Gerry i Alpene (...)

En studie i suspekt utnyttelse av inspirasjonskilder. Forbehold: Dette er egentlig ulovlig. Det er etisk uriktig, drøyt - selv til meg å være - og helsemessig uansvarlig. Men faen heller, når lot jeg meg stoppe av slike reguleringsverk? Dette (nedenforstående bilde) var bare så utrolig likt en jeg kjenner altfor godt (underforstått meg selv) og hvordan hun (jeg) holder på når ingen ser henne (meg) - og man har som kjent ikke mere moro enn den man mekker på egenhånd. Jeg kunne dessverre ikke dy meg. Hvilket igjen tilsier at; photoshop og fangirltendensene har definitivt gitt meg fritidsproblemer og en forfalsket fremtid. Tusen takk til geniale Lise, og håper virkelig hun ikke har noe imot den lille vrien. Hun lagde jo engang en stripe om Nemis lidenskapelige forhold til "jentepornofilmen" 300, så hvorfor ikke. Personlig prøver jeg å komme ned på jorden igjen. Sunt å drømme, liksom? Eller leve seg for mye inn i lett-relaterbare fantasiverdener og identifisere seg i overdreven grad med fiktive tegneserieheltinner? Alt i begrenset monn, sier jeg bare. Og det meste er relativt. Relaterbart. Manipulerbart. Altså:

[Image: Original copyright Lise Myhre. All rights served. Photoshopped, in a very respectful and quite descreet manner by Scaramouche.]

Det eneste jeg kan ha å skylde på er bivirkninger av regntunge blåmandager med altfor tidligere forelesninger, ubehagelige forsovelser, derav mangel på skikkelig frokostbespisning, forsinkede busser og generell slapphet. Som man nå prøver å bli kvitt på temmelig originale måter. Jeg har lest 2 kapitler i læreboken av de mer filosofiske vidløftigheter, for øyeblikket omhandlende intrikate fortolkningsteknikker med henhold til forståelsen av den vitenskapelige og/enten/eller humanistiske tankegang og foregangsfigurer innenfor dette arbeidsområdet (bah) - med det resultat at både hjernen og humøret og evnen til å formulere seg på vanlig, normal norsk og tenke vanlige, fornuftige, sammenhengende, normalt flytende tanker og gjøre rede for dem per særdeles lite samarbeidsvillig skriveprogram blir eine kleine schmule affisert. Så det er sagt. Mestrer ikke helt kunsten å uttrykke meg for tiden. Satser på at det er noe meget forbigående; et stadium blottet for seriøse ettervirkninger. Med visse tilbøyeligheter til å høres ut som vår alles kjære Dr. House i finaleepisoden på sesong 2 ("Hjernen min fungerer ikke skikkelig! Hva har dere gjort det hjernen min?!") prøver jeg derfor sterkt å bearbeide mitt nevnte selv (et selv - selvet, i kategorien et jeg - jeg'et, dø er sluik vui snaakkør i akadømia, dø-øh) og fordype meg i mer oppløftende aspekter av hverdagens uungåelige gjøremål. Adspredelser og sånn. Funker fett, det. Bortsett fra disse små anfallene av apatisk inkonsekvens og søken etter realtivt absurd fantasi-realisering. Where is my mind!?