Relatively unconscious, subconscious inconsistency and massive babble

Aka Emo-blogg. Ordentlig gjennomført. Fra en stresset slabbedask. Soundtrack: Evanescence. Spes.: "Forgive me". Såh, nok miserablia om Akademisk Skriving, føler på en måte at det ikke hjelper så voldsomt når man ser stort på det, hvilket man jo må - til syvende og sist - og, tro det eller ei, man har faktisk noe positivt å videreformidle om akkurat det kurset her i dag. Som om ikke det var nok at jeg satt inne på hybelen og leste i hele formiddag, på tross av strålende fint vær utenfor (det gjorde fysisk vondt), endte jeg i tillegg opp med å få en dose inspirasjon av hele greien. Intet mindre! Det vil si, jeg fikk vel en grei porsjon inspirasjon av "Canterbury Tales: The Miller's Tale" med Billie P. som jeg satt og glodde på innimellom for å få litt avveksling OGSÅ; og jeg må bare si at den var innmari bra, hadde sett deler av den ved en tidligere anledning og er glad for at jeg endelig har fått med meg resten, James Nesbitt som fæl svindler og det hele, skotsk aksent ooolala, og nevnte jeg at Billie er med? og at hun synger? live? det var skikkelig surrealistisk å se vår alles Rose en en slik setting; hun spiller en karaokesanger med lykkejeger-tendenser, en rolle hun gjorde med bravur, og hun beviste bare nok en gang overfor meg at hun har havnet i riktig bransje, nå, det er dette hun åpenbart kan best, og snart kommer "Secret Diary of a Call Girl", hvilket jeg gleder meg vanvittig masse til, som en bitteliten unge foran det glitrende, grønne treet på julaften - dessuten, om en litt lenger stund kommer Christmas Special'en, apropos jul, og det blir enda gøyere - så svar meg på hvordan jeg skal få tid til alt dette, tatt i betraktning såpass enormt sammensurium som det er oppi hodet mitt allerede, si meg hvordan jeg skal lære meg å beherske norsk tegnsetting først av alt - men hovedsaken er, uansett, at jeg var i stand til å ikke bli fullstendig hjernevasket inn i de kjedsommelige skriveriers fabrikklokaler av å åpne A.S.-bøkene, men at jeg greide å lure inn litt Scara-silliness for å sprite opp alt det musegrå, likevel, at jeg lever i en boble av usammenhengende babbel og det er digg, selv om alle forlanger at jeg skal være konsis og strukturert - o, forakt. Punktum! De understående poetiske strofer er derimot sterkt influert av et bilde laget av en viss Kai Fjell, hvis verker har blitt psykoanalysert (nemlig!) av en eller annen fru/frøken Rebolledo (jada, Bolle-do, jeg vet), en studie jeg igjen har fått i oppdrag å - eh - studere, det vil si vurdere som en akademisk tekst for alle dens mer eller mindre eksisterende kvaliteter og det går egentlig ikke så sinnsykt bra, spesielt ikke når man da begynner å skrive dikt i stedet. Kanskje-plansje, tenkte jeg, og dette var da bare en helt plutselig, tilfeldig innskytelse, kan jeg printe ut blogg-postene mine, de få som er relatert til emnet vel og merke, og få dem godkjent som overkvalifiserte eksamensbesvarelser, i tilfelle universitetet plutselig skulle ha gjort helomvending og bestemt seg for å tillate alternative variasjoner over en utvannet kategori innleveringsoppgaver, og mye heller det enn den satans obligatoriske semesteroppgaven, om det hadde vært mulig? Altså, dette er og blir et fag hvor man begynner å definere "plankeoppgaver" på første forelesning og hvor man ordrett blir bedt om 1) å ikke tenke selv og 2) - den beste - å ikke gjøre seg opp noen egne meninger, fordi man skal være objektiv og betrakte nøytralt. Jeg er fullstendig talentløs på disse områdene, føler jeg, og jeg er knapt i stand til å sitte rolig på stolen og få innprentet slik kunnskap, uten å uttrykke min uenighets-frustrasjon, over slik feilaktig overbevisning, slikt direkte og utilslørt møkkabefengt piss, hoho sint lite lemen, men nok om det, leseren vil vel uansett ha lagt merke til i hvilke opprømte og intense retninger humøret mitt utvikler seg i, hvor meddelsom man blir av dette kurset, dette faget generelt, og jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å like noe særlig, eller akseptere, hverken læresetningene eller læringsmetodene, dog kan jeg alltids håndtere det, og åpenbart finne alternative løsninger for å overleve, som for eksempel, puuuh, de følgende fem linjer:

"mor&barn"
Av Scaramouche, po(t)eten, tilegnet Mr. Fjell.

symbiotisk henger vi tett sammen, slik
er vi malt sammenghengende av én rett linje,
lang og uopphørlig, enestående og uten endestykker,
bare ett, er vi, og går i én, i sirkelformasjoner
vevet inn i våre hender og hverandres favn

Nei. Jeg er ikke sikker på om jeg har godt av Akademisk Skriving. Eller disse omgivelsene generelt. Jeg er ikke sikker på om jeg har funnet mitt lodd i livet, om jeg befinner meg på riktig sted, om jeg fôrer hjernen min med utviklende, fornuftig og næringsrik kunnskapskost. Jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne kommer til å bli helt klar på dette punktet, jeg lurer på det konstant og kontinuerlig, men jeg mistrives ikke, for jeg tenker som så at jeg nok alltid kommer til å be om litt mer tid for å bestemme meg, at jeg kommer til å leve og dø som et "kanskje, men fortsatt"-menneske. Men det kan, bekymringsfullt eller ei, virke som om studiet, denne hverdagen og disse vanene, gjør meg enda mer surrete og enda mindre dispilinert og veltilpasset studiesituasjonen, ironisk nok; om enn særdeles krevende og givende, fungerer studiene fortsatt som en meget selvødeleggende faktor i tilværelsen. Kanskje nettopp derfor, på grunn av deres inkonsekvente tilfeldighetsbefengte rutine, trives man så godt med bare å rote rundt midt oppi dem, om ikke annet nyte alle de frynsegoder de fører med seg, og på den annen side; om jeg hadde vært helt sikker i min sak, hvis jeg hadde vært etablert og stabil og normal og tradisjonell og i fast stilling et eller annet fornuftig sted, eller simpelthen en lesesal-student, en strukturert og ordinær student med evne for å inngå kompromisser, og huske avtaler, og fylle ut skjematiske besvarelser uten å komme med motargumenter, om ikke annet, ville jeg nødvendigvis vært lykkeligere? Er det lykken man leter etter, det er også et relevant spørsmål, ville jeg funnet roen og harmonien, tilfredshetens kjerne, om jeg ikke hadde noe mer å søke etter og noen bedre utveier å finne, om jeg ikke hadde noen å være grunnleggende, gjennomført uenig med? Jeg tror saktens at man vokser på utfordringer; jeg merker at studiene endrer meg, holdningene mine, gjør dem større og bredere og mer vidsynte, mer vidtomspennende. At jeg kan uttale meg om mer, si mer om emnene, at jeg kan argumentere bedre, får mer forståelse og allmennkunnskap, jaudå, økt evne til å behandle informasjonen, vurdere den, eventuelt gjør studiene meg kun så rasende at de øker min entusiasme på den måten, at de tvinger meg til å ta standpunkt for å forbedre mine frontalangrep. At man blir flinkere til å hate og grunngi forakten. Jeg kan ikke utstå mennesker som omtaler seg selv i ordelag ála "vi i akademia", som om de var en jævla opphøyd, overstående klasse av eksklusive bedrevitere med kapper og sko uten hæler. Hvilket de for øvrig er. De er forelesere som kjenner sine studenter gjennom numrene på semesterkortet og tenker på dem som en gruppe av ører og øyne og kladdeblokker, som må inndoktrineres så mye som mulig når de først er der, og ellers bare kan glemmes, utelates, det er ingen som sjekker om vi dukker opp, det er ingen som passer på at vi er der vi skal, men hvorfor skulle vi ikke kunne passe på oss selv, hvorfor skulle vi ikke endelig kunne lære selvstendighet, dog på en hard måte, dog er det heller ingen som sier at vi betyr noe som personer, kun fordi vi er de vi er - man må gjøre seg bemerket, ikke sant, hyle ut sine viktigheter og gjøre seg så stor og uunnselig at de ikke kan unngå å kollidere med en, men selv da blir man vel ikke husket, man blir en representant for en mening, en uttrykt opinion, men fortsatt et symbol på hvor gedigen jordkloden har blitt, alt vi er forblir tannhjul i maskineriet, og bare det, vi studerer for vårt eget forgodtbefinnendes skyld, vi ønsker å benytte oss av et tilbud og styremaktene mener de bedriver tilretteleggende virksomhet; vi tar del i et stort og omfattende system ledet av mennesker som ikke virkelig liker oss, men liker å vite at de blir lyttet til, og at vi er en flokk med lokkede sauer som ikke tar fem øre for å lytte til dem og lye dem og skrive det de mener det er best for oss at vi skriver, lyve og underkaste oss, stilistisk og politisk og ideologisk, men kun som etternavn på en liste. Anarkist anyday! Gi meg V for Vendetta og martyrdød! For spørsmålet, det store spørsmålet som gjenstår, er hvor skodd man blir for resten av livet etter år som disse; hvordan man vil takle en yrkeskarriere full av frister og planer og tidpunkt som må overholdes, sikkert kjempebra, og brev som må forfattes på korrekt og utstudert formelt vis, går sikkert helt strålende, men når alt er fullført - vil vi ha noen egenart igjen å rutte med, noen spenningsmomenter eller ikke-omvendte uforutsigbarheter som gjør oss feilbarlige men humane; vil man anse oss for å være oppriktig fornuftige, komplekse, interessante individer når vi engang er ferdige? Det er da for søren ikke dét man ender opp som? Så kan man også velge en annen vei og en karriere der kravene er ulike og strider mot disse overnevnte prinsippene, sannsynligvis og selvfølgelig for min del; jeg vil og skal ende opp i opposisjon til utdanningssystemet med en jobb de for guds skyld aldri maktet å stake ut for meg, fortrinnsvis som underbetalt po(t)et eller noe i den duren, for hvilken skjebne venter egentlig oss kreativitetens studenter på Humanistisk Fakultet, spør jeg meg, hvorfor akkurat den skjebnen og hvorfor skal jeg måtte finne tilbake til dette ståstedet? Har dere, kjære dekaner, kjære lektorer, kjære dere jeg nå for evig og alltid har bestemt meg for å nekte å lytte til, annet enn for å komme meg gjennom, for å overleve, og spør meg gjerne hva som er vitsen, hvorfor jeg i grunnen går imot egne prinsipper og går på akkord med meg selv for å innrette meg etter deres tankeganger, de skrudde tankegangene, har dere gjort meg ulykkelig, nei, har dere bevisst greid å forme meg til det tidvis tilfredse mennesket jeg eksisterer som nå, hadde dere slike intensjoner, nok en gang nei, har jeg noensinne foretatt et valg som tilsa at jeg ville havne her og hvis jeg hadde fått muligheten, ville jeg valgt annerledes?