Beatrix, Beautiful, Broken & Bill

*SPOILER WARNING!!!*

Very many soppy spoiling moments ahead as recollected by very, very angsty fangirl. Tarantino-fans please feel free to read and enjoy. Those who haven't seen any of his works yet, beware. Pluss at dette er på norsk. Så, folkens, ta dere i vare. Dette er trist, dette er tragisk, dette er tåredryppende, dette er fullstendig tullete, sikkert, men meget fornuftig etter mine bregeper...Uansett, de som ikke måtte ha sett slutten på "Kill Bill" bør muligens hoppe over det nedenforstående, men la meg samtidig understreke at dere for søren har gått glipp av noe uten sidestykke fabelaktig filmkunst. Nemlig.

Meget usammenhengende og endelig punktum-løs sak om ting jeg nesten hadde glemt...trodde jeg...eller ikke...men uansett; jeg oppdaget, igjen, hvilken fantastisk god film "Kill Bill" faktisk er...og hvor mange usannsynlig geniale sitater som ytres i den, hvis man bare vet å høre etter...hvor mange detaljer man oppdager for hver gang man ser den...hvilke nydelige sekvenser man nesten overså, men forstår hvor godt man liker når man studerer dem litt nøyere...og hvor mye inspirasjon man får av rollefigurene, av storyen, av actionsekvensene...alt mulig...hvordan tårene triller, ufrivillig eller ei, og nesten ubemerket, når Beatrix sperre opp øynene, i foskrekkelse, for så å la det synke inn, i sorg over å innse at hun har tatt livet av Bill...tårene triller...før han smiler skjevt, sier disse ordene jeg skal gjengi nedenfor, og hun strekker ut hånden, legger den over hans, fjerner den igjen etter å ha fortalt ham at han er rede, hans tid er kommet, og idet hun fjerner hånden strekker han ut fingrene såvidt, bare et glimt av noe som helt sikkert likner et kjærtegn, også reiser han seg...med denne stolte, strunke verdigheten...denne upåklagelige, ufeilbarlige holdningen...før han går sine fem langsomme, sikre skritt og faller om...død eller ei, alt ettersom man tolker rulleteksten...jeg elsker, elsker, elsker den scenen...jeg har ikke ord for hvor mye jeg elsker den avslutningen; der finnes ingenting bedre, knapt fra den filmen Tarantino selv ville hylle med mesterverket sitt - "Once Upon a Time in the West" - som igjen har tidenes beste oppgjørsscene, men det kan jeg komme tilbake til..."Kill Bill" er uslåelig...uten feil...og like rørende som en hvilken som helst annen tåreperse...en kosefilm uten like...koser meg glugg ihjel, hver gang...så, man må jo nesten bare gjengi et utdrag her...mine absolutte favorittsitater, fra mine absolutte favorittscener...iallefall i dag...nokså skiftende, det der, men i øyeblikket: "I'm a killer. I'm a murdering bastard, you know that. And there are consequences to breaking the heart of a murdering bastard. You've experienced some of them"...og, ikke minst, kanskje det beste: "You're not a bad person. You're a terrific person. You're my favorite person. But every once in a while, you can be a real cunt."...pluss den der åpningssekvensen med biljøringen, og "I'm gonna kill Bill", men det er også en annen historie, i likhet med den om "Superman stands alone", hvorav jeg sannsynligvis har nevnt begge deler opptil flere ganger før - pluss at "truly and utterly", et av mine mest brukte standarduttrykk, en real catchphrase, naturligvis er hentet fra denne filmen må sies - så la oss heller konsentrere oss om noe vesentlig mer meningsfylt, og sammenhengende, hvilket summa summarum betyr "gir mening", dvs:

"Ballad for the Bastard" - my take on Bill, the one to kill
By Scaramouche, the po(t)et, on my favourite film in the whole wide world. Always. With phrases from the movie integrated. *SOB*.

my weapon cold against the neck
the shining steel's reflected light
and golden hair along the blade
the prettiest I ever saw was hers
as gorgeousness was never equalled
by another sweet appearance
the tiniest a blink to catch her eyes
when facing horrid challenges and cruelty
could only she remain with tender calm
this most terrific warrior I found
in flowing garments, always searching clues
deadlier a woman weren't born
as wanders she the world, a lonely shepherd
the green within her staring gaze at aim
with all her mighty heart she's thrown ashore
to lose the only one who ever tought her
to love the one she'll always come to fight
an individual brave enough to be admired
and yet, a rival whom I meet in battle
the hand one cannot hold
whilst at the same time, won't let go
her destiny forseen a thousand ways
but meant to end right here, my opposite
both know whoever lives
will keep on strong, will walk on safe
and tall to face whatever comes
still, something cannot, mustn't, be undone
unfinished business between two
I never realised; detained inside
were all the things I kept unseen
she will not hear, but she'll remember
deep down reacted, through that wry, old smile
as when she finally heaves her palm
and dries the common memory away
my own and simply undisputed favourite
my kiddo, by the fire, of the flames