Ut på tur; og grunner for å ikke bli sur

Passenger's fiction. Av Scaramouche, po(t)eten. Om personlige metoder for å fordrive tiden, på mine daglige ferder mellom Fantoft og Busstasjonen. Er et stykke, dét, skal jeg si dere.

Du sitter på bussen. Det er ikke sent, klokken har knapt rundet middagstid, men høstmørket har begynt å sige innover byen. Fasadene på husene langs veien fortoner seg mer utydelige, og gatelysene er iferd med å slå seg på. Langsomt, dimmende. Aproporsjonalt med dagslyset. Ritualene forekommer tidligere, nå, ettersom årstidene og døgnrytmen endres. Nesten umerkelig, men du tenker over det. Registrerer trekronenes nye og skimrende fargespekter, grøftekantenes myke mørke. De lengre skyggene. Du legger hodet mot ruten og tenker at ansiktet ditt er en refleksjon, et avtrykk, intet mer. Mot en glassvegg der du kan skimte et svakt omriss av det du vet representerer selvet; noe ufravikelig. Hud, hår, flakkende øyne. Søkende. Vurderer du overhodet det du ser, vurderer du trekkene? Eller sier det deg ingenting; som bindeleddene mellom materialer og luft, abstraksjoner, som avstanden fra regndråpe til regndråpe og naturens skiftninger? Stemmer i bakgrunnen distraherer, utilsiktet dytting blant de andre passasjerene rykker deg ut av alle forsøksvise drømmerier. Familier med små barn, tynne sopransoloer om lengting etter hjemmet og fôringsbehov. Trøtthet, oppgitthet, stress. Mangel på det meste. Skrikende, gule metallstenger på alle kanter; moderne, utdatert, avpasset de praktiske formål; et ubeskrivelig blandingsinventar av statlig utvikling og sporadisk teknologi. Iherdig trykking på knapper og blinkende varsellamper. Gamle damer som vil fortest mulig av. Ungdommer nedsunket i de bakre seteradene, som mumler om bussjåførers evinnelige treghet. Og likevel, en boble av ro. Passivititet; frivillig eller ei. Man holdes der, fast og bestemt, til neste stoppested. Man vil egentlig vekk, men forholder seg kontrollert, fattet. Skuende. Sålenge man må. Murvegger farer forbi; gressplener kommer til syne, like snart som de forsvinner, utendørs kunstverk i parkanlegg og på marker krever oppmerksomhet, og får det - om enn i urettmessig avstumpet monn. Mennesker strener avgårde i nesten samme tempo som kjøretøyet, men blir stanset av trafikklysene. De står ved fotgjengerovergangene og tripper, mens skikkelser innrammet av bussvinduer betrakter dem. De teller sekundene. Kåpene vaier i plutselige, støtvise vindkast. Du tenker igjen; at det må finnes et opprom mellom start og mål der alt opphører. Tidsmessig unnselig, men fremdeles en bit av virkeligheten. Små øyeblikk av uvirksomhet og stillstand; som ikke trenger å bety noe, men gir oss en pause. Du lurer på om det er harmoni folkene rundt deg føler, nøyaktig der og da, om de er tilfredse eller higer etter videre bevegelse. Komme i gjenge, komme seg fremover, komme seg unna. Du sitter på bussen og knuger en veske med utvalgte, viktige eiendeler; inklusive private artikler av den mer nødtørftige sorten. Du sjekker ånsdraværende etter om du har husket det du skulle; kjenner de karakteristiske forhøyningene mellom fingrene, under det tykke bomullsstoffet, av forskjellige gjenstander du uten problemer kan identifisere. Sammenligningsgrunnlaget er en blind kvinnes vaner; eksempler på hennes tilvendte og automatikk-pregede teknikker; du scorer høyt. Denne innskytelsen bringer frem smilet, og du tenker at det gjør godt å føle glede. Samtidig innser du, som om det er et faktum du alltid har hatt gryende i bevisstheten, men som akkurat demret fullstendig, at du faktisk befinner deg i opprommet, her og nå; dette er den korte mellomakten, det er ti minutter eller mindre med anledning til dobesøk og å kjøpe seg noe kaldt å drikke, forfriskninger i baren, opp i annen etasje og vennligst benytt utgangen til høyre, vi aksepterer dessverre ikke kort; du har tatt steget inn i det ytterste oppnåelige. På et vis. Det er bussrutene man følger, det er alltid bussen man venter på. Der kommer alltids et alternativ, hvis det optimale valget nettopp har passert. Det eneste som er er sikkert i livet, er at bussen alltid dukker opp; at man vil bli kjørt dit man skal. Man vet hvor, man vet når - i allefall sånn omtrent, eventuelle forsinkelser tatt med i beregningen - man vet at den går. Tilværelsen inne i kupérommet er uendelig annerledes enn den i hjemmet man har forlatt, eller hos bekjentskapene man skal besøke; endog annerledes enn den i busslommen, der alle kikker seg nervøst og/eller utålmodig omkring og lurer på om det ikke skal skje noe snart; ja, busstoppet synes som et udefinerbart sted dit man vandrer av nødvendighet, kun for å ville forlate det i all hast. Men når man først er inne på bussen, kommer man ikke unna. Man stiger inn i en helt spesiell atmosfære og tilpasser seg denne; kanhende fordi man erkjenner dens midlertidighet, dens funksjon. Kollektivtrafikken innehar en hensikt, en endestasjon. Det er en avgrenset overfart, fra punkt a til punkt b; og man kan ikke rømme, med mindre man trykker på nødbremsen eller skyter sjåføren. Akk, disse uskyldsrene spekulasjoner man henfaller til i en sådan stund. Et nett av linjer, felt, signaler. Som ansiktet ditt, i det provisoriske speilet, med dets tegn og makeløse detaljrikdom. En boltreplass for den nysgjerrige. Fremtiden bringer kun tilskudd, fratar deg intet. Likeledes stjeler reisen ingen tid, den bare opptar klokkeslett. Steg for steg, i urvisernes saktmodige tralt. Perioder man ofte unnlater å nevne og som er lykkeliggjørende i sin komplette ubetydelighet. Tømt for interessekonflikter og åpne spørsmål. En slags begrenset frihet. Innskrenket av avtaler, møteplaner, travelhet; men tenk å hoppe av og ikke vite hvor man skal, tenk å ikke ha et sted å måtte gå. Før de doble dørene lukker seg bak deg, og du igjen står med begge benene plantet på asfalten, eksisterer du i en sammenheng. Et felleskap av omstreifende ukjente. Uansett hvem man er, og hvor man skal, for den saks skyld, er man velkommen inn. Seteplassen avhenger ikke av ens personlighet, men om den allerede er okkupert. Man innfinner seg med slikt; hele konseptet handler om tilpasning. Å kjøre buss er et must, men óg et valg. Et kjærkomment behov. Puste, hvile, stoppe. Utenfor begivenhetenes gang, i kraft av å henge med på ferden. Det er vår tur. Pusterommets allegori; og du kan kalle deg en takknemlig reisende.