Fedra og fordragelighet

Soundtrack: PogoPops - "Alligators", "Man inside my head" & "Come on over". Gjett hvem som har lagt sin elsk på bergensbandets glimrende Best-Of? Fine, fine sommerpopmusikken. Også skriver Frank Hammersland fine tekster i tillegg. Anbefales (derfor) på det varmeste. Men, skal innrømmes at jeg etterhvert måtte skifte over til Elton Johns "Rock of the Westies"-album, bare for en kort stund og litt nødvendig pianopåfyll. Klarer meg ikke lenge uten, nei.

Man har nu foretatt et raskt og direkte dypdykk ned i den franske klassisismen (som jeg fremdeles har store problemer bare med å stave), med alle dens antikiseringsprosesser og realistisk-harmoniske verdensanskuelser. Skuespill av Racine, diktning ved Hölderlin, intolerant indoktrinering signert Boileau, og på toppen av det hele: noen egenkomponerte, lyriske innslag - sånn her og der. Og i særskilthet nederst, i denne inneværende post. Som man vet er antikken grunnlag for det meste her i verden; nærmest for hele vår eksistens; den fortoner seg stadig som noe forherliget, opphøyd og etterstrebet, som enhver nyutsprungen filosof(i) på et (eller annet) vis vil ha likhetstrekk med. Den liker som bakteppe for det meste man begir oss ut på, og er dermed det mest nærliggende å (anta at man må) basere seg på når man såvel handler som tenker og tolker. Og sjelden har man altså søkt mer til antikkens kjerneverdier og grunntanker enn i den nevnte klassisismen. Klasiken på tysk, neoklassisismen i England. Alt handler dog om en tilbakevendelse til det antikke über-idealet; inkludert en iherdig etterligning av antikkens mestere og deres verker; med likevekt, allmenngyldighet og avslepenhet i bunn, og helt klare formeninger om hva som er forbilledlig innen kulturlivet. Man bedrev likeledes en klar adskillelse mellom både sjangrene; hvorpå man plasserte eposet øverst og hyllet mytoligien; og de forskjellige (humanistiske) uttrykksformer som kunst, religion, vitenskap, etc. Følgelig fungerte dette som en klar forløper til opplysningstiden, og det konsekvente skillet mellom kultur (fantasi) og natur (faktum). Allting kreativitet-relatert havnet i egne kategorier og skulle definitivt ikke blandes med den mer regelbundne resten. Mimesis stod som det ypperste; all kunst var etterligning av en håndterlig virkelighet, og formuleringene skulle være enkle, klare, kausale; aldri tvetydige, men gjerne med ironiske lag og underforståtte slutninger. Vidløftige, eksperimentelle svermerier ble derimot slått ned på; det samme skjedde med overdrivelser, særegenheter, kritikk og alt annet som kunne virke faretruende for harmonien. "Solkongen" styrte på denne tiden (1600-tallet) med jernhånd i Frankrike, og spesielt franksmenn måtte derfor etterleve prinsippene om (stilltiende) sympati, knusende fornuft og knebling av kritiske røster. Lidenskapen skulle stå i et systematisert, avklart likeforhold til fornuftighetssansen. Sofistikert høykultur måtte gjerne inneha en festlig brodd, men helst føye seg etter de "perfekte" retningslinjene fremsatt av Aristoteles og hans likemenn; i det minste ble disse brukt som en unnskyldning. Hvilket innebar at om man ikke føyde seg måtte man ta konsekvensene av dette, og det ville utvilsomt gå en ille. Jeg tror - i alle tilfeller - at jeg ville hatt en meget kjip opplevelse av denne perioden, om jeg la tidsreisen dit. Ville sikkert havnet i giljotinens vold på sekundet. Men likevel, det er en spennende tid å lære mer om, og spesielt utforskningen av "Fedra"-stykket og hovedpersonens galskap fanget min interesse under dagens forelesning. Naturlivis var ikke klassisismen en god anledning for å forsvare mental ustabilitet, eller utvise en oppførsel som bar preg av slikt - ifølge foreleseren befant visstnok 1% av Paris' befolkning seg på mentalsykehus, i det aktuelle tidsrommet; da de ikke hadde villet innfinne seg med reglementet, og/eller vist tegn på "ustadighet", og dermed ble institusjonalisert med umiddelbar virkning. Huffameg og grøss og gru. Ikke rart folk ble så fryktsomme at de valgte å leve i utsøkt harmoni uten å mukke. Men gode tekster skrev de, i sitt kreative begrensnings-fangenskap, det skal de ha. Deriblant Moliéres "Tartuffe" som er særdeles underholdende lesning. Pompøst, pretensiøst og rimelig banalt, til "høykultur" å være, og dønn ufarlig, men underholdning nonetheless. Og jeg har latt meg inspirere. Dog med en vesensforskjellig, vesentlig mer kritisk brodd attåt - hadde noen regnet med noe annet?

"Dobbeltbunn" - om å (av)vendes
Av Scaramouche, Po(t)eten, og (skrevet) etter Racines "Fedra", i dobbelt forstand. Inspirert av tankegangen, for det meste, men også visse uttrykksformer og spesielle begreper. Har óg stjålet noe fra Moliére og, eh, PogoPops. Det handler om tilgivelse i form av avvendelse fra egne feil og udåder. Spørsmålet (moralsk og generelt) er jo bare hvem som er berettiget til å bestemme hva som er rett og hva som er urett og hva som må fordømmes på sterkeste. Jeg nærmer meg anarkien igjen; men hovedsaklig i form av kritiske ytringer, ingen fysiske ytterligheter. Poesien har alltid vært et gunstig(ere) talerør. Legg til nogen bokstavrim, litt mer repetisjon, nogen retoriske spørresetninger og noen doble betydninger og det blir diktning utav selv de tørreste, historiske fundamentaliteter.

hva nå - i denne stund
den skrivende
i grep av tankespinn,
omkring hva man betegner

lar man seg så behage til unytttighet,
benytte til feilaktghet, begå en udåd,
besørge slik bestyrtelse, ens endelikt

hva så - for evig tid
de trengende,
i all sin trengsel,
omkring hva man berøves

som bunner ut i dobbelhet, de tvetydige favner
alt hvorved man må befatte seg, derom, og endatil
den røst som stilnet hen i skrik, i overgivelse

hvem går - hvem rår
derover stundeløst,
og i enhver domfellelse,
befattet med det vesentligste

slik vi óg føres mot vår dom, vi dømmes,
og unnslipper aldri våre skjebner
vi las fange, stadig, ledes inn i fengsler
der vi engang skaptes, paradokser

skal vi óg føres, varig, mot fortapelsen
bekjenne våre gjerninger før de begås
vi las forføre, stødig, viljesterk som lam
mottatt til uvillighet, forvandlet

hvem spår - hvem sår
dernest urolighet
og i ethvert av våre tilfluktssted
besatt av overkommelig omvendelses favør

Matt og mett(et om såmangt)

Soundtrack: Elton John og Bernie Taupin - (også kjent som) "Captain Fantastic & the Brown Dirt Cowboy". Klassisk i ordets retteste forstand. Jeg elsker, elsker, elsker "Tell me when the whistle blows"; helt ufattelig fengende og lettbent highway-pop med disco-preg. G(eni)aleste duoen ever, de to, og nevnte jeg at albumtittelen er så bra som det om mulig kan bli? Der kan man begynne å snakke om inntagende løfter!

Hvilket betyr: mer enn nok om meg, og desto mer om mine utskeielser - for her er et lite dikt. Uten raserianfall, og med en mer velformulert (?), delvis mer pretensiøs, og forhåpentligvis mest poetisk agenda. Et forsøk, i allefall, på å poetisere den selvsamme debatten, og gjøre lyrikk utav problematikk. Pleier å funke mye bedre enn frustrert filosofering, og fundering med øyenbryn så rynket at de snart er permanent i nedover-modus - og desto mer oppbyggelig over tid. Dette ble, av alle ting, påbegynt sent i går kveld etter å ha sett en ekstremt sterk, ekstremt fin og ekstremt følelsesmessig utslitende fransk film ("Betty Blue, 37.2 grader om morgenen") og deretter videreført under en fri-øk på universitetets datarom - og til slutt avsluttet, altfor sent inneværende kveld, med Elton i spilleren og nattmaten på lur. Det handler om å ville falle inn i det passende, og "flate seg ut" så man går i ett med det ubemerkelige og formes til en eneste matt, svart, flat...flate. Som jeg prøver å illsutrere så konsist jeg bare kan og uten altfor mange ord og metaforer, om enn med masse typiske Scara-begrep hvilket jeg aldri kommer til å klare å unngå. Jeg liker "koloritt", jeg liker "komfortabelt", jeg liker "vendinger", jeg liker "blikk-kontakt". Shakespeare fant opp egne ord, jeg varemerker mine. Og hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre dét; jeg som allerede har registrert opphavsrett på Po(t)et-tittelen, dog en smule uoffisielt. Scara kjører Scara-stil, og sånn er det med den saken. Lik det, elsk det, hyll det - eller skriv klagebrev i kommentar-boksen. Det er det offentligheten er til for. Bare ikke bedriv stilltiende hatefullhet, det er det verste jeg vet. Hat skal bearbeides ved uttrykksfullhet og dernest legges dødt, det er min filosofi, for jeg kan ikke utstå bitterheten. Den er for uhåndterlig, på en ondskapsfull og overlagt måte, og fører ingenting godt med seg. Litt som "utrednings"-oppgaver, med andre ord. Men nok, nok, nok om det og mer om...dette:

"Utmattelsen"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som liker ordspill, bokstavrim, aforismer, anaforer og lydmalende gjentagelser - og bruker disse uhemmet. For å skvise litt pensum inn i (og ut av) egenproduksjonen. Som finner sted i tidsrom jeg burde benytte på pensumarbeid, selvfølgelig. Men såfremt man kan kunsten å relatere går det rimelig greit. Selvhøytideligheten svinner sakte hen. Og: jeg fant på den tittelen iløpet av tre sekunder og fire pianotoner. Mye matthet, mye maling, men lite trebeis. Dog med sans for den reklamen med han Pinocchio-figuren som kommer ut av veggen. Og dét var en bemerkelsesverdig digresjon, gitt. Liker de også!

hun kler seg i sort for å holde avstand
som det bevegende ved det ubevegelige
ingen friksjon, ingen kollisjon, ingen kurve
bare streken av et enkelt tegn og klare linjer
slakt strukket ut, lik bommullsfolder, utover
nok en jevnet flate der allting faller inn på plass
sidestiller fotspor med ugjorte omdreininger
og evnen til å følge rotasjonene, uten å svimle
mens man holder fokus festet, presiserer siktet
fyrer av, men ikke opp, for gnistregn antenner
og hun holder seg til forgjengelige røyksignal
blåser vekk med uforsette vendinger i vinden
etterlater ingen aske, ingen spor, ingen ruin
men avrundede former, ton-i-ton, tenkt stilrent
nærmest stilistert; en ubrutt, regelmessig matthet
som vedblir låst til rammerverket, gjemt deri
hun finner luftehull og lukker dem med egne lepper
ytrer ordene i vakuum så de ikke skaper vibrasjoner
annet enn for øregangene hun selv har åpnet
opp og ut mot verdener hun tegner inn i samsvar
med nettet der alle nyanseringer blir fanget
fargeblanding man lar romme alt men like fullt
blir én, hvilken samstemt koloritt som aldri bøyes
sirkler unna enhver bue som tøydes for langt
og ender i punkter man ikke kan tegne imellom
bare med sort, bare tilskårne strekkoder
klemt ned i eget spinn og dernest flatet ut
med avtrykk man har visket bort, så uanfektet,
stilt bak det foretrukne, hvor man ser seg helst
naturligvis med anstand i behold, behørig distansert,
som en bevegelsessyklus man aldri forandrer
ingen fusjon, ingen kondisjon, ingen kurer
bare standard i hver påkledning og vane
strukket til et ytterste, lik bommullstråder,
over nok en jevnført plate hver svaiende ryggmarg
som tidsnok faller sammen og blir tålelig støv
hun frykter kun den lette kløe i omgivelsenes øyne

Kryssildens herskerinne På godt skuddhold, og mitt i skuddlinjen

En improvisert oppfølger til de minst like akademia-kritiske innlegg fra tidligere denne måneden, fra mars og fra februar. Burde sikkert begrense meg til ett i ny og ne, men føler at det er mer hensiktsmessig å få ut(løp for) frustrasjonen her på Bloggen enn i et mer ubehagelig munnhuggeri med autoritetene jeg, dessverre, har mindre og mindre til overs for. Anyways, og en liten disclaimer: dette er bare et uttrykk for egne tanker, egne eksentriske tankebaner rettere sagt, og eget behov for selvstendighet, uavhengighet, det komplette selvstyre, selvkontroll, noe i den duren, og fortvilelsen over ikke å kunne komme til uttrykk - med egne impulser, egne innspill - fordi de møter en vegg av autoritær, uimottagelig akademisk arroganse og DEN er det jeg setter spørsmål ved i disse innleggene mine. No harm intended, no offense done.

Om mulige umuligheter. Jeg har alltid likt paradokser. Ting som bare er seg selv uten å ville være noe annet, og uten å kunne (bort)forklares - og som ergo eksisteterer på et grunnlag like selvmotsigende som det synes fullstendig naturlig. Liknende å se at noe faktisk fungerer slik man aldri kunne trodd det skulle gjøre; at det er selv om det aldri burde være. At man kan finne realisme i det fiksjonelle, for eksempel; at endog det fantasibaserte innehar trekk av noe virkelighetsnært, og at fiksjonen blir desto mer lettfattelig med trekk fra realismen fordi kontrasten blir så stor at den kan poengteres, leseren blir seg den bevisst og forfatteren må muligens utforme den med større omtanke. Eventuelt baktanke. Samme søren, det fascinerer meg. Sannsynligvis fordi jeg er slik en enorm fan av metalitteraturen, og elsker å utforske det mer uforklarlige, det ubestemmelige, det som er så utførlig komplekst at det knapt kan (eller skal kunne) fattes. Og dermed er det, dessverre, en del lesende mennesker som heller aldri forsøker. Blant annet et par av mine forelesere og forhenværende lærere; de synes aldri å oppfatte dette begrepet til fulle. Ikke dermed sagt at de ikke fatter den konkrete betydningen av det, om der finnes noen, men de evner ikke å oppfatte nyansene omkring hva slike flerfoldige metanivåer innebærer, og hvordan metafiksjon i realiteten kan arte seg. For det kan ikke defineres eller utbroderes eller gjøres rede for, den må anes. Føles. Oppleves. Og dette kommer - for øvrig - i samme kategori som diverse andre og særdeles relaterte emner; deriblant "plankeoppgaver", nevnte paradokser, absurditet, kausalitet, stream of consciousness, juxtaposition, metafor-bruk og ukronologisk handlingsforløp. Hvorav samtlige burde vært merket av med rødt warning-flagg i fremmedordboken, da disse bidrar til unevnelige, pinlige, frustrerende situasjoner - gang på gang på gang - i undervisningssammenheng. Jeg snakker her av smertefull erfaring. Det er slikt man aldri klarer å forklare, undervise i på begripelig vis, eller håndtere - uten å ty til flåsete og fleiper og nonsense som bare koker bort i fnising og allmenne avskrivelser; dette kan liksom avfeies uten problemer, med forelesernes velsignelse, nettopp fordi det blir for vidløftig; nsten for enkelt, fordi det kan latterliggjøres, og samtidig altfor vrient fordi det er såpass komplekst, så mangfoldig, så...ukonkret. Ukonsist. Langt og tungt og utførlig. Og som kjent vil ikke dette passe inn i en undervisningssammenheng, under noen omstendigheter, fordi det der foretrekkes at man formulerer seg kort og konists og medgjørlig. Sammenføybart. I motsetning til oppgaver som fremstår, og fungerer, som horrible utfordringer til egne tenkemåter; i det at de har en altfor stor dybde til egentlig å kunne beskrives, samme hvor godt man mener å kjenne dem. Og resulterer, igjen, i disse såkalte "plankeoppgavene" til eksamen - der man står helt fritt og kan skrive hva man vil og sensorenes abolsutte intoleranse får komme tydeligst til uttrykk. Apropos smertefull erfaring. Det handler om å ikke kunne sette seg nok inn i, ikke kunne leve seg inn i en følelsesutgytelse, en tendens, en levende tanke; og kun vifte den vekk som noe irriterende, uinteressant. Nå skal det sies at både metadimensjoner, plankeoppgaver og paradokser er hjertebarn jeg (naturligvis) tar altfor høytidelig og som (like naturligvis) gjør meg både uobjektiv og sårbar, fordi jeg fremholder dem og kjemper for dem uten perspektiv; med selvpålagt blindhet for eventuelle motargumenter, da disse sjelden fremføres med nok seriøsitet til at jeg har kunnet bevare troen på at de 1) noensinne skal kunne tas alvorlig og dermed til etterretning og 2) noensinne vil kunne innebære forståelse for mitt eget syn, og derfor ønsker jeg ikkeå utsette meg for det sårende ved å lytte til dem, og følgene av dette blir at jeg ender i rasende diskusjoner med forelesere, medstudenter og andre, der jeg hardnakket forsvarer det uforklarlige og viser til andres manglende innsikt, fremfor alt. Bloggen er mitt eneste fristed, der jeg kan argumentere ivei uten å møte et skarve pip om innvendelser, i allefall mens jeg skriver, men om noen skulle være uenig er det altså bare å skrive en ilter kommentar. Se link nedenfor, blablabla, meget ønskelig - naturligvis - men utvis høflighet. Jeg behandler disse emnene med en altfor (intenst) ærbødig respekt til å kunne se ironiske aspekter ved dem; og da spesielt metafiksjonen som jeg simpelthen forguder, i enhver form, som virkemiddel og som virkningsfull effekt; som stilbrudd, tankevekker, forundringspakke, you name it. Og disse kjennemerkene er noe samtlige slike "abstrakte" litterære virkemidler har til felles; man kan aldri sette fingeren på nøyaktig hva det er de medfører, men det er hevet over all tvil at de fører noe med seg, og deriblant må regnes kompleksitet, skjønnhet, "dybdesyn"; altså en dypere slags innsikt, der man involverer seg slik i handlingen at den rører ved noe instinktivt, noe innerst inne innvendig, slik bare virkelig geniale fortellinger evner. Her står metafiksjonen i særklasse, synes jeg, siden den berører på en helt spesiell måte. Det er noe fysisk gripende, nesten urovekkende, over for eksempel å lese Samuel Becketts skuespill - der han (helt plutselig!) bryter over til direkte tale, i betydningen direkte til leseren, og setter spørsmål både ved leserens egen forfatning og skuespillernes fremstilling og spillet i sin helhet. Likesom på film; for å komme med et såpass konkret eksempel at de fleste vil skjønne hva jeg sikter til; i sekvenser der den såkalte fjerde veggen brytes, eller voice-over'en skifter, eller skuespillerne skiftes ut, og man får generelt sett et gedigent kutt i forhold til resten av handlingen - gjerne flere også, iløpet av filmens varighet - og man må konsentrere seg, fundere litt ekstra, stille hodet inn på rett kjøl og riktig frekvens og forsøke å oppfatte (nemlig) en intensjon. En dypere en, sammenlignet med det eventuelt enklere plotet. Og da kan man virkelig snakke om et ekstra nivå; se bare på scenen i "Into the wild" der Emile Hirsch snakker med et eple og plutselig angriper kamera, eller Kurt Russels fantastiske ulvesmil mot publikum i "Death Proof", like før han setter seg inn i sin dødningehode-dekorerte überbil i den hensikt å kverke noen stakkars småpiker. Host host. Og Uma Thurman, igjen i regi av Tarantino, med sin åpningstale av vanvittig poetiske dimensjoner, helt i begynnelsen av "Kill Bill vol. 2" - som utgjør mine absolutte favorittreplikker i hele verden, og som jeg har memorert og lagret trygt i en avholdt hjertekrok. Uansett, fellesnevneren for både Becketts skuespillertriks, epleslangen til Hirsch og manusforfatter Sean Penn, og Tarantinos upåklagelig originale særegenheter er at de konfronterer publikum. Akkurat som stream of consciousness-elementet i "Mrs. Dalloway", absurditeten i sci-fi-sjangeren, og det ukronologiske hos Ian McEwan. Det vil kunne gjøre oss forvirret, og forhåpentligvis fascinert; i det minste i mitt tilfelle; og dette forekommer meg å være et fortrinn, mer enn et irritasjonsmoment, det øker lesegleden fordi det øker leserens innvirkning, leserens rolle og involvement - i en umulig oversettelse: engasjement. Men, i bunn og grunn er det vel engasjementet det dreier seg om, nok en gang. Barrierene mellom hva som er virkelig og hva som er fiksjon faller fra og man får disse glidende overgangene som en del tolkere da går seg vill i, eller (oftest) ikke ønsker å tre inn i overhodet. Noen overdriver også metafiksjonens rolle; de gjør den til noe "hellig", overopphøyd, aldeles uangripelig - hvilket er minst like feil, for alt innen litteratur og film må selvsagt kunne diskuteres, om enn ikke begripes; mens andre rister den av seg, og underminerer den; eksempelvis en av mine veiledere som erklærte at "bare nevn "meta" i eksamensbesvarelsen, dere, for det er den enkleste måten å gå opp en karakter på - det er som regel rett uansett; alle tekster har visst metanivåer, selv om vi ikke ser dem", også begynte hun å fnise. Joda. Det verste er at det hun sier forsåvidt har en grad av sannhet i seg; de fleste romaner vil inneha en brodd av meta-isme, men problemet oppstår når tolkere (som henne) ikke tar denne brodden på alvor men bare skriver den opp på sin "liste over kjente litterære elementer", parafraserer et par linjer fra Aristoteles og setter sluttstrek uten å skjønne bæret. Jeg greide å unngå en slosskamp, sånn omtrentlig, da jeg respekterer samme veileder nok til å holde meg i skinnet. Hun er et relativt kunnskapsrik tilskudd til lærerstanden, jevnt over, og hun er villig til å gå inn i debatter om temaet. Men i all den resterende frustrasjonens generalisering: jeg omgis stadig av folk som benytter begreper og sekundærlitteratur og kjentmanns-sitater uten å reflektere noe videre over dem; de bare tar det de får som god og letthåndterlig fisk og sier seg mer enn fornøyd, sålenge det gir dem 4000 sider og en B. Og det gjør meg forarget. Spesielt fordi jeg selv har sittet med altfor mange sider og en sikker D, og (andre) veiledere som "ikke visste hvor de skulle begynne" i sin vurdering og endte opp med en "det er bare ikke sånn det er, kjære deg, det er bare ikke sånn det skal være og du er på et universitet nå". Vel, jeg er klar over det, men jeg hater å bli avfeid; jeg absolutt og helt og holdent til de grader hater det; interessekonflikter som dette gjør meg aldeles hysterisk fortvilet og innbitt forbitret og rimelig uartikulert, i det lange løp. Og desto mindre i stand til å tilpasse meg. For, det gir meg spasmer; dette at jeg må underordne meg mennesker som faktisk forsøker å "enkelt gjøre rede for" handlingsforløpet i "Krapps siste bånd" og analysere Hamlet som en gjennomgående religiøst orientert personlighet med dionysiske trekk og Ødipus-komplekser og mener at dette kun kan gjøres objektivt og nøkternt og med bakgrunn i en eller annen artikkel skrevet av Herr Hottentott i nittentreogseksti, med eller uten relevante fotnoter, som selvsagt er så faktuelt rettmessig at man nesten kan tørke håndklær på den. Jeg orker snart ikke flere formaninger av typen "knytt opp mot", "grei ut om", "trekk inn ditt", "dra ned datt", og siter flest mulig kredible fintfolk som forlengst er avgått ved alderdomsdøden og dermed ikke kan konfronteres med en eventuell, grunnleggende feilaktighet, og hvis teorier man (altså, dermed) ikke kan utfordre på noe punkt. Mens jeg - vel - jeg liker mine paradokser. Jeg fortrekker paradokser, absurdisme og metateknikker fremfor alt. Fordi de er hva de er og intet mer, og dét kan jeg slå meg til ro med. De er ikke nedskrivelige, oppklarlige, anrettelige faktum - de sender meg avgårde på astronomiske ferder inn i solnedgangen og gjør selv det mest selvmotstridende, møysommelige morsomt. Og ja, jeg er en subjektiv, superkritisk, umedjørlig stabeis-studine som tilber mine helter og forgyller mine prinsipper; jeg vet det; men noen eksemplarer må det da finnes av den arten óg, ellers tror jeg universitetene rundtom på planeten ville gå helt til grunne over sin egen febrilske tradisjonsopprettholdelse, snuble så fælt i sin egen sneversynthet - og bli så utslitt av sine rigide konvensjoner - at de aldri ville kommet seg noen vei videre. Og det er jo videre vi skal, er det ikke, selv om veien dit er innigranskauen (og) kronglete?

Love and beyond

Soundtrack: Elton John - "The Big Picture", "Sleeping with the past". Spesielt: "Live like horses", faktisk en av mine absolutte favorittsanger helt siden jeg oppdaget Elton, "Recover your soul", "I can't steer my heart clear of you", "Healing hands" og "Amazes me".

Jeg har snakket meget om Elton John i det siste, og bombardert mine omgivelser (til lattermildhet) med prisninger av hans uforlignelige geni, briljante pianospill og poetiske dyktighet. Ytterligere, at Bernie Taupin overgår Walt Whitman, at tekstene hans burde vært pensum på ethvert studium engelsk litteratur, og at "The House fell down" må kunne gå inn i historiebøkene som et ytterst praktfullt stykke klassisk rockemusikk. Ikke alle jeg møter utviser like stor sympati med (eller forståelse for) dette synet; noen hevder endog at Elton kun er en bisarr nisse med rare briller, uten at jeg tar dét særlig høytidelig; jeg fastholder heller det ubestridelige, beviselige ved mine argumenter: i salgstall, konserter og allmenn popularitet. Elton John er og blir en helt, for mennesker over hele planeten, en legende og en musikalsk storhet uten sidestykke. Overgås kun av folk som Freddie og Brian Ferry, men fortsatt: de står i en klasse for seg. Blant den resterende hopen artister er Elton et enestående, glitrende eksempel på hvor bra det kan bli, hvor bra det kan gjøres, hvordan forskjellige talenter kan blandes og forme en helt uslåelige sammensetning. Pianist, aktivist, stilikon, og en stor stor stor stemme. Jeg beundrer denne mannen enormt; muligens beundrer jeg Bernie og hans poesi enda litt mer; uansett - kombinasjonen av disse to er helt magisk. Og, ikke minst, den skaper magi. Det påfølgende, nedenforstående, utgår dermed som et nødvendig og naturlig resultat av denne Elton/Bernie-overdosen og er særdeles, og muligens litt overdrevent, inspirert av denne duoens egne verker. Ingen skriver finere sanger om kjærlighetsaffærer, kjærlighetssorg, kjærlighetsbånd, kjærlighetstraumer og kjærlighetslykke enn Bernie, og ingen er flinkere til å tonesette dem enn hans makker. Jeg bøyer meg i støvet og takker for hjelpen!

"En erklæring om kjærlighet"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som har skrevet sitt første, rendyrkede kjærlighetsepos. Influert ikke bare av britiske poprockere, men óg til en viss grad av den berømmelige trubadursjangeren (som jeg har utviklet en gedigen forkjærlighet for) og Sapfos klassiske lyrikk - hennes nydelige fragmenter om følelser og pinsler, så intense at de nesten spretter av papiret. Samme Sapfo produserte det vi idag betegner som "bryllupssanger" (men muligens ikke var tenkt å skulle være dét), og mitt dikt kunne også passe innunder denne definisjonen. En slags bryllupstale-stemning over hele greien, og det kan man da like. Det handler om higen etter evig kjærlighet -men uvilje til selv-oppofrelse og identitet-fraskrivelse for å kunne oppnå dette. Jeg har ikke tro på forhold der man eksisterer som en bestanddel, et uopphørlig vedheng, til den andre parten. Man skal bevare sin egen personlighet og bli anerkjent for denne, også av den man elsker. Nettopp dét er en betegnelse for kjærlighet, etter min mening; når man blir sett, elsket og hyllet for akkurat det feilbarlige, utstudert særegne, komplekse vesen man er og alltid har vært. Man må finne en som våger å se mennesket bak den umiddelbare appellen. Kanhende er ikke alt like tiltalende i lengden, kanhender gjør man oppdagelser man definitivt kunne vært foruten, men -man kan elske likevel. Helt til man dør. Litt banal sluttstrek, der, men jeg synes ikke slike løfter trenger altfor vidløftige ordelag. Det holder med en klassisk linje eller tre, når budskapet de formidler er så sant. Et par tilfeldige linjeskift her, for å gjøre det mer leselig; også har jeg blitt litt fan av kryssrim, hvilket jeg her velger å bruke (over)aktivt.

kjæreste, jeg ser vår fremtid
sammen, med våre tordenskrall
men bebreider alltid dem som sa
at forhold kun er knall og fall
det går på helsen løs i blant,
når våre interesser står på tvers
og stundom hater jeg å måtte vike
ens egen sære stahet må til pers
men slike ofringer blir få i lengden
samvittigheten stues sjelden vekk
jeg dysser ikke ned, gir ikke opp
lever aldri med forsakelsenes skrekk

så får du heller etterkomme meg en smule
for min trang til konfrontasjoner
likeledes mine tankeløse ytringer
pepring med temperamentfulle patroner
alle disse hasardiøse innfallene
som syntes passende i nuet, og
hvis mer alvorlige konsekvenser
forble for vanskelig å overskue
med følelser som klistret utenpå
jeg vet jeg utgir motstridende signaler
uten filter eller diskret hemsko
med hjertebank igjennom samtlige kanaler
skjuler intet for verdenen omkring
gir og tar og vet kontinuerlig hva jeg får
likesom du vil forstå, overtydelig
hvorhen vi stevner, nøyaktig hvor vi går
med en som passer seg for å blir passet på
har alltid ment det er for mye forlangt
sikkert lett å såre en som mangler skjold
men skjulestedet ble for meg for trangt

jeg står i lyset, kjære, og det brenner
viten om å trenge motvekter mot slikt
jeg søkte lenge etter likemenn og frender
for å finne lidenskap istedenfor konflikt
en som hørte klangen mer enn unoter
og kunne følge i mitt kronglete tråkk
uten stor bebreidelse for mine feilsteg
og at jeg aldri gjør meg kostbar nok
tenker sjelden enkelt, tror såmangt
trekker slutninger av ren tilfeldighet
makter ikke nøle, velger på instinkt
med overbevisning om skjebnens aktsomhet
bare den synes å ha kunne ført meg hit
midt i kaos, midt i enhver bisarr omstendighet
selv da å kunne stilne hen, i ro; lene meg
aldri på dine valg, men på din skulders trygghet

kjæreste, jeg så våre kommende år
som to, og uavhengige, om enn forbundet
for aldri å måtte slippe taket
men ha en hånd å gripe når det tordnet
og jeg ser vår resterende tid
rakrygget, stormende, brusende frem
løftet opp av felles krefter
samme hva, å vite hvor man har sitt hjem
så får vi da heller slå oss til tåls med
alt vi forårsaker, alt vi bringer
kalle det styrkende, uunngåelig,
hvilke prøvelser vår kjærlighet påtvinger
med berg-og-dal-baner og sene kvelder
misforståelser, avklaringer, et motsvar
men selv når humøret svinger hastig
forblir min beslutning så krystallklar
for, slik jeg aldri elsket noen annen
slik jeg aldri elsket noen før
slik sverger jeg nå evig troskap
og elsker deg, kun deg, helt jeg dør

What's okay in my book

Wikipedia: Verdens Bokdag
Offisiell norsk hjemmeside
World Book Day (international)

[Image: The Doctor and Rose, with friend, as seen (saving the world from a librarian point of view) in Series 2's episode "Tooth and Claw". Banner by Scara, image from Tragical History Tour, all rights served and don't play a thief.]

Jeg fortsetter med rekken av egenkreerte skriveoppdrag, for tøying av sjangergrensene og de stilistiske, strukturmessige vaner, og bevilger meg selv følgende litterære utfordring for dagen: pludring. Ja, nemlig. Babble, doodle and heavy canoodle. Det nærmeste jeg noensinne kommer forskning, nemlig utforskning. Og sjelden er den eksemplifiserte skriveteknikken mer essensiell i mitt verdensbilde enn på høytidelige merkedager som denne. Onsdag 23 april er intet mindre enn enn Verdens Bokdag, i tillegg til å markere årsdagen for Shakespeares og Cervantes' samtidige endelikt, og med solskinn og sammenbitt eksamensforberedelse inkludert, hvorpå jeg fant ut at jeg måtte konstruere noe tematisk passende her på Bloggen; sånn, for anledningens skyld. All heder og ære til bokbransjen; bivån forbløffende forfatterstunt og les en roman for dannelse og lykke; men jeg visste ikke hvor jeg ellers skulle gripe an begivenheten. Denne pågående perioden av (lange og tyngende) lesedager innebærer for mitt vedkommende visse problemer med å beholde fokus og legge opp arbeidet på en fornuftig måte, og innimellom lar meg distrahere i den grad at jeg havner på nettet istedet. Blant mye annet. Så blir jeg sittende og surfe rundt, litt uten mål og mening, og idag endte jeg opp på en del moteblogger. Det slår meg at (de fleste) andre bloggskribenter anlegger en nokså annerledes stil når de skal oppsummere (og skildre) viktige hendelser i eget liv. De gjør rede for dem gjennom en kortfattet setning eller tre, konsist og klart og svært utførlig - dette har skjedd, dette skjer, som en nedtegning av faktum -og de får det til å virke som den største selvfølgelighet i verden. De får sagt det de skal si, intet mer; de brer om seg med enkelhet, heller enn å pøse på. Mens jeg, derimot, har en annen tilnærming. Og, det skal sies at jeg sliter litt på dette området; jeg skulle gjerne vært kort og konsis, visst nøyaktig hva jeg skulle si i enhver situasjon og kunnet definere den med tre verb og et substantiv - pling, plong, there you go - men i sterk kontrast til andres nedstrippede og muligens mer effektive blogging, får man i Scaras univers disse lange, utførlige, overlessede bombardementene av ord og poesi og tankesprang og usammenhengende fangirl-infiserte skravlebøttebemerkninger (gjerne med litt akademisk fiendskap gjemt mellom linjene); og det synes (derfor) stadig vanskeligere for meg å frembringe en tydelig, direkte mening som kan sammenføyes til to ord og en tag. Mange ville nok etterlyse dette; mene at det er en fordel for lesevennligheten, for å sikre økt interesse; men for meg er det ikke noe stort ønske. Jeg liker ikke enkeltstående faktabolker og jeg er ikke noe god på oppsummeringer. Jeg blir alltid så ivrig, lar meg oppsluke, oppdager plutselig at jeg har skrevet fjorten avsnitt om noe helt annet enn hva jeg opprinnelig skulle diskutere; jeg lar meg rive med, slik jeg håper leseren óg vil kunne gjøre. Dessuten hender det at jeg ikke finner frem til de riktige ordene; det jeg egentlig ville ha sagt; og da kompenserer jeg gjerne med en endeløs rekke av synonymer og antonymer og annet dill. Men samtidig; ordene besitter en magi man aldri skal underslå effekten av, og minimalismen er ikke alltid en poetisk fordel. Å skrive kort fordi man ikke har her å si kan da umulig være mer fordelaktig enn å skrive langt fordi man har mye å formidle? Det man ikke kan si ordrett kan man óg gjerne formulere med en metafor, og disse tar som kjent mer plass enn ordet alene. Noen skribenter utfolder seg i kreativitetens overflod, mens andre begrenser seg til et absolutt minimum; begge deler er for meg like spennende. Bloggskribenter som skriver konsist er selvfølgelig ikke mindre dyktige, de kan ofte være mer lett-leselige i lengden. Og Ezra Pound har bevist, en gang for alle, at kortfattethet kan være det nydeligste som finnes. Poenget mitt er, uansett, at man ikke nødvendigvis kan likestille disse stilartene og kreve at deres opphavsmenn innfinner seg med samme (rigide) regelverk; at de tilpasser seg samme strukturen. At noen mennesker ynder å uttrykke seg i korttekst og ikke liker det overveldende, det påkostede, mens andre igjen bruker metoder som innebærer langt flere setninger for å få sagt nøyaktig det samme, medfører kanhende de samme resultatene, og at disse blir nøyaktig like bra, og ikke minst - like meningsgivende. Ideelt sett blir de likestilt i kvalitet, heller enn utforming; samme tema, annet omfang, ikke omvendt. Men selv om dette kan virke åpenbart, oppstår det stadig konflikter - for eksempel har jeg opplevd mange via mitt studiearbeid. I øyeblikket strever jeg med en aktiv forkorting og nedkutting av eksamensinnleveringen min, som jeg mener er passe lang og alle andre krever at må komprimeres ned til halvparten. Mitt motargument til dette, og til diskusjonen generelt, baserer seg hovedsaklig på en sammenligning ála den overstående; mellom stilarter og forskjellige strukturvalg; og at man må ta hensyn til skrivemåte, til personlig vinkling, ikke bare oppgaven som sådan. Jevnfør óg forfatterstorhetene man hyller på dager som idag; fundamentet for vår moderne litteratur; og hvordan deres skriverier skiller seg fra hverandre i lengde og oppbygging, selv om det tematiske kanhende har visse likhetstrekk. Man ville aldri kritisere J.M. Coetzee for å bruke for få ord, likesom man aldri ville kritisere hans store inspirasjonskilde og tematiske sammenligningsgrunnlag, James Joyce, for å bruke for mange. Vel, enkelte kritikere ville nok gjort det - men smaken er, som kjent, som baken og noen ganger stinker den. Coetzee er et kortfattet, nedstrippet, poengtert og bitende nøkternt forfattergeni. Samme med Joyce; bortsett fra at han var langdryg og utmalende og skrekkelig hobbyfilosofisk, men han er da ingen ringere forfatter av den grunn? Man kan óg trekke en parallell mellom Johan Harstad og Haruki Murakami, to av mine personlige überfavoritter, som begge har skrevet om Tokyo. Førstnevnte fikk masse ubegrunnet pepper fordi debutromanen "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" var på 650 sider og norske anmeldere syntes det var "i meste laget". Lengden på Haruki Murakamis bøker blir aldri kommentert slik; det nærmeste man har kommet er vel omtalen av "After Dark" som en komprimert stemningsskildring, og den var udelt positiv. Jeg leste ut Harstad på tre dager mot Murakami på én kveld; jeg elsket begge to like høyt og jeg ville ikke endret på lengden. Fordi den i realiteten må være slik, både i henhold til tematikk og språk, og dette er det fremdeles mange kritikere som ikke vil forstå. Det er óg en del der ute som ikke ser at en reportasje om bohemklær kan være på førti sider og virke minst like leselig som et trelinjers referat. Fordi begge har sin utpregede funksjon. Sålenge man skriver med en hensikt, en mening, i bunn er det ingen som bør stille spørsmål ved omfanget - etter min oppfatning. Stil, språk og stoff er en helhet. Og det er helhetsbildet jeg mener at man burde ta vesentlig mer med i betraktningen enn hva man pleier, nåtildags. Likeledes på en eksamen; der man trekker opp hovedlinjene og utforsker disse. Gjennom seksten siders vidløftige utredninger eller tre avsnitt med sammenfattet klarhet. Vil ikke begge deler gi mening? Vil ikke begge deler oppfylle kravene om selvstendighet, om forståelse, om kjennskap til pensum? Jeg fatter ikke hvordan antall setninger kan være en pekepinn for tekstens kvaliteter. Likesom jeg ikke fatter hvordan det å bruke kunnskapen aktivt, gjerne ubevisst, gjerne gjennom annen utfoldelse enn den forventede, kan nedvurderes iforhold til en sitatpreget omskriving av den; som forklarer, men ikke drøfter, som er fokusert, men aldri kan bli fascinerende. Jeg vil at menneskeheten (og spesielt den lesende andelen) skal la seg fascinere. Genuint og fullstendig. Og, om ikke annet har jeg nå utført oppdraget jeg hadde satt meg fore; succcessfully accomplished so; da dette er og blir en utbasunering i pludringens medrivende form, som ledet frem mot en konklusjon som aldeles ikke samsvarer med begynnelsen. Saktmodig fundering ble til ramsalt kritikk. Og kanhende er det ikke spesielt lettfattelig, eller oversiktlig, men den gjennomførte stilbevisstheten - den skal ingen ta fra meg. Gratulerer med dagen, bokelskere og alle andre, og hold på engasjementet. Det er det aller viktigste, uansett hvilket format man velger å uttrykke seg gjennom.

Å tro kun på det trolige

Soundtrack: Suzi & Colbie, Quatro & Caillat, to flinke amerikanske damer. Henholdvis heavyrock og gitarpop. Man liker allsidigheten i alle dens former, og representerer åpenhet (for nye impulser) så mye man kan. Huhei. Se innlegget under for bakgrunnsinformasjon til det påfølgende. Dette er nemlig diktet som dannet utgangspunkt og refleksjonemssig bakteppe for selvsamme innlegg, og det kommer som et resultat av egen frustasjon og, ikke minst, egen irritasjon. Over manglende forståelse fra omverdenen, akademia og - generelt. Som sagt. Jeg som ikke engang liker å generalisere - men jeg ønsker da ikke å fornærme noen heller. Skrevet som et "søsterdikt" til forrige ukes bedrøvelige utforsking av gråsonene; denne gang litt mer spissfindig, litt mer overtydelig, og muligens litt mindre abstrakt i mine tematiske figurer. Faktisk et av mine første, rendyrket ironiske dikt som rett og slett illustrerer alt jeg stiller meg gjennomført uenig til og helst vil si jeg hater. Men noen ganger illustreres hatet best, og mest effektfullt, gjennom nettopp poesien. Dessuten kan man omskrive det hele litt, for at følelsene ikke skal ta overhånd og det ikke skal bli fullt så...hatsk. Det handler om å tilpasse seg, hvilket jeg (naturligvis) er meget uvillig til, også handler det om konsekvensene - og den følgelige tankegangen - av å gjennomføre tilpasningsprosessen. Bare for å understreke hvor destruktiv og unyttig og gjennomført ugunstig den er. Det handler om å ville bryte ut, å ville bryte av, men ikke nødvendigvis få det til. For å vise hvor maktesløse vi óg kan bli, på ferden, siden samfunnet trykker oss ned og aldri synes å hjelpe til, fordi det krever så mye å ikke beholde tankene inni boksen men jobbe for en holdbar eksistens utenfor. Både for dem og en selv. Fordi lagring er vel og bra, men selv den mest eksklusive vin vil surne til slutt, om den lagres for lenge og aldri åpnes opp og las få luft. Vi trenger en luftig aroma. Vi trenger vellagrede smaksprøver som kan vurderes på lik linje med nyproduksjonen. Og jeg haler og drar i de poetiske strenger, med ønske om lyttende ører og lesende øyne.

"Fatning (gjennom smale spor)"
Av Scaramouche, Po(t)eten, og i forargelsens ånd: anti-akademiker til jeg dør. Men ikke fullt så sur og besatt som jeg kanskje kan virke. Ikke anarkist heller, egentlig, bare lidenskapelig fan av "V for Vendetta". Fordi jeg liker slike hevngjerrige, maskekledde kappemenn. Noen enkle gleder bør da jeg óg få lov å unne meg.

hvor tar man fatt - for å besørge
økende forståelse, beriket ganglag
og nye skuldertrekk på riktig plass
kunsten å verdige dem alle en tanke
aldri tenkte jeg vel slik i feile baner
men klamret meg til faktabundne frempek
så ingen kan forstyrre helhetligheten
hvorledes kunne det ha føltes mistrøstig
når man sikter seg inn på de smale spor
hvis innfall oppstår utav lykke, alene,
endog de som stammer fra dens forsakelse
hver følgeslutning gjenoppretter likevekt
og ordene er konklusjon i konsekvens
med bidrag kun i form av det beregenelige
aldri miste feste rundt eget oppheng
bergrepsbaserte fundamenter i klatreveggen
står meislet inn i umedgjørlig fjell
og hører ikke slagene mot det kompakte
man burde mestre egne luner, knytte bånd
la holdningene selv få tale sine språk
angripes sjelden når de blir oversatt og
ført som redigerte regnskap i min bibliografi
kapitler over egen virken; uforlignelige
likesom påtagelige; i at de holder stand,
og aldri skjærer ut mot ytterpunktene
men vedblir utstudert, som ferdige produkt
da enkelheten lar seg ikke avskrive med fynd
hvor tetner det seg til i lengden - likevel
med tilskudd uten vidd, men heller mønster
favne rett og finne frem og ikke slingre
så ingen trenger skyve meg på plass
min fastslåtte plassering langt mer foretrukken
uanfektet av verdens variasjoner
veksler mellom systematiserte vedtak
besørge økt forståelse for det som kan forstås
og la alt annet bli for meg det andre
har forlagt - har sett - som ligninger
og vet der finnes gåter uten løsning
vi stopper aldri halvveis, vi må fortsette
og følge andres funn og finne sann balanse
mellom innbitt ro og tilfredstillelse i tro

Svar på tiltale

Scara tenker allegorisk fordi hun egentlig burde lese pensum og fant ut at hun skulle bruke det i praksis, istedet, gjennom litt eksemplifisering. Og kritisk blikkanskuelse. Kanskje handler det om å ha sittet for lenge i solen. Kanskje lar man seg bedøve på annet vis. Jeg vet ikke nøyaktig hvilke faktorer som spiller inn, men jeg vet at det finnes mange der ute som er ofre for den utmattende sløvheten, og som lever i dens fangenskap. Det hemmer dem fra innlevelse, fra engasjement, fra initiativ og egen tankegang. Det gjør dem tafatte i forhold til omgivelsene, gir dem et konsekvent megetsigende holdning til verden, fratar utsagnene deres nødvendig relevans og vidd. Og til en viss grad er det situasjoner de setter seg i helt for egen maskin. Til en viss grad lever vi alle på denne løgnen om at samtykke er det enkleste, og "de andre sa det før meg", endog bedre, og allting er meget mer enn man vil makte selv, så man begir seg ikke ut på de store oseaner av utfordringer og bunnløse kritikerdyp. Man går stille i gangene. Fred og fryd og sånn. Det gjelder oss alle. Med andre ord er ikke dette noen form for personlig vendetta, der undertegnede opphylles til et perfekt foregangseksemplar. Det hender ofte nok at jeg nikker og bukker uten å stille spørsmål, eller viker unna når jeg heller burde gått til frontalangrep og punktert en urettmessig argumentasjon. Men man har ikke alltid ork. Noen ganger nytter det ikke, noen ganger er man ikke lysten på å sloss. Man holder kjeft, trekker seg tilbake. Problemet oppstår når dette er blitt en tendens; langsomt forvandlet og foredlet over tid, man har gjort det til en vane. Alltid å innrette seg og skulle stole på det etablerte. Ta det man får innprentet via "erfarne sjeler" som konsekvent god fisk. Aldeles velsmakende. Bedre dét enn å kommentere den ørlille flekken på halen som var en begynnende forråtnelsesprosess og bidro til umiddelbar magesjau. Eller ignorere de flerfoldige benene som satte seg fast i ganen. Bare fordi fiskemannen har allmuens anerkjennelse og tretti år i bransjen på sin side, som taler til hans fordel - og uangripelighet. Nettopp dette at man anser andre for å være overlegne; umulige å angripe; det er for meg grunnleggende feil og fælt og bekymringsverdig til tusen. Muligens med fare for å høres ut som en aggresiv anarkist, men jeg anser det hele for å være på et mer intellektuelt og følelsesmessig plan. I all offentlighet; når man trer inn i det offentlige rom, når man leverer fra seg egne kreasjoner og mottar respons, likesom når man er i en skapelsesprosess og mottar råd og veiledning på veien, henimot et planlagt resultat. Forestillingen om at man selv ikke har noe å bidra med, at andre vet best uansett, at visse enkeltpersoner er mer berettiget til å ytre meninger i utgangspunktet og dermed tilkjennes fullstendig makt over menneskeheten. Vi bøyer hodet. Vi puster dypt, spiser fisken og mukker ikke. Fordi noen har uttalt at man bør, man skal, man må. Men, like fullt, det er her noen andre vil synes det er på tide å si stopp. Det er her jeg setter meg på bakbenene og, igjen, stiller meg i opposisjon til systemet med dets bisarre, urettmessige krav og forventninger. Med bakgrunn i hva jeg observerer av underkastelse, ubevisst hengivenhet, stilltiende aksept. I samfunnet generelt, og på universitetet spesielt. I et fagmiljø der man egentlig skulle etterstrebe kreativitet, selvstendighet, originalitet og istedet tyr til det allerede nedskrevne, de sikrere kilder, de målbare faktum - hvoretter man omformulerer samtlige til noe "godtagbart", og dermed ufarlig. Man stikker ikke nesen frem og stiller seg til for hugg, man kjenner sin besøkelsestid og vet når det er på tide å bryte av. Jeg innser, med en viss fortvilelse, at jeg mangler denne evnen. Jeg har innsett, for evigheters evighet siden, at jeg er dømt til å hisse på meg andre med mitt ustoppelige anlegg for motargumentasjon, endog der jeg helst burde kneppe igjen - hvilket jeg óg er den første til å innrømme. Men jeg er av den oppfatning at sprudlende engasjement er positivt, i alle henseende; at det, til syvende og sist, alltid vil være noe appellerende ved mennesker som tør å bidra. Og komme med antagelser, selv om de eventuelt kan motbevises. Som er ekte; både i sine feiltagelser og sine formodninger og sine briljante blinkskudd. Tilstede i øyeblikket, tør å leve seg inn i det som skjer. Jeg beundrer sånne mennesker. Jeg skulle gjerne vært som dem, hele tiden. Og ofte handler jeg i samme ånd, på godt og vondt; jeg tar hasardiøse sjanser, i forsøket på å etterligne en slik væremåte. Selv om jeg stundom ikke gidder, selv om jeg av og til backer ut, utlignes dette av alle gangene da jeg faktisk hever stemmen, river ned de oppgjorte selvfølgelighetene og forkludrer historien. Jeg begår fatale akademiske ugjerninger - og etterpå føler jeg meg hensatt til en slags skammekrok for avfeide innspill og useriøse antydninger. Naturligvis, det dreier seg om akademia, og mer spesifikt: mine (tiltagende) problemer med å skulle akseptere de akademiske retningslinjene. Fordi de fremstår mer og mer ubegripelige jo mer jeg studerer. Ironisk nok. Jo mer jeg lærer, jo verre blir det å skulle håndtere lærdommen. Jeg trives godt i studiemiljøet, forsåvidt, men jeg savner altså den allmenne aksepten; den allmenne forståelsen; også for slikt man ikke har den største kjennskap til, men likevel kunne lære å kjenne. Og anerkjenne, selv om man stiller seg uenig. Jeg savner improviserte debattforum; jeg savner høylytt debatt omkring tematikk som kunne trengt det. Men mest av alt savner jeg gløden. Mennesker som involverer seg med hjerte og sjel i det de driver med, det de settes til å lese. I konfrontasjon, i kritikk og i hyllest. De unnlater å slå seg til ro med en sedat betraktning fra sidelinjen, der de slipper å kjempe og bare kan sukke. Det er noe riv ruskende galt med systemet om det innbyr til tiltaksløshet. Om man kan tillate seg å sovne fra underveis. Og det farligste av alt: om man aksepterer likegyldigheten. Jeg tar meg i å tenke at der så feigt, alt sammen. Det er så begredelig, foruroligende feigt. Uten å rette skyts mot fagpersoner eller administratorer eller hvem det skulle være, jeg snakker rent generelt; vi eksisterer alle i en feig tendens. Beregnende, kynsik, avventende, tilbaketrukket. Så vi slipper å filosofere om vi ikke må. Vi slipper å reflektere, foreta avgjørelser - det er ingen som vil avgjøre noe lenger, da man kan bli halshogget for mindre (i det minste på spalteplass) - og, først og fremst, vi slipper å komme opp med egne, originale idéer. Og dette er ikke bare latskap, dette er et krav. For de som prøver å fronte selvsamme originalitet blir altfor ofte skjøvet ut i kulden med beskjed om å tilpasse seg. Og jeg er ekstremt lite tilpasningsdyktig, derfor komponerer jeg slike skriverier. Til forsvar for alle som tør - rett og slett for at de, eller vi, aldri skal glemme hvor viktig det er. Fordi stemmer må bli hørt, og lyttet til, tross i om ordene de formulerer skulle vise seg å være den komplette nonsens. Da kan man i allefall få noe å bryne seg på. Noe å svare for, noe å besvare. Men aldri forbli stille. Aldri ty til de foregående forstående der man ikke forstår selv. Det hjelper ikke. Og aldri, aldri avfeie glatt. Det gjør for vondt for dem som opplever å bli avfeid, og akkurat dét besitter jeg uimotstridelig bevismateriell for. Jeg føler altfor ofte at jeg snakker til en vegg; en mur av ugjennomtrengelig, selverklært overlegenhet som gjør meg barnslig snurt og får meg til å hyle om akademisk arroganse. Hvilket ikke gjør situasjonen enklere, ei heller formålstjenlig. Jeg tror vi alle trenger å gå noen runder i manesjen, for å snu sirkelbevegelsen i en mer positiv retning. Opposisjonen må bearbeide sine innspill. Maktkjernen må jobbe med egen toleranse. Og, om mulig enda viktigere, egen lytteevne. Så kan vi kanskje komme frem til et kompromiss alle kan få noe konstruktivt utav; faglig såvel som personlig. Det handler, i bunn og grunn, om åpenhet. Å gjøre seg selv mottagelig for det uventede, overraskende, i visse tilfeller, og direkte uansvarlige. Anstrenge seg bittelitt; i den hensikt å begripe, ikke foregripe. Lempe på retningslinjene, strukturen, oppsettene. Ellers går samfunnet til grunne i sin stillstand, tror jeg, og man ender opp med å ikke motta nye impulser overhodet, da ingen lenger tør av redsel for den avvisende, uinntagelige offentligheten og de båsene man uansett ikke klarer å skvise seg inn i. Åpne båsene, for faen. Utvid dem! Og slipp originaliteten til!

A hero-driven ride

Late night babble, should've been in bed. But still: I'd been enjoying a typical, lazy Sunday consisting of late breakfast, later lunch, even later supper and some "Doctor Who" watching in-between. Also spent some time on house duties, being the dedicated house wife that I am so not at all, et cetera, and just had a very uneventful, responsibility-free, fabulously calm day that I need once in a while. Eventually I sat down with some chocolate and a coffee and inserted my brand new, recently acquired, long-awaited "Death Proof" Special Edition DVD, European Extended Unrated Cut, into the media player and pressed PLAY. Immediately after, I was completely and utterly absorbed in the inexpressable joy that was re-watching this brilliant event of equally brilliant, beautiful car chase action and the best written dialogue og cheesy snappy superbness you'll come across. In the history of ever. Of course; a genuine, proper, old-fashioned Tarantino-product, where you know you can't go wrong. He never ceases to amaze me, this man, or inspire me - and consequently I ended up droodling some unlikely poetic stanzas about the anti-hero of this übercool style adventure: Kurt Russel's Stuntman Mike. Real, bloody, baddie. The most compelling, sadistic, fanatically evil and hysterical car-killer ever seen on film. Good man. Fantastic character. And he's got fantastic company too; there's my "Rent"-girls Rosario and Tracie, and the gorgeous Zoë Bell as herself, alongside a great bunch of minor yet majorly important folks that blows you away with wit and fun and resourcefulness. Quite simply, but ever so effectfully. It's got Quentin's spirit all over it, literally speaking, and as a direct consequence: there's perfected originality attached. No other director could have pulled this off, or got away with such a story, and just therefore he succeeds. Because it's so impossible, he makes it possible. Read my review of the film from long ago, if you like, or just continue to the following contents that eloped from some far away lobe of my brains and naturally ended up on Blogger paper. Proper "on demand writing", this is. And I luv that. Spur-of-the-moment, no less, and an idea that hit me so suddenly, I didn't notice till the thing was finiished. Beware; here be lack of editing. And similarly; enjoy the ride. Mike's ride. Cos that's what it's all about - it's a theme poem about a film person. More rightly, a film hero. Based on my admiration for yet another hero, the creator of all these things, who's very much real-life and very much a genius. Might I just stress that fact.

[Image: Back in the old and wonderful days when "Death Proof" toured the world for promotional purposes, and here got a rightful touch of Cannes Film Festival. Which, again, attracted lots of people I love, and gathered behind the bench in this particular cap we find, from left to right, Rosario Dawson, Kurt Russel, Zoë Bell, Quentin Tarantino himself, Rose McGowan, Robert Rodriguez and Tracie Thoms. Now, that is what I call a proper group. My two favourite directors and some of my very favourite actors, and they're together. Happy times. Bit of gala acknowledgement, all dressed up, and that's not too common for this genre or its representatives - so, quite fabulous indeed. Fangirl JOY!]

"A Craftman Stunt"
By Scaramouche, the Po(t)et, and grateful worshipper of His Ingenious Highness, and master of retro-inspired, impeccable film arts; said Quentin Tarantino; whom I owe most of the absurdly unparallelled happiness I've had during film-viewing experiences. I love that man more than I can express in normal writing, so let me try some poetry instead:

you ravage in the black haven
of your insolence
applying some wolfish grin and
casting glances
knowing they will hit right where
you place your aim
target the world and the wild
is your playground
studied your tricks far enough
to perfect the installment
and shed sentences of one's own
condemnation only

whilst here you stand; dark soul, grim features,
followed close by none but your self-made shadow
sharpened nails pierce your mark into solid ground
prickly hairs on your cheekbones, playing rough
boots set firmly upon the soil and never stagger
that certainty stretched all the way up your spine
so you may not yield, not quiver, never flinch
but do a steady pose, so calm with your conviction
that wherver the world takes you, whenever you go
it'll be safetly, relying on the foundation you lay
and quick, in the blink of an eye, being off again
onto another road, and new adventures to be had
shaped of consideration, held tight by pure concern
readiness is in the will and having time to kill

soon delving into piles of pink and yellow crinches
drawing gloomy stripes across the forehead of your lanes
and speeding up 'till all you spot is passing blur
these visions of a race and freshened chance to pull
one trigger, found a differing motive, you must adapt
the sandstones smouldering into a whirlwind round your feet
to cloud the sights but never once your judgement
when you press the levers of yet another magical machine
driving you straight beyond the sunsets of illusion
ecstatic crazes made from stuff that shatters dreams
not a simple soul to single out or throw aside
you steer within the viciousness, the ultimate of calls
disguised by poison like a haze, the prey collected in your maze

and such you gather crowds
attendants to your art
mesmerize them with your musings
they peer with bafflement
as you attack the cores and run
these finer egdes
then toy with states and sheer emotion
checking for control
you bend to make a sudden move
the unexpected turn
with trust in all you love, the fuel,
for cynicism's ice cold game

a slow burn for this final straw
still the more effective to watch
as you settle in and make room
ease down for letters go, all set
prepare the rites, the system clean
you never let the curtains fall
ahead of you, there's nothing else
most points do vanish in the acts
and you're outside the class arena
existence solely in the moving vane
seeking out the dutyfull approach
a lasting drive, a lingering route
towards your next performance

"You've got a box. They've got Ferrari!"

Noen tanker om gårsdagens "Doctor Who"-episode, "Planet of the Ood", for å tillate meg et lite avvik fra den vanlige, enormt lange utredningen. Men óg fordi de to foregående episodene fortjente sine lange utforskelsesanmeldelser vesentlig mer enn nevnte Ood-planeten, og dette erklærer jeg med et trist snøft. Jeg ble litt skuffet, sånn kort oppsummert hva egne respons-konklusjoner angår, men likevel ikke overrasket; da denne episoden på alle måter hadde oddsene imot seg, og på ingen måte overgikk mine (manglende)forventinger. Den fungerer som en klar spinoff til "The Impossible Planet"/"The Satan Pit" fra sesong 2, faktisk den andre i rekken, hvilket sier mye om hvor bra disse to opprinnelige historiene var, hvor vanvittig populære de ble i etterkant, og hvordan man absolutt ikke bør utnytte dette i form av sleip copycat-virksomhet. Dog skal det innrømmes at episoden vi fikk overvære i går var lysår bedre enn forrige sesongs billige og banale remake "42". Dessuten har den Donna, og Donna er fantastisk. Catherine Tate er noe av det beste som har skjedd TV-mediet siden dets tilblivelse, måtte jeg få understreke dét, og her var hun sedvanlig strålende som den følsomme, idérike, sjarmerende eksentriske og temperamentsfulle frøken Noble, og det var fascinerende å betrakte henes reaksjoner overfor Ood'ene, sammenlignet med slik man erindrer at Rose reagerte i sin tid. Men, takk og pris, ingen "Odd Ood"-repetisjon. Det ville jeg aldri tilgitt dem, for det ordspillet er forbeholdt Rose og kun henne. Selvsagt bringer dette óg frem en del minner hos oss lojale Doctior/Rose-fangirls, pluss en del frustrasjon, da det nok en gang beviser hvordan ingen nye medreisende vil kunne likestilles med henne, fungere like bra sammen med Doctor'n, eller noensinne oppnå samme status, og det gjør meg veldig sentimental og snufsete og repetativ, men fortsatt: Donna er behagelig annerledes, og hun har en del ubetalelige, geniale infall som øker underholdningsverdien på showet radikalt. Åpningssekvensen, inkludert hennes kommentarer om overlegne romfartskjøretøy (i forhold til stakkars TARDIS'en, se tittelen på dette innlegget) var glimrende. Hun har århundrets fineste hårsveis, hun har misunnelsesverdig garderobe, hun har replikker med snert - i det minste fremsier hun dem slik at de får det - og hun tør å kjefte på Doctor'n. Med og uten grunn. Og David Tennant viser seg fra sine beste, mest talentfulle sider i samspill med henne; noe vi alle kan sette pris på. Disse to har en superb kjemi seg imellom, de trives åpenbart med å spille mot hverandre og jeg har alltid savnet en kompanjong som kunne utfordre, endog irritere vår kjære Time Lord. Skaper ny vidd og mer dynamikk i serien. Videre fikk vi noen oppløftende øyeblikk som høynet kvaliteten betraktelig, sånn innimellom, i tillegg til mye spenning, kule locations, kult interiør, en Simpsons-referanse, flere fancy kostymer, søte småscener (i fin natur), og glitrende musikk fra Murray Gold - hurra! - hvilket gjør at dens feil og mangler kan tilgis, om enn ikke oversees. Det var interessant å bivåne The Ood på et helt nytt og ukjent territorium, også fordi de er noen utrolig interessante aliens, og likeledes; hvordan Doctor'n håndterte denne uventede gjenforeningen. Dessuten har man det tilbakevennende spørsmålet om hvilke moralsk dilemmaer som kan oppstå, og som stakkars Donna måtte forholde seg til. Hun konfronterer ham med etiske retningslinjer og uansvarlig behandling av omgivelsene, fra hans og andres side; litt mer sart og uimottagelig for Doctorsk kynisme; og kanskje er det et sunnhetstegn. Men generelt sett kan den tårevåte moraliseringen bli litt kjedsommelig i lengden, så er skribentene advart. Og de bør revurdere en del av sine (uoriginale) plotlines og (mislykkede) effekter. "Planet of the Ood" (som jeg fremdeles IKKE har tenkt å forkorte til "PotO", av åpenbare og foruroligende årsaker) viste nemlig, med all mulig tydelighet, hvilke elementer DW-produsentene ikke bør gi seg i kast med, og det inkluderer våpenaction-sekvenser, horrorfilm-effekter, ekstern hjernemasse, mentalt ustabile håndlangere og ondskapsfulle vitenskapsmenn i dress - som vi ikke kommer skikkelig inn på, fordi 45-minuttters-formatet ikke gir anledning til dypere personstudier når størsteparten skal fylles med overnevnte våpenaction. Og når man først plasserer den snille, selvoppofrende ektemannen fra Notting Hill i selvsamme skurkerolle (i selvsamme dress), bør man kanskje gå inn for å maskere ham litt bedre og gi ham litt mer å spille på. Han gjorde en flott jobb, men bidro ikke akkurat til en speningsfylt, original helhet - ei heller teamet hans og deres "skurkaktige plot". Denne episoden var, kort og godt, en smule døll. Den manglet vittig dialog, flere spennende karakterer, mer bemerkelsesverdighet, simpelthen, hvilket "Doctor Who" pleier å kunne skilte med. Selv om slutten var et høyepunkt, rett tilbake til inspirasjonen og intensiteten vi kjenner fra de bedre episodene, med illevarslende frempek fra Ood Sigma på toppen av det hele. Etterfulgt av et kontant temaskifte og millioner av fans som ble sittende og tenke "huffda, hva skal dette bety?" - så joda, de vet å gjøre jobben sin skikkelig, disse menneskene. Her bygges det opp gradvis mot en gigantisk finale, og dét kan vi i allefall like, tross i en viss redsel for mer "frelser"-tematikk. "Planet of the Ood" begrenset seg heldigvis, i så måte, og ble mer søt enn pretensiøs i sine overtoner av religiøst ladet samhold. Med sirkel-formasjoner og forstyrrende sang og anti-slaveri-tematikk. Og stilige, ugjestmilde fabrikkbygninger som skarp kontrast. Ergo innfridde den ikke helt, men var på ingen måte en dårlig historie. På det jevne, men ingen klassiker; ti ganger bedre enn alt annet på TV, men ikke så briljant som den kunne vært. For "Doctor Who" er ikke som alt annet på TV; det skal være nettopp så briljant som man kan håpe at noe på sitt ypperste kan bli, og jeg håper serien tar seg litt opp igjen til neste uke, og at man gir Donna og Doctor'n flere scener der de kan boltre seg fritt og vise nøyaktig hvor fantastiske de er, gjerne bare gjennom god dialog. Trenger mer god dialog. Ála mimescenen i "Partners in Crime", som gjorde hele episoden genial; mindre løping, færre gunnere, ikke fullt så mange episke katastrofer, og mer velskreven moro. Det er hva jeg har å bestille. Også gleder jeg meg til neste lørdag og kommende doser fandom-luksus. Vi er bortskjemt med uovertruffen kvalitet i denne serien, det er åpenbart, og vi stiller kanhende litt for høye krav. Men hva annet skal man forvente av Verdens Beste TV-serie?

Reviewing, in most respects

Soundtrack: Suzi Quatro - "Love touch" og "Kiss me goodbye". Nytt album, ny overlykkelighet, og to særdeles passende sangtitler. Disse foruroligende tilfeldighetene, de hjemsøker meg stadig, og de flettes inn i livet mitt slik jeg bare kan tro på gjennom standhaftig Doctor-basert overbevisning om konstanitetenes ubestridelige flyktighet. Med andre ord: wibbly-wobbly-timey-wimey-stuff. Surrender to your magic and fly away in a blue box once again.

Jeg har ikke for vane å kysse bøker, spesielt ikke flerfoldige ganger mens jeg leser dem, ei heller har jeg for vane å produsere profesjonelle bokanmeldelser av ikke-pensum-litteratur, men jeg er da villig til å gjøre visse unntak - i særskilthet for bøker som omhandler karakterer jeg har en abnorm stor forkjærlighet for. Og godt kunne tenke meg å kysse i levende live, likeså. Snakker selvsagt om "Doctor Who", igjen, og denne gang om Jaqueline Rayners fantastiske fangirl-pregede roman "The Stone Rose"; som strengt tatt er både on-canon, meget kommersielt anlagt, og anerkjent som offisielt BBC-produkt, hvilket gjør det hele enda bedre. Jeg har mange gode erfaringer fra TV-selskapets serie med slike spinoff-bøker til nevnte favorittserie; som baserer seg på handling, hendelser, setting'er og figurer fra DW; og har endog skrevet særoppgave om én av dem - mens jeg fremdeles gikk på videregående. Denne fikk en litt blandet mottagelse, hvilket hovedsaklig skyldtes at mine tilhørere ikke hadde den ringeste peiling på serien som sådan, og at min lærerinne var prinsipielt imot slik ueffen populærkultur, men fortsatt: jeg rekrutterte et par nysgjerrige fjes og åpnet lærerinnens øyne for moderne britisk TV-produksjon, med stort hell. Og fikk bruke skoletiden min på å dyrke Doctor'n, på toppen av det hele. Og hylle glimrende roman; "The Stealers of Dreams"; utgitt i forbindelse med DW's tilbakekomst til fjernsynsmediet, og med Christopher Eccelstons Doctor i hovedrollen. Jeg har rukket å lese meg gjennom alle utgivelsene fra Chris-perioden, og begynte i kveld på den første av i alt seks relatert til David Tennants rolletolkning. For eventuelle uforstående utenforstående kan det da opplyses at BBC har for vane å gi ut slike fanfiction-aktige romaner som tilleggsmateriale til seriene sine, og de "Doctor Who"-baserte har alltid vært ekstremt populære blant allmuen. Utallige verker er gitt ut hittil, der samtlige Doctor'er portrettert og samtlige kompanjonger inkludert, og når det gjelder Doctor'n og (hans elskede, host) Rose eksisterer det i alt 12 bøker - som alle omhandler deres eventyr "utenfor" TV-skjermen - med andre ord; forsøk på skildre det vi "ikke får se" iløpet av en vanlig 45 minutters episode og, følgelig, desto mere moro enn det de klarer å produsere for dette formatet. De blir dermed lengre, vanligvis velskrevne, mer utfyllende og spennende historier; som utforsker DW-universet innenfor samme tradisjon som fanfiction'en selv har pleid å gjøre, og hatt suksess med å utvikle, dog med visse avvik innen profesjonalitet og gjennomgående kvalitet. Der fan-fortellinger signert amatører, deriblant undertegnede selv, oftest tenderer mot mer personlige forestillinger og suspekte ønskedrømmer, som ikke alltid fremstår like velformulert i papirets eller den nettbaserte form, er dette (imidlertid) vesensforskjellig mer helstøpte, gjennomførte stilstudier; konsekvent in-character, med historisk korrekte detaljer, og med originale bi-figurer og utenomjordiske verdener; og best av alt, altså, at de er en del av den høyst offisielle BBC-tradisjonen, og dermed blir en del av selve "Doctor Who"-konseptet. Det som skjer innenfor disse historienes rammer kan trygt regnes med blant opplevelsene, og dermed minnene, til The Doctor og Rose. Hvilket gjør det temmelig grusomt å lese romantiske, lystige, tilforlatelige eventyrfortellinger som "The Stone Rose" etter å ha sett avskjedsscenen i sesongavslutningen "Doomsday". Og, vel, desto mer nervepirrende å skulle vente på en muligens forløsende gjenforening i den kommende sesongavslutningen "Journey's End". Bare tittelen, for guds skyld. Så i mellomtiden, og for å kvele egen spenning, bedriver jeg altså frenetisk bestilling av "Doctor Who"-fiction per internett (elsker Bokklubben!) og dypdykker inn i den idealverden som er gjensyn med Doctor/Rose überfluff. These our happy times, liksom. For intet mindre enn dét hadde frøken Rayner maktet å prestere; denne gang; slik at det hele ble en ultimat dose fangirl-kos, på absolutt alle nivåer. Hvilket jeg óg hadde fått bebudet av andre fans som allerede har skummet gjennom samtlige verker, og dermed lagt til grunn for valget om å begynne med nettopp denne boken - og jeg lot meg overhodet ikke skuffe. "The Stone Rose" inneholder alt man måtte ønske av subtile kjærlighetserklæringer, klemming, snufsing, sentimentalt savn og - faktisk - en helt impulsiv, sjarmerende suss. Denne gang ikke på Roses initiativ, heller, men som en naturlig følge av at The Doctor har blitt ufrivillig forstenet, og Rose frigjør ham, og han føler trang til å uttrykke sin...glede. Og nøyaktig slik alle fangirls drømmer om at han skal. Jaddajadda. Synd at man ikke får se slike historier filmatisert, på det store lerret, eventuelt på min lille PC-skjerm. Likevel kan jeg ikke annet enn å frydes over den store glede som er å kunne sette seg til på en fredagskveld med et glass vin, masse goddis og en "Doctor Who"-roman som altså ikke er et egen-kreert eller således-reflekterende drømmescenario, men omhandler noe helt reelt som skal ha forekommet innenfor seriens rammer og som endatil er ekstremt spennende, uhyre morsomt og historisk relevant. Minnet ikke så rent lite om forrige ukes episode "Fires of Pompeii", uten at dét er en ulempe. Men med en klar, nostalgisk henstilling til gode gamle dager, med den problemløse, eventyrsøkende innstillingen til to elskelige elskende som sammen utfordrer både tids- og rommessige sannheter, i spenningens og meningsfyllets øyemed. Everything to brighten up the days. Og på sitt aller beste når de gjør det sammen, det skal sies. Rose & The Doctor, et uslåelig tim, og uheldigvis minnet "The Stone Rose" meg litt for grundig om hvorfor det aldri blir det samme igjen uten denne etablerte sammenkoblingen. Og at The Doctor, så uheldigvis som det enn må synes, aldri vil få en bedre medsammensvoren; aldri en mer passende sjelevnn, aldri en mer perfekt livspartner; enn Rose Marion Tyler. Og DER kysset jeg bokcoveret igjen, gitt. Blir ikke bedre enn dette. Vel, det aller beste ville vært om de hyret meg til å skrive nye romaner for en kommende Series 5 der The Doctor og Rose reiser ut på nye eventyr og fikk lov å ha et avklart, lykksalig og hyperidyllisk kjærlighetsforhold uten forstyrrende elementer iform av uvedkommende kvinnemennesker (les: Sophia Myles, ellers høyst velkommen) og påtrengende aliens. Men som sagt: tror ikke de ville tørre det. Hadde blitt mer enn en uskyldig suss i den historien, ja. Får ta til takke med profesjonelle Fangirls, enn så lenge, og drømme iherdig om en lignende, briljant karriere. Å få lov å dedikere hele ens yrkesaktive liv til å produsere fandom-historier? Hvor bortskjemt er man ikke da?

**
Next morning EDIT - only to scare me even more: yesterday, all the whilst reading "Doctor Who" fiction, watching DW pic slideshows, recollecting happy-soppy Series 2 memories, and drooling over the prospects of seeing David and Billie together again, preferrably on-screen not only on-paper, same David was in fact celebrating his birthday! Oh, the c0incidences...the grand old connected incidents...or whatever they are. Fantastic things. I don't know who pulls the strings, but it must be someone who knows all about my preferences. Happy birthday, Davey T, and hope you had a great evening!! I sure did, and it was mostly thanks to you. "Doctor Who" makes my day, anyday, and anywhichway it can. Loads of hugs and, well, kisses to the Main Man himself - and hope he got some of that yesterday as well. And presents. Fake sonic scredriver plastic replica loveliness, anyone? For the record, David's own favourite old-school Doctor - Peter Davison, with whom he also starred in the Childen In Need special "Time Crash" - had his birthday last sunday. Best wishes to both Doctors, in other words, and good luck with further savings of the Universes. Sorely needed.

Incidental betterment

Sountrack: Supertramp - "If everyone was listening". Guess who's got a brand new Supertramp album in her CD player, just now? That's plain genius, isn't it? I'm addicted! And it's a drug that serves its purpose well! Still, wouldn't have been right (of me) if I didn't end up loving the one song that no-one else even seems to remember, from an otherwise lovable album that everyone remembers...but this one happens to be the best, brilliantest, belissimo thing of them all. (The title track isn't too bad either, I have to say, and "School" has always been a personal darling. And of course, "Hide in your shell" is too beautiful even to speak of.) I rest my case, I turn my cheek, and press repeat.

So, what further incidents are there to report from the latter times of rapidly approaching season-changes? Well, somethings and the more have indeed occured in the world of entertainment - at least - and fortunately so, in the manner of successfully derailing my mind from its depressing tracks of equally depressing contemplations. Not that I'm actually depressed, to ensure no arise of concern in this department, I simply find myself a little confused and uncertain and completely frustrated with the state of some particular matters, and such is sufficiently often the case for me not to shed any tears out of worry. As for the distracting news, however, it's worth mentioning that SFX magazine, this very month, made a list of the public's favourite "Doctor Who"-companions, and no other than Rose Marion Tyler throned in second place, with a big shiny grin and applause from myself and the fangirl-likes, whereas the classic, old and new-school companion Sarah Jane triumphed - winning first prize and solo-page, to no surprise - and Captain Jack Harkness too received an honourable mentioning in place number seven. Preceeded by Martha, Ace, Romana II and Jamie, only, and followed by such greatness as Romana I and Leela. I do, in fact, agree wholeheartedly with this selection, albeit I would have pushed Jack further up, and included Nr. Eight's loveable partner and aide-in-need Grace Holloway as well - yet I've realised by now that the overwhelming majority of fans loathe the TV-movie production, in which they featured, enough to make such a distinction quite impossible. Still, despite my love for Eight, Grace and the TV-movie, it is a very good list and a very good description of Rose - "who embraces the universe with open arms, and also possibly fancies The Doctor. Maybe. Perhaps." Slightly sarcastic, there, but outdone by their own correctness. Unaware of it, I guess, but they just confirmed a fandom fact. Furthermore; quite a fine thought to include some negative opinions, in addition to all the praise, so that the main reader gets a little true perspective, not the subjective complementing solely. Also, thereby respecting the extremely varied and varying opinions of most DW commentators, who can never agree to a common set of preferances anyway. For then again, "Doctor Who" fandom is all about being personal, private and perfectioning the imperfectable, and were it up to me and my personal, if more oficially declared judgment, Rose Tyler would be woman on top, in her old Billie Piper-made-it-happen shoes, back to back with Jack and David Tennant, in a whole series of shippyness and fluff and fun and impossibly hilarious, scary, fantastic and enjoyable adventures; threesome reuinted; also including time travelling babies produced by Ten and Rose as a natural and inevitable result from said fluff. Which, perhaps, is why the producers are never going to even intend listening to fangirls like me. Sad, but true. We have these bright ideas, see, and they're not as logic and coherent and realizable in real life as we (mostly) would like to believe. Moreover, and on a very much related sidenote: this year's already-long-awaited Christmas Special, set to take place after the already-longer-awaited Series Four Finale (dreaded! horror! angst! sobbing!), in which Billie Piper might or might not snog David Tennant, sigh, guh, blah, there have been made some revelations, and we have been given some hints as to who will appear and who will perhaps go away. David Tennant is officially present at the curring filming sessions in Cardiff, as is a trailer branded "The Other Doctor", whatever that may indicate. And filming itself is underway in a desolate, Welsh graveyard (!), decorated with Victorian ornaments, featuring extras clad in Victorian costumes, who are all bound to encounter the villainous - hold your breath - CYBERMEN! The überevil masters of silvercoloured evilness are back, whoooray! My anticipation grows steadfastly, and I was also quite pleased at the guarantee of David's making an appearance, if not maintaining the lead. Meaning, he at least doesn't die or regenerate or disappear from the face of the earth or...anything, any time too soon. Well, not that we know of. And what we don't know, we don't have to have disproved, or explained to be false rumours; it is simply background to new speculations and new suffering - and new rumours, thanks to the ingenius cynicism that rule within the BBC and their PR department. Us poor fans!

And whilst speaking of fans, yet here in a more enrichened context; the greatest rock'n'rollers on the planet, also known as bandmembers of Queen, have now confirmed that they are, in fact, planning a sequel to their fabulous first musical "We will rock you", which I had the immsense pleasure of watching at the Dominion in London some odd years ago. Brian May was quoted in the papers this week, pretty picture et cetera, providing firm promises that not only will it happen, for sure, it will also be brilliant. And since I behold a firm habit of believing anything and everything that man has to say, I am now convinced that the new musical will, no doubt, turn out to be just as brilliant as promised - and, if nothing else, it's a brand new show by my favourite group, in further addition to their brand new lineup, brand new album, brand new tour and a brand new revitalization of their conquering the world all over again, cos we're the best ever-attitude which I adore oh-so-much, and it's - beyond hope, belief, everything! I absolutely love it! Queen are back, can you believe it, and they're doing it all, they're taking it to the limits and apparently, they're not going to stop there either. Dare I hope for some new collaborations? David Bowie, Elton John, Celine Dion, Katie Melua (much preferredly), anyone? Anyways, it will be grand, amazing, fulfilling, wonderous, and I must say I am so thoroughly impressed by the guts and endurance of these guys. They're sixty years old, and act like their sixteen. Too good to be true, but thank goodness it is. And Brian still writes the best riffs in rock history! Last but not least, though, a small note on different subjects; or should we say a small recapitulating summary due to immense lack of such, lately; regarding, for instance, the death of Charlton Heston, who will be sorely missed, and may he rest in peace. May the world forget about his efforts for the NRA, and may we remember him for things like "Ben Hur"...although, admittedly, it's kinda hard. Next, and much more blissful, Gerard Butler's latest film, entitled "Nim's Island" and out this September in Norway, has become a blockbuster hit in the U.S. and is currently amongst Imdb's top ten: most seen of the week - wheyhoo! - whereas Gerry himself has attended numerous premieres with Jodie Foster, grinning like a madman, and who could blame him? The film scored well with critics too, and apparently GB looks like a million dollars all the way through, so there's no reason why one shouldn't go catch it. Come to think of it, by the by-way, "Doctor Who" is similarly popular these days; remaining the most seen programme in England, with more and more millions tuning in every single Saturday; just because it's so fantastic - whooweee! - and, what else, there's more pregnant women, more stupid women, with or without boob jobs, more annoying people in general, but unfortunately; can't blame the men for silicon nonsense and baby squealing, and - as a clear contrast to these latter, tormenting, unworthy-of-mentioning issues - I've recently enjoyed a "Before Sunrise"/"Before Sunset"-marathon; first one on monday, second one yesterday; which I consider some extremely well spent time on two extremely well-made films. They're both gorgeous, albeit somewhat different, but still have in common that they are absolutely heart-warming, beautiful, so moving, so wise, and manage to become the least pretentious overly pretentious stories you'll ever have the great fortune of viewing on a screen. And, did I mention the acting? It's stellar. Julie Delpy litterally shines; she and Ethan Hawke deliver some of the finest lines you'll ever hear, and make their characters unfathomably adorable, to the extent that you wish to leap onto the screen and hug them so tight they'll perish from oxygen-shortage. Indeed, these are true classics. Perhaps I enjoyed them as much as I did because I could identify (so much!) with the personalities of this fated couple, and the discussions they induldge in, and the whole situation that they're in; with regard to career, lives, goals, wishes, plans, plan-lessness; or because the stories are set in two of the most beautiful cities in Europe - Vienna and Paris, respectively. And most of all, perhaps, because (in Vienna) they keep strolling down the streets and visiting the buildings and cafés I remember from my rewatchings of "Kommissar Rex", my all-time-favourite TV-series, which I loved so much I actually started crying. Again. ("Rex" is, obviously, very very close to my heart; even surpasses DW, and you can take my word for that, due to one lead actor named Burkhard, Gedeon Burkhard. Ooolala, 'nuff said - for now.) But still, no film-lover could oppose the sheer brilliance of these masterpieces; one can barely understands just how the director is able to make a dialogue-driven, two-actor-feature, that is made up mostly of long one-takes and excessively uncut shots inside smokey bars, so incredibly tension-filled and exciting and fun and - yup! - downright exciting. A must-see for just about anyone; even those who think dialogue in general is dull. These films have got "Pulp Fiction"-wise, snappy, humorous, moving and intelligent tales of human conditions and interaction, and offer wise experiences of love, devotion, betrayal, cultures and clashes, and you've got to see it to believe it, so see it! Clear enough? And, finally, may I stress the utmost enviable of being a laidback, carefree tourist in a European metropolis, on street-side café, with a cup of coffee and a soul mate-turned-lover to chat with? How dreamy-dream ultimate scenario is that? In truth: this, ladies and gentleman, is how I depart from my occasionally dull and dreadful life - to find comfort in the havens of imaginary heroes and their wondrous, fictious, illustruous lives. And just as often, they transfer some of this wondrous, fictious illustruousness to my own state of being, and brighten up my days so much, they almost immediately turn bearable. Or, more so. Eventually, they'll all be equally brightened, but until that - and probably afterwards, as well - I'll turn to fiction for a break. We all need that, from time to time.

Stilt foran det forestående

Om å hensettes til en sinnstilstand, i det vårt altomfattende (og tilsvarende uungåelige) uterom, og igjen - å måtte skrive om været. Fordi jeg lar meg til en viss grad passivisere av vårlig spiring, noe som kan virke temmelig paradoksalt og uforklarlig; at jeg mister gløden, jo høyere solkulen står på himmelen, at jeg tømmes for idéer, at jeg hules ut, idet snødekket forsvinner og åpenbarer friskere grobunn. Der andre sliter med mørketidens kvaler og høstdepresjoner, kan det synes som om jeg sliter med en sommerlig uoverkommelighet. Muligens er det bare en naturlig følge av det å være student, fordi våren symboliserer semesterslutt og innebærer eksamenstid, avslutninger og utfordrende faglige prøvelser; valg som må tas, intensivering av lesning; og det er ikke alltid så enkelt å bestemme hvorhen man skal ta fatt. Så verner man om de siste rester av vedvarende kjølighet, og rømmer tilbake til de siste løfter om vedvarende, dog midlertidig frihetsfølelse; ja, jeg tror det hele bunner ut i redselen for avslutninger, for at noe er over, og at man faktisk er nødt til å gå løs på noe helt nytt, noe helt annet, forholde seg til at man har en hel sommer foran seg, og at man må fylle tiden med noe som ikke er det samme man kunne ta som en selvfølge at den lot seg fylle med - til nå. Dessuten spiller det en viss rolle med utskiftningene, selvsagt, og denne avkledningen; både av naturen og menneskene; der vi skifter ham, på et vis, og ikler oss et annet ytre, en annen ham, tilpasser oss en annen standard, annet mønster, annet levesett - det kan faktisk synes så radikalt. Så...alvorlig. Valget forekommer meg faktisk såpass voldsomt, så betydningsfullt; der ligger utviklingspress i alle krinkelkroker, det er lett å tråkke over. Muligens problematiserer jeg deg for mye, det hele, men våren har alltid vært en tidvis smertefull utrenskingsprosess for min del, og jeg har - som vanlig - behov for å sette ord på denne, å finne ordene, ikke bli fratatt munn og mæle av egen tendens til utilpasshet. Og så tvinger jeg meg selv ut i luften, ut i omgivelsene, for å suge dem til med, la dem oppsluke meg, og forhåpentligvis klare å eksistere i en viss harmoni med dem, og la forandringene komme - ja, nemlig - naturlig. Naturbåret, eventuelt. Og henfaller dermed til visse poetiske ordelag og -sprell, og springer fra det ene til det andre og den neste og havner i Storetveit allé.

Solen utgir på ny sine skinnende stråler, herover Bergen, og gjør den til Norges soleklart vakreste by. Kan man si. Med ikke en eneste sky i siktet, og summende humler i busker og trær, overalt, og støvet som snart virvles opp, for hvert eneste skritt, og bebuder hvorledes de forgangne årstidene nå dunster vekk. Med gjenoppstandne levninger av gammelt papirboss; med avdekking, avduking, utjevning, staffasje; og dammer som tafatt fordamper. Pytter av søle og kummer av regnvann, de tømmes, de tørker, de størkner. Det innbyr til allmenn henrykkelse, dette; hvor vidunderlig det synes å vandre på hjemvei, over sydende asfalt; forbi det forgrenede, spirende, stikkende; innimellom ens overopphetede omgivelser, hvis veiarbeidere unnlater å plystre - så forkokt er deres hoder - óg blant brosteiner skjeve, og byggverk som reises, og sure syklister som henviser en vandrer til smalnende fortau, mens de bergenske madammer tripper avsted på sine slitte spasersko, med fryden i blikket; og jeg hever mitt mot de minkende snømengder, på fjelltoppene anbragt omkring oss; hvor tindene kommer til syne på samfulle syv; og slenger min frakk over armen, min lue forlengst lagt til side, mine hansker forlagt på et ubestemt sted. Og gravemaskinene synger sedvanlig; den samme utslitende evige sangen; mens bekkene sildrer og blomstene gror, oppav stinkende jord, ved enhver paviljong - med en tiggerens bønn om fremskyndet tilblivelse, og fortgang i systemet - en ilterhet sidestilt intet; til en rytme så dansbar at bare natur kan ha skapt den. Og man merker at man faller til, uunnværlig, og glir inn i en døs som fremkaller utbruddet, hit, utav kuldens beskyttende rivverk...og likevel: noe særs klaustrofobisk, der jeg føler meg kollektivt innestengt, presset, og hensatt til stillstandens kvalmende rom, denne grønnhetens kvelende lunge. Bak umerkelige vegger, likesom sansbare; jeg stanger mot barrikader av varme. Det synes umulig å venne seg til det intense i lyset, det tyngende, pregende, og i stundeløsheten; ugjenommtrengelig påtrengende. Slik aner jeg sommeren komme, anstigende, og den gjør meg stagnert, såvel som urolig; sedat, med en brodd av febrilskhet; nærmest liknende, såfremt jeg kan bli, denne selvsamme overgang - hvor jeg smeltes samtidig. Så søker man tilflukt i vinterhabitter og kryper så langt som man kan klare, tilbake i hiet, og skjuler ens åsyn mot en klamrende overmakts vinning - og blir sakte gjennomboret av glansen til allting igjen er et skall, og under dét; skoldet. Og jeg undres om hvorfor det stadig er vrient å tillate seg endring; å omstilles slik; og man oppgir snart hele prosjektet, kanhende, av frykten for lukkende åpenhet - om det forstås, og dertil å ikke forstås - nettopp fordi man ser omriss av emning og dennes vanvittige omfang. Alt det som loves, og alt det som kommer til syne, alt det som begynner på nytt og fra start, og man kveles derunder. Jeg vandrer omsider deropp, langsmed prydbusker, hagegang, gjerder og benker, og tenker på hvorfor det er så usigelig krevende, dette, å kun gi seg hen; selv til sommeren; hvorfor man pines når forsvarsverk faller, endog når de senkes fra ugjestmild kulde til inntagende skimring - og innser at der finnes en ønskning, en helt annen søken, om skyer som utligner frihet, og kan veie opp for umulige valg og de valgmuligheter som gjør seg så talløse at endatil valget blir tomt; så det aldri kan tas - som å stevne mot sommertid, ut mot et farvann man vet at skal komme, for det ankommer alltid, men legger ens grunnlag så grundig i grus, legger bak seg ethvert fundament, enhver fonn, og forlanger et skifte i sjelen. Man skuer forlangt, og man blendes, man blendes jo oftest av solen; dens styrke så uten barmhjertighet, klargjør det meste, og lite kan levnes til bortgjemte, bortglemte, kroker av vinterlig dvale. Og jeg blir et stilltiet vesen som vender mitt ansikt mot oven og prøver så sakte, så sakte men sikkert, og omvende meg til et vesen som kunne formå.

Utenfor i gråsonene

Soundtrack: Richard Clayderman - "Unchained melody". Noen tanker på en tirsdag. Simpelthen fordi det er tirsdag. For alle som har lest sin dose Johan Harstad sier det seg antagelig selv. For alle dere andre blir det en stadfestelse av noe uunnvikelig. Som består, og som tilfaller langt flere enn undertegnede alene. Om at enkelte dager burde man bare la være å gå ut og la verden suse forbi. Tror jeg. At man kunne forbeholde seg retten til å være fullstendig uvirksom og tilegne visse døgn fullstendig ubetydelighet i den store sammenhengen; at det ikke hadde konsekvenser å være den man var akkurat da, at man kunne skyve konsekvense unna. Men det kan man jo ikke i lengden. Man kan utsette dem, selvsagt, med utvendige impulser og distraksjonsmomenter. Man kan sette verden på vent, men aldri ignorere den. For dernest kommer allting busende på, gjerne med uforventet styrke, og innvaderer livet ens igjen. Til en sitter der, med realitetens omfangsrikhet plump pladask i fanget, og det er lite man kan gjøre for å endre på misérene. Jeg tror alle får det behovet iblant; å lukke øynene og la problemene gå over av seg selv. Ikke involvere seg i alskens aktualiteter, men få lov å be dem seile sin egen sjø. Besørges av noen andre; hvem som helst, bare ikke jeg; og selvsagt er det ekstremt uansvarlig og egoistisk, men tidvis er det et behov, og alternativet er ikke nødvendigvis så mye bedre. Å avkreves handlekraft i slike stunder bringer som regel ingen fordelaktige resultater, det vet jeg av erfaring. Istedet ville det gi menneskeheten desto større frihet om man ga den umiddelbare timeouts; en naturlig, betimelig anledning til bare å koble seg ut fra støy og ståk og tilstedeværelse; la det passere ubemerket, uten vedheng av forventninger. Ikke alltid måtte bidra, ikke alltid måtte stille opp. Være der; endog med evnetuelle ødeleggende kjensgjerninger å måtte stå til rette for siden. Det er ikke sunt. Så kan man spørre seg om der ikke bør stilles visse krav - spesielt til egen viljestyrke, egen verdighet - om ikke annet for å unngå en vanskelig tilbakekomst fra disse avstengselens avkroker. At man ikke havner der permanent fordi det blir så umulig å finne veien tilbake til den uproblematiske deltagelsen - men, likevel, en mellomting? Et delvis fravær som i det minste kunne gi litt pusterom, for en kortere periode? Det kunne trengs. Ikke i alvorlige, bekymringsverdige eller emo-relaterte henseende, men simpelthen fordi en del morgener starter med feil ben ut av sengen, og fordi en del formiddager kun består av fjas, og fordi en del kveldsmørke bare utgir dysterhet og ingen stemningsfulle skyggelegginger. Fordi der ikke alltid finnes mulig forbedring, bare ventetid og et håp om overkommelighet. Som gå i oppfyllelse ved venting, tror man. Og sålenge man tror på det, såfremt man ikke synker sammen til en liten bevisstløs ball, så kan tirsdagene forbigås i stillhet og skyggespillet klinge i så mange unoter det bare vil.

"Viderebibringelse"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som sjelden vet hvorhen hun ledes eller hvor det leder hen. Skriver på en forskyvning i tiden som er selve det å være levende, men virke ubevisst.

jeg tror vi føler oss forbigått...
så vi underminerer begivenhetenes betydning
vi gjør dem til kulisser
for vårt destruktive kammerspill
og intrigene man sjelden iscenesetter bedre
enn ved improvisasjonens leilighet
jeg tror ikke vi tjener på formodninger
når de ikke bringer rett
men skaper heller brytninger i det bestående
til doms over eventualitetens følger
jeg tror vi ville slippe å ense
om vi kunne, for vi finner kun det selvoppfyllende
i ethvert regeltyranni
og alt av hva man etterkommer,
alle valgene man aldri tok
for å las blir strandet i gråsoner henimot
det oppgjorte - og derpå følelsen av fall
fordi det skulle unngås
flere muligheter å la åpne
og bli stående, fastlagt, fastsatt
jeg står på streken og kjenner det underlig
som å presses forover og ikke holde igjen
ikke etterlate innskudd
men følge andres ugjendrivelige ganglag
slepes over annen mark,
et forhåpningsfullt, men utstuderbart lende
der alt blir slik man hadde trodd