Den Sanne Poesi

"Diktningens bestanddeler" - om diktningens kraft og diktets mangfoldige potensiale. Av Scaramouche, po(t)eten - og en livets og diktningens student.

Dette er en oppklaring. I all min nyfunne vitenskapelighet. Trass i manglende objektivitet eller normale realisme eller hva det er det mener jeg ikke innehar for å kunne kvalifisere meg til høyeste grad av akdemisk integritet. Skjer bare ikke. Man studerer generalisering kun for selv å begynne å generalisere. Man skriver kun for å fordype seg i andres skriverier. Man føler ikke, man tenker, man er retorisk, heller en strategisk, man er ikke spekulativ, man er systematisk, man strukturer, man destruerer. Såh, istedenfor nok en avhandling om min forakt for det der; en liten notis om grunnpilarene i min bevissthet og alle mine resonnementer. Om hva jeg lever og ånder for, det være seg i nuet eller for evig; det hele er en personlig redegjørelse. Min lærdom. Om alt dette man ikke kan vite - og det man stadig blir opplyst om. Og om hvor jeg finner størst viten, og hvorfra jeg henter mest grunnlag for refleksjon. Linjene skulle liksom løpe bortover hele siden, men grunnet Bloggers stadige, innskrenkede tumpleplass må de defineres som inndelt av punktum og store bokstaver, også skilt av disse. Scaras utredninger om dikt, mine damer og herrer!

Dikt er følelser.
Dikt er oppriktig, utilslørt sannhet; endog når de omhandler løgnaktighet.
Dikt er vakre, vidunderlige, vidløftige - ofte i all sin enkelhet.
Dikt er de reneste former for skriverier, alt annet enn tilfeldige ordsammensetninger.
Dikt er å kunne si uendelig mye med få ord eller svært lite med altfor mange ord.
Dikt er meningsfulle uansett, ene og alene ved å være meningsbærende.
Dikt er ufattelig innholdsrike på uoverskuelig innhold, og omvendt.
Dikt er beretninger om minner, avsløringer og åpenbaringer - stundom svært private.
Dikt er å begynne på nytt, fra toppen av siden, for å få repetert hva man nettopp leste.
Dikt er viljen til å lese igjen fordi ordene griper.
Dikt er å la seg oppsluke, fortape, gå til bunns i en sjø av uutgrunnelige virkemidler.
Dikt er å nyte uten nødvendigvis å fullstendig forstå.
Dikt er overraskelse, tristesse, raseri, uoverstigelig glede; en opphopning av alle sinnstemninger og likeledes deres mest genuine uttrykksform.
Dikt er trangen til å gi uttrykk for alle forventninger, alt humør.
Dikt er å lese en tekstlinje om og om igjen og hver gang finne nye nyanser ved den.
Dikt er ønske om å lese en tekstlinje om og om igjen kun i egenskap av dens enestående klang.

Diktningen baserer seg på følelser.
Diktningen handler om å utvide begrepshorisontene og tilegne seg nye perspektiv.
Diktningen kan vise sårhet og stille opphavet lettere til for hugg.
Diktningen er utenfor de oppsatte begreper, den er hverken vitenskapelig eller konkret.
Diktningen behøver ingen betegnelser.
Diktningen fremstår ofte usikker, den møter ingen hindere, den er kun begrenset av egen tilgjengelighet.
Diktningen er en tilkjennegivelse av ens eget vokabular, repertoar og leveringsevne.
Diktningen kan ikke tolkes, forstås eller forklares, den må leses.
Diktningen er alt og den er fri.

Dikt er følelser.
Dikt er gjenspeilinger av menneskene, slik vi óg bruker dem til å gjenspeile vår verden.
Dikt er for meg det eneste - som virkelig, i realiteten, og for fremtiden, kan definere et budskap om følelsene jeg besitter.