Internal Affairs. Ny dimensjon av Intern Humor.

Kråkebollestrutsehøne...ting og tang og trivialiteter som jeg synes er fryktelig festlig sent på kveld...listemania er en av dem, og jeg setter herved i gang. Det finnes da et band som heter Gerry & the Pacemakers. Håper bare at MIN Gerry aldri kommer til å trenge en. Hvis man oversetter Dusty Springfield til norsk blir det Støvete Vårjordrer, evt. springfjæråkre som jeg så utsøkt formulerte det, men I Count To Ten And Close My Eyes er fortsatt en innmari fin sang. Shirley Temple er snart åtti og ser ut som noe Liza Minelli var før hun opererte det bort. Gratulerer med dagen, frøken Drinkmiks. Gammel sekstitallsmusikk minner meg om Amerika, musikaler og Pulp Fiction, ergo er det per definisjon likandes. Det siste kan også sies om Mr. Kultfilmhelt Simon Pegg som bør få en OppfinnsomhetsOscar snart. Noe han neppe gjør, men uansett - lov å håpe - og jeg elsker, elsker "Shaun of the Dead" og "Hot Fuzz", hvorav jeg hadde gleden av å se sistnevnte på kino sist fredag sammen med en kompis; herlige komedien! Og mange velkjente fjes med cameo-opptredener. Martin Freeman, anyone? Britisk film blir aldri det samme, og takk for det, og takk for at RTD også har fått øynene opp for Pretty Poppycock Pegg. Jeg minnes en ondskapsfull Redaktør; og nei, jeg ville heller ikke fått til å stave the-mightyjagrafess-of-the-holyhadrojassicmaxarodenfoe. Nemlig. Videre legger jeg til det fortsatt ble skrevet god musikk etter sekstitallets avslutning, for eksempel er ABBA et syttitallsband som holder seg uforksammet bra. (Legg merke til at jeg unngår å komme inn på temaet Queen i alle overnevnte sammenhenger.) Men - så kan man lure. På hvorfor man sletter forrykende gode scener fra forrykende gode filmer; selv om de er gode også uten disse scenene - men hva er galt med en verden som ikke tåler å se Emily og Gerry danse ferdig; hvorfor klipper man vekk de nydeligste øyeblikkene fra filmene? Slikt undrer man seg på, når klokken er for mange og dagen startet med en forsovelse og jeg lot meg vekke av en opprigning fra en venninne som kunne opplyse at det var mandag og at jeg burde rekke forelesningen. Bare så synd at den forbaskede forelesningen var kansellert, da. Venninnen, jeg og diverse andre rakk i allefall en oppkvikkende kopp kaffe og en lang, rolig oppladning før dagens dose sosiolingvistikk. Krysskommunikasjon og mangel på kommunikasjon. Går ofte ut på ett. Inkonsekvent gir imkompetent gir sent inkommende beskjeder. Men kaffen var digg og lunsjen trivelig. Svartmalt Friele-brygg redder enhver dårlig morgen; vekkerklokken min, derimot, fortjener bank. Den, og sladrebladjournalistene. Men nå er jeg iferd med å bli seriøs her; fyskammeseg. Hva var vel dagen uten en flåsete innfallsvinkel? Jeg kan kunsten å balansere mellom det sleivete og det sofistikerte, føler jeg, og er forferdelig stolt av det. Beskjedenhet var derimot ukjent for meg en lang stund. Nå bare ignorerer jeg den. Venter i spenning på meldinger som nesten aldri kommer og tenker tilbake på ting som nesten aldri var, men kunne ha utviklet seg til noe stort. Supertramp er en gjeng med talentfulle frokostspisere, og hva hadde vel dagens England vært uten Chav-generasjonen. Spør jeg meg. Likesom jeg neppe er alene om å minnes de berømmelige Alphaville med skrekkblandet fryd. Foralltidung. Synge, synge. Åttitallet, her kommer jeg, og har nå gjennomgått samtlige tiår frem til i dag. Inkludert et besøk hos de fornøyelige venninnene i Spice Girls. Nittitallet. Viva forever. De hadde i det minste én tålelig sang; ÉN! Jeg er mektig stolt over alltid å ha foretrukket Suzi, Carole, Bryan og Brian. Helter. Og det var vel det meste. I nærliggende bevissthet og det den måtte ha å bidra med i natt. Welcome to my world. It's a strange, fun place to be. Og jeg tror jeg likesågodt har forvandlet meg til en (anti-)ekspert på å skrive ordentlig blogg. Haha. Hvem hadde vel forventet dét? :D