Lidenskap har opptil flere navn

inntrykk: stadion. folkehav. oppladning. rødkledde mennesker strømmer i alle retninger. rødt, rødt overalt. publikumsrekord, faktisk. over 17000 gale supportere som synger og hoier og skriker og håper. ove thue, vår egen ove thue, i branntrøye og med høytidelig oppsyn som skrider inn på banen og griper mikrofonen. uten akkompagnement og kun backet opp av oss andre syngende stemmer han i. nystemten. det er nydelig, det er vakkert, det er rørende. den hatske buingen mot bortelagets elendige suppegjøker av noen tafatte dvaskinger. den massive jubelen for våre egne, strålende, veltrente, kjekke og talentfulle übergullgutter. måtte det der bli tatt bokstavelig. robbie winters, tralala. trampeklapp og plystring og vaiende flagg. brann i våre hjerter, det er dét alt handler om denne kvelden. så scorer strømsgodset. laget vårt trenger forsåvidt ikke komme med noen kontringsangrep; tribunene svarer for dem. på deres vegne. brøler. hytter med nevene. og fem minutter senere tar de sosekoppene til vettet. thorstein helstad, velkommen hjem og takk takk takk skal du ha. og etter dette begynner festen for alvor og de neste 85 minuttene var en lek, en ren nytelse og en fantastisk match. én hyllestsang tar over for den andre, ropene glir over i hverandre, man får utløp for intet mindre enn en geniuin, unison glede over at sesongen endelig er igang. målene rant inn, helstad og winters beviste hvorfor de var verdt noen millioner, og vi håper nå at mjelde har tilgitt sistnevnte fjorårets små misérer. til og med eks-forræder-rosenborg-slabbedask solli fikk en sang til slutt. imponerende. samtlige tilstedeværende som hevet armene og skjerfene og lot avslutningshymnene jalle allerede ti minutter før ordinær kampslutt. en triumfferd langsmed benkene. oppholdsvær, til og med, ikke en dråpe fra oven i denne anledning, og godt var dét. denne seieren fortjente de, og vi, det var oss alle vel forunt. norges beste fotballag har norges desidert beste supporteroppslutning, uten tvil, og norges triveligste kamp-atmosfære. en opplevelse å stille der, med utsikt med store stå, uansett om man digger fotball eller ei. jeg digger fotball, jeg digger brann, bergens stolthet, og jeg kunne gå lykkelig hjem etterpå. en gjennomført likandes stund i hyggelig selskap. og forbasket sjarmerende skotter som man fikk iaktatt på nært hold. endelig. briljant!

vi talte 2 godset-supportere som prøvde å gjemme seg bort. brannsupporterne var talløse, utellelige og umettelige og de gjorde alt annet enn å skjule sin begeistring. bergen, du bergen, entusiastiske by.

**

OG: en oppslukt David Tennant som med intens, ufattelig stor innlevelse, tårer i øynene og klump i halsen (!) beretter i vei om sine minner fra hjemplaneten Gallifrey, pre-TimeWar, og om familien og vennene som ofret livet i denne krigen, om den brennende himmelen og de tåkete fjellene, med nesten religiøs koring i bakgrunnen, vakre musikken, et usigelig vakkert øyeblikk, og Freema Agyeman, som lytter med tindrende blikk og halvåpen munn, i ren fascinasjon og beundring. Skulle bare mangle. Videre; katter som kjører bil, fine Brannigan!, og tøffe tøffe andre bifigurer pluss masse glimrende spesialeffekter. Kul, nylaget og ganske rocka musikk. Davids western-inspirerte halstørkle og bil-hopping. Genialt. Trist med Face of Boe og hans skjebne, dog vi hadde jo forutsett det, og neppe forventet noe annet, pluss at "den spennende beskjeden" han skulle overlevere før sin endelige avskjed allerede hadde stått på trykk i DW Annual. Og den boken har jeg. Den boken har jeg lest - med lupe. SÅH. Nokså uspennende, men fryktelig rørende - hele episoden - og gjerne mer om Gallifrey, altså! Jeg har en følelse av at RTD prøver å legge denne sesongen tettere opptil de "gamle" sesongene; en viss nostalgisk steming å spore her, spesielt når det gjelder tematikk og persongalleri. Vi vet at enkelte klassike erkefiender og skurker skal dukke opp igjen, (hvem hadde vel forventet et gjensyn med Maccra'ene?!), og slik kan man ikke kan annet enn å glede seg til; for når det er gjort så bra, så nyskapende og så originalt som her, må det bli vellykket. Håper óg at RTD får motbevist all tvil som er blitt rettet mot ham. Han er en for dyktig skribent til å fortjene slike urettferdige og urettmessige beskyldninger om inkompetanse og at han "ødelegger DW". Psjt. Men aller, aller mest...ser jeg frem til å kunne sikle på Captain Jack. Jeg forguder John Barrowman. Og gudbedre som den mannen kan synge! Uheldigvis kommer han ikke tilbake før i de siste episodene. Sammen med den mystifistiske Mr. Saxon. Hmmm. Nuvel, for the moment tar vi til takke med godt, britisk TV-håndtverk i form av nye eventyr med Le Doc & Martha. Men hun må slutte med alle de irriterende spørsmålene. Også er hun litt for bisk, for lite entusiastisk, for glatt. For...tørr. Uinteressert, uinteressant. Tja. Hun må smile mer! :) Dog var avslutningsscenen med klappstolene og beretningene om forgagne tider helt og aldeles utrolig. Jeg hadde gåsehud. Langt ned under tærne. Selv om...Martha kunne vært enda mer følsom, overfor Doctor'n og hans rett-fra-hjertet-utblåsning. Synes jeg. Kritisk som jeg er. Men det ligger kanskje litt i scriptet også; at hun ikke helt forstår omfanget, eller tegnene på, hans blottstillelse. Han har aldri forklart dette for noen tidligere, overhodet! Jaja, Martha, du får flere sjanser...de står regelrett i kø! :) Og plottet var velkonstruert, flott satt opp, handlingen hadde masse driv, kidnappingene var ganske morsomme, jeg digger at Doctor'n bruker lesebriller, TØFFE lesebriller!, det er alltid trivelig med innslag av søte kattunger (som blir pent behandlet!) og Martha Jones gjør lovende fremskritt. Dette kan bli riktig så fantastisk etterhvert. Dvs.: det er fantastisk, og mye mer enn hva jeg hadde drømt om å kunne forvente, men jeg håper og tror det kan ta seg opp enda mer. Likevel; jeg elsker sesong 3 av Doctor Who, og jeg elsket da denne episoden GRIDLOCK - selv uten Rose. Når dét er sagt; savner Rose, masse, og Billie må gjerne komme tilbake. Veldig snarlig om hun ønsker, helst innen sesong 4. Tvang, anyone?