Helter på nært hold

I tillegg til de undernevnte essensialiteter, må jeg få legge til følgende: norsk kulturbransje trenger sårt folk som Ingrid Bjørnov. Hun er en av mine all-time, største heltinner; et multitalent av dimensjoner knapt noen i verden (andre enn Brian May, Hugh Laurie og et par til) kan overgå. Som om ikke dét var nok er hun et arbeidsjern uten like, og hennes nye show på Latter i Oslo er ubeskrivelig fantastisk. Med tanke på alle de musikalske "fiaskoene" denne damen har kjempet seg gjennom, all den iherdige innsatsen hun har bidratt med som bakgrunnsmusiker og som veggpryd på Klassefesten, må jeg bare bøye meg i støvet. Hun har nå endelig funnet frem til sitt rette element og der er hun i sitt ess. På de mindre revyscenene rundtom i landet briljerer hun med sin originale blanding av stilarter. Piano, standup og DDE stemmer med ett fryktelig bra overens. Som hun selv sier, det er nok ikke alle som aksepterer rockeversjoner av klassiske komposisjoner, men ingen kan bebreide Ingrid Bjørnov for å ta slike sjanser. Med sitt mildt sagt vinnende vesen, talent og store scenesjarm, slipper hun unna med de fleste musikalske krumspring. Jeg satt på første rad, på den desidert mest ultimate plassen, med fri utsikt til både pianofingrene og instrumentdetaljene. Pluss den sinnsykt stilige, svarte chiffon-kjolen hennes med tilhørende designerpumps i lakk. Ikke alle pianister som ville opptrådt i dét antrekket. Hun er i det hele tatt mer tilbakelent og elegant enn de fleste av sine kollegene i den høykulturelle eliteklassen. Videre er det en ganske egenartet følelse å nesten sitte ved siden av, og kunne betrakte i detalj, en såpass profesjonell entertainer. Merker at jeg har sans for å se heltene mine til de grader up close and personal; at jeg har hatt stort utbytte av de mange på nært hold-konsertbegivenhetene den siste tiden. Intim stadionkonsert med rocke-P!nk var helt klart et høyepunkt, men da frøken Bjørnov dro til med en flygelversjon av Walter Murphys "A fifth of Beethoven" og fikk på discolysene, kjente jeg at gåsehuden var iferd med å etablere seg permanent. Gurgleopera, mafia-improvisasjon, begravelsessoundtrack, bløtekaker på biltaket; små, nostalgiske mimrehistorier som helt klart appellerte til salen, mere discomusikk, trønderrock, tangettraktering og trille-oppvisning, maktdemonstrasjoner innen samspill, vokal og musikkhistoriske kunnskaper, et knallbra husband med en av landets tøffeste trommiser (litt betatt av ham, jeg), skikkelig Retro-stemning (host host, og ikke helt tilfeldig - som sagt: han er tøff!!), strålende utvalg og sammensetning av låtmateriale, og ikke minst: historien om hvordan "Til Elise" har fått små, stakkars pianoelever til å forsvinne over til idretten. Responsen var deretter, hvilket betyr eksepsjonelt entusiastisk, og fullt fortjent.

Så joda, jeg utvikler kontinuerlig min tilhengervirksomhet. Sist jeg så Ingrid Bjørnov på scenen var for et par år siden, på Victoria teater, i en fabelaktig parodi på blant annet musikkskolelærdom og med flusst av de karakteristiske, jazz-aktige og meget hverdagsfilosofiske pianoballadene hun synes å ha et uttømmelig arsenal av. Lørdagens forestilling var en utrolig forbedring på samtlige nivåer; med mange av de samme elementene, men helhetlig en mer livlig, konsentrert, stemningsfull og - nemlig - perfeksjonert seanse. Repertoaret hennes er vanvittig, rutinen og teknikken likså. Men hun fremstår aldri som en gjentakelse av egne kvaliteter, hun er en inspirerende humorist i stadig fornyelse. Jeg nyter virkelig slike kulturelle impulser, spesielt i samvær med hyggelige mennesker, og ser frem til neste gang jeg kan le meg skakk av pur beundring. Det er ikke ofte jeg blir så satt ut av kunstneriske prestasjoner, med mindre de tilskriver seg Queen. Og, selvsagt, jeg kjenner det kribler i fingrene. Med den påfølgende, smått urealistiske, men veldig naturlige konklusjonen: jeg vil lære å spille slik. Punktum finale. Piano, piano og humrehumor for alle; heksekunst meg her og Dollie meg der. Uansett hva hun begir seg ut på, er hennes dyktighet ubestridelig. Rett og slett en levende genistrek av en artist. Ingrid Bjørnov er kul.