet, hvilke elementer DW-produsentene ikke bør gi seg i kast med, og det inkluderer våpenaction-sekvenser, horrorfilm-effekter, ekstern hjernemasse, mentalt ustabile håndlangere og ondskapsfulle vitenskapsmenn i dress - som vi ikke kommer skikkelig inn på, fordi 45-minuttters-formatet ikke gir anledning til dypere personstudier når størsteparten skal fylles med overnevnte våpenaction. Og når man først plasserer den snille, selvoppofrende ektemannen fra Notting Hill i selvsamme skurkerolle (i selvsamme dress), bør man kanskje gå inn for å maskere ham litt bedre og gi ham litt mer å spille på. Han gjorde en flott jobb, men bidro ikke akkurat til en speningsfylt, original helhet - ei heller teamet hans og deres "skurkaktige plot". Denne episoden var, kort og godt, en smule døll. Den manglet vittig dialog, flere spennende karakterer, mer bemerkelsesverdighet, simpelthen, hvilket "Doctor Who" pleier å kunne skilte med. Selv om slutten var et høyepunkt, rett tilbake til inspirasjonen og intensiteten vi kjenner fra de bedre episodene, med illevarslende frempek fra Ood Sigma på toppen av det hele. Etterfulgt av et kontant temaskifte og millioner av fans som ble sittende og tenke "huffda, hva skal dette bety?" - så joda, de vet å gjøre jobben sin skikkelig, disse menneskene. Her bygges det opp gradvis mot en gigantisk finale, og dét kan vi i allefall like, tross i en viss redsel for mer "frelser"-tematikk. "Planet of the Ood" begrenset seg heldigvis, i så måte, og ble mer søt enn pretensiøs i sine overtoner av religiøst ladet samhold. Med sirkel-formasjoner og forstyrrende sang og anti-slaveri-tematikk. Og stilige, ugjestmilde fabrikkbygninger som skarp kontrast. Ergo innfridde den ikke helt, men var på ingen måte en dårlig historie. På det jevne, men ingen klassiker; ti ganger bedre enn alt annet på TV, men ikke så briljant som den kunne vært. For "Doctor Who" er ikke som alt annet på TV; det skal være nettopp så briljant som man kan håpe at noe på sitt ypperste kan bli, og jeg håper serien tar seg litt opp igjen til neste uke, og at man gir Donna og Doctor'n flere scener der de kan boltre seg fritt og vise nøyaktig hvor fantastiske de er, gjerne bare gjennom god dialog. Trenger mer god dialog. Ála mimescenen i "Partners in Crime", som gjorde hele episoden genial; mindre løping, færre gunnere, ikke fullt så mange episke katastrofer, og mer velskreven moro. Det er hva jeg har å bestille. Også gleder jeg meg til neste lørdag og kommende doser fandom-luksus. Vi er bortskjemt med uovertruffen kvalitet i denne serien, det er åpenbart, og vi stiller kanhende litt for høye krav. Men hva annet skal man forvente av Verdens Beste TV-serie?
No comments:
Post a Comment