Et ikke helt holdbart Halleluja

Apropos selvutviklende utfordringer. Scara deltok i går på et arrangement, hvis setting hun aldri i sitt liv hadde trodd hun kom til å skulle befinne seg i. Jeg hadde takket ja til å være med en god venninne på foredrag i Johanneskirken, promotert under den smektende tittelen "Is Jesus relevant?", og på forhånd var jeg både skeptisk, overmåte betenkt og temmelig redd for hva dette kunne innebære. For en som har satt sin ære i å være en konsekvent ateist, var konseptet nokså uvant - for å si det mildt. Det strider imot alle mine personlige prinsipper å bevege seg innenfor kirkens mørke dører, jeg er alltid bekymret for at de vil lukke seg tungt bak meg og ikke slippe meg ut igjen, men jeg respekterer min venninnes tro, ynder å diskutere med henne og andre venner som deler hennes syn, og tenkte at noen nye impulser neppe kunne skade. Sjansene for at jeg skulle bli totalfrelst var tross alt veldig små. Miniatyriske. Ikke-eksisterende. You got it. Og nei, jeg ble overhodet ikke omvendt til kristendommen iløpet av kvelden, men jeg lot meg utvilsomt overbevise av - eh - overbevisningskraften til foredragsholder Michael, en dresskledd fyr fra Oxford, og hadde gleden av å oppleve et av de beste foredragene jeg noensinne har fått anledning til å være med på. Faktisk, og overraskende nok. Jeg ble en smule paff. Uansett, man slutter aldri å oppdage nye sider ved gamle saker. Fyren var usannsynlig god til å tale, og ikke på en sånn gladkristen, hyper-religiøs, la meg legge hånden på hodet ditt og forkynne Guds ord-måte. Han åpnet showet med å snakke om de mange filmheltene sine - deriblant Arnold Schwarzenegger og Clint Eastwood - og etter dét hadde han i allefall undertegnede i sin hule hånd. Sikkert og visst. Den påfølgende talen stod i stil; han beholdt publikums oppmerksomhet uten problemer, han fleipet og jodlet og sjarmerte oss i senk; med andre ord var alle forutsetninger tilstede for at jeg skulle kunne nyte resten av foredraget - med såvel letthet som lettethet. Det var morsomt, det var opplysende, det var frimodig, det var personlig og det var regelrett fascinerende. Han snakket om hvordan og hvorfor han ble kristen, på et nivå selv den gjennomført ukristne meg kunne relatere til, og han snakket både filosofisk og vakkert om kjærlighet - ikke nødvendigvis bare til Gud, men til andre mennesker og til en selv. At man bare kan elske dem man kjenner ut og inn, med beundring for alle deres attråverdige egenskaper, men også en dypere anerkjennelse av hvem de egentlig er, iform av forståelse for deres svakheter. Slike gullkorn leverte han på løpende bånd, og det var alt i alt særdeles vellykket. Jeg trodde jeg endelig hadde funnet frem til en fornuftig videreformidler av mer tolerant religion i praksis. Det lovet nemlig uhyre godt - det vil si, helt til han begynte å diskutere Dommedag.

Mitt forhold til "Doomsday" begrenser seg fortsatt til Doctor Who-episoden ved samme navn, som jeg stadig tenker tilbake på, mens Michael Foredragsholder insisterte på å dra det litt lenger. Han syntes med ett å bestemme seg for at nå var det på tide med en uventet og artig vri; nemlig å gi oss en innføring i hvordan Gud denne dagen - en gang i vår usikre, uoverskuelige, men likeledes uungåelige fremtid - vil dele inn menneskeheten etter bestemte kriterier og deretter forkaste de som ikke passer inn. Antar jeg knapt trenger å nevne at disse utskuddene sendes lukt til Helvete. Vel; en slik straff må man jo forsøke å slippe unna og tro meg, Michael hadde oppskriften. Her skulle vi få innprentet hvordan den eneste betingelsen, det eneste absolutte minstekravet, for et godt liv i tråd med "Herrens lover" baserte seg på en fullstendig erkjennelse av Jesus Kristus som vår frelser; at vi må gi oss hen til denne gudesønnen, som frivillig lot seg myrde for våre ugjerninger, og tilbyr tilgivelse for våre synder over en lav sko. Michael sammenlignet dommedagen med en bokhylle, der alskens avskum og helgenmennesker stilles opp i et hierarki, og linjen trekkes horisontalt mellom (på den ene siden) de motbydelige som lever i ondskapens pøl og de elskelige som kun begår vennligsinnede gjerninger, hvorav samtlige har gitt seg hen til Guds vilje og all himmelens guddomelighet, og de jævla idiotene (trivelige eller ei, de befinner seg fortsatt på den andre siden) som har latt være. Bestanddeler og utelukking. Avklarende spørsmål. Enkelt og greit. Fremla den plutselig ikke like sympatiske fyren der fremme ved alteret det som. Hele diskusjonen derfra kunne jo bare bli verre, og det ble den, for vi fikk utdelt en liten lapp der det stod skrevet fire standpunkt med avkrysningsmuligheter, hvorav den siste var "dette med Jesus er ikke noe for meg" og de tre andre var selvsagte, langt mer tiltalende utveier til en hyggelig (domme)dag. Vi ble naturligvis oppfordret til å velge nr. B), som lød "jeg har latt meg overbevise og erkjenner nå Jesus som min redningsmann i syndenøden" eller noe i den duren. Alle er potensielle kristne, ble vi fortalt, og fikk forelagt et "sterkt argument", gjennom historien om en Amerikansk storkriminell; en kynisk morder og ufyselig drittsekk (hvis navn jeg i forbifarten har klart å glemme) som visstnok har latt seg omvende til "det bedre" og nå jobber heltid med å frelse andre; tilgitt av menigheten, politiet og seg selv. Jeg blir skremt. Michael fremstilte denne forbryteren som sin "mentor" og et fobilledlig eksempel til etterfølgelse. Du kjære, naive mann; alt kan virkelig ikke tilgis. Der finnes mennesker som må stå til ansvar for sine handlinger; ikke bare overfor Gud, men overfor de mange ofrene for hans handlingers konsekvenser. Det fikk meg til å tenke på de pårørerende etter massakrer og kaldblodige mord, som må se på at verden fordømmer den harde straffen av de skyldige bak ugjerningene, fordi disse øyensynlig har gått over til troen og "et bedre og riktigere liv". Jeg forstår ikke hvordan det kan fremstå positivt å ha muligheten til å renske sin samvittighet på denne måten, med hjelp fra en symbolsk figur med fanatiske tilhengere - så man deretter innbiller seg at enhver, grufull synd (til syvende og sist) er okei sålenge man ber grundig om tilgivelse for den. Her er jeg til de grader på motstridende bølgelengder med religiøse mennesker, og de må gjerne fordømme mine meninger hvis de lyster; vi vil aldri kunne bli enige. Det var bare skrekkelig synd at mitt møte med en annerledes "predikant" måtte ende slik. Jeg klarer ikke stole på en mann som mener at tro overkommer og utsletter all ondskapen i verden, når tro i seg selv er slik en kilde til nettopp ondskap. Det er en kjensgjerning han stiller seg uvitende til, og lar seg dermed forblinde av menighetens fikse manipulasjonsteknikker. Mens kritikere som meg tar avstand og blir enda mer negative til hele idéen om en opphøyet overmakt - i allefall motsetter vi oss det å skulle tilbe denne. Jeg vil ha frihet til å kunne tenke selv, uten å måtte stå til ansvar overfor en fordømmende, enerådig og såkalt "rettmessig" skikkelse ved navn "Far".

Avslutningsvis dukket der opp to unge frøkner som sang en "siste forsøk på overbevisning"-sang om ytterligere, indirekte fordeler ved å være medlem i menigheten Salem (som åpenbart stod som arrangører for opplegget, bekymringsverdig nok) og vervekampanjen fortsatte med noen lovprisninger av foredragsholderen, menighetens hensikter og omvendelse generelt. Jeg kan styre min begeistring. Enda mer suspekt var nå det faktum at vi ble gjort oppmerksom på kollektbøssene allerede før foredraget var igang, og det ble sagt - ordrett - at "vi tar også kort, automaten finner dere bakerst ved utgangen". Da følte jeg meg på en måte ganske kvalm. Jeg krysset derfor galant av på det siste og meget lite anbefalte alternativ, ikke mer Jesus på meg; leverte deretter mitt svar med fornyet livsglede, og en porsjon stolthet over min egen selvbeherskelse, tok med meg vesken og forlot arenaen. Det skal sies at jeg likevel kunne like stilen til den innleide taleren; han appellerte stort til meg, med alle mine radikale oppfatninger, 3/4 av tiden. Hadde han bare hatt vett til å stoppe mens leken var god! Jeg er glad jeg ble med; det var i sannhet en ny og meget spesiell opplevelse. Men jeg tror kanskje ikke jeg skal tilbake i kirken på en stund. Jeg tror kanskje jeg har fått bekreftet at nei, dette er ikke noe for meg. Og det er jo forsåvidt en grei konklusjon, det også. Med all respekt for dem som har en annen oppfatning! Selv om de måtte ta grundig og gunnleggende feil!