Man snakker om været, men ser ikke på det

"Potensielt."
Av Scaramouche, po(t)eten. Påbegynt på flybussen, i regnet. Avsluttet på hybelen, i oppholdsvær. En sen og tenksom fredagskveld. Med en viss inflytelse fra vidunderlige "Wonder Boys", skal innrømmes. Fine filmen. Fine Michael Douglas. Skulle være litt tankefull, uten å være så fryktelig kritisk. Forsøke meg på noe poetisk norsk, igjen. Fungerte sånn halvveis, begge deler, dog vet jeg ikke helt om jeg traff spikeren rett på hodet. Om jeg fikk tak i sammnhengen. Man kan uansett ikke helgardere seg, det har jeg bittert fått erfare. Lærdom er et virkemiddel, og man skal forholde seg i en bedømmende posisjon. Det er moralen. Ikke la seg overvinne, uten forbehold overbevise, men lære av læren om å skulle lære og hva man allerede har lært. Hvis dét gir mening.

Det regner i smale striper nedetter vindusrutene. Dråpene perler seg langsmed glasset; i tilfeldige, akk så intrikate mønstre. Menneskene som vandrer utendørs har paraplyhoder og vannblanke ytterjakker. De tramper raskt og målrettet over det ruglete landskapet, med forhøyninger og variasjoner de på en dag som denne overhodet ikke legger merke til. Himmelen er like fargeløs som dette vedvarende sipet den lar strømme ut over dem; naturkreftene leker seg, i all sin prakt og styrke. Husveggene blir støttepillarer for en verden som holdes oppe, holdes ved like, selv om den ikke synes å ønske det. Den slår seg vrang, men viser det kun på sitt passive, uttrykksløse vis. Monotont gyngende til den stadig tilbakevendende, uforanderlige duren fra bensinslukende kjøretøy som passerer i begge retninger. Umulige å sjelne ifra hverandre i all deres anonyme, forbigående tilstedeværelse. Veier mot en blindgate. Trapper mot en mur. Man unngår, man unnlater, man utelater - omgivelsene reflekteres best gjennom de deri eksisterende individer. Beboerne. Kunne latt en i stikken; sittende der i avventende ro, mens forhåpningene gradis og ubønnhørlig avtar, etterlatt i en vaklevoren stol. I mellomtiden får man med seg brøkdeler av et konsept hvis likhetstrekk deles med filmen, gjerne; episoder av en slags serie, mestrenes oppsett som syntes uendelig, dog tiltalende, og hvis hovedidéer forløper i sirkelformasjoner, evig repetert, den lengste leksen. Man vil ikke kunne reise seg, ikke gå, ei heller forlate deler av stedet. Man blir værende, kontinuerlig. Baserer seg på en tilsynelatende visshet. Skjuler seg, finner trøst. Hevder å ha tiltro til troverdigheten, doble bekreftelser og tilhørende fornektelser. I jakten på å skulle skaffe seg perspektiv. For, det handler om å skulle vite. Behovet er usannsynlig å ville unnslippe. De daglige rutiners vante gang, arbeidslivet, utformingen av disse - samtlige baserer seg på at man lærer noe nytt ved ikke å gjøre noe nytt, man lærer ved å instruere seg selv om at der finnes en nytteverdi, at man har utbytte av leksjonene. Den gode, gamle regel om at man får det til hvis man vil, man tar til seg kunnskap om man virkelig går inn for det, hvilket man naturligvis gjør. Likesom været høljer ned og øker fornemmelesen av at vitenskapen gripe tak; den klistrer seg til kroppen, hjernen, musklene. Inn til den fuktige huden og de ømtålige nervesentrene. Lag på lag, i form av de bløte klærne, en gjennomsyrende kraft som ikke gir seg hen. Gir aldri opp. Som når man leser vidtspennende romaner og føler man egentlig studerer. At man blir fortalt noe essensielt; får overrakt et viktig, velvalgt, nøye formulert budskap man bør ta til seg. Grunne over og mestre ettertenksomheten. Vitenskapen lever overalt, i alle celler, alle organismer. Påtrengende i sitt begjær om å ville spres, utbres, utbedres. Omslutter oss, stiller krav, regelrett forlanger vår oppmerksomhet. Det vekselvis plopper mot takene og hamrer i bjelkene. Medfølgende vindrosser river og sliter i byggverkene, trekker dem med seg, drar dem ned i dypet. Hvorpå de dukker frivillig under. Man lar seg fange, såfremt man tror det skjer på rettmessig grunnlag. For en god sak. Man sympatiserer da med sine fangevoktere, lar seg diktere. Får det til å skingre i skjøteleddene, de overførste forbindelsene i ferd med å briste, men det verste uværet lar vente på seg. Selvsagt. Det minste man kan unne seg er en midlertidig tilfredsstillelse med bakgrunn i standhaftig, kraftig, faktakunnskap. Holde seg på det jevne, ignorere hvorvidt det yrer litt iblant. De sier man skal tørre. At man begir seg ut i det frieste rom, et hjem for skapelse og tenkning videreført fra det innledningsvise, det elementære, at man ikke lenger begrenser seg til boksens fire kanter, værkartets harde linjer. Man skal slippe de falske oppfatningene og innlate seg på de revolusjonerende baner nå. Utenforliggende aspekter. Omfavne dem. Og få sin belønning ved å sist, men ikke minst, få kunne se. Men skyene letter ikke, regnet opphører ikke, og man mister, man tørker ikke inn, man varmes ikke, man skyves ut - gang på gang - i dette man ikke riktig vil innrømme at er isnende kaldt. Istedenfor å skue enda nøyere, skuer man seg blind; fordi omstendighetene er så uendelig stilsikre, teknikkene sies å være i utvikling og holdningene vitterlig er i endring. Det hjelper lite. Utgangspunktet forblir det samme. Teorifundamentene beholdes. Skjøre og uten særlig potensiale. Det finnes intet dårlig vær, bare dårlige klær, sier man, og kappene holder. Skoddene dekker. Hullene tettes, tilsynelatende, satt i sammenheng med en søken etter beskyttelse - og man finner den i de forunderligste krinkelkroker. Labyrintganger. Nødløsninger. Det fungerer. Kritikken står alene og grunnløs igjen, som en forkortet stråle av uventet, uvelkommen varme. Samtidig som man fordømmer, forsømmer den levende fantasien, og uttalt foretrekker den harske realitetens strabaser. Man tvinger seg selv videre. Fremover. Hensynsløst, og med hvilken forstand. Man tillegger seg den man i øyeblikket tror man vil kunne besitte. Det er sannheten. Upåklagelig og påpekt. Utregnet. Ser man noensinne ironien, vil det lette, vil man finne opplett eller antydning til regnbue; i vår umiddelbare, spådde fremtid, vil vi håpe på å kunne klare noe annet. Oppsøke ytterlighetene. Finnes det er noe mer, en slutt på strømmen; er man forhindret fra å strande i en bakevje, med oversvømmelsen truende der i det fjerne. Situasjonen tilspisser seg sakte, men skakes aldri. Rytmen består. Sirkler oss inn. Man diskuterer i det vide og brede, men aldri om diskusjonen som sådan og dens rettmessighet. Slik vurderer man óg været, men tar det ikke skikkelig i betraktning. Vi gjør, og vi utgjør, men vi vet ikke hva.