Jeg bare lurer...

...på hvorfor alle kjekke menn er gift. Eller i et ubehagelig lykkelig forhold. Hehe. Hvorfor jeg oppdager en fantastisk fyr, for deretter å måtte innse at han allerede er tatt. Opptatt. Det er altfor mange muligheter som svinner, rett foran nesen på meg, jeg klarer liksom aldri å skyte gullfuglen. Føler jeg. Også lurer jeg på - i den sammenheng, for det er fortvilende - hvordan et skjevt smil og et smalt blikk og et par kule solbriller kan være nok til å sette meg ut av spill over såpass lang tid. Jada, var nettopp på kino og lot meg underholde av "Shooter" og favoritten Mark Wahlberg (som burde vunnet Oscar for The Departed). Historien var ikke allverdens, men jeg håper M.W. snart får overbevist verden om at han faktisk er en utrolig dyktig karakterskuespiller. Jeg lar meg i allefall sjarmere. Og rive med. Spennende og actionmettet, om enn ganske brutal sak. Heftig skuddveksling og eksplosjoner og vanvittig stilig landskapsfilming. Med Mr. Wahlberg i bar overkropp. Niiicey. Hadde han nå ikke vært samboer og småbarnsfar. Hvilket minner meg på: jeg lurer på hvorfor jeg ikke ble født på åttitallet. Siden jeg elsker moten, musikken - og menneskene. Leggings, hettegensere, sneakers, plastikksmykker. Og filmene, ikke minst. Anthems, rockeballader, hardbarkede actionhelter. Tom Cruise pre-scientologien og pre-Katie Holmes. Småsøt patriotisme; uten disse fæle undertonene av Irak-krig og urett. Superkrefter-filmer, Arnold, teite spesialeffekter og utsøkt ondskapsfulle, diggbare mafiabosser. Crocodile Dundee, discomusikk, dansefilmer, jeg elsker simpelthen ALT som var på moten da. I tillegg til at jeg ville hatt en sjanse til å kapre Marky Mark, rett fra Boogie Nights-epoken, ung og litt uerfaren og ikke samboende. Verden synes dessuten å ha vært litt mer oversiktlig og...letthåndterlig på åttitallet. Jeg ble født da, men husker ikke stort fra det. Den hadde akkurat passert, idet jeg var stor nok til å kunne ha utbytte av den; likesom mannfolkene glapp opplevelsene fra yndlingstiåret unna for meg. Gjennom fingrene, bak min rygg; jeg har en tendens til å måtte skue bakover og innfinne meg med at noe er over og at jeg aldri rakk å delta. Utenfor meg selv. Jeg er litt redd for å måtte leve slik resten av livet. Men uansett. Alt jeg vet om den aktuelle perioden, åttiårene, er slikt jeg har overhørt, latt meg fortelle, eller sett på film. Men verdensbilde var mindre kaotisk; i all vår tilgjengelighet har vi mistet noe av tryggheten. Kanskje var vi bare naive, og kanskje har de teknologiske fremskrittene og utviklingen generelt sett vært til vårt eget beste. Men jeg har en formening om at menneskeheten er blitt for overivrige i dag; vi vil så gjerne overgå oss selv, og vi drar det hele for langt. Forbedrelser kan fort ende opp som ødeleggelser. Konfliktene fremstår mer og mer uløselige. Vi har tatt et kjempeskritt i feil retning og vi kan muligens ikke trekke oss tilbake lenger, uten å møte fatale konsekvenser. Pluss at heller ikke filmene er virkelige filmer lenger, jo mer dataanimasjon man putter i dem. Og dét kommer fra en som digger "300" - men den er i det minste gjennomført. Og fullstendig vanvittig, i den forstand at den er en fantasyfilm og ikke skal ha et snev av realisme over seg. Det er en usannsynlig fiksjon av en drømmeverden. The Matrix og Spider-Man, derimot. Alle disse effektene. I filmverdenen og i samfunnet generelt. Vi er skrekkelig overflatiske. Kritiske, og kritikkverdige, subjektive og likevel uvesentlige. Det kreves mot og en ufattelig styrke for å overleve på planeten jorden anno 2007, og vi ser det nok ikke helt. Og det er en naturlig sak, det der; å lengte tilbake til det tilsynelatende mer idylliske, det som engang var. Såh. Hmm. Tidsmaskin, det var dét man skulle hatt.