Fabelaktig flott, men for kort

[Image: P!nk, i kveld, på Koengen! Credit Bergens Tidende - Rune Sævig. Som visst knipset et bilde av meg også, mens jeg stod og ventet tidligere på kvelden. Her er en link til kommentarer og bilder fra konserten, der jeg også befinner meg et eller annet sted; fra BT.no: anmeldelse.]

Dette er da i sin helhet skrevet på oppfordring (les: bestilling) fra min kjære tante. Som stilte med rødvin og nattmat etter at alt sammen (les: de nedenforstående beskrevne begivenheter) var ferdig. Snille tanten. Men, altså: først og fremst, en veldig kort oppdatering. Begivenhet man har vært tilstede på: P!NK, utekonsert på Koengen ved Bergenhus Festning i Bergen, Norge, i oppholdsvær - alle skyene lettet på forhånd av konserten! men det var sinnsykt kaldt! - og med litt få publikummere, men desto større stemning. Vi vekket nok opp en del sovende Bryggen-beborere, ja. Det var lys i samtlige vinduer i Thon-hotellet ved siden av, og Festningen dannet nydelig bakgrunn med stemningsfulle lys. Et supert sted å avholde store konserter! Og det må jeg si, for alle dem som mener Rolling Stones var en mye større og viktigere hendelse å få med seg - de som ikke var på Koengen i dag gikk glipp av noe, oppriktig talt, og etter min mening noe vesentlig viktigere. Dette var knall!

Deretter, en kort oppsummering om bakgrunn og sånn; jeg hadde gledet meg noe helt vanvittig i et halvt år, og jeg fikk såvisst valuta for pengene. Det vil si, i én skarve time og fem minutter. På tross av statusen som überfan og mitt meget hjertelige forhold til henne som artist - helt siden jeg var bitteliten; jeg har praktisk talt vokst opp med musikken hennes - hadde jeg aldri sett P!nk live. Jeg gikk glipp av konserten hennes i Oslo Spektrum sist høst, hvilket var en fadese jeg ikke hadde tenkt å la gjenta seg. Det siste albumet hennes er dessuten - etter min mening - det desidert beste hun har prestert og produsert hittil. Jeg tror hun har potensiale til å bli en enda større, enda bedre stjerne i vår samtid; og senere, utvilsomt gå inn i rekkene av rockelegender som vil bli husket for ettertiden. Jeg elsker personligheten, tekstene, musikken, alt sammen. Av den grunn var jeg naturligvis ekstra spent, og var førstemann til å bestille billetter, klokken ni om morgenen før en forelsning i våres; voldsomt høye forventinger, enormt lenge å vente, og joda - favoritt-rockedamen levde opp så absolutt opp til alle forhåpningene, all forhåndsbedømmingen; hun var strålende. Jeg stod helt fremme ved scenekanten (nesten) og fikk med meg alle detaljer. Fikk også med meg riggingen og dillet i forkant, hvilket var en temmelig trøttende affære, i tillegg til timesvis med kø både utenfor portene og da man endelig var kommet inn - men det er en annen sak.

Så, om selve seansen: hun begynte, litt forsinket (vi hadde ventet i 2 1/2 time og det er lenge når man står rett opp og ned og fryser) med en konstatering av det åpenbare (wow, it's cold here!) og la til at hun mente vi burde få fart på sakene og få opp den hersens varmen. Rock the city! Og dét klarte hun med glans! Her var det fart og moro fra første sekund, og konserten som helhet var fullstendig blottet for dødpunkt. Jaggu ble det liv i leiren (dvs ute blant publikum) etterhvert, også, med en haug nordmenn som på ganske utradisjonelt vis - til oss traustinger å være - hoppet, danset, klappet, trampet og hoiet. P!nk inviterte endog til dansekurs midt i "Leave me alone, I'm lonely" - hvilket hun fikk storartede reaksjoner på. Festlige dansetrinn, kan man si. I det hele tatt var publikum svært entusiastiske, og P!nk var selv ubeskrivelig flink til å dra oss med og tvinge oss til å delta aktivt. Inviterte stadig til unison veiving og vrikking. Med enkelte innslag av tull, tøys og Bush-kritikk. Alt særdeles positivt motatt. Pluss at vi hadde ordentlig, god, gammeldags allsang på "I'm not dead"; jeg er hes fremdeles, og jeg var ikke av de verste. Sang også intenst med på "Don't let me get me", "Trouble" og "Family Portrait" - schlägere de fleste rundt meg kunne teksten og jodlet med på. Klientellet bestod hovedsaklig av jenter som fikk meg til for én gangs skyld, og for en stakket stund, å føle meg usannsynlig gammel. Skikkelig oldis. Fjortiser med perleøredobber, hettegensere og Friis Company-vesker. Men de var flinke til å juble og applaudere, det skal de ha. Og ganske så ålreite, mange av dem; det var iallefall inntrykket jeg satt igjen med etter å ha konversert et par av dem. Men altså, det viktigste var selvsagt hun som stod på scenen, og med sit bakteppe av svarte drager, sjokkrosa logo og med en bekledning bestående i en rålekker, svart skinnjakke, store solbriller, boots, glittertopp og slitte jeans var det tydelig at frøken P!nk har lagt seg til et mer rocka image. Hipp hurra og takk for det! Hun hadde kjørt opp tempoet på mange av de i utgangpunktet roligere hitlåtene (heavy metal-versjon av "Who knew" - og jeg som trodde jeg skulle begynne å snufse! hoppet opp og ned i stedet!) og serverte også en del rarieteter og sjeldenheter (i konsertsammenheng) - hvorav en rekke "mindre kjente" låter fra de tidligere albumene, som jeg personlig ble overmåte glad for å høre. Deriblant "My vietnam" (!), "Try this" og en helt ubeskrivelig vakker, akkustisk versjon av "Mr. President" sammen med sine dyktige kordamer og en herlig gitarist som jeg gjerne vil gifte meg med i morgen den dag. På konsert med denne damen finnes der ikke fnugg av playback og annet møkk, her er det harde gitarsoloer og rå vokalprestasjoner i fleng - som "retro rock"-fanatiker blir nesten litt nostalgisk, og selvsagt veldig fornøyd. Ett problem var kanhende at de mer "ukjente" låtene ikke appellerer til den store allsangen og er vanskeligere for publikum å gi overdådig respons på, fordi de ikke kan de så godt, og dermed ikke naturlig å gi de helt store ovasjoner for. Men P!nk dro til med tøffe rytmer og rå stemme, og om folk ikke nødvendigvis sang kontinuerlig så klappet de svært engasjert og plystret nok til at det skingret i øregangene lenge etterpå. Rent teknisk var også både lyd og lys glimrende. Førstnevnte var derimot tilpasset barneører - vil jeg tro og mene - da den hverken var særlig høy eller påtrengende. Jeg har ikke antydning til øresus, overhodet, og jeg stod som sagt helt fremme ved høyttalerne. Innkjøpte ørepropper til ingen nytte. Heldigvis! Derfor, det som må sies å være det gedigne ankepunktet; den eneste svakheten hun skal trekkes for, er at etter denne snaue timen med non-stop-action satte hun i gang med "Get the party started" (hvorpå vi ble klar for veldig mye mer med en gang), før hun bukket lett, ropte "bye bye" og takk for meg, og vinket farvel til oss alle. Kordamene avsluttet med litt klappe-opprop, før festen var ugjenkallelig over. Og det var i grunn litt synd. Innmari...teit. Følte meg litt snytt, faktisk, for Partyet var liksom for alvor iferd med å starte da - som sagt. Kompliment, stort sådan, til P!ink - for vi kunne vært der veldig mye lenger. Selv om det var kaldt og vi var slitne i benene. En fantastisk entertainer og en energibunt av de sjeldne, som var overalt på scenen. Liggende, dansende, hoppende, akkurat som oss hun opptrådte for, og flørtende med gitaristen, klatrende på høyttaleren foran; utstyrt med megafoner, mens hun kastet trommestikker ut til folkemassene og skrøt av bandet. Etc etc. Skadet heller ikke at bandet var helt ekstremt talentfullt, virkelig fabelaktige musikere, OG at frontfiguren selv da dro alle mine favorittlåter og begynte med den absolutte favoritten "Cuz I can", hvoretter det ikke kunne gå annet enn oppover rent kvalitetsmessig. Jeg liker tøffe-P!nk best, det var jeg alltid gjort, og hun har åpenbart bestemt seg for å etterkomme ønskene fra meg og mine likesinnede. Ingen R'nB, lite pop, men derimot mengder - MENGDER! - av skikkelig, tung stadionrock. Deilig! Så, alt i alt; her jeg sitter i nyinnkjøpt, superstilig turné-Tskjorte (med datoer, albumlogo og påskrevet "Bergen, NOR") og føler meg ganske blåst i hodet, er jeg samtidig mett og fornøyd, med masse gode konsertminner å tenke tilbake på med glede - til jeg skal på neste konsert med de samme folkene, hehe, men kunne altså gjerne fått et par timer til i selskap med denne Kule Damen ikveld. P!ink; det personlige idolet, min ubetingede favoritt blant nålevende, kvinnelige rockere - ved siden av Anastacia, vel og merke - og nå også Bergensvenn. Happy day and rock on!!