Panic at the Break of Dawn - et minneord.

For å lyse fred over en kjær venns akk så forkortede levetid: PC'en min er død.

Etter lang og trofast tjeneste som Scaramouche's hjelpsomme samarbeidspartner og skrivesperreløser, kilde til inspirasjon (jvfr bildenedlastning), wallpaper-mekking og drodlearbeid (dvs skriving og idémyldring), fanfiction-lesning, diktproduksjoner med mer, og ytterligere en tid som fungerende dvd-spiller, msn-host og musikkformidler, har min dyrebare og lekkert svarte IBM-maskin med 17'' skjerm (übernice grafikkmessig) nå takket for seg. Den valgte å knele - uforutsett og akutt - sent i går kveld, midt i en msn-samtale og en runde mailskriving. Alt svart. Umiddelbart og uopprettelig, hurra. Faretruende piping da jeg forsøkte å starte den igjen. Feilmeldinger med ms-dos skrifttyper og F8-taster som ikke virket. Alle nødløsninger og fikse pappa-tips fåfengt. En statisk musepeker som ikke ville flytte på seg og en veldig ekkel lyd av maskin som ikke slår seg av, men går ned for full telling. Bip-bip-bip-sukk. Stillhet. Og deretter, et høylytt *HULK.*

Jeg har omtrent samme magefølelse, akkurat i øyeblikket, som da frøken Rose stod på Bad Wolf Bay og strigråt over aldri mer å skulle få holde hender med David Tennant. Eller da Ewan McGregor lå som et slakt over hele Nicole Kidman og hylte ut sine musicalske frustrasjoner akkompagnert av Elton John eller Queen eller hva det nå var. (Jeg var litt opptatt i et lommetørkle akkurat der og da.) Og omtrent som - herregud hvor påvirket (les: emosjonelt ødelagt) jeg er blitt av filmatiske referanser - da Phantom løp rundt og knuste speil i en grotte og sang om den evig forgagne nattmusikken og sin like evig fortapte Christine og en fancy forlovelsesring sistnevnte ikke ville beholde. Vil ikke tenke mer på det, o grøss og gru. Jeg har aldri før gått gråtende ut av Colosseum kino og jeg håper jeg aldri må gjøre det igjen. Stakkars Gerry'en min. Og stakkars meg! Jeg er et lidende nerdevesen, som frivillig minnes horribelt sørgelige avslutninger på yndlingsfilmer - og det skremmer meg, for det sier ganske mye om hvor avhengige vi blir av denne nye teknologien og hvilken tidsalder vi har kommet inn i. Der vi er helt maktesløse og passifiserte, fullstendig satt ut, av en PC med kraftig hikke. Eventuelt fullstendig harddisk-failure. Og jadda, la oss filosofere litt over menneskelig utvikling in denne isolerte, utilgjengelige, datamskinløse stund. Et vakuum av elendighet, avkuttet fra alt som heter filmseing og i sterk selvbebreidelse over manglende backup, som jeg skrev om til mine forhåpentligvis medfølende frender på mail. Med bakgrunn i et akutt behov for sårt tiltrengt sympati og medkjensle. Lol. Men hvor dum går det an å bli, lissom? Jeg har lært min lekse, selvsagt, og det er alltid enkelt å være etterpåklok med henhold til reservelagringer, fildeling og eksterne backupdrivere - likesom det er enkelt for IT-eksperter å fortelle meg at jeg aldri må åpne vedlegge fra ukjente mailavsendere eller laste ned applikasjoner som ikke er EU/Nato/CIA/Bill Gates-godkjent, i den rekkefølgen, beskyttet mot atomvåpen og superkonfigurert og jeg vettafaen, men det hjelper ikke særlig mye når det først har gått galt og jeg helst vil ligge under dynen og snufse ut min vrede over tingenes iboende satansjævelfaenskap. Og en mørk og meget stilltiende stykke minnebeholdning, som jeg kommer til å savne sannsynligvis mer enn jeg burde og i allefall mer enn hva anti-geeks kan begripe. Jeg venter nu bare på en Sonic Screwdriver med fagkyndig bruker som kan få maskinen til å gjenoppstå fra de døde og returnere fra disse evige Microsoft-jaktmarker, men jeg tviler sterkt.

Uansett, i denne tristesse-forbindelse kommer det faktisk en hel rekke faktum for en dag. Eventuelt kommer en del vaner (les: uvaner!) frem i lyset. Hvilke nettsteder er de første man sjekker når man kun kan bruke datamaskiner på offentlige steder? Hvilke venner prioriteres når man sender skade(skutte) e-mails om tapte, teknologiske hjelpemidler? Hvordan føles det å sitte og kommunisere via en treg universitets-PC i et anonymt datarom? Eller på en internettkafé? Jeg tar stadig lærdom av livets uutholdelige urettferdigheter og hvordan man må jobbe for å finne utveier og muligheter. Aktiv sorgearbeidelse, dette. I en plutselig konstruktiv-produktiv fase av frustrasjonen. Ja, for hva skriver man om på bloggen dagen derpå, annet enn en slags nekrolog? "Hvis dere lurer på hvor jeg er hen i verden, siden jeg antageligvis ikke kommer til å stikke innom hverken msn eller facebook eller bloggen - dvs den virtuelle virkeligheten generelt - i nærmeste overskuelige fremtid, er det IKKE fordi jeg har falt i et svart hull på vei til bussen, men (...) fordi jeg har fått et unødvendig brutalt innblikk i hvordan det var å leve i i åttiårenes uoppkoblede, virusfrie, kneleepisode-løse epoke." Sitat slutt. Over og ut. Jeg skal sørge i fred og spise en kake. Nemlig.