Glassmenasjerier og annen teaterkunst

Først av alt vil jeg bare sende en liten hilsen, unnskyld hyllesterklæring, til den guddommelige Kjersti Holmen og hennes skuespillerkunst. Var på Nationaltheateret i aften og overvar oppsetningen av mitt kanskje absolutte favoritt-teaterstykke i hele verden, "Glassmenasjeriet" av Tennessee Williams, og selv om stykket som sådan ikke var allverdens - både kortet ned, modernisert og forenklet - lot vi oss alle imponere av Knallgode Kjersti! Hihi... Satt på aller første rad - noe jeg aldri har gjort før, men som var innmari gøy - og under applausen fikk jeg servert et strålende smil fra hovedpersonen selv. Hvilket naturligvis ble like hjertelig besvart! Jeg har sett Kjersti Holmen spille Williams før, i "Sporvogn til Begjær", der hun om mulig var enda mer imponerende. Hun hadde vært tjent med mer spilletid likesom stykket hadde vært tjent med mer av hennes scenenærvær. Hun er intenst tilstede i rollene sine, for å si det mildt, og hun er en av få teaterskuespillerinner jeg vet om som makter å få til et troverdig, nervøst sammenbrudd på scenen. Hun gikk så inn i Amanda Wingfield-tolkningen at hun til slutt stod med tårer i øynene og skjelte ut "sønnen" Thorbjørn Harr, før hun bråskiftet over til intens fortvilelse; begge deler i form av sin posisjon som lidende, ubestemmelig morsfigur. Respekt! Dessverre har jeg sett vesentlig bedre utgaver av dette stykket tidligere - deriblant en i regi av Riksteateret, hvor Silje Torp Færavaag gjorde en helt absurd god innsats som datteren Laura. Det var rett og slett uforglemmelig, og sikkert et veldig urettferdig sammenlikningsgrunnlag. Noe som igjen er problemet med å se favorittstykker flere ganger. Alle forestillinger er forskjellige, alle rolletolkninger varierer fra dag til dag - det kommer an på dagsformen og humøret hos alle aktører, skuespillere som publikum - og det er det magiske med hele teateret som institusjon, for å sitere en av mine forhenværende lærere. Dagens oppsetning var nyskapende, vellaget og kvalitetsmessig bra...lekker cinematografi, det er slikt jeg biter meg merke i...den var gripende, men altfor kortvarig og litt ufullstendig...føltes som om et eller annet essensielt var blitt utelatt, en eller annen elementær mangel...mer Kjersti Holmen, mindre sceneskift, mindre vandring rundt på scenen...men det er da alltid positivt, et stort kompliment, når publikum protesterer mot at stykket er ferdig; når de gjerne skulle blitt sittende og fått en time til. Og det er alltid, alltid digg å gå på teater. Fine kulturopplevelsene!!

Dernest; om at jeg elsker Laura Wingfield fordi hun er litt (veldig) som meg, og fordi hun samler på fine glassfigurer og lever i sin egen grammofonmusikk-verden og ikke føler seg komfortabel ikledd morens gamle kjoler. At det er så sant når Tom Wingfield uttaler seg om mennesker som går på kino for å betrakte levende bilder, istedenfor å begynne å leve sine egne liv. Vi ser bildene fare forbi og et sted inni oss brister formasjonene som om de skulle vært av glass, ikke sant, akkurat som Lauras figurer og våre egne liv. Og vi lar vårt sinne gå utover dem vi er mest glad i, på tross av at det er oss selv vi egentlig retter aggresjonen mot. Fortvilelsen overmanner oss, når dette sinnet fordriver de samme avholdte venner og familiemedlemmer; herredømmet og kontrollen over egne verdier, egne idealer, svinner hen. Vi river oss i håret, likesom Amanada Wingfieldm og forstår oss ikke på hverken reaksjonene man selv fremviser eller dem man møter hos de andre. Hva var det som gikk galt; når, hvor, og hvordan? Hvorfor...? Og kanskje vil døren lukkes, for godt, for evig, før man får svar på det spørsmålet.

Den eneste løsningen må være å få det forklart gjennom en studie i menneskeskjebner ála de Williamske mesterverker. Løp og se. Beundre. La seg henføre av det tragikomiske, det grusomme, det vakre, det skjøre, og alt det andre som gjør oss til nettopp dét; mennekser.