Man snakker om været, men ser ikke på det

"Potensielt."
Av Scaramouche, po(t)eten. Påbegynt på flybussen, i regnet. Avsluttet på hybelen, i oppholdsvær. En sen og tenksom fredagskveld. Med en viss inflytelse fra vidunderlige "Wonder Boys", skal innrømmes. Fine filmen. Fine Michael Douglas. Skulle være litt tankefull, uten å være så fryktelig kritisk. Forsøke meg på noe poetisk norsk, igjen. Fungerte sånn halvveis, begge deler, dog vet jeg ikke helt om jeg traff spikeren rett på hodet. Om jeg fikk tak i sammnhengen. Man kan uansett ikke helgardere seg, det har jeg bittert fått erfare. Lærdom er et virkemiddel, og man skal forholde seg i en bedømmende posisjon. Det er moralen. Ikke la seg overvinne, uten forbehold overbevise, men lære av læren om å skulle lære og hva man allerede har lært. Hvis dét gir mening.

Det regner i smale striper nedetter vindusrutene. Dråpene perler seg langsmed glasset; i tilfeldige, akk så intrikate mønstre. Menneskene som vandrer utendørs har paraplyhoder og vannblanke ytterjakker. De tramper raskt og målrettet over det ruglete landskapet, med forhøyninger og variasjoner de på en dag som denne overhodet ikke legger merke til. Himmelen er like fargeløs som dette vedvarende sipet den lar strømme ut over dem; naturkreftene leker seg, i all sin prakt og styrke. Husveggene blir støttepillarer for en verden som holdes oppe, holdes ved like, selv om den ikke synes å ønske det. Den slår seg vrang, men viser det kun på sitt passive, uttrykksløse vis. Monotont gyngende til den stadig tilbakevendende, uforanderlige duren fra bensinslukende kjøretøy som passerer i begge retninger. Umulige å sjelne ifra hverandre i all deres anonyme, forbigående tilstedeværelse. Veier mot en blindgate. Trapper mot en mur. Man unngår, man unnlater, man utelater - omgivelsene reflekteres best gjennom de deri eksisterende individer. Beboerne. Kunne latt en i stikken; sittende der i avventende ro, mens forhåpningene gradis og ubønnhørlig avtar, etterlatt i en vaklevoren stol. I mellomtiden får man med seg brøkdeler av et konsept hvis likhetstrekk deles med filmen, gjerne; episoder av en slags serie, mestrenes oppsett som syntes uendelig, dog tiltalende, og hvis hovedidéer forløper i sirkelformasjoner, evig repetert, den lengste leksen. Man vil ikke kunne reise seg, ikke gå, ei heller forlate deler av stedet. Man blir værende, kontinuerlig. Baserer seg på en tilsynelatende visshet. Skjuler seg, finner trøst. Hevder å ha tiltro til troverdigheten, doble bekreftelser og tilhørende fornektelser. I jakten på å skulle skaffe seg perspektiv. For, det handler om å skulle vite. Behovet er usannsynlig å ville unnslippe. De daglige rutiners vante gang, arbeidslivet, utformingen av disse - samtlige baserer seg på at man lærer noe nytt ved ikke å gjøre noe nytt, man lærer ved å instruere seg selv om at der finnes en nytteverdi, at man har utbytte av leksjonene. Den gode, gamle regel om at man får det til hvis man vil, man tar til seg kunnskap om man virkelig går inn for det, hvilket man naturligvis gjør. Likesom været høljer ned og øker fornemmelesen av at vitenskapen gripe tak; den klistrer seg til kroppen, hjernen, musklene. Inn til den fuktige huden og de ømtålige nervesentrene. Lag på lag, i form av de bløte klærne, en gjennomsyrende kraft som ikke gir seg hen. Gir aldri opp. Som når man leser vidtspennende romaner og føler man egentlig studerer. At man blir fortalt noe essensielt; får overrakt et viktig, velvalgt, nøye formulert budskap man bør ta til seg. Grunne over og mestre ettertenksomheten. Vitenskapen lever overalt, i alle celler, alle organismer. Påtrengende i sitt begjær om å ville spres, utbres, utbedres. Omslutter oss, stiller krav, regelrett forlanger vår oppmerksomhet. Det vekselvis plopper mot takene og hamrer i bjelkene. Medfølgende vindrosser river og sliter i byggverkene, trekker dem med seg, drar dem ned i dypet. Hvorpå de dukker frivillig under. Man lar seg fange, såfremt man tror det skjer på rettmessig grunnlag. For en god sak. Man sympatiserer da med sine fangevoktere, lar seg diktere. Får det til å skingre i skjøteleddene, de overførste forbindelsene i ferd med å briste, men det verste uværet lar vente på seg. Selvsagt. Det minste man kan unne seg er en midlertidig tilfredsstillelse med bakgrunn i standhaftig, kraftig, faktakunnskap. Holde seg på det jevne, ignorere hvorvidt det yrer litt iblant. De sier man skal tørre. At man begir seg ut i det frieste rom, et hjem for skapelse og tenkning videreført fra det innledningsvise, det elementære, at man ikke lenger begrenser seg til boksens fire kanter, værkartets harde linjer. Man skal slippe de falske oppfatningene og innlate seg på de revolusjonerende baner nå. Utenforliggende aspekter. Omfavne dem. Og få sin belønning ved å sist, men ikke minst, få kunne se. Men skyene letter ikke, regnet opphører ikke, og man mister, man tørker ikke inn, man varmes ikke, man skyves ut - gang på gang - i dette man ikke riktig vil innrømme at er isnende kaldt. Istedenfor å skue enda nøyere, skuer man seg blind; fordi omstendighetene er så uendelig stilsikre, teknikkene sies å være i utvikling og holdningene vitterlig er i endring. Det hjelper lite. Utgangspunktet forblir det samme. Teorifundamentene beholdes. Skjøre og uten særlig potensiale. Det finnes intet dårlig vær, bare dårlige klær, sier man, og kappene holder. Skoddene dekker. Hullene tettes, tilsynelatende, satt i sammenheng med en søken etter beskyttelse - og man finner den i de forunderligste krinkelkroker. Labyrintganger. Nødløsninger. Det fungerer. Kritikken står alene og grunnløs igjen, som en forkortet stråle av uventet, uvelkommen varme. Samtidig som man fordømmer, forsømmer den levende fantasien, og uttalt foretrekker den harske realitetens strabaser. Man tvinger seg selv videre. Fremover. Hensynsløst, og med hvilken forstand. Man tillegger seg den man i øyeblikket tror man vil kunne besitte. Det er sannheten. Upåklagelig og påpekt. Utregnet. Ser man noensinne ironien, vil det lette, vil man finne opplett eller antydning til regnbue; i vår umiddelbare, spådde fremtid, vil vi håpe på å kunne klare noe annet. Oppsøke ytterlighetene. Finnes det er noe mer, en slutt på strømmen; er man forhindret fra å strande i en bakevje, med oversvømmelsen truende der i det fjerne. Situasjonen tilspisser seg sakte, men skakes aldri. Rytmen består. Sirkler oss inn. Man diskuterer i det vide og brede, men aldri om diskusjonen som sådan og dens rettmessighet. Slik vurderer man óg været, men tar det ikke skikkelig i betraktning. Vi gjør, og vi utgjør, men vi vet ikke hva.

Notification. Butler-wise.

[P.S., and by the way: I was asked that specific, infamous, unbearable question today as well. Correct, yes, indeed, unfathomably true. THAT one question, regarding the idenitity of a certain hunky, utterly brilliant Scotsman, as featured in a picture on the inside of my wallet. And, pray tell, what kind of movies might he have starred in? Never seen him before in my life, yeah, and never heard of Frank Miller either - for that matter. As for myself, in all my restrained aggression, I have had the pleasure of re-reading some old posts lately, and it seems it's not the first time this has happened to me. Every single instance just as awful, though. Been recalling a couple of occasions, and that sure is a couple too many. His name is Gerry. Gerard James Butler. Born on the 13th of November. Thought he'd be famous enough for that to be obvious now. Action hero of the year, for Christ's sake! And after all, he's (beyond) Hot, he's a(n adorable) Scot, and he's NOT my boyfriend - although I'd very much like him to be, and I am incredibly pleased someone would actually believe so. Still, can't forgive them for not realizing that he's - of course - The Butler, the one and only, and he's too goddamn gorgeous for anyone else - ever again - to inquire who he could possibly be. They're laughing at poor fangirl Scara for carrying his picture around with her, too. Bad people. Go get them, Leonidas, and kick some Raoul-ass while you're at it. Luvya, GB - always have, always will! Ignorant sceptics suck!!]

"Brilliant as Butler" - gimme shelter from the helter skelter fools.
By Scaramouche, the po(t)et, and supporter of The Butler Communion for increased information and important Enlightenment in Darker Times. And other things I like. Cheering for them and getting little understanding in return. Respect the likings, that's the morale. Ever-so-present ideal. Perfect world and all. And so forth. Allowed to try and dream and hope, yes? (With thanks to Paul McC. And Gerry, of course.)

Why should I mind if all the people 'round me tend to stare
Whichever way I turn, I got a Gerry on my back taking care
Although, I admit, slightly imaginary as a pal
Knowing he is somwhere out there sure is swell
Why should I bother listening to what the tiresome critics say
If I had got no Gerry close by, life would've been so gray
Don't need to pop the light red pills to get my daily joy
Instead, I'll watch a movie with my favourite actor boy
And whilst the others get their kicks from good ol'fashioned rock
A blissfull Butler's happy smile puts me in state of shock

Tease me if you like, and sure feel tempted
to make a dumb remark
Should I return the favour, disregard you,
name you a proper clart?
Or leniently be dismissed, retreat
to hear him sing again
Regain some strength from Voice of Gods,
the joker none can tame
Shining on my spirit, lightning up my day,
with ever-present fascination
Ignore the foolish besserwissers,
staying faithful to the truest passion

Might want to hide your enthusiasm;
induldge in other, more important things
you've got yours, I've got my guy, whatever suits the fan
Might be able to suppress your inner admirer,
and disguise your real identity
at least there's one unlucky bastard in this world who can

I could tell you every part of what I love,
and all the crazy trivia I know about him
Describe the sheer impressiveness,
it's likely you would find me dim
Every time I go amazed or completely nutters
My brain goes tipsy and my vocal stutters
You'll find yourself in control and watching from afar
Whilst I, myself, find your attitude being below par
Protecting oneself from the universe of intense,
absorbing fandom never saved a soul
Living every moment like it's the last,
along with someone Scottish, that's my goal
So when or if you feel the need,
just ask and I'll (be happy to!) reply
He's Gerry B, the one and only,
now you too (should!) know why!

Me, myself & Max Martin

Keeping the strangeness of the hours. And recuperating. After a very exhausting, dehydrating and muscle-binding yesterday of pretty delayed but eventually fulfilling entertainment (the latter in an extremely good way, of course) with a very nonsensical bed-time and a strange idea of wanting to get up at an absurd hour of way too early morning (typically me, although it never works, nor does it work out), I ended up with a somewhat lopsided and malfunctioning day routine. It didn't fully recover until late this evening, when I eventually managed to get my head back into place and start working again. That's right. Haven't actually done anything sensible since...Tuesday, must be, so it was probably for the best, but despite the fact that today was spent mostly at the university, going through lectures and enjoying a great lunch hour with some old friends (English gals! Whey!) I still didn't manage to reason properly; meaning, my memory and logic and speech organs just wouldn't cooperate with me - properly - and I couldn't find the appropriate, necessary words for anything. At all. Consequently, me got rather upset about the whole situation, and even more annoyed when it didn't improve, and I tried to heal (and revive) my thus far irresponsive body with massive amounts of black coffee. And, later, cookies. Didn't go too well; I just started getting dizzy and unclear. Not exactly sensible, either. Only thing I could think was...Pink. Strange as it might seem. But, after an intense session of reconvalenescence including forceful curriculum-related reading and following tasks of practising, writing loads of (slightly) non-coherent stuff - even if proving that my fingers could still produce typewritten sentences - plus a great big dosis of post-traumatic stress treatment consisting of Pink Floyd on the stereo (gotta be something contextual), net surfing, phone calls and cooking, I am somehow restored to my normal health. With normal mental functions...functioning. And usual limb capability. Capacity. I think. Words forming (themselves) and making sense. Seemingly. Not quite, no, but I'm getting there. Ever so slowly. Just gotta turn off that Jugband Blues-noise.

"Solidarity in solitude" - for the thieves.
A sort of song, by Scaramouche, the otherwise po(t)et soul, as inspired by recent, on-going, seemingly ever-lasting events. I don't know what they are, what they'll be, what they might become, or where they'll leave me. This is slightly commonplace and just a bit Max Martin-like, which is something I still dread, but I kinda like it. Regardless. Although, etc etc. Got to sing it too, from time to time. And one can't always be so very diffuse. No, I do like it. Really. "Hope you like it too, hihi."

there is no comfort in the truth
nor in never knowing quite for sure
what the morning after brings

there's no sense in understanding
I don't know why I don't give up
why I keep letting it go on

there's no 'always' in forever
nor is there any other way around
never clear who'll come to rescue

there's no meaning in the basic
unorthodox reflections falling short
of the more original and fundamental forms

there aren't any you and me in 'we'
nor is there any dualism in a couple
or amongst the rest that we forget

there's no unision in two-some
nor are there any certainties with 'us'
wherever we may roam, we roam alone

there's nothing so eternal as a flickering flame
nor does movement ever stop becoming static
whoever holds my hand may be my man
whoever holds my hand be my own man
whoever holds my hand might be my man

Fabelaktig flott, men for kort

[Image: P!nk, i kveld, på Koengen! Credit Bergens Tidende - Rune Sævig. Som visst knipset et bilde av meg også, mens jeg stod og ventet tidligere på kvelden. Her er en link til kommentarer og bilder fra konserten, der jeg også befinner meg et eller annet sted; fra BT.no: anmeldelse.]

Dette er da i sin helhet skrevet på oppfordring (les: bestilling) fra min kjære tante. Som stilte med rødvin og nattmat etter at alt sammen (les: de nedenforstående beskrevne begivenheter) var ferdig. Snille tanten. Men, altså: først og fremst, en veldig kort oppdatering. Begivenhet man har vært tilstede på: P!NK, utekonsert på Koengen ved Bergenhus Festning i Bergen, Norge, i oppholdsvær - alle skyene lettet på forhånd av konserten! men det var sinnsykt kaldt! - og med litt få publikummere, men desto større stemning. Vi vekket nok opp en del sovende Bryggen-beborere, ja. Det var lys i samtlige vinduer i Thon-hotellet ved siden av, og Festningen dannet nydelig bakgrunn med stemningsfulle lys. Et supert sted å avholde store konserter! Og det må jeg si, for alle dem som mener Rolling Stones var en mye større og viktigere hendelse å få med seg - de som ikke var på Koengen i dag gikk glipp av noe, oppriktig talt, og etter min mening noe vesentlig viktigere. Dette var knall!

Deretter, en kort oppsummering om bakgrunn og sånn; jeg hadde gledet meg noe helt vanvittig i et halvt år, og jeg fikk såvisst valuta for pengene. Det vil si, i én skarve time og fem minutter. På tross av statusen som überfan og mitt meget hjertelige forhold til henne som artist - helt siden jeg var bitteliten; jeg har praktisk talt vokst opp med musikken hennes - hadde jeg aldri sett P!nk live. Jeg gikk glipp av konserten hennes i Oslo Spektrum sist høst, hvilket var en fadese jeg ikke hadde tenkt å la gjenta seg. Det siste albumet hennes er dessuten - etter min mening - det desidert beste hun har prestert og produsert hittil. Jeg tror hun har potensiale til å bli en enda større, enda bedre stjerne i vår samtid; og senere, utvilsomt gå inn i rekkene av rockelegender som vil bli husket for ettertiden. Jeg elsker personligheten, tekstene, musikken, alt sammen. Av den grunn var jeg naturligvis ekstra spent, og var førstemann til å bestille billetter, klokken ni om morgenen før en forelsning i våres; voldsomt høye forventinger, enormt lenge å vente, og joda - favoritt-rockedamen levde opp så absolutt opp til alle forhåpningene, all forhåndsbedømmingen; hun var strålende. Jeg stod helt fremme ved scenekanten (nesten) og fikk med meg alle detaljer. Fikk også med meg riggingen og dillet i forkant, hvilket var en temmelig trøttende affære, i tillegg til timesvis med kø både utenfor portene og da man endelig var kommet inn - men det er en annen sak.

Så, om selve seansen: hun begynte, litt forsinket (vi hadde ventet i 2 1/2 time og det er lenge når man står rett opp og ned og fryser) med en konstatering av det åpenbare (wow, it's cold here!) og la til at hun mente vi burde få fart på sakene og få opp den hersens varmen. Rock the city! Og dét klarte hun med glans! Her var det fart og moro fra første sekund, og konserten som helhet var fullstendig blottet for dødpunkt. Jaggu ble det liv i leiren (dvs ute blant publikum) etterhvert, også, med en haug nordmenn som på ganske utradisjonelt vis - til oss traustinger å være - hoppet, danset, klappet, trampet og hoiet. P!nk inviterte endog til dansekurs midt i "Leave me alone, I'm lonely" - hvilket hun fikk storartede reaksjoner på. Festlige dansetrinn, kan man si. I det hele tatt var publikum svært entusiastiske, og P!nk var selv ubeskrivelig flink til å dra oss med og tvinge oss til å delta aktivt. Inviterte stadig til unison veiving og vrikking. Med enkelte innslag av tull, tøys og Bush-kritikk. Alt særdeles positivt motatt. Pluss at vi hadde ordentlig, god, gammeldags allsang på "I'm not dead"; jeg er hes fremdeles, og jeg var ikke av de verste. Sang også intenst med på "Don't let me get me", "Trouble" og "Family Portrait" - schlägere de fleste rundt meg kunne teksten og jodlet med på. Klientellet bestod hovedsaklig av jenter som fikk meg til for én gangs skyld, og for en stakket stund, å føle meg usannsynlig gammel. Skikkelig oldis. Fjortiser med perleøredobber, hettegensere og Friis Company-vesker. Men de var flinke til å juble og applaudere, det skal de ha. Og ganske så ålreite, mange av dem; det var iallefall inntrykket jeg satt igjen med etter å ha konversert et par av dem. Men altså, det viktigste var selvsagt hun som stod på scenen, og med sit bakteppe av svarte drager, sjokkrosa logo og med en bekledning bestående i en rålekker, svart skinnjakke, store solbriller, boots, glittertopp og slitte jeans var det tydelig at frøken P!nk har lagt seg til et mer rocka image. Hipp hurra og takk for det! Hun hadde kjørt opp tempoet på mange av de i utgangpunktet roligere hitlåtene (heavy metal-versjon av "Who knew" - og jeg som trodde jeg skulle begynne å snufse! hoppet opp og ned i stedet!) og serverte også en del rarieteter og sjeldenheter (i konsertsammenheng) - hvorav en rekke "mindre kjente" låter fra de tidligere albumene, som jeg personlig ble overmåte glad for å høre. Deriblant "My vietnam" (!), "Try this" og en helt ubeskrivelig vakker, akkustisk versjon av "Mr. President" sammen med sine dyktige kordamer og en herlig gitarist som jeg gjerne vil gifte meg med i morgen den dag. På konsert med denne damen finnes der ikke fnugg av playback og annet møkk, her er det harde gitarsoloer og rå vokalprestasjoner i fleng - som "retro rock"-fanatiker blir nesten litt nostalgisk, og selvsagt veldig fornøyd. Ett problem var kanhende at de mer "ukjente" låtene ikke appellerer til den store allsangen og er vanskeligere for publikum å gi overdådig respons på, fordi de ikke kan de så godt, og dermed ikke naturlig å gi de helt store ovasjoner for. Men P!nk dro til med tøffe rytmer og rå stemme, og om folk ikke nødvendigvis sang kontinuerlig så klappet de svært engasjert og plystret nok til at det skingret i øregangene lenge etterpå. Rent teknisk var også både lyd og lys glimrende. Førstnevnte var derimot tilpasset barneører - vil jeg tro og mene - da den hverken var særlig høy eller påtrengende. Jeg har ikke antydning til øresus, overhodet, og jeg stod som sagt helt fremme ved høyttalerne. Innkjøpte ørepropper til ingen nytte. Heldigvis! Derfor, det som må sies å være det gedigne ankepunktet; den eneste svakheten hun skal trekkes for, er at etter denne snaue timen med non-stop-action satte hun i gang med "Get the party started" (hvorpå vi ble klar for veldig mye mer med en gang), før hun bukket lett, ropte "bye bye" og takk for meg, og vinket farvel til oss alle. Kordamene avsluttet med litt klappe-opprop, før festen var ugjenkallelig over. Og det var i grunn litt synd. Innmari...teit. Følte meg litt snytt, faktisk, for Partyet var liksom for alvor iferd med å starte da - som sagt. Kompliment, stort sådan, til P!ink - for vi kunne vært der veldig mye lenger. Selv om det var kaldt og vi var slitne i benene. En fantastisk entertainer og en energibunt av de sjeldne, som var overalt på scenen. Liggende, dansende, hoppende, akkurat som oss hun opptrådte for, og flørtende med gitaristen, klatrende på høyttaleren foran; utstyrt med megafoner, mens hun kastet trommestikker ut til folkemassene og skrøt av bandet. Etc etc. Skadet heller ikke at bandet var helt ekstremt talentfullt, virkelig fabelaktige musikere, OG at frontfiguren selv da dro alle mine favorittlåter og begynte med den absolutte favoritten "Cuz I can", hvoretter det ikke kunne gå annet enn oppover rent kvalitetsmessig. Jeg liker tøffe-P!nk best, det var jeg alltid gjort, og hun har åpenbart bestemt seg for å etterkomme ønskene fra meg og mine likesinnede. Ingen R'nB, lite pop, men derimot mengder - MENGDER! - av skikkelig, tung stadionrock. Deilig! Så, alt i alt; her jeg sitter i nyinnkjøpt, superstilig turné-Tskjorte (med datoer, albumlogo og påskrevet "Bergen, NOR") og føler meg ganske blåst i hodet, er jeg samtidig mett og fornøyd, med masse gode konsertminner å tenke tilbake på med glede - til jeg skal på neste konsert med de samme folkene, hehe, men kunne altså gjerne fått et par timer til i selskap med denne Kule Damen ikveld. P!ink; det personlige idolet, min ubetingede favoritt blant nålevende, kvinnelige rockere - ved siden av Anastacia, vel og merke - og nå også Bergensvenn. Happy day and rock on!!

Laughable Rhapsody

Sountrack: The Carpenters. Used to play their cassettes over and over again when I was so very young. And now I've rediscovered some of their old songs online. Happy, happy. "Just like a long lost friend, all the songs I love so well." Still shining!

EDIT: 28th of August, early morning/midday; after having read the shocking news on Owen Wilson's (alleged) suicide attempt/recent hospitalization. My very best wishes go to this great, hunky, charming and talented comedian; let's hope he gets well soon! :) Scara loves Owen and really doesn't want him to be that unhappy! Kate Hudson, get yourself together and see what you've done to the man's heart. He's always so adorable and obviously not the toughest of guys, mentally-wise, either. Stay strong, buddy!

And then, something completely different. Which I began writing on yesterday. Things to laugh at, really. Or not. More tragic, of sorts. Tragicomic. Dark humour. Like my fascination concerning the overly enthusiastic women whose voices sing out through the loudspeaker at the training studio next door. Sounds like someone getting butchered, almost. And no, that isn't funny. It really isn't funny. But when it goes on like that for a while and takes place every second afternoon, then you start giggling just a bit. Never quite figured why they have to scream and shout to such an unbelievable extent whilst working out. How they manage. Or if they enjoy it. Probably don't. Why does exercise have to be controlled and organized, and - more specifically - by manic, wrinkled, frantic, middle aged skinny-bodies in too-tights? Oh well. I go for a private jog instead, alone, on my own, and with no trance music, no mentors, no coaches, only a couple of birds and their whistling, to suddenly appear and accompany the tone of my trainers' rythmically hitting the asphalt. Why don't these stressed females turn to harmonic, bodily preservation like that, and realize what they do now is rather a way of inflicting more stress upon themselves? The knowledge, darlings, the insight, the wisdom. Like, second and next up, those teenie-weenie, high pitched girls on MTV's "Super Sweet Sixteen" who seem to be spoilt, little brats with naïve, silly-billy Daddies - whose credit cards apparantly hold an unlimitied credit range, even bigger than that of the pin The Ninth Doctor gave Adam the "genius". Whoever hosts a manequin show before her birthday, instructing her guests in fashion what-to-wear's and faux pas's? Lest to say, whoever drives an extremely petrol-consuming Hummer limousine-monster to pick up her models-to be and drives them to an audtion in order to carefully select who might be most fit to stroll down the catwalk give the party that "perfect look", whereafter flying off tgo France to pick up a "Cinderella" dress that isn't yet good enough, so it has to be tailor-altered and dyed pink? Guess who pays for it! And meanwhile the brat's so-called friends are discussing the potential quality of the party and how cool their official birthday girl is, planning and all, being the severely critical judges of her every move - whilst she saunters about trying to get her beauty treatment done and practising her opening dance. Yeah, right, I know it's a bit far-fetched and stretched but still! I mean, what kind of people inhabit this planet nowadays? So, instead, I look for better sources of "positive vibes" (as the great Sutherland sr. would put it) - and, albeit slightly grotesque, this surely is one of the funniest things I've seen in a loong while:

Must have taken ages to film, not to mention the equipment and post-production. LOL. And the makeup. And the harmonizing. Almost as funny as the small bit of Sycorax' vocalizing at the end of the Doctor Who Series 2 deleted scenes-featurette. Now, if *that* (above) ain't the perfect proof of being a true fan, I have no idea what could possibly be. Never thought LEGO figures could be so violent, either, though. Lethal toys! Bad toy-boys! Still, their singing's pretty good. Admittedly. Did anyone else know LEGO people could sing like Freddie Mercury? Brian, here's a tip, maybe this is what you should look for when searching for a new vocalist to join your band; or, better, why don't you change your wannabe-new vocalist - Paul Rodgers - for a LEGO man! That I'd like to see, in action!

[Credit: Link to überclever YouTube-person found through post @ Brian's SoapBox. Otherwise, all credit belongs solely to Mr. Bri(lliant), as always, with all rights served and stuff.]

Beatrix, Beautiful, Broken & Bill

*SPOILER WARNING!!!*

Very many soppy spoiling moments ahead as recollected by very, very angsty fangirl. Tarantino-fans please feel free to read and enjoy. Those who haven't seen any of his works yet, beware. Pluss at dette er på norsk. Så, folkens, ta dere i vare. Dette er trist, dette er tragisk, dette er tåredryppende, dette er fullstendig tullete, sikkert, men meget fornuftig etter mine bregeper...Uansett, de som ikke måtte ha sett slutten på "Kill Bill" bør muligens hoppe over det nedenforstående, men la meg samtidig understreke at dere for søren har gått glipp av noe uten sidestykke fabelaktig filmkunst. Nemlig.

Meget usammenhengende og endelig punktum-løs sak om ting jeg nesten hadde glemt...trodde jeg...eller ikke...men uansett; jeg oppdaget, igjen, hvilken fantastisk god film "Kill Bill" faktisk er...og hvor mange usannsynlig geniale sitater som ytres i den, hvis man bare vet å høre etter...hvor mange detaljer man oppdager for hver gang man ser den...hvilke nydelige sekvenser man nesten overså, men forstår hvor godt man liker når man studerer dem litt nøyere...og hvor mye inspirasjon man får av rollefigurene, av storyen, av actionsekvensene...alt mulig...hvordan tårene triller, ufrivillig eller ei, og nesten ubemerket, når Beatrix sperre opp øynene, i foskrekkelse, for så å la det synke inn, i sorg over å innse at hun har tatt livet av Bill...tårene triller...før han smiler skjevt, sier disse ordene jeg skal gjengi nedenfor, og hun strekker ut hånden, legger den over hans, fjerner den igjen etter å ha fortalt ham at han er rede, hans tid er kommet, og idet hun fjerner hånden strekker han ut fingrene såvidt, bare et glimt av noe som helt sikkert likner et kjærtegn, også reiser han seg...med denne stolte, strunke verdigheten...denne upåklagelige, ufeilbarlige holdningen...før han går sine fem langsomme, sikre skritt og faller om...død eller ei, alt ettersom man tolker rulleteksten...jeg elsker, elsker, elsker den scenen...jeg har ikke ord for hvor mye jeg elsker den avslutningen; der finnes ingenting bedre, knapt fra den filmen Tarantino selv ville hylle med mesterverket sitt - "Once Upon a Time in the West" - som igjen har tidenes beste oppgjørsscene, men det kan jeg komme tilbake til..."Kill Bill" er uslåelig...uten feil...og like rørende som en hvilken som helst annen tåreperse...en kosefilm uten like...koser meg glugg ihjel, hver gang...så, man må jo nesten bare gjengi et utdrag her...mine absolutte favorittsitater, fra mine absolutte favorittscener...iallefall i dag...nokså skiftende, det der, men i øyeblikket: "I'm a killer. I'm a murdering bastard, you know that. And there are consequences to breaking the heart of a murdering bastard. You've experienced some of them"...og, ikke minst, kanskje det beste: "You're not a bad person. You're a terrific person. You're my favorite person. But every once in a while, you can be a real cunt."...pluss den der åpningssekvensen med biljøringen, og "I'm gonna kill Bill", men det er også en annen historie, i likhet med den om "Superman stands alone", hvorav jeg sannsynligvis har nevnt begge deler opptil flere ganger før - pluss at "truly and utterly", et av mine mest brukte standarduttrykk, en real catchphrase, naturligvis er hentet fra denne filmen må sies - så la oss heller konsentrere oss om noe vesentlig mer meningsfylt, og sammenhengende, hvilket summa summarum betyr "gir mening", dvs:

"Ballad for the Bastard" - my take on Bill, the one to kill
By Scaramouche, the po(t)et, on my favourite film in the whole wide world. Always. With phrases from the movie integrated. *SOB*.

my weapon cold against the neck
the shining steel's reflected light
and golden hair along the blade
the prettiest I ever saw was hers
as gorgeousness was never equalled
by another sweet appearance
the tiniest a blink to catch her eyes
when facing horrid challenges and cruelty
could only she remain with tender calm
this most terrific warrior I found
in flowing garments, always searching clues
deadlier a woman weren't born
as wanders she the world, a lonely shepherd
the green within her staring gaze at aim
with all her mighty heart she's thrown ashore
to lose the only one who ever tought her
to love the one she'll always come to fight
an individual brave enough to be admired
and yet, a rival whom I meet in battle
the hand one cannot hold
whilst at the same time, won't let go
her destiny forseen a thousand ways
but meant to end right here, my opposite
both know whoever lives
will keep on strong, will walk on safe
and tall to face whatever comes
still, something cannot, mustn't, be undone
unfinished business between two
I never realised; detained inside
were all the things I kept unseen
she will not hear, but she'll remember
deep down reacted, through that wry, old smile
as when she finally heaves her palm
and dries the common memory away
my own and simply undisputed favourite
my kiddo, by the fire, of the flames

Unable to rest in peace

Jeg er ikke særlig glad i søndager. Det har jeg aldri vært. Søndagene er i utgangspunktet ulidelig tomme og jeg vet ikke hva jeg skal fylle dem med. Kanskje fordi butikkene er lukket og familiene sover lenge før de spiser egg til frokost og tar det meste med stoisk ro og allting er stille. Jeg har ikke sans for slike hvildedager, spesielt siden ingen i praksis hviler. Man har et slags press på seg for å skulle gjøre de obligatoriske tingene, på søndager; dette er liksom kjernefamilienes dag, dette er den store gå-tur-med-hunden-dagen, den eneste av ukedagene som sannsynligvis forblir ubooket og som man skal benytte til etterlengtet avslapning, alle disse påtatt trivelige tingene man ellers ikke vil ha tid til - før hverdagen igjen innhenter oss. Men hvem liker å vente på hverdagen? Søndagene er og blir, forsåvidt, bare et bindeledd, et midlertidig stoppested, mellom min favorittukedag lørdag og dagen de fleste, inklusive meg selv, forakter - nemlig mandag. Søndag er ingenting, ikke hverdag, ikke arbeidsdag, ikke skoledag. Man får ikke gjort noe fornuftig, spesielt fordi nettopp dette er hovedpoenget med hele dagen; man skal ikke ha anledning til å utføre pliktoppgaver, praktiske gjøremål, man skal holde hviledagen hellig. Man skal fylle den, men samtidig holde den åpen. Kanhende er det her min forakt for påtvungne religiøse skikker spiller inn, eller min naive oppfatning av at hverdagen ville blitt meget enklere om man hadde litt lørdag hver dag. At man ikke burde utsette all rekreasjon og all planlagt hygge til en dag som bare skal bestå i å ta det med ro, for der finnes ingenting man blir mer stresset av enn dét. Ironisk nok, etc. Hvem liker å måtte utnytte et bestemt antall timer (24) til fulle, på grunn av en symbolsk overgang til noe annet og dermed mindre bedagelig morgenen etter? Egentlig ødelegger vi både søndagen og resten av uken med å tenke slik, fordi vi får begge deler til å fremstå feil på eget grunnlag. Jeg synes man burde organisere om livet til en mer fleksibel og inspirerende modus der man kunne følge egne lyster mer enn en strikt timeplan. Istedenfor å mene at arbeidstakere ville gjøre et slett stykke arbeid om de fikk større handlefrihet, at de ville bli late og slepphendte om de fikk legge opp arbeidsdagen selv, kunne man forsøke å ane det postitive i at de kunne komme til å betrakte arbeidet sitt med mer positivt blikk, siden det med ett ble mer lystbetont, at voksne mennesker da faktisk ville omtale jobben som et oppbyggelig, hyggelig sted å tilbringe mengder av tid, heller enn kun å lengte etter å komme derfra. Komme seg hjem, ut på puben, på hytten, hva som helst annet. For å unnslippe planene, møtene, heftelsene - siden disse for enkelte kun fortoner seg som et ork. En negativ plikt. Det burde ikke være slik, selvsagt, man burde ta alt på strak arm, følge spillereglene. Men jeg setter spørsmålstegn ved logikken i vårt ukesoppsett. For, også skolebarn burde skånes. I en ideell situasjon burde de ikke tenke på søndag som siste dagen i en kort epoke av ferieaktig frihet, ei heller på mandag morgen som slutten på alle former for selvstendighet. Ved å endre litt på systemet og dets rigide leveregler kunne barnene komme til å se frem til å gå på skolen; simpelthen fordi de ville gå dit, ikke fordi tilværelsen der blir lagt opp av styreledere som har gjort seg opp en formening om hvorfor barn bør gå dit, ikke hvorfor de bør ønske å gå dit. Hverdagen, vår hverdag, har en lei tendens til å bli en byrde, ikke en mulighet for å utfolde seg. Vi fyller den med gjøremål vi må komme igjennom, ikke slik vi kan glede oss til, eller glede oss over i nuet. Joda, vi har ting å glede oss til også - men det begrenser seg som regel til begivenheter utenfor arbeidsplassen eller skolen, i det minste slikt som foregår utenfor arbeidstiden eller skoledagens x antall landryge minutter. Man lengter fordi noen individer, med rette eller ei, har bestemt at at det er riktig å leve så man får en trang til å lengte; alltid på søken etter noe annet som befinner seg langt ut i juleferiens horisonter. Man blir fortalt at det er rett å slite litt, være litt utbrent, fordi man i såfall gleder seg enda mer til de eksepsjonelt, ekstraordinært late og fantastiske fristundene som definitivt må vedlikeholdes. Som sagt. Nå er jeg hverken arbeidstaker eller elev lenger. Jeg går på forelesninger og skriver innleveringer og som student er man vesentlig mer selvstyrt. Utvilsomt. Likevel blir man stadig fortalt at man bør "bruke helgen godt", underforstått er dette en åpning for å være student på ordentlig og oppleve alt det man utsatte på ubestemt tid; samtidig skal de (ellers) vitebegjærlige bygge seg opp overksudd slik at vi har vilje til å ta fatt på oppgavene igjen når mandagene innhenter oss. I helgene trenger man derimot ikke ha dårlig samvittighet over å ta en øl for mye eller sove til klokken tolv. Om formiddagen. Man har offisielt sett lov til å slå seg løs, og det eksisterer til og med en oppfatning om at man skal være litt vill akkurat da. Stikke innom de viktige festene, frekventere de riktige gjengene, gå ut på de kuleste utestedene, være "in" lissom; henge med de hippe folka, duh. Ikke helt min stil, men la gå. Bortsett fra på søndagene. Da skal man restituere seg og daffe rundt og spise lunsj klokken seks om kvelden. Eller gå tur. Leke med lillebrors plastikkbiler. Mens de fleste studenter bruker søndagene til absolutt ingenting. Søndag er som første nyttårsdag, dagen etter bursdagfesten, attende mai (med mindre man har bursdag den dagen) og andre juledag i ett - og den kommer hver eneste uke, upåklagelig timet, utrettelig i sin pålitelighet. Punktlig som en bestefarsklokke. Sånn circa. Ikke til å komme unna, det er sikkert, med mindre man sover den bort fullstendig. Men for oss som er våkne er synet alltid det samme. Ingen vandrere i gatene, ingen høy musikk. Knapt et par biler i langsomt driv nedover tomme kjørefelt. Ingen spenning i luften, ingen iver, ingen utålmodig venting på hva som vil hende til kvelden. Bare en begynnende disiplinering og administrering - nok en gang - av påfølgende dager. Vel, jeg tror altså at vi alle hadde hatt godt av en dose opprørsstrategi mot denne disiplinen og kalender-regulerte organiseringen. At det burde bli akseptert å sove til klokken elleve på en tirsdag eller spise ute på en onsdag eller gå på kino på en blå mandag - endog, for å være særdeles drastisk, ta seg en halvliter på uterestaurant før kinoen. Gjerne sammen med kolleger fra jobben, eller medelever. For å relatere det til jobbsammenheng, mener jeg. Full av forståelse for at mine egne synspunkter ofte retter seg mot typiske helge-aktiviterer, må jeg videre understreke at grunnidéen i hele denne lille, hva skal jeg si, ytringen - konstateringen, gjerne - er hvordan man bør integrere typiske helgeaktiviteter i ukedagene. Ikke la dem overstyre andre og viktige forpliktelser, men la dem få en likeverdig rolle som positive elementer i en ellers grå rytme av frustrerende alminnelighet. Jobbingen er også nødvendig, helt klart, og nettopp derfor bør man tenke på den som noe potensielt meningsfylt, ikke gjennomført masete. Følgelig, for å klare dette, bør man etter min mening ikke bare sette bort avkoblingssyslene til en dag det måtte passe bedre, hvilket uansett aldri vil bli på en søndag, men heller gi seg selv små doser av dem ved jevne mellomrom, litt hver dag, litt i lunsjpausen, litt etter middag, litt her, litt der; man lever bare én gang og bør leve livet til fulle. Rekonstruere vårt syn på uken som sådan, gi dagene ny mening. Ikke være så sinnsykt standhaftig i formeningen om hva som er rett og galt, men la det hele flyte ut så kosen fordeler seg og man dessuten vil kunne ta det enda mer piano, generelt sett. Hvilket da også vil kunne bli enklere. Selv på en søndag. Jeg oppfordrer til folkeaksjon. Og har såvisst tenkt å gå foran med et godt eksempel. I et ønske om å bringe livet tilbake til livet, og de givende hendelsene tilbake til hviledagen.

Mino my wino

Soundtrack: QOTSA & Dusty Springfield & litt Goldfrapp. Inspirert, i øyeblikket, av en...hvordan skal jeg få sagt det...nyfunnet, tiltagende forkjærlighet for (den unge, barske, råkjekke, deNiro-kompisen) Harvey Keitel etter endelig å ha fått sett den nydelige, brutale, triste, finurlige "Mean Streets" (elske gangsterfilmer! og har alltid likt Keitel, men enda mer nå!) - begynte jeg på noen...skriblerier, tankespinnerier, myldring-drodlerier...you know...og det resulterte i de påfølgende verselinjer, som igjen er en del av mitt mindre disiplinerte, men akk så underholdende prosjekt der jeg har som målsetting (ooolala universitetsspråk) å produsere opptil flere svært lite politisk korrekte og svært "klisjéfylte" dikt omkring sex, drugs & rock'n'roll. Nå skriver jeg stadig om kjærlighet, forhold og - jada - sex også, pluss at lidenskapen min for rock'n'roll er alltid like tilstedeværende, men kun et fåtall av diktene mine har hittil handlet om rusmidler. Misbruk, nytelsesinntak, absistens, überfylla. Vel, her er et dikt som kan handle om alt sammen. I tillegg til førstnevnte rock & sex. I hvilken rekkefølge man vil, og i et inntak oppmålt til alt man måtte føle for, ettersom man lever ute sine mer syndige sider. Også kan man returnere til kaffe, Queens of the Stone Age og plutselig regnværsbyger etterhvert. Til slutt. Før den tid er det visse stadier som må overkommes, hvorav noen representeres her:

"(Under the) influence" - twirling windmills of my mind.
By Scaramouche, the po(t)et, under no other influence than that of a single glass of French, red table wine. Still got it, though.

Like sounds shutting off
(shutting out)
You log on, into my life
go blank and much more frank
Reality creeps in and surely
it can bite
Access my all impure vision
and expose itself
Severely impaired as the
crooked sees
Like tingling raindrops on my nerves
euphoria unfurls
It stings and lingers on my skin
ephemeral thoughts
I know but simultaneously don't,
these circulating facts
Whilst sentences split up and won't find shape
if you know what I mean
Completion out of sight, but never mind
why bother, it's no use, the simplest orders come
A movement to a different beat
the rhythm changed
More shadows gentle, but unclear
and some not even spotted
The scent so neat but hard to pinpoint
yet, can tell you've worn this perfume once before
Swirling, windmills, and it's warmer too, within
this state of spell, I run to hide and act it out
Then shun the cold of calm, extant attendance
was never more alert than I am now
They sing the imperceptibly, yet beautifully blunt
as I was never more aware of unawareness

"Inducing/Moderation"
By Scaramouche, the po(t)et, and by no means a moralistic teetotaller.

tomorrow, the old stains
and wine from yesterday
will be what's here remaining
leaving on the next day after
in a heap of piling dust
leftover, sticking by the cheapside
and in tune with muted speakers
curbing one's enthusiasm, dim,
along with passing fancies

Happy days

SLIGHT EDIT, AFTER HAVING READ ALL OF BRIAN'S BLOG THIS EVENING: Friday, August 17th, as quoted: "Cheers, and special love to all who are labouring as students!" Brian May, you are a star. Truly. And you can't possibly imagine how much small greetings like that mean to us studying Fan(atic)s. Hope you know, though! You may be happy you "sure have good friends" cheering for you and your work, but please bear in mind how you and your work function as a dear friend to us as well. Lots of love, from Scara the Queen Lady.

Furthermore, I'm actually both celebrating Brian's victory today and honouring his great contribution to (rock) history - first and foremost, by playing "Another World" so loud on my stero, the rest of the building is bound to understand (willingly or not) the sheer talent and brilliance of my favourite rock'n'roller. Second, by recalling happy memories and doodling around, finding the ultimate Brian-fangirl image featuring myself:

Pictured, left, some years ago (yet with almost the same hairdo, haha) in the official "Queen-room" located in the home of Queen fanclub leader Helmut, you can see Scara holding a special edition Brian May album so rare she barely dared to touch it (apparently), and yes - as proved evident by the extremely pleased, more or less dreamy look on my face - the shelves behind me are stacked with rare Queen albums and solo work. Guess who went through each and every one of them, reading through at the booklets and - er - looking at the pictures. Managed not to drool AND put them back afterwards! Still, I've never been that close to committing burglary ever before or ever again in my life. Especially mean, considering that Helmut is such a dear friend. I spent an entire evening in that room, going through every piece of Queen-related stash and rarities and finery the man has stored. And yes, he does own a small replica toy-thing of the original Red Special. With strings and all. And I held it in my hand. Gaaaaah. I'm still not registered in the German Police Records, though, believe it or not. On the other hand, I did buy a whole bunch of records from Helmut, including my very special "Too much love will kill you"-single CD, which I've hidden away someplace safe, a "Last Horizon" über-limited edition pop-up-cover single-disc with a cardboard silhouette of Brian, and moreover, I shopped a couple of keychains to constantly be able to show the world a sign of my greatest affection. Plus...I guess I bought some more stuff. Loads of other stuff. Expensive trip. Cost me more than the plain tickets and the hotel all together. But it was more than worth it. In additon, this evening took place after Helmut had taken us to my first Queen-concert (ever!) and given me the opportunity to see Brian live for the first time in my lfie! With Roger! Plus Paul Rodgers, and a whole widescreen of nostalgic recollections from the Queen-history. Needless to say, that was quite an experience. I screamed and I sang and I cried and I think I've mentioned it before. (Result, however: never used the keychains, nor have I used the T-shirts from the gig, I'm so attached to them and afraid they may get spoilt or dirty or lost or broken, I've hidden them away as well. But at least I know they're safe and not lost is some goddamn parallell universe. Hate parallell universes.) Anyways, I had a great time in Hamburg and I can surely post some pictures from that concert sometime soon, too. Believe I've even made a wallpaper with pic's from that event. Love my crush on Queen. Love Queen in general, in fact. But most of all, I love the hero behind "The Hero". Lol. That is, MY hero Brian May. The poet, the visionary, the astronomer. The musician, the ingenieur, the author. The professor, the critic, the guitar-builder, the philosopher, the clog-wearer, the actor, the casting director, the producer, the film-lover, the GENIUS. And more. Now, also proclaimed Doctor. Can't possibly be better than that!

[Image by a slightly terrified Dad. Photoshopped in a hurry by ever-so-non-criminal Scara. All rights served within the family.]

What goes around, comes around

...and stays beloved! Nytelsesladde Y-hverdagsbegivenheter as listed below. Inklusive enkelte utbrudd og umiddelbare, meget impulsive gjøremålsbehov oppført i stjernetegn.

Y Å få ukentlig nyhetsbrev fra Platekompaniet med digert (enormt!) bilde av Gerard Butler, brølende og i bar overkropp, i forbindelse med annonse for lanseringen av "300" på DVD, HD-tingen og Blue-Box-Ray. (Tekno-freak, jeg?!) Tilbud og greier. (Dog en smule distrahert av den bare overkroppen.) Gjett hvem som har forhåndsbestilt! *Elske mannen! Og filmen!* Såh, Gerry is all around. Gerry er populær blitt, og det er egentlig litt skummelt. Fine fyren tilhører liksom oss trofaste Gals, selv om vi jobber for at han skal bringes ut til resten av verden og gjerne ser at oppslutningen omkring ham øker. På ordentlig. Men der finnes fortsatt noen av oss som er mer (les: mest) berettiget å kalle oss hardcore-fans enn alle disse andre nyankomne ettersluntrerne som plutselig har oppdaget at The Butler finnes og er en singel mann med meget veltrente muskler de kan sikle på. Nei vettu hva. Han er VÅR Gerry, uansett og anyhow, eiendomsrett og copyright protection. Han er Phantom, The Stranger, Beowulf og Terry Sheridan - vesentlig mer enn han er Leonidas, "han der søte fra den nye filmen med Pierce Brosnan" og alt annet populærkulturelt. The Butler tilhører (faktisk!) dem som har støttet ham trofast og ufravikelig helt siden han var en hardtarbeidende, sliten skotte med nedprioritert plass på rollelistene, gåen vaskemaskin og anonyme opptredener i Bondfilmer. Og vi digger ham MEST!

Y Andre ting man digger: at Billie Piper nå seriøst snakker om å (ville) komme tilbake til Doctor Who, johooooo, og at der finnes overmåte suspekt fanfiction der ute forfattet av ukjente Britiske tenåringsjenter (eventuelt undercover-studenter og småbarnsmødre med for mye tid til overs, akkurat som meg, og sannsynligvis med uforsvarlig store prioriteringsproblemer, akkurat som meg) som man kan lese og snufse/sukke/smile av til frokost - i tillegg til at der finnes utallige grupper på Fjesboken (takk til Hege for den!) dedikert til oss hjertelige "shippere", deriblant med titler som "Billie Piper + Doctor Who = Rocks my Socks". Og "Disturbingly addicted to David Tennant's shoes". Fandom love!

Y Å kunne glede seg over andres jubiléer: John Deacon har da hatt bursdag siden sist, og på grunn av hans meget anonyme status som den meget anonyme fjerde personen i Queen, levende triviaquestion på lik linje med George Lazenby (who?), glemte jeg selvsagt hele dagen. Dessverre. Sorry, John! Jeg er meget dårlig med bursdager, må sies, og selv kjendisfeiringer oversees, men altså: grattis med dagen til Deaky, den 19. august må vite, og en forsinket gratulasjon likeså til Mr. Taylor (Roger) som hadde bursdag 26. juli. Som sagt, eksepsjonelt elendig på å huske sånt. En av mine mer guttaktige sider, for å være veldig politisk ukorrekt. Kan ikke kokkelere, elsker fotball og hater å kjøpe sko, for å være mer spesifikk. Vel, vel. For å snakke om noe helt annet: Queen jobber iherdig med sine Beatles-nykker (inspirasjonskilder, anyone?) og skifter ut John med Paul. Jeg humrer for meg selv i krokene og må videre erklære;

Y AT BRIAN MAY ER DOCTOR! OFFICIALLY GRANTED HIS PHD! "I am celebrating", sitat SoapBox'en i ettermiddag, så hurra for fine mannen! Hvis bursdag jeg faktisk greide å huske (nesten). Det blir stadig "verre" (les: mer fascinerende) med disse fangirl-greiene, og mine idoler som er forbundet på de mest utrolige vis, likesom jeg får flere og flere lidenskaper som henger sammen. Like merkverdig, der også. Pluss at Brian visstnok er fan av Doctor Who, på toppen av det hele; i det minste er han oppriktig interessert i ukjente planeter og måner og generelt sett Time & Space! (Hvorvidt det samme gjelder Chips er mer uvisst, men hallo - han er jo Brite.) Tenk, mannen har skrevet doktoroppgave i astronomi. Det er slettes ikke dårlig, det, i en alder av 60 år! Hipp hopp hurra for Brians doble jubileum!! *Setter på soloalbum med Mr. May.*

Y Og i den anledning: Queen lanserer snart en ny, og meget uvented, konsert-DVD! "Live in Montreal", heter den, og jeg er litt på etterskudd med gledesutbruddene over dette óg. Håper bare ikke at denne utgivelsen fungerer en avledningsmanøver for å ta oppmerksomheten vekk fra albumet de liksom skal være i studio og jobbe med; et indirekte signal om at sistnevnte er sterkt forsinket eller utsatt eller avlyst eller noe. Jeg får nå heller tenke positivt og glede meg, forhåpentligvis, til begge deler. Queen er i vinden, back to the light, princes of the universe, champions returned - you name it - igjen! Verdens beste rockeband, Queen, rocker (snart) på fullt volum på mitt stereoanlegg, med helt ny musikk!!! Ok, jeg merker at jeg er litt spent og veldig opprømt, nå. Bittelitt. *Jogge rundt og klappe i hendene.*

Y At der finnes andre mennesker som også hater Kvakkademisk Skurring. Og at disse menneskene i bunn og grunn virker ganske ålreite, det lille jeg har blitt kjent med dem. *Happy! Hmm. Kommer plutselig på noe meget foruroligende. Ser deretter på lekseplan. Får tiltagende, øyeblikksvis ubehag et sted nedi magen. Skriver videre.*

Y At Inside (rockebar med gjennomgående god stemning - på tross av enkelte, skumle østlandske gjester) har øl til 29 kroner på mandager og at Brød og Vin (gammel dame- og studentkafé slash kinamathus slash veldig koselig, god kaffe men ekle doer) har øl til 35 kroner hver dag. Alkoholprisene i Norge er syke, men der finnes da åpenbart noen som har skjønt det. På et vis. Savner likevel Berlin, om enn ikke bare på grunn av ølen. Hehe. Jeg er ikke så veldig glad i øl, engang, men det føles litt feil å nippe dyr rødvin når man er ute med faddergruppen og alle andre bøtter nedpå med Hansa.

Y At man ikke har tid til å se på film for tiden fordi man har så sinnsykt mye å gjøre. Men vent, det er ikke noe å glede seg over. Reformulert til: at man har det så travelt at man faktisk må gjøre andre ting enn å se på film. Vent litt, det er fortsatt ikke lysbetont. Eller et fortrinn. Nok en reformulering: man har altfor mye å gjøre akkurat nå, men det betyr at der fremdeles ligger masse filmer i hyllen på vent til en tid da man ikke har det like travelt lenger, og trenger filmer å se i ledige stunder, og man slipper å gå på Platekompaniet allerede i begynnelsen av September og bruke masse penger man ikke har, av et studielån man ikke har fått ennå, på å kjøpe masse nye filmer man derfor ikke egentlig har råd til, kun fordi man har sett gjennom alle de nye filmene man trodde man hadde i bunkevis av. Det var en slags fordelaktighet gjemt inni den remsen der, var det ikke? Jeg har i det minste masse Gerry-kos å glede meg til! Og jeg fikk da sett to episoder av House her om dagen. Unnskyld, midt på natten. Eller utpå morgenkvisten, alt ettersom man ser det og behøver å stå opp.

Y At man slipper å bruke (les: ødelegge) papaplyer allerede i begynnelsen av semesteret. Fordi det ikke regner. Mindre heldig: at jeg ikke får gjort en dritt fordi jeg heller vil tilbringe tiden ute i fineværet. (Begynnende negative takter her nå, ikke bra!)

Y Så, la meg til slutt understreke at alle fiffig-fancy småting er tre; det vil igjen si at man 1) har lært seg å bruke webdings-figurer i Blogger og derfor kan lage lister med hjerter og 2) at man har fått intelligente Microsoft Office 2003 som har masse intelligente funksjoner gode, gamle 2001-versjonen ikke hadde (jada, pappa, jeg ser det nå) og 3) at man plutselig innså hvordan nye MediaPlayer bruker bilder fra albumcovre i oversikten over alle innlagte (...as in 'added'? jada, morsom oversettelse i dobbel betydning) album og at man derfor har ekstra muligheter (les: unnskyldninger) for å sikle på både Brian, Freddie, Gerry og Bon Scott. På én gang. Via CD-covere, altså. Nicey!

...and life may be swell!

Men jeg kommer neppe til å få sove etter dette, heller, så det er klart

(Passende soundtrack: Pink Floyd - High Hopes)
"Nå, lille venn, er det kanskje på tide å ta kvelden." Men før den tid, før jeg ombestemmer meg, og før jeg finner ut at det er nyttesløst og man likesågodt kan skrive mer og fortsette å lytte til David Gilmour:

"Verker" - om motsetninger, besettelse og etterpåklokskap
Av Scaramouche, po(t)eten, og gudbedre som man får energi av å forakte! Med takk til Ari Behn. Faktisk. Hadde jeg aldri trodd jeg skulle ta meg selv i å skrive. Også en meget ubevisst honnør til Herr Mykle, som jeg stadig beundrer (tydeligvis, og vesentlig mer enn nevnte Ari) - pluss en liten hilsen til mamsen. Min Ensomme Vandrer(s største fan). Hihi.

i all min vrede og begeistring
skjønt forenet
alle mine vidtfavnende forhåpninger
spredt forvitret
all den tid jeg var min skjebne
og delaktig
all den stund jeg var i ferd med
og utformet
i all min djevelske besinnelse
og uten sindighet (besinner jeg meg)
i all min ettetrykkelige avsky
uten fortrinn (foretrekker jeg)
alt jeg eide kunne vært forargelse
i utgangspunktet
alt jeg søkte kunne vært fortvilelse
i en annens sted
alle mine visjoner nå forenet
sådd tilfeldig
alle mine intensjoner nå forstenet
spådd troverdig
all den tidsregning jeg ikke ønsket kalkulere
motsatt, nedstemt, av det meste
av all den stundoms sterke drakraft, motsetning og vrede,
motbeviste jeg de fleste

min entusiasme og mitt raseri, min redsel
mine håp, min sjel, min sorg, mitt leven
min glede, min sluttfase av verdighet, mitt smil,
mitt skjenselens korinter og min stemme,
overdøver torden, forsyn, tilhørende uenighetens stempler
og omgjør feilvurderinger til gamle tider galskap og naivitet
omformer og omskriver en ensom, salighetens tindebestiger
overveldet, oppfarende, over alt jeg ikke engang maktet se

Relatively unconscious, subconscious inconsistency and massive babble

Aka Emo-blogg. Ordentlig gjennomført. Fra en stresset slabbedask. Soundtrack: Evanescence. Spes.: "Forgive me". Såh, nok miserablia om Akademisk Skriving, føler på en måte at det ikke hjelper så voldsomt når man ser stort på det, hvilket man jo må - til syvende og sist - og, tro det eller ei, man har faktisk noe positivt å videreformidle om akkurat det kurset her i dag. Som om ikke det var nok at jeg satt inne på hybelen og leste i hele formiddag, på tross av strålende fint vær utenfor (det gjorde fysisk vondt), endte jeg i tillegg opp med å få en dose inspirasjon av hele greien. Intet mindre! Det vil si, jeg fikk vel en grei porsjon inspirasjon av "Canterbury Tales: The Miller's Tale" med Billie P. som jeg satt og glodde på innimellom for å få litt avveksling OGSÅ; og jeg må bare si at den var innmari bra, hadde sett deler av den ved en tidligere anledning og er glad for at jeg endelig har fått med meg resten, James Nesbitt som fæl svindler og det hele, skotsk aksent ooolala, og nevnte jeg at Billie er med? og at hun synger? live? det var skikkelig surrealistisk å se vår alles Rose en en slik setting; hun spiller en karaokesanger med lykkejeger-tendenser, en rolle hun gjorde med bravur, og hun beviste bare nok en gang overfor meg at hun har havnet i riktig bransje, nå, det er dette hun åpenbart kan best, og snart kommer "Secret Diary of a Call Girl", hvilket jeg gleder meg vanvittig masse til, som en bitteliten unge foran det glitrende, grønne treet på julaften - dessuten, om en litt lenger stund kommer Christmas Special'en, apropos jul, og det blir enda gøyere - så svar meg på hvordan jeg skal få tid til alt dette, tatt i betraktning såpass enormt sammensurium som det er oppi hodet mitt allerede, si meg hvordan jeg skal lære meg å beherske norsk tegnsetting først av alt - men hovedsaken er, uansett, at jeg var i stand til å ikke bli fullstendig hjernevasket inn i de kjedsommelige skriveriers fabrikklokaler av å åpne A.S.-bøkene, men at jeg greide å lure inn litt Scara-silliness for å sprite opp alt det musegrå, likevel, at jeg lever i en boble av usammenhengende babbel og det er digg, selv om alle forlanger at jeg skal være konsis og strukturert - o, forakt. Punktum! De understående poetiske strofer er derimot sterkt influert av et bilde laget av en viss Kai Fjell, hvis verker har blitt psykoanalysert (nemlig!) av en eller annen fru/frøken Rebolledo (jada, Bolle-do, jeg vet), en studie jeg igjen har fått i oppdrag å - eh - studere, det vil si vurdere som en akademisk tekst for alle dens mer eller mindre eksisterende kvaliteter og det går egentlig ikke så sinnsykt bra, spesielt ikke når man da begynner å skrive dikt i stedet. Kanskje-plansje, tenkte jeg, og dette var da bare en helt plutselig, tilfeldig innskytelse, kan jeg printe ut blogg-postene mine, de få som er relatert til emnet vel og merke, og få dem godkjent som overkvalifiserte eksamensbesvarelser, i tilfelle universitetet plutselig skulle ha gjort helomvending og bestemt seg for å tillate alternative variasjoner over en utvannet kategori innleveringsoppgaver, og mye heller det enn den satans obligatoriske semesteroppgaven, om det hadde vært mulig? Altså, dette er og blir et fag hvor man begynner å definere "plankeoppgaver" på første forelesning og hvor man ordrett blir bedt om 1) å ikke tenke selv og 2) - den beste - å ikke gjøre seg opp noen egne meninger, fordi man skal være objektiv og betrakte nøytralt. Jeg er fullstendig talentløs på disse områdene, føler jeg, og jeg er knapt i stand til å sitte rolig på stolen og få innprentet slik kunnskap, uten å uttrykke min uenighets-frustrasjon, over slik feilaktig overbevisning, slikt direkte og utilslørt møkkabefengt piss, hoho sint lite lemen, men nok om det, leseren vil vel uansett ha lagt merke til i hvilke opprømte og intense retninger humøret mitt utvikler seg i, hvor meddelsom man blir av dette kurset, dette faget generelt, og jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å like noe særlig, eller akseptere, hverken læresetningene eller læringsmetodene, dog kan jeg alltids håndtere det, og åpenbart finne alternative løsninger for å overleve, som for eksempel, puuuh, de følgende fem linjer:

"mor&barn"
Av Scaramouche, po(t)eten, tilegnet Mr. Fjell.

symbiotisk henger vi tett sammen, slik
er vi malt sammenghengende av én rett linje,
lang og uopphørlig, enestående og uten endestykker,
bare ett, er vi, og går i én, i sirkelformasjoner
vevet inn i våre hender og hverandres favn

Nei. Jeg er ikke sikker på om jeg har godt av Akademisk Skriving. Eller disse omgivelsene generelt. Jeg er ikke sikker på om jeg har funnet mitt lodd i livet, om jeg befinner meg på riktig sted, om jeg fôrer hjernen min med utviklende, fornuftig og næringsrik kunnskapskost. Jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne kommer til å bli helt klar på dette punktet, jeg lurer på det konstant og kontinuerlig, men jeg mistrives ikke, for jeg tenker som så at jeg nok alltid kommer til å be om litt mer tid for å bestemme meg, at jeg kommer til å leve og dø som et "kanskje, men fortsatt"-menneske. Men det kan, bekymringsfullt eller ei, virke som om studiet, denne hverdagen og disse vanene, gjør meg enda mer surrete og enda mindre dispilinert og veltilpasset studiesituasjonen, ironisk nok; om enn særdeles krevende og givende, fungerer studiene fortsatt som en meget selvødeleggende faktor i tilværelsen. Kanskje nettopp derfor, på grunn av deres inkonsekvente tilfeldighetsbefengte rutine, trives man så godt med bare å rote rundt midt oppi dem, om ikke annet nyte alle de frynsegoder de fører med seg, og på den annen side; om jeg hadde vært helt sikker i min sak, hvis jeg hadde vært etablert og stabil og normal og tradisjonell og i fast stilling et eller annet fornuftig sted, eller simpelthen en lesesal-student, en strukturert og ordinær student med evne for å inngå kompromisser, og huske avtaler, og fylle ut skjematiske besvarelser uten å komme med motargumenter, om ikke annet, ville jeg nødvendigvis vært lykkeligere? Er det lykken man leter etter, det er også et relevant spørsmål, ville jeg funnet roen og harmonien, tilfredshetens kjerne, om jeg ikke hadde noe mer å søke etter og noen bedre utveier å finne, om jeg ikke hadde noen å være grunnleggende, gjennomført uenig med? Jeg tror saktens at man vokser på utfordringer; jeg merker at studiene endrer meg, holdningene mine, gjør dem større og bredere og mer vidsynte, mer vidtomspennende. At jeg kan uttale meg om mer, si mer om emnene, at jeg kan argumentere bedre, får mer forståelse og allmennkunnskap, jaudå, økt evne til å behandle informasjonen, vurdere den, eventuelt gjør studiene meg kun så rasende at de øker min entusiasme på den måten, at de tvinger meg til å ta standpunkt for å forbedre mine frontalangrep. At man blir flinkere til å hate og grunngi forakten. Jeg kan ikke utstå mennesker som omtaler seg selv i ordelag ála "vi i akademia", som om de var en jævla opphøyd, overstående klasse av eksklusive bedrevitere med kapper og sko uten hæler. Hvilket de for øvrig er. De er forelesere som kjenner sine studenter gjennom numrene på semesterkortet og tenker på dem som en gruppe av ører og øyne og kladdeblokker, som må inndoktrineres så mye som mulig når de først er der, og ellers bare kan glemmes, utelates, det er ingen som sjekker om vi dukker opp, det er ingen som passer på at vi er der vi skal, men hvorfor skulle vi ikke kunne passe på oss selv, hvorfor skulle vi ikke endelig kunne lære selvstendighet, dog på en hard måte, dog er det heller ingen som sier at vi betyr noe som personer, kun fordi vi er de vi er - man må gjøre seg bemerket, ikke sant, hyle ut sine viktigheter og gjøre seg så stor og uunnselig at de ikke kan unngå å kollidere med en, men selv da blir man vel ikke husket, man blir en representant for en mening, en uttrykt opinion, men fortsatt et symbol på hvor gedigen jordkloden har blitt, alt vi er forblir tannhjul i maskineriet, og bare det, vi studerer for vårt eget forgodtbefinnendes skyld, vi ønsker å benytte oss av et tilbud og styremaktene mener de bedriver tilretteleggende virksomhet; vi tar del i et stort og omfattende system ledet av mennesker som ikke virkelig liker oss, men liker å vite at de blir lyttet til, og at vi er en flokk med lokkede sauer som ikke tar fem øre for å lytte til dem og lye dem og skrive det de mener det er best for oss at vi skriver, lyve og underkaste oss, stilistisk og politisk og ideologisk, men kun som etternavn på en liste. Anarkist anyday! Gi meg V for Vendetta og martyrdød! For spørsmålet, det store spørsmålet som gjenstår, er hvor skodd man blir for resten av livet etter år som disse; hvordan man vil takle en yrkeskarriere full av frister og planer og tidpunkt som må overholdes, sikkert kjempebra, og brev som må forfattes på korrekt og utstudert formelt vis, går sikkert helt strålende, men når alt er fullført - vil vi ha noen egenart igjen å rutte med, noen spenningsmomenter eller ikke-omvendte uforutsigbarheter som gjør oss feilbarlige men humane; vil man anse oss for å være oppriktig fornuftige, komplekse, interessante individer når vi engang er ferdige? Det er da for søren ikke dét man ender opp som? Så kan man også velge en annen vei og en karriere der kravene er ulike og strider mot disse overnevnte prinsippene, sannsynligvis og selvfølgelig for min del; jeg vil og skal ende opp i opposisjon til utdanningssystemet med en jobb de for guds skyld aldri maktet å stake ut for meg, fortrinnsvis som underbetalt po(t)et eller noe i den duren, for hvilken skjebne venter egentlig oss kreativitetens studenter på Humanistisk Fakultet, spør jeg meg, hvorfor akkurat den skjebnen og hvorfor skal jeg måtte finne tilbake til dette ståstedet? Har dere, kjære dekaner, kjære lektorer, kjære dere jeg nå for evig og alltid har bestemt meg for å nekte å lytte til, annet enn for å komme meg gjennom, for å overleve, og spør meg gjerne hva som er vitsen, hvorfor jeg i grunnen går imot egne prinsipper og går på akkord med meg selv for å innrette meg etter deres tankeganger, de skrudde tankegangene, har dere gjort meg ulykkelig, nei, har dere bevisst greid å forme meg til det tidvis tilfredse mennesket jeg eksisterer som nå, hadde dere slike intensjoner, nok en gang nei, har jeg noensinne foretatt et valg som tilsa at jeg ville havne her og hvis jeg hadde fått muligheten, ville jeg valgt annerledes?

Love & Loss & Losers (post-installasjoner)

Man har installert. Man har restartet. Man har fikset og fakset. Man er ikke helt ajour, eller kjent med alle funksjoner, men vesenet står da der og ser innmari fiks ut. Man tenker at dét må være et godt tegn. Hurtigtastene virker og nettstedfavorittene ligger inne. Man har lagret alle nødvendigheter dobbelt opp og i mente. Man har funnet ut hvilke usb-porter som ikke liker hvilke kontakter, og omvendt, og fått koblet opp enda mer ny programvare som heldigvis kom overens med begge deler. Og senere, enda senere, fikk man litt inspirasjon. Man hentet frem noen tidligere verker og pyntet litt på dem. Og man endte opp med følgende:

"Elementær kjærlighet" - noen leksjoner i grunnleggende forholdstaktikker.
Fra og av Scaramouche, po(t)eten, med hjerte selv for de hjerteløse.

som å elske uten forbehold
og ubetenksomt, instinktivt
gir man seg hen til en -
Kvinne, og et parforhold,
Mann og, eller, en affære
det går ut på ett i storhet
helt uselvisk, ukritisk, voldsomt
av ekte hengivhenhet, kjære
denne ene, intuitivt innforståtte
glans - av noe helt og absolutt rett
som fikk meg til å glemme
at man trenger et ventende favntak
en utstrakt, stille viten i et stille smil
uten usikre betingelsesledd
et vakkert sinn med tro på at det går
at der ei behøves uskyld for å vite
man skal elske så man riktig elsker før
man elsker og man elsker og man dør
kjenne seg selv på en annens kjærlighet
som å ikke kunne leve foruten;
slik jeg heller ikke kan

"Fuck Academia" - med hjertelige dedikasjoner til halvtårsstudiet i Akademisk Skriving, basert på et særdeles lite flatterende førsteinntrykk. Og vi er i gang!
Av Scaramouche, po(t)eten, og entusiastisk student som tente fullt på et leserinnlegg i BT om at vi studerende mennesker burde engasjere oss. Som sagt, så gjort. Mitt frustrerte frue-bidrag:

Folk kommer strømmende
stadig
i fare for å miste seg selv
Latterligheten råder likeså
radig
i frykten for det overbærende
og belærende
Hva enn som kunne tenkes
å ta til
og hjerteskjærende
Hvem som kunne tiltros å
få trå til
Når stillingene er utlyst
før bønner kan bes
I redsel for en upassende
utilpasset malplassert
Stigmatiseres man for evig, fullstendig
kun ved et raskt øyekast
Oppslukende akademikere óg
deres tradisjoner
Svevende introduksjoner,
snusfornuftige taler
Alt av oppsett vitenskapelige - nok
til at ingen kan fnyse
For til dét må man kunne forstå

Men maskinen var ikke (helt) død

Ok, en god og en dårlig nyhet - for meg selv: Jeg har et stykk hakkende, paralysert og stadig-døende, kassert PC stående pent plassert på skrivebordet på pikerommet mitt, og den virker bare når man klapper den pent på dekselet og viser akutt medlidenhet overfor dens overfylte harddisk og utgått-på-dato versjon av diverse originalinstallasjoner, i tillegg til dårlig ram og haltete konfigureringsmateriale eller hva det nå heter. Min peiling innenfor dette feltet er en smule begrenset, eventuelt kan man gå så langt å kalle den sviktende. Men! Jeg er glad i gamle-data'en og jeg savner alle spesialfunksjonene. Den var i sin tid en übereksklusiv og rådyr maskin av skyhøy kvalitet, og jeg føler meg utvilsomt litt mer hjelpeløs uten den supergode grafikken og de ekstremt intelligente, snedig anlagte hurtigtastene. Fine IBM. Får benytte anledningen til å hylle produksjonsnivået deres og dette gjennomgående, fabelaktige særpreget de stiller med. De er virkelig enestående. Men nok skryt, jeg er da hverken ansatt i sjefsstilling i firmaet eller freelance reklameansvarlig, på tross av virke hentydende tendenser. Jeg er nu i stedet den stolte eier av en flunkende ny og meget god HP-sak med fancy widescreen og greier og ekstragreier og dill. Ny programvare; ikke mer enn jeg trenger, men mer enn mer enn nok. Dog disponerer jeg den kun for firmaet til foreldrene mine, og har forpliktet meg til å jobbe for dem så mye de trenger meg, hvilket jeg selvsagt gjør med den aller største glede. Jeg står likevel fritt til å bruke fancypancy-tingen som jeg vil, og heldigvis for dét! Den fungerer strålende bra og er tilfredsstillende på alle måter. Og ikke nok med det. Jeg har fått tatt backup på de gamle filene mine, og slik det ser ut for øyeblikket har jeg fått reddet over alt jeg hadde på Gamlingen. Katastrofen avverget. Jeg er mer lykkelig enn jeg overhodet kan gi uttrykk for her, jeg elsker min eksterne harddisk og jeg er ubeskrivelig takknemlige overfor mine svært datakyndige foreldre - hva hadde jeg vel gjort uten en pappa som bruker hele lørdagen på å mekke maskin for meg? :) Takk, paps! Men nå sitter jeg altså her og skriver min første blogg på mitt helt nye arbeidsverktøy - og det blir da ganske så flott, dette, eller hva? Glad, nå. Veldig veldig veldig glad. Akkurat når alt sammen er oppe og kjører vet jeg ikke, men til den tid skal jeg bare gå rundt og smile og takke alle gode tekno-guder for at F8-tasten reddet dagen. Sikkerhetsmodusen, jeg elsker deg! Hoho! Skader ingen å gjøre seg selv litt utilgjengelig for en stund, heller. Jeg trenger å bli bedre kjent med min nye kompis også, merker jeg, alle de nye tastene og den nye skjermen. Uææ, uvant. Men vanvittig bra. At en datamaskin kan gjøre slik en stor forskjell og gjøre meg så utrolig happy! Det er litt skummelt. Men jeg har en mindre og mer håndterlig arbeidsmaskin som kan bli med på forelesning og spille Queen samtidig. Whey-sann og et høyt hurra. Spiller DVD-filmer også; på den svære bredformat-skjermen sin. Nevnte jeg dét? Liker moderne teknologien, jeg, i grunn. Selv om den feiler og svikter meg iblant. Og lar meg sørge over tapte frender. Til andre, mer menneskelige frender - igjen. Noe om avhengighet, nerdetakter og fangirling, host host. Det får heller være. Jeg trenger et velfungerende tastatur, Microsoft Office, bildebehandlingsprogrammer, Media Player, internett-tilgang, litt stæsj. Nå er jeg oppe og kjører igjen, og jeg trenger ikke noen annen form for driver! Som man kan si, før man kaster inn håndkleet og tar natten; these days and forever on, I'll coun't myself lucky; counting happy moments, never sheep.

Panic at the Break of Dawn - et minneord.

For å lyse fred over en kjær venns akk så forkortede levetid: PC'en min er død.

Etter lang og trofast tjeneste som Scaramouche's hjelpsomme samarbeidspartner og skrivesperreløser, kilde til inspirasjon (jvfr bildenedlastning), wallpaper-mekking og drodlearbeid (dvs skriving og idémyldring), fanfiction-lesning, diktproduksjoner med mer, og ytterligere en tid som fungerende dvd-spiller, msn-host og musikkformidler, har min dyrebare og lekkert svarte IBM-maskin med 17'' skjerm (übernice grafikkmessig) nå takket for seg. Den valgte å knele - uforutsett og akutt - sent i går kveld, midt i en msn-samtale og en runde mailskriving. Alt svart. Umiddelbart og uopprettelig, hurra. Faretruende piping da jeg forsøkte å starte den igjen. Feilmeldinger med ms-dos skrifttyper og F8-taster som ikke virket. Alle nødløsninger og fikse pappa-tips fåfengt. En statisk musepeker som ikke ville flytte på seg og en veldig ekkel lyd av maskin som ikke slår seg av, men går ned for full telling. Bip-bip-bip-sukk. Stillhet. Og deretter, et høylytt *HULK.*

Jeg har omtrent samme magefølelse, akkurat i øyeblikket, som da frøken Rose stod på Bad Wolf Bay og strigråt over aldri mer å skulle få holde hender med David Tennant. Eller da Ewan McGregor lå som et slakt over hele Nicole Kidman og hylte ut sine musicalske frustrasjoner akkompagnert av Elton John eller Queen eller hva det nå var. (Jeg var litt opptatt i et lommetørkle akkurat der og da.) Og omtrent som - herregud hvor påvirket (les: emosjonelt ødelagt) jeg er blitt av filmatiske referanser - da Phantom løp rundt og knuste speil i en grotte og sang om den evig forgagne nattmusikken og sin like evig fortapte Christine og en fancy forlovelsesring sistnevnte ikke ville beholde. Vil ikke tenke mer på det, o grøss og gru. Jeg har aldri før gått gråtende ut av Colosseum kino og jeg håper jeg aldri må gjøre det igjen. Stakkars Gerry'en min. Og stakkars meg! Jeg er et lidende nerdevesen, som frivillig minnes horribelt sørgelige avslutninger på yndlingsfilmer - og det skremmer meg, for det sier ganske mye om hvor avhengige vi blir av denne nye teknologien og hvilken tidsalder vi har kommet inn i. Der vi er helt maktesløse og passifiserte, fullstendig satt ut, av en PC med kraftig hikke. Eventuelt fullstendig harddisk-failure. Og jadda, la oss filosofere litt over menneskelig utvikling in denne isolerte, utilgjengelige, datamskinløse stund. Et vakuum av elendighet, avkuttet fra alt som heter filmseing og i sterk selvbebreidelse over manglende backup, som jeg skrev om til mine forhåpentligvis medfølende frender på mail. Med bakgrunn i et akutt behov for sårt tiltrengt sympati og medkjensle. Lol. Men hvor dum går det an å bli, lissom? Jeg har lært min lekse, selvsagt, og det er alltid enkelt å være etterpåklok med henhold til reservelagringer, fildeling og eksterne backupdrivere - likesom det er enkelt for IT-eksperter å fortelle meg at jeg aldri må åpne vedlegge fra ukjente mailavsendere eller laste ned applikasjoner som ikke er EU/Nato/CIA/Bill Gates-godkjent, i den rekkefølgen, beskyttet mot atomvåpen og superkonfigurert og jeg vettafaen, men det hjelper ikke særlig mye når det først har gått galt og jeg helst vil ligge under dynen og snufse ut min vrede over tingenes iboende satansjævelfaenskap. Og en mørk og meget stilltiende stykke minnebeholdning, som jeg kommer til å savne sannsynligvis mer enn jeg burde og i allefall mer enn hva anti-geeks kan begripe. Jeg venter nu bare på en Sonic Screwdriver med fagkyndig bruker som kan få maskinen til å gjenoppstå fra de døde og returnere fra disse evige Microsoft-jaktmarker, men jeg tviler sterkt.

Uansett, i denne tristesse-forbindelse kommer det faktisk en hel rekke faktum for en dag. Eventuelt kommer en del vaner (les: uvaner!) frem i lyset. Hvilke nettsteder er de første man sjekker når man kun kan bruke datamaskiner på offentlige steder? Hvilke venner prioriteres når man sender skade(skutte) e-mails om tapte, teknologiske hjelpemidler? Hvordan føles det å sitte og kommunisere via en treg universitets-PC i et anonymt datarom? Eller på en internettkafé? Jeg tar stadig lærdom av livets uutholdelige urettferdigheter og hvordan man må jobbe for å finne utveier og muligheter. Aktiv sorgearbeidelse, dette. I en plutselig konstruktiv-produktiv fase av frustrasjonen. Ja, for hva skriver man om på bloggen dagen derpå, annet enn en slags nekrolog? "Hvis dere lurer på hvor jeg er hen i verden, siden jeg antageligvis ikke kommer til å stikke innom hverken msn eller facebook eller bloggen - dvs den virtuelle virkeligheten generelt - i nærmeste overskuelige fremtid, er det IKKE fordi jeg har falt i et svart hull på vei til bussen, men (...) fordi jeg har fått et unødvendig brutalt innblikk i hvordan det var å leve i i åttiårenes uoppkoblede, virusfrie, kneleepisode-løse epoke." Sitat slutt. Over og ut. Jeg skal sørge i fred og spise en kake. Nemlig.

Soon will be learning to fly

"Learning Life" - initated writing on the day before, finished writing on the second day after.
By Scaramouche, the po(t)et student, and a ponderer of birth. Written in the company of and in accordance with the melancholy tuned Pink Floyd. (I selskap og samsvar med Pink Floyd, skulle det bety i en noe bedre, opprinnelig og original norsk oversettelse.) A companionship greatly loved. Shine on you crazy diamonds!

I never saw the lights' switching
or the beaming sunrise set
This scary twitch ever on my nerves
like staring into hollow blankness
To meet with shaken energy
the anxiousness of the unfound
That sensory contraction through
my bodily material, when veins are tightened
In narrow alleys, frozen at the prospects
of a dead end story told on impulse
Potentially be stuck in goring impasse
My muscles staggering against the soil
Attempted gasp in order to suspend the fear
the blood may finally run free and fast
I always seek the drive into the wrong lane
although I may well get there where I'm going too
I never see the darkness coming
I shut my eyes before I take the step
And trying hard to be a bolder wanderer
down the zig-zag street of education

Something for a lover

In a very University-like manner: here follows more on the topic discussed in yesterday's notes, as found below. Meaning here we go again. Back to school and refinding my thus-related mood and style (e.g. in writing). Including certain, recognizable (from last year) dispositions. And, er, predilections. Such as momentary favourites - aka never-ending listmania - Song: "Sorrow" by Pink Floyd, Drink: Cappuccino Ice Coffee, Clothing: jeans and pastels, Food: pasta, Addiction: milk chocolate and wallpaper-making. Puh. So much for my mental, moral, human status in the now. Here's what I've been busy writing:

"Twice for one" - for The aRc.
[kind of a draft or maybe a fake cut]
By Scaramouche, the po(t)et, remembering. Yeye, I know it's kinda obvious. But also, it needed to be said. And I'm saying it. I'm finally, really saying it now. I bet you didn't even think. Or blink. I never do, too. This is a story about love which is hard to have and hold. Written throughout the 15th of August - night/morning/afternoon.

PART I:
My love's a strange, strange creature
A recipient of bonds once broken
And of notes dispatched
My love is unpretentious recognition
Like I myself was more repaired
And all left by restored
It seems to me that I'm ineluctably drawn
Back to the fate I escape to seek again
Another time or place, is of no matter
When it'll heedlessly commence
As we betray and break and find anew

With him I've fought and loved and everything's allowed
Henceforth, and painfully forgiven
Existing on hairlines of almost, but not quite, forgotten
Subtleties that may prove odd to understand
We cannot live off modest correspondence
In quiet discontent or distant, cold submission
Our love turns weak in harmony
When based on pretences too false to be mistaken
Thus we're at peace, enough to meet in crossfire
And do not dare to step out lightly for a nod
Agreement makes not any unison for us

My love can't be predicted,
Nor for a simple fool
Too loudly he appears
My love is young in soul and spirit
But his wisdom sounds of old
And when he calls to me
It rings of his forefathers' voices
Those long forgotten words of theirs
Renewed in his, with one intent approach
As he stares honestly within
I let him there, but not lead far astray

For when he tends to me, I still remain
As whole; although partaken, never conquered
Opposing figures struggle, never part
As are we only one when we are two

PART II:
My love destroys me, in display
of true oblivion, he can't be tamed
He leaves me wanting, waiting in a cage
My love is closed instead of close
Yet no-one could come nearer
Or give more accurate replies
Frequently lacking in real response
No exchanged or extended glances
Though he's not deprived of certain senses
to find his road in obscurity's land
as he uncovers paths in my direction

For when he swerves at me, I still retain
The whole; although his exclamations are revisited
Impassioned people utilize, they never promise
I sometimes think that we're a too enabled double to be one

says anything I'd want to hear and more
he often comes along to claim he'll give me
says even though you'll never know for sure
you are the only one who come to own me

My love is eager, at times when he'll tell me
yet sometimes he merely evades
My love yields to the momentary lusts
the forcing nature seizes him
he drowns and pulls me under
My love is the shape of a half-beast
his every move becoming part
of what he's made my curse
Attachment to the power of his ardour
Him, a beacon beatiful as is congeniality
assuring that, in any case, the love I feel is mine

Scara takes a bearing

And it came to me, to my exploring mind, that this - ladies, gents and TARDIS-owners - THIS is my 250th blog entry! Whey!! What a post-birthday gift! Or should I say after-birthday-gift-post? Anyways, I decided to make a little list again. Because it's fun and non-demanding. Amusingly distracting. So, onto the big task, what goes around and comes around in Bergen right now:

1. Free stuff! Always neat. Go to public places and find ballpoint pens and other nicey thingies. Coffee mugs, chewing gum, matches - plus a new popular item of the year: buttons! Me luv buttons! Free concerts, too, and loads of special offers. Orientation meetings usually aren't carried through without chocolates, fortunately enough, and even Craig the Clown has fallen for the sweet addiction. Notice in Casino Royale when he says to the money man with the funny accent and the suitcase; did you bring any chocolates, or something-like-that, and he gets that small grin on his face when the money man just gives him an uncertain laugh in return? I did. I'm happy to say I tend to pay attention to those small, significant lines. Lol. Says more about me and my addictions than the Clown's, I suppose. And I'm so mean. Yup, but I prefer briefings and hearings where they bring Twist (is that a Norwegian brand, or what?) and serve coffee! For free! Smiling-trained people handing out product ads and information folders one may throw away with no concern - as long as they give you stuff as well. From what you do decide to keep, you may actually learn something as well. Practical in every way, everyone profits! Nothing paid, nothing lost, all to gain! Stands and posters, I've got a radar on for this kind of events. And as for the others, no need to attend!

2. Rainstorms! And I was, like, going to the bus and, like, completely friggin' SOAKED after, like, five seconds! You know! Plus, I was, like, walking behind these three, like, you know, American CHICKS who, like, say LIKE all the friggin' time! And I'm so...British! Well, no, I'm not, I'm obsessed with British pop. culture and pretty lousy at speaking British accents properly - BUT! Still! - I LIKE to use LIKE as a friggin' verb! It IS a verb! Ok, very clever trying to avoid the whole rain-subject. I'm not discriminating anyone, I love America and Americans - well, not as much as I love Scots, but then again; Scots are beautiful. Thing is, though, Bergen weather is currently changing between rainy, windy, sunny, windy and just plain ice cold. I brought a small umbrella and an open leather jacket. Bad move. In Bergen, the rain isn't light and wet. It's a heavenly shower. Like (!) someone's turning a water tap all the way 'round to the max, bringing the entire content of the pipes down on us. And here it doesn't pour, it buckets. Upside, downside, vertically, horisontally, anywichway it can. I had water running underneath my backpack, under the umbrella, through a 2 cm opening between the pack and the back. My back. Got soaked too, needless to mention. I entered the "school bus", as it is preferably called by Fantoft people, dripping and moaning, and shaking rain water off my stylish but idiotically tiny umbella. Meaning, honestly, Size Zero's gone too far. Now they've decided to use it for accessories you can't even wear on your body as well! ...yet we all sing; "Under my umbrella-ella-ella-eyh, under my umbrella-ella-ella-eyh!" Haha!

3. Pleasures! Smaller joy! Like beer and pillows, late night smoke, in circles all around, slowly filling the fresh air with raindrops and clouds lingering, and nice bartenders to chat with. People who know about music and films and themes conventient to use for discussions. Wine cellars with ghosts in the darker corners and wobbly stools. Brown tables. Candles in old bottles. Atmosphere and classical music and soulful exchanging of views about "deep topics". Storytellers employing a great deal of exaggerations. Very typical and cosy. Arrangements. Pulling it off. Blankets and tricky forms solved. I think. Never having to predict what tomorrow brings, yet knowing that today was fine. And that's quite enough.

Buzzzz goes my brain

As promised, but not entirely, this is rather about waking up, not failing to fall asleep. Maybe it's a really, really bad sign; 'cos I actually skipped the sleeping-part. Inspired by that song in Shrek 2, after which Shrek discovers Fiona's dirty diary secrets and Puss in Boots come to kill. Right, the song. This is about who I am when I wake up and step into the bathroom and whose face is staring back at me from the mirror. Lovely looks, yeah right. Only Angelina Jolie could possibly "rise and shine", from a bungalow bed in somewhere-far-away, meeting Brad Pitt by the window sill and sharing a passionate morning greeting kiss. Mhm. As in, retouched more or less. With a big, envious grin from someone who thinks "Mr and Mrs Smith" was polished beyond belief. Fumingly furious afterwards, but quite a bit amazed as well. The chemistry, folks, and the morning-after fun. Rise from bed and appear fantastic. It's all fake, isn't it just, but it doesn't keep me from lapsing into admirablia. Here goes;

"Preparatory affliction" - the ordeal of obtaning exhaustion
By Scaramouche, the po(t)et, in ways of ironic wondering. And trying to make myself bloody tired, at last.

I need some sleep to feed subsequent days
the who I am when clocks strike nine
or earlier, come morning, brew the waking
revitalizing peering through a breach
before perceptive channels opened
allow me to be seen and see
to fix myself into my other, present life
of being there and rising from a den
I need some sleep up to I'll sleep again

massive mass expressiveness

Ting og tang som Scara har bruk for...å få ut. Soundtrack: Marie Fredriksson, selvfølgelig. Litt av hvert og smått om senn, pluss ditt og datt og dilldall. Noe om en bursdag. Litt om en tur. Lite om en ny studiestart, egentlig. Skal skrive mer om søvnmangel. Ellers, skriver på behov og anmodning. Bestillingsverk er flott. Ubevisst inspirasjon enda bedre; begge veier forsåvidt. Regelen lyder: be og bli bedt!

"Celebrations" - for those my beloved, again.
By Scaramouche, the po(t)et, and very thankful; meaning full av thankyou's she feels the need to express and loudly!

never was a girl happier
than on a late night sprawl like this
and in the meantime, it would grow
small seeds to soon explode
therafter; fasten, build and culminate
but not before, or when it's much too late
until a night like this - will they be still
then suddenly to prime and bloom
and bring a refreshed joy to mine
never to be happier, wherafter to encompass
how implicit and admitted pathway thereto
may be undergone just fine, all in good time
to make it worth the longing halt
and jump with ready and accumulated glee
tonight

**
"On tour" - Vossevangen, mountain hikes & speeding bikes. Dedicated to my mum and the car which never fails and takes us all the way to the point of arrival, every single time. Beautiful trip, too.
By Scaramouche, the po(t)et, skrevet på - ja nettopp. Ute på biltur med ho mor. Sånn circa norwenglish, med noko nynorsk attåt. Mamma og jeg har da for vane å gjennomføre en meget trivelig biltur fra Oslo til Bergen en gang (eller flere) iløpet av året. Den nyligste fant sted sist helg, da vi også la inn et ekstra stopp så vi fikk en overnatting på fjellet i tillegg. En skikkelig fin tradisjon og en real jentetur, med visse særegenheter innført oppgjennom årene; som hundelufting på Legræid, souvenirshopping på Vøringsfossen, dieselfylling på "siste stasjonen før Vidden", avislesning på fergen, pølser og/eller iskrem på Esso i Dale, beundring av fossen og latteranfall i lang tid etter at vi har passert Spildo. Spill-do. Jaja. De små gleder. Som blir nokså store når man har slikt stort utbytte av dem. Proporsjonalt stigende lykkefølelser. Og en meget flott naturopplevelse på kjøpet. Norway in a Nutshell kan gå hjem og vogge. Vi har Vossevangske berg- og dalbaner, feilproporsjonerte fjellveier, sauer i midtrabatten og snøfonner i juli. Anbefales!

driving in our freeway car
by the by, we're following the routes
between the mountains
and towards the tigers' capitol
those jiggly, cringy roads we always find
the standard transit stops
respected, not forgotten, never skipped
casually accustomed to the free
like the wildness of the nature
everytime another detail caught in sight
take in the view of waterfalls
whilst the soundtracks' humming
adds to the listed songs we're listening to
the only ones, the old, that all the while apply
when over fields of green and drifts of cold
and underneath the sun, the fog, tapdancing rain
whisked far away in feeling the terrain,
to fit it close into my heart
made strong of souvenirs too costly to be bought
as we may journey on in fashion
and be a time and time again eloped

WHOORAY! (AND A WALLIE!)

TODAY'S SCARA'S BIRTHDAY! OFFICIALLY! AND I'M SOOO NOT TWENTY YET! OH, BUT I'M STILL A BIRTHDAY GIRL, WHO LOVES GIFTS AND PARTIES AND CAKES AND ALL, PRETTY CHILDISH - SOME MIGHT ARGUE - BUT EXTREMELY ENTHUSIASTIC. I WANT SONGS, DANCES AND DRINKS. FIREWORKS, FUNNY HATS AND MORE. THE ONLY TIME OF YEAR WHEN I FEEL NO SHAME ABOUT TAKING ON A PARIS HILTON-RESEMBLANCE AND TAKING IT A LITTLE TOO FAR, A LITTLE TOO MUCH. IMITATE HOLLYWOOD PARTY STYLE ALL THE WAY, WHEY! (OR MAYBE NOT...!) PLUS, OF COURSE, COMPLETELT WILLING TO SPEND AN ENTIRE BLOGPOST ON CAPS LOCK-BIG FONT-EXCLAMATIONS SOLELEY ABOUT MYSELF, OVERUSED ABVERBIALS AND MY BIG DAY. ABSOLUTELY. I'M CELEBRATING THE OCCASION ON VARIOUS, VERY NON-SECRET LOCATIONS AROUND THE CITY, WHICH CAN BE FOUND IN A MASS PRODUCED UNIVERSITY FOLDER AND WHICH CONSEQUENTLY LEADS TO THE VERY OBVIOYS CONCLUSION THAT I DO NOT HAVE THE DAY OFF, BUT ALSO MAKING SURE THAT I HAVE SOME TIME LEFT TO BE SPENT WITH VARIOUS MEMBERS OF MY FAMILY - AND WITH THIS, AKA THESE...I WISH!

IMAGE: [CLICK PIC TO ENLARGE.] WALLPAPER BY SCARA. ALL RIGHTS SERVED, COPYRIGHT BLAHBLAHBLAH, NOT SO SERIOUS SINCE IT'S ONLY MINE, BUT PLEASE DON'T STEAL AND CREDIT IF BORROWING. FEATURINMNG THE DOCTOR, THE PHANTOM AND THE BEAUTIFUL ROSE. CLOSE "FRIENDS" OF MINE. OR MAYBE I SHOULD SAY ASSOCIATES. SOURCES. SOMETHING. LUV'EM LOTS, ANYHOW. MY GIFT FOR ME - NO-ONE BUT, NOR ANY OTHER. NEED TO KEEP MY MIND OFF THE NASTY STUFF AND FOCUS ON THE SWEET(S) ESCAPES IN LIFE. UNFORTUNATELY NO ROOM FOR BRIAN MAY (ET CO.) IN THE IMAGE ABOVE, BUT I'M SURE HE'S THERE... SOMEHWERE. STILL. REGARDLESS, I'LL GO TO SLEEP AND DREAM OF ALL THOSE MY BELOVED. AND THE REST OF THEM! CONGRATULATIONS AND CELEBRATIONS PURELY IN HONOUR OF ME, MYSELF & I! ;)

Edit, after all: 13th late night show. Calm surrender to my apartement bedside and a full stomach and a soul at ease and filled with peace, too, very nice yes yes. Tusen millioner takk, thanks a million, for alle fine gaver og gratulasjoner og hilsener, fra alle snille venner og familiemedlemmer og andre mennesker som jeg er glad i og som heldigvis er glad i meg. Greie mennesker som viser at de setter pris på meg, hvilket blir satt uendelig stor pris på også fra min side. Og hva annet kan jeg gjøre enn å takke enda mer og vise min glede og takknemlighet, i bøtter og lass til gjengjeld, og videre med herved å prise dere med et lite dikt. (Se ny post.) Og en SKÅL, utbringes herved, for oss alle og menneskehetens gavmildhet som sådan! Vår beste egenskap! Kanskje istand til å redde oss fra undergangen også...snillhet er gull!