Over the Weekend

Mandag: Først, en liten takk. Til mine gode venner og ivrige lesere/kommentatorer. Studie- og kaffevenninner; fordums tiders konsulenter og kontaktpersoner som plutselig dukker opp igjen når man minst forventer det; den hanseatiske og meget hypoteteiske flyktningen; frøken immaginær, men meget tilstedeværende heltinne; min kjære, flaksete kompanjong på de mer fnisete områder; og ikke minst - til min alltid-oppofrende far og mor som stadig vekk er innom med tilbakemeldinger og ros. Med flere, vel og merke. Takk, folkens! Jeg trenger konstruktiv kritikk, spesielt for å bli bevisst eget forbedringspotensiale, men også for å bli bevisst det som faktisk holder mål. Jeg blir glad for hver eneste, nye person som stikker innom og tar seg tid til å lese. Snille menneskene! ;)

Søndag: Den følelsen...når man akkurat er på oppløpsiden til inngangspartiet, på vei hjem fra formiddagstimenes obligatoriske løperunde, og man overser den siste, store vanndammen. Den dekker på sin side over hullet gravemaskinene brukte store deler av gårsdagen på å gjøre dypere, bredere, og som dermed har en slags jordbunn full av møkk og stener i en deilig, klistrete blanding. Et plask; mens store føtter plumper uti og man fyker igjennom så fort man bare klarer; fordi vi er dømt til å leve i en hellig, falsk overbevisning om at litt regnvann i skoene er vesentlig bedre enn store mengder. Og likevel; gjennomvætingen forekommer, uungåelig nok. Selvbebreidelsen blander seg med irritasjon når vannet slår over skotuppene og langsomt begynner å sive inn i luftehullene på ytterst, mens man forserer trappen opp til ytterdøren. Man unnlot å få øye på, man var ikke fokusert. Sliten i hodet, så sliten at man nesten ikke oppfatter omgivelsene. Handlinger og reaksjonsmønster glir inn i et utydelig sammennsurium. Et iskaldt teppe av ullsokker tunge av skitten gjørmesørpe omslutter snart tærne og de klamrer seg til hverandre, krummer seg, i et fåfengt forsøk på å slippe unna. Som jeg. Tunge såler sukker hver gang de treffer asfalten, leggene kjennes som om de skal sprenge, det dugger på brilleglass og håret står rett til værs, anorakken begynte å ta inn vann for evigheter siden; føttene er trolig det minste av en haug med onder. Man teller sekundene før man er inne i varmen, minuttene før man kan vrenge av seg hele skobestyret og traske barbent inn i et varmt dusjrom. Tripper av utålmodig forventning utenfor, prøver å finne nøklene, tærne er nå lammet og resten av kroppen med. Manikyr, pedikyr, helhetlig kroppspleie, og det er slike primitive behov den higer etter idet man avslutter en avstumpet joggetur i sipregn. Primitive i den forstand at de omhandler kropp, ikke sjel; at man der og da ikke har noen trang, overhodet, til å lese en god bok eller se en god film eller innlede en meningsfull samtale. At man instinktivt skyver det fysiske forover i køen; ønsker kun å komme seg inn på ens trange, lille bad og få satt på dette herlige, glovarme vannet; la de harde, myke, legende strålende treffe huden og hylle en inn i damp; lukke øynene og stenge været, tankene og treningens påkjenning ute.

Og kanskje tar jeg feil; kanskje er det minst like helbrendende for det mentale som for de ytre lag av legemet. Det er i allefall en mer avslappet og tilfreds person man kan la vandre inn på soverommet iført ledig frottébadekåpe og ingenting annet - etter slike forfriskende opplevelser. Fremdeles våt i håret; helt uanfektet av de trillende vanndråpene, der de daler ned på gulvet og danner en hale av spor etter den vandrende. Kjølvann, er det ikke dét man kaller slikt; og liknende en småbåt drivende i få knops fart, duver den rene og pene over havet som er hennes linoleumsgulv; hun føler seg opprensket i sinn og skinn. Senere kan man sette på en softrock-plate og lene seg tilbake i en bedagelig stol, mens skjelettet venner seg til endelig å kunne slappe av, muskelknutene løser seg opp, man kan strekke seg ut i hele sin lengde på sengen og kjenne hvordan leddene finner hvile. Søke seg frem til en helhetlig opplevelse av et legeme som virkelig fungerer. At alle organene er oppe og kjører i et harmonisk samspill; at alt nå reagerer og virker, samtidig; avhengig og uatskillelig. La seg selv få ro; en slags oppvåkning som leder inn i en søvnaktig døs, ironisk nok. Bløte puter under hodet, takhvelvingen ruver høyt der oppe. Og de nakne føttene. Etablere fotfeste i den nyfunne, harmoniske atmosfæren. Yoga-timer neste; det nærmeste man kommer en spirituell oppvåkning. Men hvem trenger guruer, med slikt vær og slike muligheter for frisk luft og utfordrende prøvelser av joggeturtypen? Målet med treningen finnes ikke i rå muskelbygging; ei heller kun i god samvittighet overfor den ventende skålen med sjokolade eller forutsetning for å klare maksimumkravene på idrettshøyskolens coopertest. Det viktigste - og kanhende eneste - som etter min mening bør legges til grunn for en utmattende treningsøkt er etterspillet; den umiddelbare virkningen og den totale lykken når økten er overstått og man kan tulle seg inn i en kokong av velvære. Gjør det enkelt å lengte etter kulden og de våte skoene. Derfor trene. Derfor plumpe. Fordi man kan unne seg selv å være skikkelig fornøyd etterpå. Det setter i grunn hverdagslivet litt i perspektiv.

Lørdag: "I want to go where the sun sets in an ocean of purple and rise above a mountain green. I want to bathe in the light and blend into the darkness. I want to go where my heart leads me. Where Gods and Devils play together and love and death go hand in hand. Where any kiss may burn, yet grant me pleasure."

**
Sent, lørdag kveld: Jeg godter meg altså IKKE over dette. MEN: Freema Agyeman har begynt å få dårlige kritikker. Det samme har serien hun er medvirkende i. Og mange, mange fans har nå begynt å rope på Rose, at noen må få henne tilbake i historien, fordi kjemien mellom Doctor'n og Martha ikke stemmer; fordi det ikke er noen skikkelig gnist i forholdet de to imellom. I det hele tatt, Nuvel; jeg synes dette er trist, mest av alt - og jada, jeg skal innrømme at jeg er litt skuffet over kjære frøken Jones - men fortsatt; jeg var villig til å gi henne en sjanse, og jeg er villig til å gi henne flere sjanser, men jeg håper bare plot'ene og manusene blir bedre fremover; og gi damen noen tøffere kostymer! My God! Det at hun har altfor mye å leve opp til betyr ikke at man trenger å gi henne et dårlig grunnlag i utgangspunktet...sørge for at hun ikke riktig får bevist hva hun kan, ei heller gi henne dårlige forutsetninger på områder der hun faktisk trenger hjelp for å kunne gjøre en god jobb... Det er likeledes ikke bare jeg som synes hele sesong 3 er litt døll. Nesten betryggende å få bekreftet, jeg tok til å frykte at jeg var begynt å gå lei av yndlingsserien min. Men neida, de simpelthen makter ikke å utnytte dens potensiale til fulle. Dessuten var Smith & Jones, Gridlock og (ikke minst) The Shakespeare Code en heidundrandes start; man burde muligens spredt disse glitrende episodene litt utover i serien, ikke sendt dem rett etter hverandre - vi måtte jo få en kvalitetsmessig backlash. Hvordan skal man kunne fortsette leve opp til en slik ansamling av geniale enkeltepisoder...Dessuten var det ikke å forvente at alt skulle gå på skinner med én gang; til det var Billie Pipers betydning for sesong 1 & 2 for omfattende. Rimeligvis trenger man tid for å komme hennes exit, mitt problem er en uhyggelig følelse av at hun vil være tvunget til å returnere før denne bearbeidelsen er fullbyrdet. We need come chav-zist and we need it now! And I've got another creepy feeling that I've made myself beyond-perfectly clear...?