Sunday, September 23, 2007

Regntung tur med tryne-faktor

Out and about - igjen. For én gangs skyld vil jeg komme med en sannhetsgradert erklæring. Basert på meget reelle og ubestridelige erfaringer, kan jeg nemlig si at jeg nå med sikkerhet vet hvordan det må ha fortont seg for Arnold Schwarnezegger å bli senket ned i den smeltedigelen, mot slutten av Terminator 2. Jeg har i formiddagkunnet nyte følelsen av et sett treningstøy så gjennomvått at det klebet seg til kroppem; fleecejakken klistret seg til ethvert område på overkroppen, og tightsene knuget seg så fast til leggene mine at jeg knapt fikk dem av. Og så spør man seg kanskje hvorfor jeg da velger å bevege med ut i 13 grader stiv kuling. Utgangspunktet var også noe annet; jeg hadde (nemlig) sittet i et par timer og grunnet over andre sportslige aktiviteter jeg kunne befatte meg med heller enn en utendørs joggetur. Men etter å ha åpnet vinduet i den hensikt å renske rommet for lukten av en runde gulvskuring med nesemembran-etsende guggesåpe, og den friske lufte bare slo imot meg, bestemte jeg meg for å sette inn alle fandenivoldskheten krefter, ikle meg den nødvendige regnbeskyttelse og leke überhardhaus. Nuvel. Det komiske, da, med å foreta min favorittløperunde på en dag som denne, i det begredeligste av Bergens begredelige vær, er oppførselen til de få menneskene man treffer på, og som har gjort samme mer eller mindre ulykksalige valg av fysisk utfoldelse som en selv. Først og fremst par i tredveårene med identiske alleværsjakker, overtrekksbukser og svarte sjøstøvler - gjerne med hetten opp og tre lag ull under, for fullstendig å komplettere unisex-look'en og gjøre det umulig å fastslå hvem av dem som har skjegg og hvem som har pupper. De vandrer målrettet, men relativt sakte bortover; blikket peker rett frem og de snakker kun i enstavelsesord med hverandre; de holder ikke hender (hvorvidt det er fordi de er så innpakket at de ikke makter en slik hasardiøs operasjon, eller fordi de simpelthen hater hverandre på en søndag, får jeg la stå usagt), men føttene deres tramper utvilsomt i takt. Ledsaget, i all sin ubevissthet for slikt, av gamle damer med skranglete rullatorer opp og ned bakken fra Sletten senter, og litt yngere menn iført sixpence og "fornuftige sko", som sprader med hendene på ryggen og tilforlatelig holdning blant måker og ender. Sistnevnte to arter kunne for øvrig ikke brydd seg mindre om noesomhelst, og svinser lettsindig omkring i jakten på etterlatte brøsmuler fra gavmilde matpakkebespisere. De omringes stadig av først tilkommende, så plutselig forsvunne, og meget tilfeldige, omflakkende vesener. Oss. Små barn, like hemmet av overdreven påkledning og gjerne med matchende rosa oljehyre, som enten går og omformer Teletubby-sanger til frenetiske skrik, eller har nådd punktet da de er såpass utmattet at de har plassert seg med rasende, stirrende blikk på en benk og bestemt seg for å boikotte søndagsturen totalt. Ytterligere; hektiske mødre med lue og barnevogn - primært også foresatt til den motvillige på benken - som tar alle overtalelseskunster i bruk for å inspirere til samarbeid blant de unge håpefulle. Det går selvsagt ikke, får jeg med meg, mens jeg raskt passerer de potensielle familietragedier. Andre problemer, for min egen del, er møtende som ikke viker på den nokså smale grusveien; grupper av fryktinngytende intetkjønn (klesmessig, altså) som kommer strakt mot meg, oppmarsjert ved siden av hverandre og med innbitt hatt mot mosjonerende "friskuser", som skremmer meg ut i gjørmen og gresset og lar skoene mine innta en søkkvåtthet som er så endelig at det nesten er komisk. I tillegg hjelper det lite med bilførere som ikke har vett til å kjøre utenom de aller største vanndammene langs autovernet, men istedet svinger rett oppi og sender en dusj av iskaldt sølevann i hodet på uskyldige brukere av gangfeltet (meg). Ikke stort bedre er sinte hundeluftere som traver avsted i iltert tempo, med små dachser og spanieler halsende bak seg i stramt bånd. Idet hunden forsøker å hilse på denne forbipasserende som omgir seg med gjenkjennelige dufter (Scara har, til informasjon, en vofsepofs som heter Gunda og er en sjarmbombe av en Siberian Husky), drar eieren hardt til og hveser noe om at "Fido" eller "Floskel", eller hva annet merkelig disse surpaddene velger å kalle dyrene sine, må se til å "komme hit!", og begge fortsetter deretter i rasende slalåmgange mellom de bastante parene og andre forferdelige muligheter for sammenstøt. Situasjonen fremstår egentlig ganske absurd. Man spør seg; hvorfor faen er jeg her i det hele tatt, hvorfor utsetter jeg meg for dette? Og som om ikke det overstående er nok, når man et absolutt metningspunkt, forståelig nok etter min oppfatning, når en bekymret småbarnsmor med ørten sabotører hengende i Bergans-kåpen, kommer bort til meg under min tøyepause i en vik ved Tveitevannet og påpeker at jeg ser så fryktelig kald ut! "Ja-a", svarer jeg, "og våt". For å understreke det eksepsjonelt åpenbare. "Mhm", fniser kvinnemennesket, og haler i sin lille rosakledde, "huffamegen!" Takk for omtanken, liksom. Og farvel. Ingenting er derimot så gjennomført utrivelig at det ikke er godt for noe, og jeg kan ikke si annet enn at "Tveiten rundt" - som er min fabelaktige, egenoppfunne benevnelse - er en interessant opplevelse. Helt i overkant sådan. Jogging alene kan være en ganske kjedelig affære, men til og med på årets (hittil) blauteste dag er det flust med ting å glo på, om man velger å legge treningsøkten til denne traséen. Underveis gjennomgår man alle stadier av sinnstemninger, og må ta innover seg samtlige andres, så det er mildt sagt utviklende for personligheten og alle former for toleransebegreper. Jeg skal dog innrømme at trangen til å komme seg hjem, inn og la seg innhylle i varmt vann etterhvert ble ganske sterk - faktisk så presserende at jeg fant på den glimrende idé å løpe opp trappen, hvorpå jeg klarte å snuble i et trinn og falle pladask med kneet rett i betongen. Representativt nok for hele opplegget. Ikke særlig deilig, kan man trygt si, men akkurat da var jeg så oppsatt på å komme meg inn i varmen at nervesystemet ikke lot seg merke med eventuelle smerter. Å stille seg under varmtvannet med en oppfriskende løpetur på samvittigheten, og utsikter til en kommende filmstund og en stor kopp kaffe, veier opp for veldig, veldig mye ubehagelig. Medmenneskelige gnisninger inkludert. Gjør egentlig godt både for sinn og skinn!

**
Og nå, i øyeblikket, vel innomhus og iferd med å komme til hektene igjen i rene, varme klær og med en deilig lunsj innabords, ser jeg ut på tåkebankene som henger tunge over dette velkjente landskapet - med en påfølgende oppdagelse av at jeg nesten ikke kan skimte naboblokkene, eller trærne i hagen - og jeg tenker at jeg jaggu var heldig som kom meg i hus før det VERSTE været satte inn. Mine damer og herrer, velkommen til Norges vakreste, våteste by. Man får et annet perspektiv på dårlige værforhold av å bo i Bergen, det er det ingen tvil om. Dessuten har vi flest forskjellige regntyper, og flest forskjellige navn på disse, av alle landets krinkelkroker!

1 comment:

Anonymous said...

Heia Bergen...