A little piece of something potentially extraordinary

Leksjoner i offentlig fremtoning. Som følger - Første bud: skal prøve å være ydmyk. Andre bud: skal prøve å være beskjeden. Tredje bud: skal prøve å gjøre seg til lags med alle. Fjerde bud: skal utvilsomt gi mer faen. Konklusjon: svært dårlig tetthet mellom argumentene, med en skrekkelig ulogisk sammenheng og en meget lite teoretisk ordlyd. Banneord er også fyfy. Løsning: holde meg til punkt nummer fire, dyrke dette så mye jeg kan, og ellers la det stå til.

Ok, willkommen, bienvenue and welcome; this is the beginning of September, just entering the Autumn season (my favourite throughout the year) and starting anew, from scratch (meaning no listings of previous month-posts to compare with), thus considering myself allowed to experiment a little. Rewinding and repeating. Possibly mentioning things and facts I have stated a couple of times before. I like discussing my passions, that's all. I guess. And this should be the right place to do so. Writing apparently self-conscious, more like self-centred, story projects cleverly disguised as something related to self-knowledge. Ah, like I tend to paraphrase; this wonderful insight! Or as a certain Dr. Gregory House would (and did) say; "Did you come for my feelings? Because I left them in my other pants." Sure did, too.

Tenkte (derfor) jeg skulle bruke et minutt eller tre på å utlevere meg selv litt, til gud og hvermann. Rettere sagt, utrede for hvilke merkverdige, forbausende små ting jeg har sansen for og har et utpreget forhold til. Og hvorfor jeg stadig beretter om dem. Igjen. Fine tingene. For å la leseren bli litt bedre kjent med kvinnen bak pseydonymet. Pretensiøst nok, liksom. Men veldig moro. Et tips for mørkere øyeblikk, da ens egen personlighet synes ufattelig lite tiltalende og verden generelt sett er litt grå, er nemlig å fokusere på det man faktisk kan og det som gjør en selv bittelittegranne spesiell. Har jeg blitt opplært til å tro. Jeg har ikke særlig overdrevne forestillinger hverken om det (muligens) storartede ved min egen identitet eller mine interesser som sådan, men nå skriver man jo engang blogg og blogger skal liksom være en presentasjon av selvet, hvilke sider ved meg som gjør meg uhyre fascinerende og burde få verden til å åpne øynene for det jeg driver med og holde meg under oppsikt for fremtiden. Følge mine fotspor. Nei, jeg har ikke ambisjoner om å utdanne meg til Paris Hilton. Jeg ønsker kun å meddele at på tross av hvordan dette selvbildet kan være vanskelig å leve opp til og hvordan mine eiendommeligheter, mine aldeles unike egenskaper, hoho, kan være vanskelige å oppdage for noen og enhver (meg selv i særskilthet), vil jeg herved forsøke meg på enda en skikkelig introduksjon. Flere lister. En annen, annerledes, amøbeaktig, eh, alternativ slags en. Meget lite selvhøytidelig også. Selvironisk, endog. Om enn bare tilsynelatende. Dessuten skal man altså lytte til kloke mennesker man ser opp til, og Johan Harstad - favorittforfatteren min i hele verden, STN (som tidligere nevnt) - sa i et intervju en gang at han syntes han svarene hans fremstod mye bedre når han intervjuet seg selv. Ergo lønner det seg å vinkle jeg'et fra den virkelige jeg'ets synsvinkel. En ny definisjon av "inside-information". Og ja, jeg innser selvsagt at dette burde utgjøre, eventuelt kopieres over i, den kolonnnen til venstre i margen som heter "om meg og mitt". Kan ikke fikse allting heller, sånn umiddelbart. Videre; nei, jeg tror virkelig ikke at jeg hadde godt av den Pink-konserten. "I don't play your rules I make my own - tonight, I'll do what I want, cuz I can!" Rock on, babes and dudes and hairy rollers!

Grunnlag for emner man kan diskutere nærmere ved senere anledninger. Og slikt man kanskje ikke trodde man visste om undertegnede. Jeg liker flammer. Jeg har et ekstremt avhengighetsforhold til melkesjokolade, hvilket de fleste er ubehagelig klar over, mens sukkerinntaket mitt ellers faktisk er særdeles lavt. Jeg går trappen, får god mosjon, og unngår generelt heiser så mye jeg kan. Fordi jeg hater heiser. Jeg sitter alltid ved midtgangen når jeg er ute og flyr. Jeg leser kun aviser til frokost. Jeg elsker lukten av kaffepulver. Jeg samler på skrifttyper til Word. Jeg liker vind. Jeg har ingen gule klær. Jeg har ingen turkise klær heller, og kler definitivt ingen av delene. Jeg kan ikke blande drinker. Jeg sjeler. Jeg elsker svart/hvitt-fotografier. Favorittlyden min stammer fra Brian Mays el-gitar. (Surprise, surprise.) Jeg hater å pleie blomster. Foretrekker dem viltvoksende eller dyrket frem i andres hager, der jeg kan vandre rundt i fred og ro mens jeg betrakter dem uten fnugg av dårlig samvittighet. Slipper å tenke på alt det jeg pleier å glemme i denne sammenheng, som for eksempel å vanne blomstene, eventuelt vanner jeg dem altfor mye. På ett tidspunkt klarte jeg visst å drukne en kaktus. Så ja, planter har en lei tendens til å dø i min varetekt. Som kjent. Men roser er fine. Liker roser. Såfremt de er røde eller slåss med aliens. Også Levis-bukser, da. (Apropos, Rose brukte sånne i sesong 1. Se hva jeg vet. Og se hvordan jeg klarer å blande Doctor Who inn i ALT.) Jeg klarer meg ikke uten mine staselige 501. Ei heller en svart hettejakke eller tre. Jevnfør blogger-bildet mitt. Jeg misliker idrettshaller og takler ikke tennisballer. (De er ekle!) Jeg er forsøksvis vegetarianer og spiser overhodet ikke vilt kjøtt. Jeg digger å være en shipper av elskelige, fiktive film-forhold. Likeledes elsker jeg å pugge filmsitater. ("And so, the point emerges...") Jeg lar altfor ofte følelsene mine løpe avgårde med meg. Jeg forelsker meg hele tiden og jeg har et akutt problem med å komme over avsluttede forhold. Egne og andres. Samtidig som jeg er omtrent like dyktig på å pleie kjærligheten (og forholdene) som jeg er til å ta vare på overnevnte blomsterkvaster. Likevel har man da et behov for å elske. Men "jeg vet ikke hvorfor jeg elsker. Jeg er ikke noe flink til det. Blir opphengt i små detaljer og klarer ikke rive meg løs. Sitter alltid igjen med en uendelig tomhet som jeg ikke klarer å skjule. I det hele tatt, jeg lever med følelsene skrevet utenpå kroppen. Tegninger av sorg og glede som gjør meg enda mer sårbar. Unøyaktige, men overtydelige skisser av mitt liv som ikke vil la seg viske vekk. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke beskytter meg selv mot inntrykkene. Mot lidenskapens påskrevde engasjement. Jeg kommer meg ikke unna. Klarer ikke rømme fra dette mitt primitive, medfødte behov for å kjenne på kontakten med sansene; ta del i deres kretsløp. Slik min fatteevne både begrenses og utvides ved den iboende trangen til å påføre meg selv emosjonell smerte. Og forholde meg til den. Spørre, tenke, forstå, vurdere. Inkludere, ekskludere. Ødelegge. Det er en deilig smerte, selvsagt; en selvvalgt, ubeskrivelig vond, men nødvendig lidelse. Gir meg hen, igjen, og lar dem se meg - avsløre meg, helt inn til hjerteroten, avdekke alle mine svakheter i form av reaksjoner, tilståelser, bekreftelser. Jeg elsker. Og jeg gjør det meste feil. Men innsatsen er det ingenting å si på, det skal ingen ta fra meg, jeg går inn for å elske med kropp og sjel, i ett, hver brøkdel av fornemmelsen kan jeg berøre - i min fordypelse - for nærgående, for dypt. For voldsomt til å kunne leve på mørket alene. Men samtidig, når man likeledes kjenner på lykken, når denne tidvis kan være like massiv som frustasjonen, når smil og tårer går hånd i hånd, da finnes der et visst utbytte oppi alt sammen. Da er det umulig å forandres, slå det fra seg. Slik det også er mulig å si at man ikke kan gi opp. At det synes verdt å elske, en gang i blant." Skrev jeg her forleden dag. Tenkte jeg bare skulle inkludere dét også. Ja, det siste og viktigste punktet på dagens liste/oppsummering - som kan og bør repeteres så ofte som mulig - er at jeg elsker å skrive. Kanskje elsker jeg også å utlevere meg selv. Kanskje er det feil, utrivelig, kanskje bryter jeg uskrevne lover om taktisk oppførsel. Men av og til, ved nogen sjeldne korsveiers kryss, får jeg et øyeblikks klarsyn som gjør meg i stand til å parere all denne tvilen med et kontant: og hva så? Hva er egentlig galt med dét? Hvorfor skulle jeg gidde å bry meg om hva allverdens rikssynsere og andre fjols måtte mene og, eh, synes? - hvis de overhodet bryr seg. Jeg gjør som jeg vil for jeg kan og jeg må og jeg bør. I egenpleiens navn. Om jeg ikke nødvendigvis kan ta meg av potteplanter eller håndtere medmenneskelige relasjoner så fryktelig bra, bør jeg i det minste unne meg selv en dose positiv inputning i form av givende fokus. Now and then and always on.