Can't you see, it's Mr. Mercury!

[Image: slik jeg liker å se ham, intenst konsentrert og jodlende, bakom et piano (man dog ikke fåt tatt særlig i øyesyn) og med barten på plass. Fine mannen. Copyright, sikkert; jeg eier ingenting, men kompenserer for bruken med økende entusiasme.]

Først av alt: mine tanker går, på en dag som denne, uvergelig i retning Queen og Freddie Mercury. 5. September 2007; og det er 61 år siden Mr. Bad Guy gjorde sitt inntog i en verden han senere skulle erobre og hvor minnene om ham stadig lever videre i all sin uforglemmelighet. Selv om personen Freddie rent fysisk sett ikke vandrer iblant oss lenger, kan man på poetisk vis erklære at han fremdeles i stor grad er med å forme den bransjen og de menneskene han møtte på sin vei. I tillegg til å fungere som inspirasjonskilde for ytterligere en bråte takknemlige sjeler, som dessverre aldri fikk stifte bekjentskap med ham. Så sterkt er det inntrykket og så omfattende er den arven han etterlot seg. Freddie eksistererer som en skinnende ledestjerne for alle rockens disipler og hans svorne, lidenskapelige fans. Et evig symbol på den ultimate glamrocker; en genial entertainer, en sjarmerende personlighet - avsindig kjekk, naturligvis - en utsøkt komponist, en fabelaktig dyktig pianist, den beste vokalisten som noensinne har holdt i en mikrofon. Når det er sagt, Freddie trengte som oftest ingen forsterkere - stemmen hans bar gjennom betong, utover hele Wembley, med et ekko som fortsatt gir gjenlyd også i de fleste andre konserthallvegger; godt styrket av horder med akkompagnerende fans. Enormt mye skal til for å overdøve, enda mer overgå, denne mannen; hittil har ingen vært i nærheten av å klare det. Jeg har liten tro på at noen, hverken øyeblikket eller i fremtiden, vil få muligheten. Det mest fremtrendende beviset på dét er vel tomrommet som oppstod i Verdens Beste Band etter hans bortfall. Ingen kan remplassere Freddie Mercury; på godt og vondt gjorde han seg selv uerstattelig. Man sitter igjen med en følelse av noe ufullendt, men samtidig fullkomment, som ikke kan videreføres annet enn gjennom remixer og relanseringer, dog er kolossalt nok til å kunne bli værende i vår felles bevissthet vesentlig lengre enn de fleste lignende kulturprodukter. Og ikke minst: uendelig mange fantastiske øyeblikk og vanvittige utspill å erindre med massiv, lykksalig glede. Konserthopping, luftgitarsoloer, operaøvelser og, eh, fjærpryd. Løspupper, politihjelmer, Den Beryktede Barten. Det mest fascinerende med Freddie var hans oppfinnsomhet, de uhyre originale idéene hans som ga seg utslag i utrolige musikkvideosnutter og hva man kan kalle høyst interessante sceneshows. Han var en merkverdig personliget, på alle (positive!) måter, og egentlig helt perfekt med all sin anti-perfekte egenart. Og jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde fått sjansen til å fortelle ham hvor stor pris jeg setter på arbeidene hans; hvordan Queens karriere og kreative uttrykk har vært med på å forme mitt liv. Svært få band har hatt en like stor innflytelse på sine supportere (les: fanatiske diggere) som disse fire Wonder Boys'ene. Hvorenn han måtte befinne seg nå, håper jeg Freddie titter ned på jorden og tenker at vi forvalter hans arv med behørig verdighet. Så derfor, slik jeg sier hvert eneste år: gratulerer med dagen, Fred, du var den aller beste og vi savner deg. Rock on, darling!