Henvist til mine kilder

Kildesøk og -bearbeidelse. I stor stil. Og litt om frustrerte fruer med destruktivt syn på min desiderte favoritthobby. Skulle egentlig forberede presentasjon til morgendagens Tekst og Kultur-seminar. Pest, plage & pinefull planlegging. Muligens grunnet sistnevnte oppfatning av saken, men også fordi det var et behov, ble jeg sittende og lese dikt i stedet. Trang til det skrevne ords impulser - tross alt er dette en meget viktig del av T&K-kurset, har vi latt oss fortelle - og noen linjer å kunne relatere til i en tåkelagt, særdeles høstmørk stund. Fant da en ny heltinne å beundre; Laura Riding Jackson og lette meg frem til et par norske gjendiktninger av hennes verker på vinduet.no. Praktisk nok, siden jeg først var der inne - i utgangspunktet på leting etter anmeldelser av Georg Johannesens "Ars Vivendi", selvsagt, hvilket jeg også fikk tak i. Jacksons arbeider er i Norge mest kjent gjennom oversetteren Terje Dragseth - en mann jeg faktisk har kjennskap til og sans for, siden han er flink å lage kortfilm og har drevet spesifikt med oversettelser av Leonard Cohen - og oftest hentet fra hans bok av gjendiktninger kalt "Tid for Helvete". (Har nå ytterligere fått bevist sammenhengen mellom dikt og film; at det er en uomtvistelig bindeledd mellom kunstartene, og aktørene innenfor hver av dem, noe jeg finner utsøkt tilfredsstillende!) Lystig lesning, høres ut som. Forhåpentligvis vellykket, på gitte premisser. Men: liker egentlig ikke norske reproduksjoner, ei heller om de er forfattet av mister Dragseth, så jeg begynte å søke nettet rundt etter de engelske originalversjonene. Fremdeles mens jeg i bunn og grunn burde gjort noe fullstendig annet. Oppdaget deretter at Jackson-damen kuttet ut å skrive poesi da hun var førti år fordi hun mente at "poetry obstructs general attainment to something better in our linguistic way-of-life than we have", hva hun nå enn måtte mene med dét. Ifølge den eneste lettfattelige utdypning jeg klarte å hoste opp, syntes hun poesiens teknikker var villedende, eller misvisende; direkte beskrevet som en elementær feil; siden hun følte at de ikke ledet henne på rett vei mot en total harmonisk opplevelse av universet. Hun foretrakk strengere prosa og universitetsfag. Læren om ordenes funksjoner, hvordan de former oss og vi dem, står det å lese. Nuvel. De diktene hun produserte før hun kom i overgangsalderen, fikk alvorlige humørsvingninger, la sin elsk på lingvistikk og ellers tok til å skrive høypolitiske kritikker om selvets egenrådige, individuelt baserte forandring (min smått irriterte tolkning) - er uansett noen sinnsykt fine, hobbyfilosofiske produksjoner om livet, døden, insekter og andre "strange objects". Jeg klarer ikke annet enn å like mennesker som setter slike vakre ord på vår "world of awkwardsness" - en studie i presise, underfundige betraktninger - så får det heller være at hun ble litt korka på sine eldre dager. Syv smakebiter på ungdommelig genialitet finnes her, og soga om Laura Riding Jacksons mentale reiser og dikteriske transformasjon her. Jeg lot meg, på min side, inspirere i såpass stor grad at jeg endte opp med et helt lite åndsverk av egen fremstilling - se under - og enda mindre tid til å prioritere leksejobbing. Jeje. Visse fordeler med å være student, må sies; jeg utnytter den fleksible arbeidsdagen til fulle. Man har venner som jobber fra 9 til 4, selv om de befinner seg i Livets Lærefase; folk som sitter på biblioteket halve uken, går på alle forelesninger med laptop'en under armen og er imponerende strukturerte medstudentforbilder. Jeg tegner i margen og lar meg distrahere. Men men, blir vel en dannet personlighet av min óg, til slutt. Her er Scaras forsøk på å være filosofisk-politisk-ettertenksom & nokså Laura Riding Jackson-aktig:

"Vilkår for forståelsen" - (som) til en professor man ofte glemmer.
Av Scaramouche, po(t)eten, forsøksvis kritisk til regimer og påvirkningskraft.

hvordan kan vi forstå religionen
når religionen ikke forstår oss
(enkelt)
som dyder og plikter, og dernest
å tyde uten betydning
etterkomme all den visshet
der blir fremlagt
mens man leter i tomme enger
beplantet av visnede gresstrå
var engang yrende liv
og flust med tålelige retningslinjer
tilpasning til en viss grad
kan alltid aksepteres
eller utelates fra et dagliglivs
betraktninger
om overveielser man foretar
kun når det anses for presserende
i motsetning til resten;
lar man seg innrette med toleranse
og trekker på én skulder som et svar

innflytelse og sult er våre vilkår
og ellers viker vi, så fort vi kan
i retorikkens hardtslående, men dunkle omfang
av etablerte, men omformulerte navn

derfor, omkring
hvordan vi forstår religionen;
vi har innsett at den ikke vil forstå oss
så det gjøres enkelt
vi aksepterer styrke når vi ser den
og en uinntakelig majoritet med stengte luker
overordnet all vår visshet
mens våre vesen endres langsomt
erkjenner væren av et dydsmønster til sist
og inntil videre er vi lettsindige
til bearbeidede tilpasnings-strofer
slutter vi oss raskt
et regelrett, vel utviklet talent
for unngåelse av det mest håndfaste
som vi kan avskrive og avsksy;
mens underliggende er alt
levende på egenhånd i omkretsen
av våre interessers periferi
den påvirkning vi sanser om vi ønsker
men ellers lar bli stumme faktorer
vi knapt vil vite at er til