Forgjengelig fintføleri

Temporarily stored files of private insecurity. (Med "hjertelig takk" til Karl Ove Knausgård. Herregud, mannen har fått meg til å bli hobbyfilosof på inkonsekvent heltid. Soundtrack: litt forskjellig, mest electronica. Emiliana Torini. Goldfrapp. En fin låt av David Gray.) Det er ikke bare atomer og molekyler som stanger mot imaginære vegger av knitrende feilmeldinger. Mitt eget hode har også nådd frem til strømbruddets rand. Et gjennomført nedbrytende nivå av umuligheter. Motarbeidelser. Og svekkede, svinnende innskytelser. I en mental tåketilstand. Det føles som jeg griper etter noe jeg hverken vet hva er eller hvorledes jeg kan finne. Hver gang jeg prøver å nå bort dit, hver gang jeg er vel inne i prosessen, trekkes jeg i tilsvarende lengde tilbake. Rykk frem til start, farvel. Som en veisperring; en aktiv blokkering av mitt indre synsfelt. Jeg trengte ikke lys for å se, jeg er fortsatt like blind. Forblindet, rettere sagt. Selvforskyldt. Men fra hva, og for hvilke uanselige intensjoner, forespør forundringens stemme. Ustoppelig, uten å la seg avbryte. Slik jeg forsøker å etterkomme dens ønsker. Grubleriene, overveielsene. Mitt studium; i allskens versjoner av dets tilsynelatende ugjennomførbarlighet. Men et konstant holdepunkt, uten tvil. Et stup ned i såkalt utviklende lesning omkring emner jeg ikke er sikker på om jeg har anlegg for å kunne begripe. Søken etter ord som kan gi mening; definere det jeg ellers forholder meg uforstående til. Øyeblikksvis. Tankene vil ikke la seg fange, sitte fast, ei heller vil de innfinne seg på sine vante plasser. De kastes sidelengs i tilfeldige, uforutsette retninger og med ett ligger den gangbare oppfattelsesevnen likeså langt utenfor min kontroll. Elementer som ikke kan, skal, bør gjenopprettes. Men ikke etter mine egne valg å dømme. Hvem er nå jeg til å erklære enevelde over den frie vilje. Tidvis seiler kreftene forbi på lettoppløselige skyer det skal lite til å skyve ut i det store intet. Språkene jeg hører er ikke lenger blant dem jeg kan tyde, tekstene synes utflytende og uangripelige. Bevisst eller ubevisst distanserer jeg meg fra virkelighetens håndfasthet. Sirkler av viten skrumper inn til små, svirrende prikker. Summende. Stikkende. De åpenbarer seg, for en stund. Lar meg bevare roen, og dyrke forforståelsen. Til dette underlige presset mot hjernebarken blir for krevende. Deretter bærer det igjen ned i strømingene av konsentrasjonens fravær. Snarlig kumulert til et dragsug. Jeg sitter med åpne øyne og stenger synsinntrykkene ute. Det er dét som er problemet. Men jeg vet ikke hvor essensen ligger. Jeg aner skygger av en fatning, konturer av en løsning. Ingen helhet. Kanhende var det heller ikke med i opplegget. Aldeles opprinnelig; da vi var små og kunne vike unna. Vi visste knapt hva vi gikk til. Vi vet det ennå ikke. Det er dessuten lite trolig, tillater jeg meg å konkludere, at alle tings forgjengelighet var delaktig i relativitetsteorien. Eller at dette faktum noensinne gjorde seg gjeldende i den allmenne historien. Likevel er det en sikkerhet, en iboende livsline, i at tiden alltid går. At i morgen er i dag forbi. Endringer er realistiske, endog realiserbare, og stoppesteder forskyves. Gråværet letter, ikke sant, skyvedører åpnes og lukkes og stilles på gløtt. Vi drives fremover i vår vandring. Vedblir, i evinneligheten. Lysene kan vende tilbake med uforminsket styrke, smått om senn. For så å dempes. Permanent. Alt forsvinner, til slutt, i våre forbigående stadium. Som dette. Som livet.

"Pulling/pushing" - because it fits.
By Scaramouche, the po(t)et, as conceived last week on a momentary train of thought. Then forgotten. Very like me, very babbly, very word-fondling, kinda deep and kinda thoughful, hopefully providing some sort of meaning to it all. If not to everything.

prudende is a virtue
as is fame, my friend
but none have gained me much
they unsettle my balance
claim the rattling chains
and impart me a reminder
of where, how, I belong
distinctive subjectivity
willingly conceded to
for what it's worth
I recognize my even traits
unrelentingly as always
a sustained complaint
but were I granted more
a providence of however
much hazardious proportions
I would tend to quietened
declinings of another grade
and yearn for called-off
sizzling pressure

**
is it unthinkable / is it unclear
is unavoidable / when all to near