Men maskinen var ikke (helt) død

Ok, en god og en dårlig nyhet - for meg selv: Jeg har et stykk hakkende, paralysert og stadig-døende, kassert PC stående pent plassert på skrivebordet på pikerommet mitt, og den virker bare når man klapper den pent på dekselet og viser akutt medlidenhet overfor dens overfylte harddisk og utgått-på-dato versjon av diverse originalinstallasjoner, i tillegg til dårlig ram og haltete konfigureringsmateriale eller hva det nå heter. Min peiling innenfor dette feltet er en smule begrenset, eventuelt kan man gå så langt å kalle den sviktende. Men! Jeg er glad i gamle-data'en og jeg savner alle spesialfunksjonene. Den var i sin tid en übereksklusiv og rådyr maskin av skyhøy kvalitet, og jeg føler meg utvilsomt litt mer hjelpeløs uten den supergode grafikken og de ekstremt intelligente, snedig anlagte hurtigtastene. Fine IBM. Får benytte anledningen til å hylle produksjonsnivået deres og dette gjennomgående, fabelaktige særpreget de stiller med. De er virkelig enestående. Men nok skryt, jeg er da hverken ansatt i sjefsstilling i firmaet eller freelance reklameansvarlig, på tross av virke hentydende tendenser. Jeg er nu i stedet den stolte eier av en flunkende ny og meget god HP-sak med fancy widescreen og greier og ekstragreier og dill. Ny programvare; ikke mer enn jeg trenger, men mer enn mer enn nok. Dog disponerer jeg den kun for firmaet til foreldrene mine, og har forpliktet meg til å jobbe for dem så mye de trenger meg, hvilket jeg selvsagt gjør med den aller største glede. Jeg står likevel fritt til å bruke fancypancy-tingen som jeg vil, og heldigvis for dét! Den fungerer strålende bra og er tilfredsstillende på alle måter. Og ikke nok med det. Jeg har fått tatt backup på de gamle filene mine, og slik det ser ut for øyeblikket har jeg fått reddet over alt jeg hadde på Gamlingen. Katastrofen avverget. Jeg er mer lykkelig enn jeg overhodet kan gi uttrykk for her, jeg elsker min eksterne harddisk og jeg er ubeskrivelig takknemlige overfor mine svært datakyndige foreldre - hva hadde jeg vel gjort uten en pappa som bruker hele lørdagen på å mekke maskin for meg? :) Takk, paps! Men nå sitter jeg altså her og skriver min første blogg på mitt helt nye arbeidsverktøy - og det blir da ganske så flott, dette, eller hva? Glad, nå. Veldig veldig veldig glad. Akkurat når alt sammen er oppe og kjører vet jeg ikke, men til den tid skal jeg bare gå rundt og smile og takke alle gode tekno-guder for at F8-tasten reddet dagen. Sikkerhetsmodusen, jeg elsker deg! Hoho! Skader ingen å gjøre seg selv litt utilgjengelig for en stund, heller. Jeg trenger å bli bedre kjent med min nye kompis også, merker jeg, alle de nye tastene og den nye skjermen. Uææ, uvant. Men vanvittig bra. At en datamaskin kan gjøre slik en stor forskjell og gjøre meg så utrolig happy! Det er litt skummelt. Men jeg har en mindre og mer håndterlig arbeidsmaskin som kan bli med på forelesning og spille Queen samtidig. Whey-sann og et høyt hurra. Spiller DVD-filmer også; på den svære bredformat-skjermen sin. Nevnte jeg dét? Liker moderne teknologien, jeg, i grunn. Selv om den feiler og svikter meg iblant. Og lar meg sørge over tapte frender. Til andre, mer menneskelige frender - igjen. Noe om avhengighet, nerdetakter og fangirling, host host. Det får heller være. Jeg trenger et velfungerende tastatur, Microsoft Office, bildebehandlingsprogrammer, Media Player, internett-tilgang, litt stæsj. Nå er jeg oppe og kjører igjen, og jeg trenger ikke noen annen form for driver! Som man kan si, før man kaster inn håndkleet og tar natten; these days and forever on, I'll coun't myself lucky; counting happy moments, never sheep.