Tragic affairs

Jeg kjører buss forbi det som en gang i fortiden var Bergens berømte Pasta Sentral. I to ord. Og som nå er en stenhaug. En røys av usynlige, for evig svunne minner om doble porsjoner, tomatsaus og respatexbord. Abnormale hektopriser på båndspgaghetti, i forhold til vanlig norsk standard, og dekorasjoner inne og ute; muskuløse menn som ser ut til å bære hele vinduskarmer på sine skuldre. Fargesprakende. Italiensk. Jevnet med jorden. Blir litt vemodig, i grunn. Selv om den "nye" Sentralen oppe ved Johanneskirken holder mer enn mål og alt den lover. Riktig koselig sted. Men ikke helt det samme.

Også drar man på kino. I koselig selskap, med alle forutsetninger for en strålende kveld. Sosialt sett; ingen problem. Men man velger da å se nok en treerfilm, som fremstår som et oppkok av foregående filmers fantasifullhet. Og kun dét. Eksellent animasjon, men den funker bare som et tomt skall rundt elendigheten. Et skinnende ytre, som gjør de skrinne innholdet enda mer tragisk. Tidligere tiders historier - storartede, nyskapende og uimoståelige, i utgangspunktet - refereres til på frenetisk høygir, men de blir ødelagt heller enn utnyttet. Gjentakelsene florerer, og repeteres; ethvert anslag av noe fabelaktig går til grunne i sin egen ufullstendighet. Ikke gjennomførtbart, ikke holdbart, ikke tilskuervennlig. "Shrek 3" er en respektløs raljering over to supre voksenbarnefilmer. To genistreker som jeg elsker oppriktig og intenst, og har sett et utellelig antall ganger. Hvorpå jeg da hadde gått og ventet i spenning på den love(n)de treeren. Det ble derimot en trist kveld for en helhjertet fan, som gjerne skulle ha sett en lykkelig slutt på visen. Gikk dit med en viss skepsis, med bakgrunn i de til de grader ufordelaktige kritikkene, og et generelt oppfølger-hat, men anså meg meget mottakelig for positiv overbevisning. Dessverre levde ikke filmen opp til en brøkdel av mine potensielle forventninger. Den hadde enkelte øyeblikk som kunne blitt riktig bra, hadde man bare greid å følge dem opp skikkelig. Men nei. Prompehumor, malplassert musikk, usammenhengende komedie, klisjéer som ikke blir morsomme i det hele tatt og - verst av alt - de beryktede, fantastiske filmparodiene er nesten utelatt. Til fordel for babyer som spyr. Det er bare sørgelig, og jeg satt og vred meg i kinostolen. Nedturen var enorm. Konklusjonen blir, synd og skam og fysj og fy, at samtlige antologi-bidrag jeg har sett inneværende år (bl.a. Spider-Man, Harry Potter, pluss et par jeg ikke kommer på i sekundet, og nå Shrek) har vært gedigne skuffelser. Med visse hederlige unntak, selvsagt, men de virkelig store produksjonene - budsjettmessig - har floppet an mass. Jeg vet ikke om jeg tør å glede meg til "The Bourne Ultimatum", selv om den visstnok skal være glimrende. Generelt sett er det mer miserabelt; de kommende, gjenstående sequel'ene innbyr ikke akkurat til neglebiting og hurrarop og forestillinger om gull og grønne skoger. For ikke å snakke om alle remakene, da! Michael Haneke skal lage en ny versjon av "Funny Games" med damen til King Kong (Naomi Watts) i rollen som Juliette Binoche. Dumme mannen. I tillegg til - hold pusten, nå - den annonserte oppfølgeren til "300" som ventes iløpet av de neste to årene, gode gud og nei og nei. Men apropos Jason Bourse; Matt Damon er i det minste seriøs, og gjør en hederlig innsats, hvilket ikke kan sies om Mike Myers og co., i ettermiddagens store tragedie. Dessuten hadde jo Justin Timberlake en håpløs, liten rolle som mobbeofferet Kong Arthur. Herre min hatt. Hva gikk egentlig av dem, alle sammen? De må ha hatt en fryktelig dårlig dag. En kontinuerlig begredelig nedgangstid. Nei, pokker ta, jeg ser heller frem til Batman Continues, heldigvis uten Katie Holmes, og utvilsomt - aller mest - til "Wolverine"-spinoff'en; Hugh Jackman tilbake i lakk og lær, med klør og forsvunnet barberhøvel. "X-men 2" & "3" var foregangsfilmer, og stilstudier i vellykket oppfølgerkunst, med et rollegalleri av allmektige dimensjoner. Mer sånt, takk! De burde også greie å gjenopplive - eh, gjenkalle, dvs hente tilbake - Patrick Stewart og Famke Jansen innen den tid, så blir jeg ekstra lykkelig. Jeg har ellers fått NOK av menn i ettersittende trikot og grønne troll, for en god stund fremover; jeg vil behøve tid før jeg er nok avtraumatisert til å kunne nyte synet av nummer én og to, i begge henseende, hvor briljante de enn er. For det er de jo. Derfor: uendelig, ufattelig, forferdelig synd! Oppmuntringsdrops behøves, umiddelbart, og her følger en nødløsning - min stadig benyttede trøsteaktivitet med inspirasjonsmuligheter:

"Nedrivning" - reflekterer liksom hele situasjonen
Av Scaramouche, po(t)eten, opprivende avrivning iskaldt.

store bygg
går til grunne
over andres valg
som en neve
griper tak
og røsker opp med roten
en munnfull tid
for å dvele,
la vedbli en uvilkårlig
sørgmods stund
lik opprørt
av å rives
med
idét man ser seg
sakte, sikkert
revet ned