Tennyson, Trøtthet og TV'en min

Bekreftelse på egne tekniske ferdigheter. Utrolig tilfredsstillende: å kunne klare å stille inn TV-kanaler med automatisk søk og hele prosedyren, selv om man er jente, uten å be naboen om hjelp, uten å konferere med den duppeditt-elskende faren og uten å bli så frustrert at man kaster hele TV-driten ut av vinduet. Noen som har sett Vincent D'Onofrio gjøre nettopp dét i "Good luck", forresten? Den filmen gikk på ShowTime i går og jeg elsker den...en så utrolig morsom B-film, med ekte og ikke-perfekte personligheter, skal man lete lenge etter. Ja, også føler jeg meg da fryktelig voksen og selvstendig når jeg skifter lyspærer og mekker fjernsynsapparater og ordner internett-tilkoblinger og stiller inn termostater for harde livet. Hvilket også minner meg på hvordan man ikke bør fikse ødelagte elektriske apparater... Men, la meg understreke, det er utrolig hvor mye man får til og hvor konstruktiv-effektiv-nevenyttig man viser seg å være, om man bare må. Og opptil flere dager med sammenhengende fravær av MTV-programmer er påskudd nok for å få meg til å til å sette i gang med mer enn litt Petter Smart-virksomhet. Andre ting som gjør høyner dagsformen er vedvarende tilbud på påskesjokolade i alle butikker, Xinrans vanvittig oppslukende tåreperse av en bok, og øyeblikk av opplett i det ellers stadig regntunge været. Lunch med hyggelige familiemedlemmer er også kjekt, pluss at sjokoladekaken på Helgesens Konditori smaker himmelsk!! I det hele tatt. Skulle bare ønske jeg maktet å stå opp om morgenen! Forsov meg i dag tidlig, igjen, og ankom forelesningen i pausen mellom første og annen del; gikk av den grunn dessverre glipp av alt som omhandlet Coleridge's "Kublah Khan". Med en viss undetone av ironi; det var fryyyyktelig synd. Hehe. Dog fikk jeg heldigvis med meg gjennomgangen av Shelley og hans nydelige "Ode to the West Wind", og kunne fornøyd notere meg at jeg hadde tolket frem til omtrent samme konklusjon som foreleseren ved min tidligere gjennomlesning. Men, et lite ankepunkt, jeg stiller meg uenig og uforstående til diktets påståtte religiøse undertoner. Shelley var en ateist og for meg synes det aldeles opplagt at the trumpet of a prophecy er vindens tiltagende uling og "tuting" som vitner om en kommende forandring i været. En bebudelse om og hentydning til våren, som han senere også referer til direkte; om det vakre vi har i vente. "...unawakened earth", skriver han, og jeg sender lengtende tanker til vårblomstringen; en oppvåknende, spirende jord, etter den lange vinteren. En verden som forbereder seg på å gå til grunne for å gjennoppstå, i helt natur-lige henseende. Vi har alle våre tolkninger og analytiske mønstre. Dette var mine. Også tok jeg meg den frihet å dikte litt videre, helt fritt og etter eget hode, på et dikt av Alfred (Lord Tennyson) i formiddag - hvilket er min form for avkobling når forlesningene blir kjedelige - og kom da frem til følgende:

"On Death in Life and days that are no more" (For, by and based on Tennyson - with regard to his The Princess.) Adapted and completed by Scaramouche, the po(t)et, extremely happy to be acquainted with other parts of his authorship than just Lady and Sjalottelauken.

Tears, idle tears, I know not what they mean,
Tears from the depth of some divine despair
Rise in the heart, and gather to the eyes, lo! fresh
But aren't shown and never do they well
Up into these old caves that tiredness have grown

Following the coarser lines downwards, my chin
no watery or salty taste, I ache to tell, run there
Such swift, too often sombre, and undying still
Are baits that to my liking surely must progress
from nature's passing tides and fond, capricious needs

I shut my lungs, my breast, my endless whole
I shut it fully, measure not the rests, I find it quick
Oh tears, your gloom permeate me not, if I'll allow
Sink back therein, or rather for much longer be delayed
Until I can assume the sadness that was cause

Should I but intertwine with sweeter tunes
yet, I'd find interruption through an oddity of psyche
Wish I was never let to hear, to see; miscalculate
For whatever might or might I not regret, is all
Of Death, and Life, and days that are no more