Unable to rest in peace

Jeg er ikke særlig glad i søndager. Det har jeg aldri vært. Søndagene er i utgangspunktet ulidelig tomme og jeg vet ikke hva jeg skal fylle dem med. Kanskje fordi butikkene er lukket og familiene sover lenge før de spiser egg til frokost og tar det meste med stoisk ro og allting er stille. Jeg har ikke sans for slike hvildedager, spesielt siden ingen i praksis hviler. Man har et slags press på seg for å skulle gjøre de obligatoriske tingene, på søndager; dette er liksom kjernefamilienes dag, dette er den store gå-tur-med-hunden-dagen, den eneste av ukedagene som sannsynligvis forblir ubooket og som man skal benytte til etterlengtet avslapning, alle disse påtatt trivelige tingene man ellers ikke vil ha tid til - før hverdagen igjen innhenter oss. Men hvem liker å vente på hverdagen? Søndagene er og blir, forsåvidt, bare et bindeledd, et midlertidig stoppested, mellom min favorittukedag lørdag og dagen de fleste, inklusive meg selv, forakter - nemlig mandag. Søndag er ingenting, ikke hverdag, ikke arbeidsdag, ikke skoledag. Man får ikke gjort noe fornuftig, spesielt fordi nettopp dette er hovedpoenget med hele dagen; man skal ikke ha anledning til å utføre pliktoppgaver, praktiske gjøremål, man skal holde hviledagen hellig. Man skal fylle den, men samtidig holde den åpen. Kanhende er det her min forakt for påtvungne religiøse skikker spiller inn, eller min naive oppfatning av at hverdagen ville blitt meget enklere om man hadde litt lørdag hver dag. At man ikke burde utsette all rekreasjon og all planlagt hygge til en dag som bare skal bestå i å ta det med ro, for der finnes ingenting man blir mer stresset av enn dét. Ironisk nok, etc. Hvem liker å måtte utnytte et bestemt antall timer (24) til fulle, på grunn av en symbolsk overgang til noe annet og dermed mindre bedagelig morgenen etter? Egentlig ødelegger vi både søndagen og resten av uken med å tenke slik, fordi vi får begge deler til å fremstå feil på eget grunnlag. Jeg synes man burde organisere om livet til en mer fleksibel og inspirerende modus der man kunne følge egne lyster mer enn en strikt timeplan. Istedenfor å mene at arbeidstakere ville gjøre et slett stykke arbeid om de fikk større handlefrihet, at de ville bli late og slepphendte om de fikk legge opp arbeidsdagen selv, kunne man forsøke å ane det postitive i at de kunne komme til å betrakte arbeidet sitt med mer positivt blikk, siden det med ett ble mer lystbetont, at voksne mennesker da faktisk ville omtale jobben som et oppbyggelig, hyggelig sted å tilbringe mengder av tid, heller enn kun å lengte etter å komme derfra. Komme seg hjem, ut på puben, på hytten, hva som helst annet. For å unnslippe planene, møtene, heftelsene - siden disse for enkelte kun fortoner seg som et ork. En negativ plikt. Det burde ikke være slik, selvsagt, man burde ta alt på strak arm, følge spillereglene. Men jeg setter spørsmålstegn ved logikken i vårt ukesoppsett. For, også skolebarn burde skånes. I en ideell situasjon burde de ikke tenke på søndag som siste dagen i en kort epoke av ferieaktig frihet, ei heller på mandag morgen som slutten på alle former for selvstendighet. Ved å endre litt på systemet og dets rigide leveregler kunne barnene komme til å se frem til å gå på skolen; simpelthen fordi de ville gå dit, ikke fordi tilværelsen der blir lagt opp av styreledere som har gjort seg opp en formening om hvorfor barn bør gå dit, ikke hvorfor de bør ønske å gå dit. Hverdagen, vår hverdag, har en lei tendens til å bli en byrde, ikke en mulighet for å utfolde seg. Vi fyller den med gjøremål vi må komme igjennom, ikke slik vi kan glede oss til, eller glede oss over i nuet. Joda, vi har ting å glede oss til også - men det begrenser seg som regel til begivenheter utenfor arbeidsplassen eller skolen, i det minste slikt som foregår utenfor arbeidstiden eller skoledagens x antall landryge minutter. Man lengter fordi noen individer, med rette eller ei, har bestemt at at det er riktig å leve så man får en trang til å lengte; alltid på søken etter noe annet som befinner seg langt ut i juleferiens horisonter. Man blir fortalt at det er rett å slite litt, være litt utbrent, fordi man i såfall gleder seg enda mer til de eksepsjonelt, ekstraordinært late og fantastiske fristundene som definitivt må vedlikeholdes. Som sagt. Nå er jeg hverken arbeidstaker eller elev lenger. Jeg går på forelesninger og skriver innleveringer og som student er man vesentlig mer selvstyrt. Utvilsomt. Likevel blir man stadig fortalt at man bør "bruke helgen godt", underforstått er dette en åpning for å være student på ordentlig og oppleve alt det man utsatte på ubestemt tid; samtidig skal de (ellers) vitebegjærlige bygge seg opp overksudd slik at vi har vilje til å ta fatt på oppgavene igjen når mandagene innhenter oss. I helgene trenger man derimot ikke ha dårlig samvittighet over å ta en øl for mye eller sove til klokken tolv. Om formiddagen. Man har offisielt sett lov til å slå seg løs, og det eksisterer til og med en oppfatning om at man skal være litt vill akkurat da. Stikke innom de viktige festene, frekventere de riktige gjengene, gå ut på de kuleste utestedene, være "in" lissom; henge med de hippe folka, duh. Ikke helt min stil, men la gå. Bortsett fra på søndagene. Da skal man restituere seg og daffe rundt og spise lunsj klokken seks om kvelden. Eller gå tur. Leke med lillebrors plastikkbiler. Mens de fleste studenter bruker søndagene til absolutt ingenting. Søndag er som første nyttårsdag, dagen etter bursdagfesten, attende mai (med mindre man har bursdag den dagen) og andre juledag i ett - og den kommer hver eneste uke, upåklagelig timet, utrettelig i sin pålitelighet. Punktlig som en bestefarsklokke. Sånn circa. Ikke til å komme unna, det er sikkert, med mindre man sover den bort fullstendig. Men for oss som er våkne er synet alltid det samme. Ingen vandrere i gatene, ingen høy musikk. Knapt et par biler i langsomt driv nedover tomme kjørefelt. Ingen spenning i luften, ingen iver, ingen utålmodig venting på hva som vil hende til kvelden. Bare en begynnende disiplinering og administrering - nok en gang - av påfølgende dager. Vel, jeg tror altså at vi alle hadde hatt godt av en dose opprørsstrategi mot denne disiplinen og kalender-regulerte organiseringen. At det burde bli akseptert å sove til klokken elleve på en tirsdag eller spise ute på en onsdag eller gå på kino på en blå mandag - endog, for å være særdeles drastisk, ta seg en halvliter på uterestaurant før kinoen. Gjerne sammen med kolleger fra jobben, eller medelever. For å relatere det til jobbsammenheng, mener jeg. Full av forståelse for at mine egne synspunkter ofte retter seg mot typiske helge-aktiviterer, må jeg videre understreke at grunnidéen i hele denne lille, hva skal jeg si, ytringen - konstateringen, gjerne - er hvordan man bør integrere typiske helgeaktiviteter i ukedagene. Ikke la dem overstyre andre og viktige forpliktelser, men la dem få en likeverdig rolle som positive elementer i en ellers grå rytme av frustrerende alminnelighet. Jobbingen er også nødvendig, helt klart, og nettopp derfor bør man tenke på den som noe potensielt meningsfylt, ikke gjennomført masete. Følgelig, for å klare dette, bør man etter min mening ikke bare sette bort avkoblingssyslene til en dag det måtte passe bedre, hvilket uansett aldri vil bli på en søndag, men heller gi seg selv små doser av dem ved jevne mellomrom, litt hver dag, litt i lunsjpausen, litt etter middag, litt her, litt der; man lever bare én gang og bør leve livet til fulle. Rekonstruere vårt syn på uken som sådan, gi dagene ny mening. Ikke være så sinnsykt standhaftig i formeningen om hva som er rett og galt, men la det hele flyte ut så kosen fordeler seg og man dessuten vil kunne ta det enda mer piano, generelt sett. Hvilket da også vil kunne bli enklere. Selv på en søndag. Jeg oppfordrer til folkeaksjon. Og har såvisst tenkt å gå foran med et godt eksempel. I et ønske om å bringe livet tilbake til livet, og de givende hendelsene tilbake til hviledagen.