Rather be somewhere familiar, somewhere else

Fancy this: I have actually written about 650 posts by now, and I realised it's too tempting to continue, and it's too hard to let this go and stop, full stop, so - here goes. More posts. Also, in some sense, to carry on the self-indulgent "all about me"-thingy that I seem to have initiated earlier this month, beginning with this post. And after all, maybe I am a little influenced by the many "trend blogs" and popular sites out there, not to mention facebook and über-egocentric twitter; the much hyped fashionistas and so on; that they might have inspired me to proceed on a slightly more self-centered track towards self-understanding, or whatever, at least - what I know is, it's not particularly bad for my self-esteem and it's more than a bit therapeutic - in a fun manner, that is, and more easy-going (on the brain). Moreover, it's a fine way of preserving (good, or relatively okay, or - well - various) memories. For myself, and my few - yet very important - followers. Not to worry, though, I won't be writing exclusively about my own state of mind and humpty dumpty trains of thought, from now on, I can assure you there'll be more interesting topics up for discussion, in addition to all that, and of preference, but I think Blogging is a good method - a good medium, source, field, etc - for expressing a wide range of thoughts and, needs be, worries, preferrably happy news, whatever one might care to share, I think it's quite a bit better than the afore-mentioned quick-messaging services of tweeting and facebooking, and I realised I'd rather post my random momentary notions here, than anywhere else, or there, or somewhere other, obscure, pop culture manifested, again: whatever. I'd rather be here.

Consequently, this is me being a bit Perez (Hilton), and blogging about my outlook on the world in a more straightforward subjective manner than earlier on, when I expressed everything through the eyes of University, Poetry and Photography. No doubt, this fashion will continue also, save for the former perspective which is now somewhat out of the picture, but everything is so...brief and shortcut and short-sentenced (i.e.: -lived), today. I'm not sure how one can still maintain (and act out) the contradiction, the definitive disparity any longer, to all this, but I know I must. Or, someone must. Someone must stand up and say, hey, we still need and long and unstructured ramblings about everything that's weird in the world and everyone we don't like, that're acting accordingly, that're making weird decisions one can't cope with. Keeping up the Blogging, in other words. That's the clue. But briefer, shorter, more constricted? I dunno. Will I ever? Should one, ever?

So, maybe, just maybe, this is just a way of saying I'm tired of the world today, I'm tired of quick, brief, short, effective, easy, random, accessible. I want thorough, old-fashioned, indulgent, research-based and enthusiastic interest-induced discovery recitals. Travel-monologues and reports from journeys, if only of the mind. I hate how we're all wanting everything at once. And getting it. How we want it all to be there, in front of us, by one click of the mouse, one dot in the http-window, one google search, and suddenly everything's on display, even the private snapshots of one's naked, unwitting neighbour. Bustling about. And that's something I don't want to see at 10 in the morning, whilst checking my emails. In fact, not at any hour of the day. I want to be left in peace, from all the inquisitiveness of today and people's desire to investigate and grab hold of you every five seconds because they need know everything, there and then, which is so evident from all the video blogs and general film coverage, on youtube and elsewhere, featuring murders, disasters, arrests, human cruelty, everything that's happening, here and now; but do we really want this spectacle, do we really want to see, to witness - and to know - all this? Does it make us feel, or be, any better - if we know what it looks like, if we know the numbers - in any case, when we still won't experience the actual feelings that are being presented? Someday, we might, when they do create that "Strange Days"-esque machine for re-envisioning events and re-exploring lost sensations, until then we make do with images. And images lie. Images are immediate and sudden and shocking and illustrative, to a certain extent, but not enough. They're an imagination, a resemblance, not the actual effect. And I want that effect. Somehow, I find that effect is only achievable through words and through fiction, other media, so I guess that's - consequently - where my heart must be laid to rest and find its consolation. Where the true imagination rises, and prospers. Where it helps, not only helps enhance.

(Or maybe - I'm affected by my spending more time with my Gran, who's a very wise and contemplative woman, who doesn't understand the haste and hurry of our current society and wonders how we cope with the business and constant demands. Made me wonder about that too. I want the calm, after the storm, somewhere, and find me somewhere I can make familiar enough to make it calm me down, and make the strength of storms pass more easily.)

coco aprés les poupées

See? I'm back again already. Because I had something wicked to show you. This (below) is just the perfect match; a song by the band everyone loves to hate or hates to admit they love, and I have to say I fit into none of these categories - I don't hate them, but I certainly don't like them much either - sung by a singer I absolutely adore, about whom everyone else seems to be similarly split in their opinions; someone loves her, yet others loathe her. In any case: Colbie Caillat, covering "Don't cha" by the Pussycat Dolls, also known as the Pussy Cat's Dull. (I mean, lol, or wut.) And I think it's just absolutely beautiful, which I'd never thought I'd say about anything made by that sort of band. Whoa, Colbie. Her new album's apparently out very soon, and I can't wait. Read my review of the previous album, "Coco", here.

Also looking forward to, this autumn; new album by Sondre Lerche, "Heartbeat Radio", out next week, new album by Annie, maybe, possible titles and release dates all unknown, new album by Whitney H., "I look to You", out now, which apparently I have to buy, in spite of all scepticism, also: Pete Yorn and Scarlett, my Scarlett, with their much-hyped-duet-sessions-thingy-"Break Up", very much wanting that, and of course; all the Beatles remasters, now for sale (please add to Christmas wish list), and last but not least, I am overly giddy and anxious about the new Stieg Larsson film, "Jenta som lekte med ilden" ("The Girl who played with Fire"; the only one of his books whose title has been literally translated to English, why?), but that's a completely different story, and a slightly different obsession (Michael Nyqvist! Michael Nyqvist! Gaaah!!). All in all, however, a wildly interesting and entertaining and eventful autumn, with loads of stuff to be enthusiastic about. Movies, books, music, all the things that make my days go by and every life worth while. Hurray!

Celebrations in (another) order

Soundtrack: Dusty Springfield - "24 hours from Tulsa". Beautiful Dusty for every occasion.

So: this month marks the third anniversary of Scara's Stories, meaning I've been a blogger, on Blogger, for three consecutive years; every single month of them; which is quite an accomplishment, if I might say so. I've shared my thoughts, my musings, my poetry, my coffee spells and my shoe shopping ordeals, through reasonably, overly, long paragraphs, thus mirroring most of my life, each and every one of its vulnerable corners, being as devotedly conscious a recorder (half-quote, Nabokov) as I could be, and I do feel I've left quite a share of my emotions, of my heart even, here in this web page treasure chest of memory keep. Over the past weeks - or months, actually - my blogging has suffered a bit of a decine, one must admit, for which I am sincerely sorry. However, one cannot (and must not) escape the fact that life does change, as do habits, interests, passions, affairs, etc, and considering to what extent mine, personally, have changed over these past years, I am not surprised at the shifting focuses of my current state of being; unfortunately, blogging seems to be one of the things that has eluded me, and the main centre of said activities I now choose to focus on. Consequently, I am no longer a frequent poster, and might indeed choose to take a bit of a break from the whole Blog writing from now on. That being said, I doubt I'll be able to leave it be completely.

In a fun sort of coincidence, though, this month also marks the one year anniversary of one of my fav sites to visit, Jak & Jil (on this very day, as it were), moreover: mr Sartorialist, Scott Schuman, celebrates the release of his new blog-based book of pictures and stories, most fashionistas of Blogspot-fame are currently attending NY fashion week, including Rumi Neely, Krystal Simpson, Karla of Karla's Closet, and more, exploiting their newfound reader-connection-network, all in all: Blogging itself seems to have taken a drastic turn, recently, or during this last year, from having been a past time cult hobby thingy, popular mostly in geek sircles, to becoming a world wide phenomenon similar to reality television, daily talk shows, twitter, and the like, as a way of transforming oneself into a big time red carpet-waltzing celebrity-wannabe, more than developing one's skills (only) as a serious writer. Not that I object to this, really, I find it rather amusing, and I love me a bit of writer-starlight, yet I observe somewhat with puzzlement, how a literarity-based undertaking slowly has merged with the tendencies of today, to morph into the constant promote-myself-and-my-preferences-society that we apparently live in, and how these are trends I not necessarily aim to follow; whether approving of them or not.

Now, I'm not the only one to be a little in doubt. Symptomatically, my main source of blogging inspiration, pop culture references and general admiration, the infamous Belle of the golden days, has by now left the Blog universe, more or less, and is absorbed in a new life, in a new town, with a new family. And I look down upon my own situation; where I'm at, right now, as opposed to three years ago, when I started out and my blogging enthusiasm was at its peak, and I realise I'm not quite the same person either.

(Hence) in a way of celebrating the anniversary part of this reflection post, allow me to remark - and dwell - on some of the above-mentioned changes; with regard to what's been taking place, what's left me where I'm heading now, or being now; that, back when I started this blog, when I was just beginning to dot down my various stories, I was a slightly naïve 18-year-old freshman student of English, with no degrees, no job, no expertise, and very few answers, could hardly cook my own dinner or make a decent cuppa coffee, had never been abroad by my lonesome, was still equipped with a "youth card" on the bus. Yet, already with the fierce passion that I behold, to this date, for cultural fandom; for Tarantino, Sergio Leone, Bryan Ferry, Gerard Butler, Johan Harstad, William Wordswort, Doctor Who, and most of all: Queen. I had very short hair, and very many dreams. Now, some 37 months later, hundres of days past, I am the more matured, at least I hope, as a somewhat disillusioned 21-year-old with loads of heavy blonde locks, of which I might have to cut some off, soon, because washing them now takes half-an-hour of forever, also: I retain my predilection for Tarantinoism, more recently for his glorious Basterds, including my ever-so-beloved-Burkhard (on the main credits, no less!), also indulging in the ridiculously amazing experience that is witnessing him and Mr Butler sharing in the top five placements on the American Box Office lists (for Basterds and Gamer, respectively). I still love me a bit of Doctor, although my main passion at the moment seems to be time travelling coppers in Manchester (or Mars, and Life in that direction). My taste in music remains almost unaltered, but I have added quite a few new names to the list, including David Bowie, Heather Nova, Ute Lemper, Wir sind Helden, Emiliana Torrini, Cat Power, Garbage, and the lovely Mika. And so on. Queen, on their hand, has had to give up their long-lasting number one spot, again: almost, in favour of a certain other band called Supertramp. Tarantino has been "re-placed", ie. shuffled down to a second place of his own, in favour of Wim Wenders, whilst his angels have basically taken over all my suspect fangirl fantasies. Accompanied by Steve McQueen, James McAvoy, Jason Statham, old friends Kevin Costner and Charles Bronson. In other news, I now hold a bachelor degree in English/Norwegian literature and linguistics; including some German, too, and some (extremely) random Italian. I have, and have had, a job; various jobs, in fact. I have gained tons of new friends and acquaintances, and a bunch of wonderful new neighbours. I have lost people I loved. I've been to Berlin a vast number of times, and Dublin, and Edinburgh. I still reside in the City of Mountains and Rain, aka Bergen, but continuously consider moving away, finding myself a new place of so-called home. I'm still Scara, yet still discovering new aspects of the old me, that is slowly becoming a new self, as well, as most of the ageing features subside. And thus, I do find these new places to go, these new activities to employ myself with, these new people to get to know. And I enjoy it, a great deal.

I wish to thank everyone who's been visiting my Blog, so far, especially those of you who've been reading very closely and providing tons of comments; you're the best. Please don't stop coming here, you never know what might pop up, from time to time. But I think we all need to shift our ideas and our ideals, from time to time, and move our lives onto different tracks, that's a healthy development one mustn't try to avoid. And so, I bid you auf Wiedersehen, and wish you all a wonderful weekend. So long, darlings, and keep your cool.

And, finally, last but never least, some milestones: the first post, one year on Blogger, two years on Blogger, and: the first actual poem-to-be by Scaramouche the Po(t)et. Who's still out there and workin' on it! Beware!

omg! just lost my eyes

things I would like to tell Hollywood reporters,
if I could, it's possible to
not hate someone, and not date that same
someone, sometimes, just
makes me feel completely absurd,
whenever they post their purple bullshit
they show me your face, I go
what's with that face?
and the shortcut tops that swing inwards when you
dance the fun away the nights all long,
promoting your singing, it's your leggings they watch
or lack of such, when you even forgot
what's underneath
your aging is disgraceful, as it is
when you climb into your car
never with a hint of grace, and makeup cake for face
what would anyone be thinking
when they put on that orange tan to go along
with dressed-up do's and hairy don'ts
and coifs that need a wash, then
probably their language too
I love me some
people knowing how to make my day of misery
get better, take me out of it,
with all their miserable luxury
should've gotten all the clues by now
that you're never ever simply rockin', you're always
rocking somethin' in the wrong direction
at the right event
for everyone to spot and never be spot-on
you need a judge, when life's too tough
to compensate for anyhow
and now, have lost my eyes
no longer to be seen and see with me
the little funny moments, never could they
be
it's my delightful pleasure,
and it's stained with guilt

proudly citing: daily fail, oh-my-geez, bizarro sun, og vg-tett-i-pappen; for jeg er litt lei av å lese om kjendisene mine på denne måten på båter i karibien uten klær på med en joint i kjeften vær så snill å finne på noe annet ja?

{men: tanke, det blir jo dikt av det.}

shoegazin' amazin'

eller: skattejakt i skobutikken. fullstendig triviell, men ganske festlig (?) historie fra scaramouches alternative moteunivers.

som de fleste av dere allerede vil vite, er jeg ikke så veldig glad i sko. for å være ærlig, har jeg ikke noe til overs for dem i det hele tatt. men det skyldes da hovedsaklig innkjøpsprosessen, som evner å ta gleden både fra shoppingen som aktivitet og skoen som bruksgjenstand og etterlate meg som et vrælende forbitret vrak med mamma i andre enden av telefonen og generelle forbannelser av verden som sted, tytende ut av mitt taleorgan. hvilket antagelig høres ganske absurd ut, spesielt fordi jeg i egenskap av å være motefanatiker, costume-nileser og hyperinvolvert i den bloggerske sfære, som jeg óg høylytt påberoper meg, burde vært ingenting annet enn overopptatt av sko - og knapt oppmerksom på en sådan problemstilling, strengt tatt - men så var det dette med de gedigne føttene, da. og de relativt overdimensjonerte størrelsene jeg må opp i for ikke å krøkkke rundt som en annen victoria beckham med leddgikt - og det er nettopp dette som er hovedproblemet; at det er pent umulig å finne sko som ser noenlunde fornuftige ut, på meg, og som jeg evner å gå i, og som jeg overhodet får trukket på føttene mine.

men! så, for å nærme seg anekdotehistoriens kjerne, så var man da ute og tuslet i sentrum, her om dagen, i et nokså regntungt iskaldt ufyselig bergensvær, og besluttet å bevege seg innom galleriet, for litt avkoblende retail-therapy, nå rett før skolestarten innhenter meg og bøkene overoppheter hjernen min. hvoretter jeg, i et anfall av jeg vet ikke riktig hva, plutselig befant meg inne på din sko; iferd med å prøve høyhælte skoletter med nagler og sølvbeslåtte remmer. javel! muligens har været gjort meg forrykt, muligens kan det skyldes (på) en - høyst normal - trang til å fremstå bittelitt mer feminin og fabulous, fremover, også overfor nye medstudenter, og ikke alltid se ut som en slags plattfot-utgave av tony hawk, oversponset av hennes & mauritz, noe som er verre enn en krokbøyd fru beckham. eller, tja, men iallefall like ille. sedvanlig antrukket i boyfriend-jeans (de eneste med lange nok ben til mine bortimot 180 centimeter, med hæler) og skinnjakke (som er litt for stor, fordi armene mine er for lange og skuldrene for brede til å passe inn i 38, med mindre jeg vil se ut som gulliver på enda rarere reiser enn tidligere, hvilket er nok en degradering av sammenligningsnivået) og et par plattfot-sko som passer, men er fullstendig hankjønnsorienterte og selvsagt kjøpt på herrenes avdeling likeså, endog behørig omtalt her på berget tidligere, sullet jeg omkring blant autumn trend is heels! black leather is style! this is your opportune moment to prove yourself, you look like a science ficture creature from the eighties anyway! - ooog, etter å ha prøvd utallige par rest-opplag av skinnsandaler i stor størrelse 41 med åpen tupp så tærne mine burde fått plass, og etter å ha måttet ta av seg både jakke og genser og ryggsekk, fordi jeg ble så kokt i hodet, kom jeg til slutt over - the shoes. the perfect pair. og det verste var at de passet. under en haug med utprøvde vans og ekle, hjemmelagde komfort-sandaler, så nærme herrehyllene som vel mulig (selvsagt), og aldeles utenfor allfarvei for dame-andelen av butikkens kunder, stod de og ventet på meg. et par skyhøye svarte sandaler med åpen tupp og lærremmer og alle gode ting, og de var ginormous. rett og slett digre. jeg målte dem opp imot mine usexy sneakers, og det var minst like store, om ikke større, og de satt som et skudd. jeg stod midt på linoleumen, med et glis utover det begredelige landskapet og den enda verre ansamlingen med rosa pumps, og var tre hoder høyere enn samtlige andre besøkende, også inklusive mannen bak kassen, og jeg følte meg bedre enn jeg har følt meg på lenge - ti centimeter over bakken, på det meste - og enda verre, jeg kunne faktisk gå med dem! så, nå har jeg ett par brukelige pensko som får meg til å kjenne meg ultrafeminin og som harmonerer ypperlig med alt fra olabukser til, vel, olabukser, i og med at jeg ikke eier så mange skjørt/sensuelle silkekjoler at det gjør noe, men jeg prøvde dem med et par oversized dressbukser og en tunika, og da så det ut som jeg gikk på stylter. herlig. det eneste lille aber'et, må være at mitt nye feminine jeg ikke vil ha en eneste mandig mann å vise seg frem for, eller danse og kline og dille med, fordi jeg antagelig ruver over dem alle. og menn kjenner seg som kjent ganske truet av slikt, dessuten takler jeg jo ikke menn som er mindre enn meg, eller lar seg true av sånne bagateller. med mine nyanskaffelser må drømmemannen være 1,95, minst, og sånne menn er som regel basketballspillere, gift med bittesmå (på alle måter) blondiser, eller fotballspillere, hvis damer er så små at de ikke har plass til hjerne en gang, eller - min far. og han er liksom opptatt. (og - altså - min far.) med andre ord: problemene med å være storvokst, i betydningen langstrakt i alle retninger, er såpass komplekse at de knapt kan fattes, dog altså sammenfattes i et proporsjonalt langdrygt blogginnlegg. det var dette med de viktige tingene, og de veldig viktige tingene, æssæ. jeg trives nok best med det siste.

absolutely in awe

...and absolutely fabulous indeed. this (far below) is scarlett johansson, apparently re-named "scarjo" by certain gossip sources (omg!yahoo), featured in her brand new video with pete yorn, for their similarly newly released duet "relator", moreover: a rekindled attempt of a singing career, somewhat on the side of her usual day-job, which is making great fantastic favourite movies of mine (...), also: currently promoting her upcoming movie, which I keep my fingers crossed will be a massive hit, namely "iron man 2", the sequel to last year's überbrilliant action adventure which I loved beyond any expectation (and possible reason). after all, it had gwineyth palthrow-her-out-of-a-window in it, whom I (obviously) loath with a passion, and the follow-up has too, so I suspect there'll be some catfight aka battle between the sexies aka "but we really got along behind-the-scenes, yeah right!" somewhere not so hidden - which I hope and pray to see scarlett win (and hopefully kick-ass gwienyth out of the window, after all). that aside, the following little piece (again, below) is something completely different and with very little relevance to "iron man" casting news; it's a beautiful song that'll - maybe, probably, or not - prove all those sceptics out there wrong; the ones who claim scarlett can't sing, really, and is just another one of those silly blonde singstresses who try too hard to exploit every aspect of her gain of fame or whatever it is they're accusing her of, and tries in vain, as it were. I beg to differ. first and foremost, the lady can sing, actually, and second: as distinct from all the silly blondes, she manages to choose (cover) music, writers, lyrics, tunes that fit her voice perfectly and make her stand out from the hollywood singers' crowd, with an original and slightly eccentric feel to them, what else: she's got the originality, eccentricity, musicality and poetic vibe to get away with it! so, no judgemental bullying of pretty, clever scarlett if you please; at least nowhere near me. skinny model rockers, megan socks and the gossiping girls, they've got nothing on her. where they've got botox, she's got soul, and where she's got skills, they've got trademarked hair extention brands. whatever, like, totally. I prefer a bit of "lost in translation"-charlotte any day, as well as her alluring voice quality (hoarse throat or not). thus, keep anxiously awaiting this new album of hers - break up - a collaboration with the same pete yorn, inspired by serge gainsbourg and brigitte bardot; which seems to fit perfectly, scarlett being a sixties siren of our time and all, finally: a singer being praised by, and invited to work with, the master himself; david bowie (no less), has to have something special! 'nuff said - now, enjoy!

and by the way: don't let yourselves freak out by the - well - quite freaky pantene-pro-weenie commercials that make it take seemingly forever for the real video to start. those 30 seconds of noisy annoying hairdresser woman are worth it, trust me. like, totally, (oh my god).

kupért litterært terreng,
med sterk henvisning til det foregående

...men jo. også fikk det meg til å tenke på noe annet, som en viss carrie ville sagt, at: jeg vet ikke om det er et etisk lovbrudd, av et eller annet slag, dette å "utlevere" fremmede mennesker i litterær form - omgjøre dem til rene karakterer i en kontekst og opphøye seg selv til alt-definerende gud, hvilket strengt tatt er hva man bedriver - men sålenge man unngår navn, eksplisitte ytre beskrivelser og andre private detaljer, for å beskytte de aktuelle vedkommende (en smule), føler man liksom at det er ... greit; endog, på et vis, ens berettigede oppgave, i egenskap av å være et skrivende menneske, idet man er henvist - dømt - til å arbeide på denne måten, ved å nyttiggjøre seg sine omgivelser til bruk i sitt eget språk; spørsmålet er heller om det alltid vil være en ære å bli beskrevet? enn videre, om skribentenes omgang med kildematerialet, selve den tekstuelle bearbeidelsen av person-karakteren, kan forsvares - og hvordan? hvilke retningslinjer bør man bøye seg for når man "skriver ut" sine egne erfaringer og vurderinger og iakttagelser, som for eksempel på nattbussen, eller på gaten, eller i butikken, hvor det skal være, og om hvem som helst, hvordan skal man bære seg ad? fortrinnsvis? kanhende blir det en omfattende problemstilling på linje med "hvordan skrive bra litteratur?" - og enda verre, "hva er bra litteratur, sånn egentlig?" - iallefall blir det et problem så essensielt for skribenten som utøver, at det synes innbakt i yrket fra grunnen av, og dermed en uavvendelig faktor når man jobber med å hente inn research og inspirasjon. den eneste absolutte begrensning for å formidle, er jo nettopp innholdet - hva man helt konkret kan og har til rådighet å skrive om. selvsagt bør man kunne skrive "om alt", selvsagt skal man kunne skrive "som man vil", men til og med viljen og "allting" har grenser, til syvende og sist; noe en konsekvent opponerende poetindividualist, som undertegnede, også må innrømme. samme hvor original og oppfinnsom man ønsker å fremstå, vil alt man produserer måtte ende opp som en etterligning av en allerede eksisterende verden, et oppkonstruert verdensbilde, som vi ikke kan unnslippe - fordi det er alt vi har å forholde oss til! vår verden er skapt (eventuelt smekket sammen av tre meteorer og en kjemisk reaksjon, strengt tatt), akkurat som vi trekker nye skaperverk utav den. og der finnes enkelte slike man sikkert helst kunne unnlatt å introdusere for allmennheten. likesom der finnes meninger man kan besitte, men ikke nødvendigvis behøver å forfekte høylytt i all offentlighet. det handler om å vise respekt for det man benytter seg av, den brøkdel av verden man velger å stilisere. så, nok en gang, hvor går grensene for hva man kan ta for seg, i den hensikt å få det publisert? hva bør man, muligens, la forbli utbrodert kun i dagbok-kapitler? og sist, men ikke minst, ville det ikke gjøre forfattervirksomheten fullstendig umulig, uttæret, bryte den opp i alle dets grunnfester, om man skulle innføre en sådan elementær sensur...?

hvorpå; jeg antar det må bero seg på skjønn, dette, det aller vanskeligste av alt, og etisk hensynsfullhet - et eneste, presserende alternativ; for ethvert litteratur-fokusert individ - og som skribent har man dermed både en skjebne, en metode og en følelsesmessig plikt å ta hensyn til, når man arbeider, hvilket ikke bare er et dilemma, men en fordel, siden det sidestiller skriving med ethvert annet yrke; som enhver annen yrkesutøver, har man regler man er underordnet og man kan ikke simpelthen gjøre hva pokker man vil! - man må kontinuerlig bedømme det man gjør, har gjort, vil gjøre, i forhold til hvem det vil kunne ha innvirkning på. et tankekors, og et stort ansvar, som jeg tviler på at alle forfatterspirer evner å innse; når de betrakter på andres bekostning, formelig, og utleverer både seg selv og sitt og sine nærmeste, til det knapt er mer igjen å skjule for det offentlige søkelys. er det rart man omtaler ordet som det skarpeste våpen vi har? man trenger diskusjoner, ikke om hva det er lov til å skrive, men hva det er forsvarlig å utgi, og hvordan man bør te seg når man velger å vie sitt liv til omgang med slike våpen uten sikring, uten noen form for påkrevet bæretillatelse, annet enn at man må få innpass hos en hjertelig forlegger som sier, joda, dette er spennende provokasjon, når det i virkeligheten kan være en utilslørt krigserklæring. hvilket, igjen, viser farene ved litteraturen og flombelyser behovet for visse forhåndsregler, uten dermed å gjøre den mindre tiltalende eller mindre spenningsfylt. balansegangen mellom stil og valg og budskap gjør den desto mer fascinerende, ville jeg si, fordi det gjør den mer kompleks. akkurat som skribenten har et komplekst og fascinasjonsfylt yrke. det aller beste. men også et av de aller mest utfordrende.

word, man!

kupért elskov.
igjen, man får slik inspirasjon av å kjøre buss. (transportmiddelet som en absolutt nødvendighet, javel, siden man hverken har lapp eller bil - men det skader jo ikke at man får mer ut av turen enn å fraktes hjem et stykke nærmere hjemmet.) det nedenforstående dukket - for eksempel - opp i hodet etter å ha observert ett stykk ungt, meget stilig, diskrét flørtende lesbisk par, vis á vis, på vei hjem fra by'n i går ikveld. (den) dagens desidert søteste.

nye reisende
snur jeg meg:
butte fingerledd i
forsiktig berøring,
harehjertene bevrer
over
en første felles trillekoffert,
som et minste multiplum å enes
gjennom
legger hun øret mot skulderen din og smiler
vekk,
måtte da bare
glane, den gjensidige betraktningen
ut
mot alt
nøder hun seg til å stryke
en negl langsmed din negl,
følger tempoet
med leppene, med befestelsen
av noe knyttet sammen uten andres ord
snudde jeg meg, kanskje
ville jeg ikke sett

**
dessuten - øvrige ting man "digger", som de kule sier nåtildags: bergenske tropenetter. tyske amazon. agent x-9 til frokost. sure sild. kate morton. også rumi, da. kan ikke annet enn å digge rumi. clicky clicky here and there, loads of loving everywhere / summer's over, autumn's here, fandom's bliss will lift your sneer. this dude says: abide!

sunshine for a sweet tooth

saltvann i håret, solskinn på huden, skinnende sol på saltvætet hud og hår, som sørger for å bleke begge tilstrekkelig til at jeg ser ut som en avfarget afro på hodet og matcher samtlige omkringliggende teakbord med resten av kroppen. jeg elsker sommer. som nevnt har solen kommet tilbake, til det ganske land, og det betyr hav, båt, bad og dekkbabe-positur, for mitt vedkommende. spesielt det siste, så alle de eldre (og ifølge redningsselskapet høyst uforsiktige) eldre herrene bak rattet på skjærgårdsjeepene sine, slutter å se rett frem, for en stakket stund, og sender solbrilleblikkene sine med et sveip over leggene mine, og antagelig slår fast at de har unge elskerinner av langt bedre kvalitet ventende hjemme.

nuvel.

jeg innser at jeg har vært lykkelig fraværende de siste dagene, det skyldes hovedsaklig slike små utflukter til fjord og saltvann, dessuten en anselig mengde dvd-film utover natten og vedvarende oppslukthet i diverse tabloidaviser, blogger og britisk ferielyrikk. deilig. det lir mot høst og det er med en blanding av tristesse og, vel, tristesse at jeg avventer sommertidens endelikt og tordenstormenes - de tilsvarende konstant langvarige - inntog. medførende, da, overgangen til noe langt mer kjølig, rutinert, ikke minst: hverdagslig - og det er litt kjipt (for å si det mildt). samme hvor lenge jeg klarer å hale ut disse juni-juli-månedene, samme hvor mange uker som tilsynelatende står til min rådighet ved eksamenenes slutt, føles det alltid like kortvarig og forekommer meg alltid like forsmedelig, når det hele er ferdig overstått og man har utnyttet dem til siste, solgløttende, jordbærvasne smule. når bærene, altså, er blitt melne og dvaske og regnbløte, når vanntemperaturen synker ned mot tall som ikke lenger begynner med 2-, og svabergene begynner å få glimt av rødtoner og visne grener og brennmanetene kommer stormende fordi de mener vi forlengst burde ha fjernet oss fra deres territorium. alle disse tegnene, uunngåelige tilfellene, av noe som representerer avslutning og påtvunget omstilling av tilværelsen, og jeg liker dem ikke.

hva mer, jeg antar det er et syndrom, et varig mén fra skoledagene, som man aldri riktig kommer over, som man aldri makter å nedkjempe nok til å simpelthen spasere videre inn i høsten, semesteret, arbeidslivets gjenopptagelse, yrkeslivets påbegynnelse, folkeskolehelvete, hva det nå er, dette at man stopper opp og sier: nei, jeg har ikke noe lyst til dette, jeg har ikke lyst til å si at "det har vært så trivelig, dette", selv om det unektelig har det, som alltid, men: dermed indikere at ingenting skal være det samme, helt, fremover, at vi ikke skal gjøre det samme på en relativt omfattende stund, kanskje helt til neste sommeren igjen, og ingen vet hvordan den blir, og vi snakker om minner, allerede i begynnelsen av august, ting å se tilbake på, og det er ikke noe moro overhodet, sier mitt sentimentale jeg, idet hun furter ved middagsbordet, er ti år igjen, vil ikke tilbake til skolebenken. akkurat den samme følelsen. det blir aldri noe gøy, forblir alltid like kjipt, sånn er det bare, et cetera, og det er svært lite annet å gjøre med det enn å ta seg en spontantur til nice og late som om man er rik og kan leve det gode sommerliv resten av, tja, livet. eller noe i den duren. jeg har allerede vært inne på norwegian, og tanken er ikke direkte avskrekkende. i alle tilfeller, konklusjonen må være at det man savner mest, er vanen, muligheten til å leve i en annen slags vanedannelse, der man har muligheten til å velge dagsrytmene og etterkomme dagsformens etterspørsler, som for eksempel et lite bad i saltvann, eller en time eller fire på terrassen, i solen, når den først dukker frem, at denne fullstendig forpliktelsesløse tilværelsen i grunn er litt uheldig, fordi den lærer oss å leve nøyaktig som det faller oss inn, som vi vil, og ikke som vi må, for neste sommer å kunne unne oss en lignende forlystelse, en hel periode av allting lystbetont.

muligens, til ytterligere moral, burde det oppfordre oss til å bringe litt sommerglede også inn i hverdagen, og avslutte en alminnelig arbeidsdag også med et bad og et smil og en god rekemiddag. men det er noe med denn tralten, denne vanen, som det tar sin tid både å komme inn og utav. kanskje trenger vi kontrastene. kanskje trenger vi å ta steget inn i sommeren, altså noe komplett annerledes, noe avsindig deilig å lengte mot, tilbake til, kanskje trenger vi likeledes, like mye, å ha hverdagen som en slags annen fase, der vi kan - og skal - ha en lengsel, og et påskudd, en oppfordring, til å arbeide seg gjennom mot en ny ferie. og begge deler kan, via hverandre, bli ganske vellykket? at lysten på det man ikke har kan bli en inspirasjon til å gjøre det desto bedre, når man faktisk har det? men jeg tillater meg å surmule, som en furt liten pike med caps og solbrent nese, over sommerens slutt. alltid. selv ikke filosofien kan føre meg så langt vekk fra innbarkede vaner, nemlig, vanen av å erindre, vanen av å ikke ønske forandringen velkommen, at man ikke ser den som en teit ting man helst kunne sett seg foruten, men erkjenner at man ikke kan unnslippe, i et virkelig liv.

anchors for my soul

so: remember me talking about this song called "land ho", courtesy of a band called supertramp? pretty lovely and all? well, it's still on constant repeat, suffusing all nearby space through my computer speakers, and making me insanely giddy. quite possibly one of my all-time favourite songs, at least it's got the likely chance of becoming so, and thus; I decided I should post the lyrics here, for myself and everyone to enjoy! particularly myself! since, lyrically, also, supertramp is most definitely one of the greatest bands to grace the rock scene world; stupendous stuff, really; very poetic, very simplistic, equally powerful. in my not-so-very humble non-objective opinion. and, whilst I'm at it, and devoid of objectivity, might I also recommend the live version of "another man's woman" from the concert recoring "paris"? with the most amazing piano solo section you'll ever hear? I'm hooked. I keep fast forwarding to about 2:44, where it really gets going, and then it just completely and utterly bursts off the note sheet, reaching new heights of incredible, improvising pianist finger work. and it's happening live, on a stage, which makes it even more impressive. altogether, then, a great great and, and some gorgeous timeless music. which I've been loving, massively, for years and years already (since I was a child listening to my dad's old "breakfast in america" lp, and it certainly doesn't get any worse). seems highly appropriate too, right at the moment, seeing that it is the perfect sound for the summer!

Dream of nothing to do
Dream of nothing to say
Guess I need something to dream about
But Something keeps on moving away

I said, land ho, will I be sailing forever?
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul

Once I thought I could see
But now I feel I'm just blind
For there's this Something that's calling me
Something that is so hard to find

I said, land ho, will I be sailing forever?
I guess I feel my ship is getting old
Land ho, will I be dreaming forever?
I gotta find an anchor for my soul

When you're alone, there's not a sail in sight
There's a grey-lit sky and you may just try to take your life
There once was a lady made me feel alright
But she couldn't stay, she just sailed away
Now there's only waves to see me through the night

Maybe I'll always be sad
And maybe there'll always be strife
Drifting alone with a saddened tone
Afloat in the ocean of life

I said, land ho, a sailing ship gone forever
I need some wind to take me to my goal
Land ho, will I be searching forever?
I gotta find an anchor for my soul

Will I be sailing forever?
Will I be dreaming forever?
Will I be searching forever,
forever, forever, forever…

© 1974 davies / hodgson (thanks!)

...in other news, the sun came back. well, of course it did. because it's august and the holidays are over and everyone's going back to work, school, home, etc. so now, it's warm and delightful and we've got our garden furniture back on the porch, and hardly any time left to just sit there and enjoy. very convenient indeed. norwegian summer in a nutshell; and as always, quite predictable. that aside, on top of bad weather (for the most of june and july), drowning accidents, continuing thunderstorms, plane crashes and the swine flu (dreaded amongst most, and consequently blown completely out of proportion), there's currently a horrid oil leak threatening our entire southern coast line, ruining the bliss among the swabs and skerries for a vast number of coast-dwelling families. as though we needed one final catastrophe to complete the general disastrousness of these '09 summer months. which, again, leads to the obvious question; what to do to return oneself to being happy and optimistic, if at all possible, when embarking on the imminent trial which is the norwegian winter time, with its many forebodings and possible struggles? honestly, I don't know how to cope. listen to good music, maybe. I suppose this is where supertramp comes in, and all the nice movies, and the nice books I'm reading - more than ever, it's what we need, not just something we might induldge in; for an idle second or two. there's a considerable, increasingly indispensable use in entertainment, these days; to cheer us up, in fact the only thing that could cheer us up, when everything else - quite literally - fails. so, I keep good hold of my precious favourites and worship them intently, in order to (once more) escape for a moment from the dreary, tragic, helpless society that we sometimes seem to be living in. oh, the pain - the sheer pain - of daily tabloids!

ras-le-bol

(og min nye forkjærlighet for tittelfelt med bindestreker)

tanke: jeg lurer på hvor mange språk man kan blande før man blir rar i hodet. (igjen, en tilfeldig tanke jeg skriblet ned på facebook, og som endte opp i forlenget forstand her, dernest, hva er det med meg.) med andre ord, jeg lurer på hvor mange innslag av forskjellige språk man kan gjøre bruk av, før det går rundt både her og der, eventuelt fører til komplett inartikulasjon. idag har jeg, hittil, vært innom en god del tysk, samt tilsvarende deler engelsk, hovedsaklig norsk, og utprøvende fransk med en gammel venninne jeg dumpet borti på bystasjonen (nå også kjent som bergens lille storsenter, der alle de narkomane holder til når det regner i strandgaten, huff den var slem), og jeg kan helt ærlig si at jeg begynner å blande, klusse, og rote det hele til så heftig at clue-ordboken snart er mitt eneste håp for fremtidig kommunikasjon hvorenn jeg ferdes (samt kilde til kortvarig frelse når det gjelder, m.m.) altså. jeg er veldig glad i fremmedspråk. det må nevnes. jeg forfekter gjerne en uoverstigelig lidenskap, såvel som et ganske anselig talent på dette området, og det til stadighet. problemet er at jeg er egentlig ikke så veldig flink i så mange språk, tross min heftige begeistring over å dypdykke ned i dem og deres utallige rarieteter, så også i studiesammenheng. semi-lingvist av rang, og det hele, fonetikkeksamener bestått med rimelig skimrende glanspapir, likevel er jeg ikke så vanvittig språkmektig blitt. ennå. men: jeg er veldig opptatt av språkene og jeg plukker opp like uendelige antall fraser hist og her som jeg siden ser mitt snitt til å flette inn i passende og desto meget mindre passende sammenhenger og ja, jeg har innsett for lengst at ikke absolutt alle mennesker har lidd seg gjennom nok skoletysk til å forstå mine hyppige "genau!", "egal!" og "schtrahlend, mensch!" - og ja, jeg vet det skrives uten alle de der konsonantene, men pytt! schwung und stil, you know! uansett, i allefall, jeg synes det er så kjekt å lære nye ord, et meget naturlig fenomen, antagelig, min mega-vokabular-dyrkelse tatt i betraktning, og mine fremtidige ambisjoner som lyrikkformidler inkludert, men: det slår meg at jeg kanskje burde legge litt mer energi, tid og krefter (og alt det der som har med vedvarende fokus og langtidsplanlegging å gjøre, som jeg er veldig lite god på) i dette å lære nye språk grundig, ikke bare overfladisk for å briefe litt med noen slang-uttrykk. det er da også min tendens: sålenge jeg kan slenge ut noen freske gloser på hverdagsfransk (og banne litt), synes jeg det holder i lange bananer og går gjerne over på noe nytt og mere spennende så fort som bare mulig. swahili, f.eks. (ikke ennå, men bare vent.) det skyldes antagelig også, på toppen av det hele, min uheldige hang til å ville mestre ting med én gang, og hvis de krever litt mer tid og, vel, krefter - etc - så lar jeg det gjerne bare seile sin sjø og koke bort med kål og ekle poteter. ironisk nok (eller meget symptomatisk) er skrivingen her det eneste, og meget prangende, unntak. poenget, og min konkluderende antagelse, er at det handler - til syvende og sist, da - om min forkjærlighet for nettopp ordene, aller mest, og at det er glosene og ikke nødvendigvis grammatikken - eller artikulasjon per italienske verb - som fascinerer meg; så får det heller være at jeg slår om meg med de rareste sær-berlinske kultbegreper og franske ghetto-skjellsord, og knapt får til å si "jeg heter trulte". men, igjen, det gjør jeg jo strengt tatt ikke. jeg heter scaramouche og jeg liker å snakke med verdensborgerne, jeg liker å lære meg den internasjonale sjargong, jeg liker den mer internasjonale tilnærming til verden generelt! huhei! ... og enkelte ambisjoner har man da åpenbart vett til å ta vare på, selv når alle andre fordamper i tilkortkomstens hetetokt.

tanke to: jo, også lurer jeg på hvorfor det regner.
"hun sitter med hendene foldet om hakepartiet og lar den sterke drinken sive inn mellom leppene og hun spør seg, hvorfor regnet stadig må strømme nedover vindusrutene; hun dveler ved dette et øyeblikk, ved bordene av vann, blikket tomt søkende mot opprom hun ikke kan nå, og slår fast at det må ha noe med stemningen å gjøre, en slags beleilig istandstillelse for humøret, for inspirasjonen, må det være, mens tordenskrallene overdøver tiltaksløsheten og uværets mani tar overhånd; forklaringene følger hverandre som parasittiske faktorer i hennes væremåte, de tar fra henne gnisten og gir henne elektriske strupetak til å agere, raskt, uopphørlig, og med bevisstheten om dette på minnet, gyver hun løs på nettopp inspirasjonens mange foretak; hun smeller glasset i bordplaten og hyller overmakten med et transkribert skrik." og, punktumsløse paragrafter til etterfølgelse, slutt å sutre over regnet; skriv, for faen!

emiliana tør-å-gi

...(i overkant mye) av seg selv. med andre ord: dagens...mest bisarre entusiasme-utbrudd fra en annen enn meg selv. jeg vet ikke om dette gjør meg livende redd, hysterisk glad eller fullstendig hyper. det er i allefall ikke sunt før man skal legge seg:



woha! hentet fra albumet "me and armini" som jeg promoterer vilt og heftig ved å gi det til min mor i bursdagspresang og siden brenne en kopi til meg selv. jovel. så, denne er til deg, mamma, og gjerne også til alle dere andre som har lyst på en god dag; noe til virkelig å sprite opp humøret, enten i den ene eller andre eller fjerde retningen; og hvis dere klikker dere inn på youtube-siden kan dere lese mange festlige kommentarer fra fascinerte (dog også temmelig perplekse) tyskere som lurer på hva faen dette er for noe rart, bra, hæ? det viser seg da at denne sangen ble brukt som bakgrunnsmelodi i et oppsummeringsinnslag fra tyske top model (og dermed havnet alle seerne i en påfølgende jakt på musikkvideoen til "das geile lied"). emiliana torrini i fuglekostyme og top model og catwalk-spazierengehen, det kan jeg virkelig ikke forestille meg. nei. men, om mulig kan det synes relativt komisk (ja). kanskje en påminnelse om at noen ting ikke skal analyseres for nøyaktig!

ps: joda, jeg fikk (til slutt) til dette med tilpasning av youtube-vinduer for mitt eget bloggformat. spørsmålet er om det funker for alle dere andre også. om noen får opp en bitteliten spiller nederst i venstre hjørne med blinkende lys og feilmeldingsalarmer, rop ut. og gjerne om det er noe annet som virker mistenksomt, likeså. men fuglekostymet skal være der.

dagens kort(fatted)e.
scara prøver seg på korte resymméer av dagen som gikk (går, fremdeles, holder på), med uhorvelige mengder parenteser og unevnelige mengder intern humor. og: intern i betydningen meg og mitt, selvsagt.

deriblant, dagens mest fremtredende øyeblikk av tarantino-tendenser, idet jeg - i et slags anfall av omsorgsbehov eller miniatyr-dyr-beskyttelse eller hva det nå var - skulle forsøke å slippe ut igjen en veps som hadde forvillet seg inn i leiligheten min, og den ikke ville lystre meg, dvs la seg slå i svime med en avis, til den sakte men sikkert dalte halv-levende ut gjennom mitt åpne vindu, men istedet fortsatte den å summe rundt som et annet fjols, inni lampeskjermer og annet ubeleilig, og jeg da til slutt (meget enervert) utbrøt, i retning insektsdritten: "oh, the fucking gratitude, motherfucker!" - da lyet den, faktisk. etterhvert. den dalte pent og anstendig ut gjennom vindussprekken og jeg tror, innbiller meg, at den fremdeles var i live.

dagens (videre) replikkveksling: så den meget kult-orienterte klassikeren "paris, texas" for første gang i går, og den er jo forholdsvis quotable. dessuten er den vanvittig bra. jeg vil gå så langt som å hinte om at jeg har fått en ny favorittfilm (inn på listen), hvilket burde si en hel del. den knuser ikke tarantino, på ingen måte, men wim wenders som regissør er - generelt, i det minste - et godt alternativ. og tarantino lager ikke film så ofte, altså tilstrekkelig ofte til å tilfredsstille sånne som meg, så et par alternativer kan jo være greit. av den grunn, la meg endelig få spy ut litt wenderske gloser, når jeg først er igang - og nei, jeg har ikke tenkt å dra hele den beryktede (og bejaende) monologen gjennom telefonrøret, men - fra den minst like rykteomsuste scenen i bilen, etter å ha blitt kastet av et visst fly, en liten diskusjon mellom travis og walt, brødre i blodet, og med et gjensidig ønske om (men manglende mulighet til) å forstå seg på hverandre, her ute på en road trip for å finne tilbake til travis' selv (og los angeles):

- How come you got a picture of a vacant lot in Paris, Texas?
- It's mine.
- I know that, but how come you've got it?
- I purchased it, in the mail ... a long time ago.
- You bought a picture of a vacant lot in the mail?
- No, I bought the land.
- Oh you bought that lot.
- Yes.
- Oh, let me see it again. [As he looks at the picture.] There's nothing on it.
- Empty.
- Why in hell would you want to buy a vacant lot in Paris, Texas for Christ's sake?
- Um ... I forgot.

...og for øvrig, det hele, denne lille passiaren, hverken kan, skal eller trengs å forklares; ergo, hvis man ikke skjønner noen ting, gjør det ingen verdens ting, det synes heller ikke å være meningen. hvilket fascinerer en seer som moi. den er nøyaktig like selvforklart meningsbærende som den gir inntrykk av, og jeg liker filmer som ikke gir seg ut for å være noe mer enn det (glimrende elemenært geniale) de vitterlig er.

ytteligere, verdt å nevne, er de udødelige kjærlighetserklæringene: "I love you, Hunter. I love you more than my life." ... "And he, he loved her more than he ever felt possible." ... "Every man has your voice" ... som kan gi hver en steinstøtte klump i hjertet, og saltvann mot tinningen. det skal óg nevnes at skuespillerprestasjonene i filmen hever disse replikkene opp til enda en annen divisjon, og at disse monologene de serverer er - bokstavelig talt - av en annen verden. harry dean stanton er ubehagelig perfekt som travis, i sitt livs hovedrolle, og natassja kinski - vel - hun kan knapt beskrives. jeg leste engang en kommentar på imdb fra en fyr som sa han nettopp hadde sett "in weiter ferne, so nah!" og slått fast at om noe, hadde han ikke hatt stort imot å møte frøken kinski som engel, rett før han døde. etter å ha bivånet henne der, såvel som i den ovenfordiskuterte forgjengeren, fra samme regissør, kan jeg ikke annet enn å si meg hjertens enig, og legge til at jeg hadde ikke hatt noe imot å møte henne som hverdagsfilosofisk callgirl heller. hun er aldeles nydelig.

moving on, til dagens band: supertramp. konstant. på repeat. forannevnte "retrospectacle" er den beste best-of'en på en god stund (og med den kuleste tittelen; kudos abound!). supertramp redder humøret og følelseslivet og inspirasjonen) til stadighet, nevnte jeg dét? dagens andre band: sugababes, som jeg ikke aner hvorfor jeg har begynt å høre på, men som jeg liker forbløffende (= foruroligende) godt; det kan ha noe å gjøre med at de er briter og at alt som er britisk er bra (jeg er endog henfallen til å like girls aloud i svake stunder), men først og formodentlig mest fordi jeg synes mutya buena, bandets ubestritte hovedperson, er fabelaktig. hennes avskjed gagnet ingen, aller minst henne selv, men: det famøse semi-floppende soloalbumet fra 2007 er faktisk over all forventning bra. og undervurdert. og hun synger duett med frøken winehouse, kjent som amy, nå æresborger (eller forhatt, alt ettersom (hun er full og spiller trommer eller ei)) av santa lucia, før i tiden en rimelig kompetent blues-jazz-soul-rocker. for å si det mildt. men er det noen som husker det, nåtildags? tiden da amy winehouse hovedsaklig laget musikk og det hun var mest kjent for var stemmen og det høye flotte håret, ikke det flate, fæle håret og rusmisbruken? stakkars amy. jeg prøver iallefall å ikke glemme, og mutya-duetten "b boy baby" er en strålende påminnelse!

dagens vær: gjett tre ganger. jeg var søkkvåt hele veien til og fra by'n og så tok jeg en dusj, bare for å være på den sikre siden. men jeg fikk handlet pizzabolle på rema. og nå begynner jeg å bli så triviell at det er på tide å avslutte, visst.

I have no words (literally)

...men forbausende hvor mye som kommer ut, bare man forsøker, og lar seg rive med av den kjensgjerning at man er medrevet. kiastisk setningsoppbygging, eller hva man nå kaller det der. med andre ord, scara overgår seg selv i vidløftige, overentusiastiske ordstrømmer om ting hun er litt for glad i (og bruker altfor mye internett-surfetid på) og kanskje burde overlate til dagboksidene, så hun ikke sikler ned tastaturet fullstendig. men det var ikke dette det skulle handle om. det skulle handle om noe annet, og veldig signifikant for mitt liv, min tid, min gjøren, laden og generelle tilværelse, altså: berlin. jeg elsker berlin. berlin er byen min. og for øyeblikket skjer det ganske mye der, og i relasjon dithen, og i forbindelse med mennesker som kommer derfra, la meg bare nevne:

a-ha's nye video, til deres bortimot tilsvarende nye låt, "foot of the mountain", ble spilt inn der - og ga meg et aldri så lite sjokk da jeg skrudde på teve'en og den ble annonsert og alexanderplatz, av alle ting, plutselig skinte mot meg, mens morten harket sang, og jeg tror det der er det nærmeste jeg noensinne vil komme religiøse opplevelser. overjordisk, i allefall. jeg visste at videoen skulle bli filmet i tyskland, så også i hovedstaden, men hadde ingen anelse om at nettopp alex ville bli så heftig promotert og at de skulle filme disse bygningene og gatene jeg er så glad i om natten - i det fine lyset - i den fine stemningen, altså, snufs. og herlig. (klok av skade når det gjelder youtubiske innlemmelser i blogger-formatet, begrenser jeg imidlertid min kildehenvisning til en liten link. så klikk.)

stilinberlin - er en av verdens beste moteblogger - og de fotograferer gutter fra bergen! dessverre ikke gutter fra bergen som jeg kjenner, men bergensgutter nonetheless, og det liker vi. dessuten fotograferer de masse fine berlinere i parker og i bakgater og midt på alex, og jeg savner alt sammen, og det er noe med den kreative friheten, de mange kreative impulsene, det kreative livet der, som appellerer noe vanvittig til undertegnede-meg, og som gjør at jeg antagelig må oppsøke det ganske snarlig på en mer permanent basis, bare dette forbannede influesa-svineriet gir seg snart.

og så, sist men altfor stort til å komme i nærheten av minstekategorier, så i all hovedsak: quentin tarantino's nye film "inglourious basterds", spilt inn, ja nemlig, i berlin (og omegn). med berlinere. og blant dem - gedeon burkhard. min gedeon burkhard. også kjent som alexander brandtner fra komissar rex, min absolutte favorittskuespiller i hele verden, fra min absolutte favoritt-fjersynsserie i hele verden og ja, jeg vet jeg har snakket om dette før, opptil flere ganger, helt siden lenge før oscar-utdelingen. men fortsatt. jeg er iferd med å opparbeide meg, oppgire meg til, et tilnærmet hysterisk forhold til det faktum at en mann jeg er så glad i, mister tarantino, har valgt å skulle jobbe med folk jeg er så enda desto mere glad i, gedeon, til schweiger, daniel brühl, julie dreyfus, michael fassbender, etc, og at de filmer det hele i berlin! det blir liksom litt i meste laget. det som ikke gjør det særlig mye bedre enklere, er at takket være filmens hovedstjerne, også kjent som en viss mister pitt, blir det hele blåst opp - markedsføringsmessig - til voldsomme, vanvittige, internasjonale proporsjoner, og premierebilder, med alle involverte til stede, fra berlin; de havner nu i dailymail. som, på sin side, pun intended, selvsagt var aller mest opptatt av benene til diane krüger (...), men de serverte meg også dette (i kombinasjon med frokosten i halsen):

...men, kjære gedeon burkhard, når du først deltar på et slikt premierekalas, og du vet at du risikerer å havne på førstesiden i storbritannias største tabloidavis, så hadde det kanskje vært en idé å se i kamera. uansett: ytterst til høyre, med sin gode gamle (!) party-skinnjakke, som jeg har en voldsom forkjærlighet for (...!!), sånn for anledningen: I say no more. men, ja, han er med.

...noe jeg forsåvidt visste allerede, siden jeg har sett den nye filmtraileren, som er fantastisk, enda litt bedre enn den forrige, igjen: diverse linker å klikke på, og ja: resultatet er i henrivende digitaloppløsning, kjent som hd, hurra, og en skikkelig festlig anledning for alle som enten ikke vet eller knapt vet hvordan mannen ser ut til å leke "finn gedeon burkhard (et sted bak brad pitt sitt store hode)"-pekeleken! siden han er omtrent like fremtredende her som høyhusene ved alexa hos a-ha, hvilket jeg finner interessant (og særdeles lovende, for hva det kunne indikere om hans andel screen time i den ferdige filmen!), dessuten: har man fått med seg, som bonus, dette bildegalleriet som viser både schweiger og burkhard og krüger og dreyfuss og pudler (!) og det som enda mer fantastisk er. jeg kan for eksempel ikke tro, til alt overmål, at de synes å sitte og spille dette lapper-på-pannen-spillet som jeg har spilt så mange ganger, og som er så gøy, og her trenger jeg visst litt hjelp fra visse av mine bekjentskaper om hva det heter, eller kalles, men i alle tilfeller: restaurantscenen fra "reservoir dogs" møter restaurantscenen fra "death proof" møter alt som er bra med "pulp fiction" og "kill bill" samlet, dialogmessig, etter sigende ispedd tradisjonell tysk gjettelekk med hjemmelagede papp-remedier. jeg er seriøst solgt. og dette innlegget burde muligens omdøpes til scara driver gratisreklame for the weinstein company, men det gjør jeg altså ikke, jeg bare gleder meg.

I have (had) no words

soundtrack: supertramp - "land ho", rare b-side beauty from "retrospectacle", and a new personal favourite, the kind of happy summer song that's just made to make you, well, happy.

let's do the obligatory popular cultural phenomena-infested return of the scara-speech, first and not, technically, first, and - not last, or, whatever, so: I'm not very good at this, no, not one bit. this being, of course, keeping up with the posting, and the blogging, and the updates, which in recent times seem to have gone (quite frankly) straight to very-nearby-hellish-places, because of 1) summer holidays, mainly, and my having a few weeks off from everything to just gaze at the sun rain, the continuous unyielding norwegian summer rain and generally shitty, absurdly bad holiday conditions, with some added swineflu madness, and it's all been pouring down, nonstop, figuratively and downright explicitly over the past few weeks, and I'm staying indoors watching films, listening to seventies rarities, etc, 2) my being tired of a lot of things, 3) my having to do lots of other things, 4) my writing other stuff and not having time for blogg stuff and other stuff, nuff said. but my conscience, inevitably, and as always, got the better of me, and slowly forced me to return to these good old grounds and start writin' again. here. and there and just about everywhere, now, but I did need some time off; I'd realized that. and I might need, have needed, some other...changemaking too.

consequently, I have indeed decided to make some changes, some real changes this time, because, first and foremost, I keep getting inspired by facebook and twitter and shortmessaging online, these days - as belle de jour would say, and have said, it's "about as much as I can be exercised to contribute at the moment". belle and I seem to be very much on the same level in terms of posting frequency and blogging tendencies and, thus, perhaps, I end up with a startling lack of updates that appears somewhat proportional with her long periods of absence, I guess it's a common blogger's syndrome of some (slightly inexplicable, although overexplored) kind. in any case, I shall endeavour to resume my blogging with an increased devotion and steadier pace, I shall - however - also continue to post shorter, at least slightly less extensive and ongoing posts, as well. similar to the things I tweet and, er, face. philosophically, so that I feel as free as I need to. cherish freedom as much as I ought to. and so that it doesn't consume as much of my time as it used to. so, short, condensed, concise, precise and more improvised posting. think I can manage that? we'll just see, won't we? ...and I could use some practise when it comes to managing other styles, so maybe it really is a pretty good idea, after all.

which leads to the obvious question, why on earth am I writing all this? in short, simply - to welcome you to scara's old blog, which is probably gonna remain like it's always been, like the old blog, or something not very far from it, but I've got to start writing a bit more, a bit more often. otherwise, I'll feel so terribly bad about it, I'll be eaten alive (in a figure-hugging-ative sense, this time 'round) I'll be left with agony, ivory, idleness, silliness and nothing done. seeing that the bad conscience of mine, that's behind everything, this included, always produces (such) severe stress-induced verbal diarrhoea and striking propensity to just blabber on, for ages, which leads to the obvious observation that my resourceful purposes of being to-zhe-point and very brief and very tweety-facey-bookey, might not be so succesful in the long run. morale? no blogging makes me a dull girl, and leads to excessive self-and-apology-centred rambling and long nonsensical paragraphs about long and nonsensical paragraphs that one had intentions of seeing abolished, originally, and after further consideration: presumably never will, in fact, be so. I'm resting, just in case.

DJ Scara puts a record on

...nok en Madonna-inspirert tittel, endog fra samme sang (!), i den anledning at yours truly lurer på hva hun skal bruke livet sitt til, fortsatt, til stadighet, og i øyeblikket - dette forunderlige øyeblikksvise - lurer på om hun skal forsøke seg som DJ. Nuvel. Og for et par år siden ville jeg bli astronaut. Men jeg har da, i det minste, en voldsom musikkperiode for tiden og har satt meg inn i masse ny musikk(historie) og tilfeldig trivia og dessuten driver jeg og setter sammen en liste over sommerens fineste sanger, utvalgt av meg på meget subjektivt grunnlag, men til et meget profesjonelt sammensatt låtutvalg, som jeg selvsagt har tenkt å dele med dere der ute, til inspirasjon (...) og rent hypotetisk nedlastningsforslag, moglegvis, eller streaming eller kopiering eller lovligere alternativer, som for eksempel innkjøp, for å pleie øregangenes behov for en dose deilig sommerlyd, og litt lettbent dansestemning. Listen er som følger, med muligheter både for endring og utvidelse:

"Guten Tag" - Wir sind Helden
"Summerboy" - Lady Gaga
"In Private" - Dusty Springfield
"Dancing in the Street" - David Bowie & Mick Jagger
"Your Disco needs You" - Kylie Minogue
"Brown Eyes" - Lady GaGa
"I love you" - The Pipettes
"Fight the Feeling" - Texas
"One Wish" - Roxette
"Drück die 1" - Annett Louisan
"Stay Awhile" - Dusty Sprinfield
"Lucky" - Colbie Caillat & Jason Mraz
"Blue Jean" - David Bowie
"I'm Knockin'"- "Whitney Houston
"Mean to Me" - Crowded House
"When Tomorrow Comes" - Eurythmics
"Still in Love with You" - Cher
"Neste Sommer" - deLillos
"Standing in the Way of Control" - Gossip
"The Fear" - Lily Allen
"Broken Dreams" - Phil Manzanera & co
"All Good Things (Come to an End)" - Nelly Furtado

music makes the people (and some complicated questions too)

Soundtrack: Phil Manzanera - "6pm", en absolutt vidunderlig fantastisk konseptplate fra Roxy Music-gitaristen, der han både trakterer vokal, gitar, piano, keyboard, og produsent-ansvar, ytterligere; som fungerende bevis på hvordan alle ting jeg liker synes å ha en viss forbindelse, idet han her samarbeider med både Brian Eno (ex-Roxy, og kreativ kompis med David Bowie, David Byrne, m.fl.), Paul Thompson (ex-Roxy-trommis), Andy MacKay (nok en ex-Roxy, med sine høyst karakteristiske saxofon-soloer), samt David Gilmour (fra Pink Floyd, som er en gitarvirtuous uten like, og en av mine største helter, som dessuten har samarbeidet med en annen übersaxofonist, på "A Momentary Lapse of Reason", nemlig John Helliwell fra Supertramp!) og Chrissie Hynde (fra The Pretenders, som skrev "I'll stand by you", som i sin tid ble signaturmelodi for The Doctor og Rose i "Doctor Who", dessuten: "Brass in Pocket", som Scarlett Johansson fremfører sin karaokeversjon av i "Lost in Translation", mens Bill Murray forsøker seg på "More than This", som - ja nettopp! - Roxy Music i sin tid hadde originalen til, huhei), men for å komme tilbake til poenget: "Broken Dreams" er en av de fineste låtene jeg har hørt, hittil i år, etter en anselig overdose Dusty og Adele og annen jazz-blues, og jaggu var det ikke deilig med litt ordentlig rock igjen. Men la oss ikke glemme: Adele covrer Bob Dylans "Make you feel my love" på sitt debutalbum "19", som Bryan Ferry - Roxys legendariske frontfigur - også covrer på sin "Dylanesque" fra to år tilbake. Uten at dét burde overraske noen nå.

Som nevnt et sted nedenfor; jeg er blitt ganske så stor fan av Lady GaGa i det siste. Talentfull, festlig dame, med ben i nesen og strålende stemme og pianoteknikker uten like, altså, og som om ikke det var nok; et meget forbilledlig syn på livet - og hvordan det skal leves - etter følgende sitater å dømme, som jeg fant på msn's (ellers så horrible) sladderside "starlounge", og som jeg utmerket godt kan identifisere meg med og finne gjenkjennelige:

"Lady Gaga nyter for tiden stor suksess, men 23 åringen har fortsatt til gode å eie sin egen leilighet. – Jeg bruker ikke pengene mine på leiligheter, jeg lever heller i en koffert. Jeg er alltid på farten og jeg elsker det! Jeg har jobbet hardt hele live for å ha det sånn som nå, forteller stjernen i et intervju med det tyske kvinnebladet ”Brigitte”. Hun forteller også at hun ikke trenger andre mennesker til å gjøre henne lykkelig: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig med meg selv, og jeg trenger ikke bekreftelse fra andre mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg er tilfreds med meg selv, ensomhet gjør meg glad." (Hier gibt's auch der Originalartikel auf Deutsch, wenn jemand sich dafür interessiert!)

Hvorvidt dette stemmer på en prikk, er heller usikkert, men kloke ord var det i allefall. Som kjent er jeg selv, likeså, midt i en organiseringsprosess hva angår fremtid, livsførsel og "karriere", og jeg akter - som GaGa - å jobbe hardt for å kunne leve i en koffert og være lykkelig med min egen gjøren og laden, jeg synes det høres ut som en meget fornuftig plan. Eller ambisjon, om du vil; mitt nivå der i gården har aldri vært utpreget skyhøyt, men for å få gjort noe som helst her i verden, med liv og fremtid, bør man helst ha noe å sikte mot. Samt forbilder å se opp til, og la seg inspirere av. Og i en sådan stund, som denne, må jeg da forsøke å finne mennesker jeg kan hente nettopp inspirasjon og gode idéer fra - forslag mottas for øvrig med takk - og dét blir en minst like stor del av denne organiseringen, der man må ha visse punkter, konkrete formål og fyrtårn i det ikke så aller fjerneste, å orientere seg etter. Meget viktig.

Like fullt har jeg alltid hatt det vanskelig med å finne disse ideelle idolene og gode referansene som jeg kan rette meg etter; for, hvem kan man til syvende og sist stole på - slik? Hvordan skal man kunne vite, sikkert, med den absolutte trygghet overfor en selv og andre, hvem man skal lytte til, enda mer: la seg instruere av? Finnes der i realiteten mennesker, forbilder, som man i så stor grad skal lene seg på, som er verd å stifte avhengighetsforhold til? Muligens bør man ikke begi seg inn på slike tilltis-eksperimenter overhodet, men sette sin lit kun til egen dømmekraft og fornuft, ens helte egne beslutningstagen. Hvilket, i alle tilfeller og i det hele tatt, fremstår som meget vanskelig problemstilling, med såpass filosofiske overtoner at den like gjerne kunne kvalifisert som tema for et selvstendig, omfattende universitetsstudium; antagelig er den det også. Mitt poeng er at når man skal bevege seg ut i det store kompliserte verdenssamfunn, aldeles på egen hånd, med alle sikkerhetsnett og hjemlige trygghetsliner oppløst, forkastet, skjøvet unna, fordi man skal "klare seg selv", er den største trussel mot suksess og oppnåelige mål, dette med hva man selv i stand til å klare, hvem man selv velger å stifte bekjentskap med og la seg påvirke av, hvordan man selv håndterer det ansvar det er å konstruere egen voksentilværelse, forvalte dennes grunnlag, og foreta helt egne, sensible beslutninger. Og siden det da er så ufattelig vrient å betrakte selvet utenfra og ta valg på bakgrunn av et helhetsinntrykk av selvet i samfunnet, altså egne gjerninger og hvordan de oppfattes av utenforstående, må man oftest bare la det stå til, prøve og feile, og fri(gjøre) seg fra de medmennesker man innser har dårlig innvirkning på eget liv. Men dét er da heller ikke noe enkelt. Det kan bli fryktelig eksklusivt og på ingen måte vellykket (i etterpåklokskapens navn). Og hvordan skal man kunne vite hvilke veier man skal ta for å komme seg dit man vil, når man ikke riktig vet hvor man vil, fordi man knapt har begynt å gå ennå? Dette spekulerer jeg en del på for øyeblikket. Fordi jeg ikke riktig vet hvor jeg skal bevege meg, i hvilken retning, fordi jeg gjerne skulle hatt svarene først, et fremtidsscenario og en endelig løsning å bruke som kompass, så jeg kunne hatt noe å ta beslutninger i forhold til, men istedet står jeg helt fritt, altfor fritt, og alt er helt åpent og jeg har alle muligheter og det er egentlig ufattelig overveldende over-vrient å skulle få gjort noe som helst.

Så prøver man å lese disse tegnene, tolke disse såkalte signalene som henger i luften og svever mellom linjene, dette man har ordnet opp i hittil, for liksom å komme seg et sted, og kunne si om et par år at "dermed forstod jeg", og så videre, og så gjorde jeg ditt og datt, og her står jeg idag (og er tilfreds), men åssen i helvetes forkludrede avkrok skal man tolke rett for å ende opp med tilfredshet? Det er hovedproblemet. Hvordan skal man kjenne seg selv så grundig at man vet hvilke muligheter man, i realiteten, sitter inne med? Og hvordan skal man vite hvor man kan få hjelp, hvem som vil være til støtte og ikke fordervelse? "Når man er ung", og heller uerfaren, når man ikke har all denne desillusjonerende vitenskapen om hvordan livet går seg til, ettersom tiårene forlater en, da ender man fort opp med å velge på lykke og fromme, ta ting litt som det kommer og havne opp med det første og beste, men så er det noen av oss - i allefall kjenner jeg det slik - som er så redd for dette alternativet til først og best, nemlig sist og verst, at man havner i det totale uføret, at man vegrer seg for å ta disse store valgene, at man nøler til det ekstreme med selv de minste små steg, fordi man kjenner så sterkt på hvor fort og forbløffende, foruroligende lett alt kan gå ad undas, og hele livet rett i do, og jeg ser for meg at livet bare går meg forbi, i et svosj, også sitter jeg der om førti år og tenker: herrejesus, hvorfor gjorde jeg nå dét, dumme jente, eller ikke dét der, din kokkelimonke kråkesau, du skulle gjort noe fullstendig annet i stedet. Det tar så lang tid før man forstår, før man riktig innser konsekvensene og denne harmoniserende helheten, og i mellomtiden kan man så enkelt ødelegge mulighetene fremover, så man virkelig blir stående og stampe og trampe og stange i taket.

Altså.

Nå var det dette med at man knapt er 21 og fremdeles har et langt liv foran seg og at man fremdeles ikke hverken har myrdet noen eller ødelagt noen verdifulle kjøretøy eller brent ned noen hus eller kuttet over noen essensielle broer, men fortsatt. Tiden flyr. Og jeg kommer snart flygende mot veggen, eller taket, eller hva som er mest nærliggende. PC-skjermen, trolig. Men jo, jeg har en tanke om at man bør begrense denne tegn-fortolkningen litt, at man bør rette seg etter den i det små og ikke ta altfor drastiske skritt av gangen, det pleier min mor å si, at man må ture frem litt forsiktig, og det tror jeg er lurt, det tror jeg er den beste løsningen på midlertidig basis. At man, som den kloke Lady, bør definere tilværelsen som en reise fra stoppested til stoppested, med kofferter i hende, og at man dermed ikke må kaste seg ut i noe permanent, altoverhengende, med 100% overbevisning, basert på noen annens påførte 100% uavvendelige argumenter, noensinne, at man heller bør plukke opp litt her og der og ha en rømningsvei i bakhånd; så man raskt kan pakke kofferten og ikke blir sittende fast i et fastlenket møblement med en kjetting til foten og en vannstand som stiger. Så man ikke ender opp med eiendeler, materielle og mentale, i fyr og flamme, men heller kan trekke seg unna om det blir for ille og velge en annen gylden vei til Oz. Hvordan det nå var den sangen lød.

Og, kanskje er det berømmelige helhetsbildet jeg leter etter bare er summen av alle de små brokene, impulsene, som man samler på veien, og det selvet man til slutt sitter igjen med og gir muligheten til å se tilbake og bedømme, det selvet som har samlet sammen tilstrekkelig med brøkdeler og fornuftige innspill til å kunne - være istand til å - felle en dom. At man er nødt for å hanke inn lyder og lukter og tanker og kulturer i relativt enorm monn, før man overhodet kan vurdere å trekke slutninger om hvordan livet er, eller kunne ha blitt, eller burde ha vært. Muligens en litt forvrengt tro på skjebnen, men jeg tror ikke livet kan bli så veldig mye forskjellig, jeg tror det simpelthen er som det er, og det er - og blir - forbannet fragmentarisk ubestemmelig. Det er et resultat av alle dem man kjenner, møter, har beundret, og alt det man har sett og gjort og vært en del av, og det er slik man formes. Dilemmaet er, fortsatt, at man må komme seg et eller annet sted for å være i en utvikling, for å lære nye ting og møte nye mennesker. Og det vanskelige valget, den vanskeligste problemstillingen, er rett og slett: hva nå? Hvorhen? Der og da, her og nå, det man lurer på.

Fordi man vet at man må gjøre noe, gjerne også noe viktig, fordi man ønsker seg spennende impulser og erfaringer og opplevelser til denne ryggsekken man tar med seg til alderdommen og erindringsstunden og Proustlignende kakemåktider. Fordi vi, antar jeg, har en instinktiv vilje til å lære, til å søke noe nytt, og enten man tror på skjebnen eller ei, enten man har store, klare ambisjoner eller lever på lykke og fromme eller tar en dag av gangen, på vei mot en mulig ambisiøs fremtid, er man nødt for å handle i nuet. Siden vi nå engang er underlagt tiden som en maktfaktor og ja, den løper avsted, og nei, jeg holder ikke helt tritt akkurat nå, og jeg trives ikke med alt det uforutsigbare retningsløse, og jeg føler at ryggsekken tømmes, heller enn å fylles opp. Jeg tittet innom "In weiter ferne, so nah!" her om dagen, og så dernest for meg at det neste som skjer, i min sjelesøken-skjebne-prosess, eller hva jeg skal kalle dette, er at Willem Dafoe dukker opp - utav gråtonenes skyggeland - med sitt uhyggeligste flir, og skarpe blikk, og påtvinger meg drikke-dueller og hasardiøse redningsaksjoner til havs, pluss en ufravikelig visshet om at det som kommer må komme og at det ikke nytter å løpe fra ens egen, fra fødselen av-pålagte ansvarshavende om at man ikke kan overlate livet til alle de andre, at man må ta eget liv i egne hender og få ræven i gir. Og sånn er det bare. Enten man får det til eller ei, sånn umiddelbart, man er nødt for å finne utav det, noe, et eller annet noesteds, men ja: det hadde vært greit med litt divine intervention, hist og her. En reddende stemme, som man visste hadde entydig rett, som man kunne følge et stykke på veien, så man ikke blir stående dørgende stille og kjenne på tiden og kjenne på det at det er så mye man bare ikke vet, og kanskje aldri vil vite, og at livet er så stort, og at det grenseløse, i seg selv, egentlig er en begrensning.

The Princess and the Painter

EDIT: ALSO, SOME ÜBERSPOILERISH DOCTOR WHO-STUFF FAR BELOW. SCROLL DOWN IF YOU WANT TO SCREAM AND JUMP AROUND THE ROOM! A LOT!

"I've made up my mind / Don't need to think it over / If I'm wrong I am right / Don't need to look no further / This ain't lust, I know this is love."

Ting å gjøre på en regntung dag (i tillegg til å skrive, redigere, kopiere dikt), sterkt inspirert av fashiontoast og andre fine dilldall-blogger, hanneli, marianne, easyfashion, med flere, om mote, tegning, skriving, spising, været, og andre essensielle fenomener: selv fordriver jeg tiden med lange morgenstunder, kaffe, tykklefser, Adele (plate: 19, spor: 3 og 9), fotografering (av tær, sko og gardiner), blogglesning, altså, generell nettsurfing, diktlesning, Ginsberg, Whitman, Tzara, Vindtorn, med flere, photoshopping, headbanging, rødvin, og dette:

Siste nummer av Agent X9, mitt absolutte favorittblad, samt mine egne skisser, kopiert derifra. Huhei. Første tegningen jeg har publisert noe sted, innbiller jeg meg, og da måtte det jo bli et portrett av en prima dame. Modesty Blaise er, blir, og har alltid vært, en av mine aller største heltinner i verden, fiktiv eller ei, og jeg bruker gladeling en hundrings i måneden på henne og Willie Garvin, ut på nye eventyr, dessuten får jeg Wayne Shelton og XIII og Spaghetti Brothers på kjøpet. Glad i tegneserier, jeg, ja. Og siden jeg ikke har scanner i huset, måtte det bli en liten "dagens gjøremål"-fotograficollage, som jeg i ettertidens vurderingslys igrunnen ble ganske fornøyd med. Lenge siden jeg har skriblet og rablet nå, det er faktisk en ganske avslappende aktivitet for både kropp, sjel og hjernemasse. Men jeg får ikke helt taket på disse halvprofilene. Vrien jævelskap. Men moro. Utfordringer i sommerkulden, hurra!

**

SPOILER SPOILER SPOILER SPOILER!!!

Also: I just died. And went to heaven. This is, apparently, a exclusive (and gobsmackingly spoiler-ridden) behind the scenes-image from the last of this year's Doctor Who specials, the big finale, the most terrifying, long-awaited, ridiculously overhyped episode of any TV series, ever, featuring David Tennant, of course, appropriately dressed for his very last adventure in everyone's favourite brown suit, and boy am I gonna miss that man, but even more interesting, to his left, none other than Mr. Bond himself, Timothy Dalton, also one of my favourite actors of all time, who's even played Rochester in my second favourite "Jane Eyre" screen adaptation, of all time, mind the records, now starring as a Time Lord (!!!) from Gallifrey, complete with gallant robes and everything, and to his right, taking time off from Mars or wherever he is, to make an utmost suprising return to his role as the Master, everyone's favourite villain, throughout the series, Mr. John Simm, also known as Sam Tyler, and this all leaves me dazed and dumbfounded save for a single, quite inevitable comment: oh dear. I'm looking forward to this so much, I can hardly breathe. What news!

And, as if this was not enough, DigitalSpy claims that during the finals, Rose will get married (!!!) to Ten's Double, Cloney, 10.5, or whatever we should name him; the guy who emerged from a hand and stole the blue suit, in any case; and that the two of them will start a family over in the alternate universe and the proper Doctor, who is actually the same Doctor, or original clone, or whatever, etc, will give them their blessings, that is: himself, and that Sarah Jane will also wed somebody, regardless of whom, and that the Doctor will make a cameo appearance and wish her the best, too, and all this sounds pretty fucking fantastic fanatically brilliant, if you ask me. (However, they also claim that Martha will marry Mickey, at some point, so I'm not sure if I should believe any of it.)

...moreover, the new companion to Matt Smith's Eleventh Doc is called Karen Gillan, is 21 years old, has read hair, and appears - according to the beeb - energetic and excited, and is of course completely unknown, as far as the tabloid press is concerned, almost like her counterpart, and Freema Agyeman sings her praise already. I don't really know if I have enough energy left to consider this. Or if I even care. (...) ROSE MIGHT BE BACK! WITH JAMES BOND!

Dagens Dikt.

2. Og når man leser andres dikt, se under, blir man naturligvis inspirert til å lese egne dikt, og publisere dem, likeså, på dette egnede sted, hvorpå måtte følge noen rare greier jeg skrev tidligere denne måneden, sånn circa mens jeg burde lest til muntlig eksamen, og som passet like godt på dagen idag, da her fremdeles er iskaldt og overskyet og det eneste som mangler er en haggelbyge, selv om kalenderen viser midt i Juni og det burde være glovarmt og strålende solskinn; og det passer meg særdeles dårlig, alt sammen. Men det er så typisk, så uendelig typisk, at den såkalte sommeren i dette landet inntreffer i begynnelsen av mai og i slutten av August, når folk er opptatt med alle andre ting enn å ligge ute i parken og slikke sol og spise is. Det bekrefter alle fordommer om sadistiske værguder; antagelig mener de at vi bør ha noe vakkert å stirre ut på når vi sitter inne og gjør tvangsarbeid, dvs ved semesterets begynnelse og semesterets slutt, like travelt begge deler, uansett hva man bedriver; at vi alltid skal måtte hige etter det grønne gresset på andre siden av vindusruten, vårt glassaktige gitter, som vi ikke får lov å innta, men må bytte ut med harde kontorstoler istedet, og pliktløp foran datamaskinen. Støv på hjernen. Og, som om ikke dette strekker til, med ironisk vanedannelse, er Bergen viden berømt for sine 10 grader og stiv kuling, uansett når på året man befinner seg, hvilket vil si at vi har samme værforhold på sakthansaften som vi har på julaften, og det er sikkert veldig festlig, innimellom, men for å være ærlig blir jeg aller mest irritert. (Og lengter etter sydligere strøk, alternativt Berlin.) Om ikke annet inspirerer det nå frem litt ilter poesi, og refleksjoner rundt det fraværende, så - ingenting er så kjipt at det ikke gjør godt for noe. Og ingen sommer er så gjennomført fantastisk at man ikke lengter etter andre, foregående; det er vel en mening med det meste, som det kaldeste, i lengden.

"mai, om du skjønne(r)"
av Scaramouche, Po(t)eten, midt i høstligheten,
som har gåselag på huden, og gåsedun i dynen.

og ut av skyggens dal, til solens katedral
fra dit min rygg blir sval, til solbrenthet gjør skral
på teppet, på en plen, så gyllenbrun, så pen
slik vinterblekning glemt, mot sommerhimmel vendt

den siver inn, så hett, en sol som gjør meg mett
og tiner langsomt opp min vinterstive kropp
den finner hver en krok, og snirkler rundt hver bok
så min studering blir en høytid bak et flir

men over land og by, en utstrakt stengselssky
så seig og vid som bly, har lagt seg til på ny
man løper inn for varme, må peisild seg forbarme
hitover våre lemmer, og tine våre hender

vi skjelver og vi okker, vi sutrer og vi mukker
mot sunken temperatur, og hustrig-picnic-sur
må gjenikle oss ull, bli baileys-kaffe-full
og tylle i oss pai, og iltert savne mai

for mai var skjønn og mild, mens juni grå og vill
med regn og gufs av vind, så kulde i mitt sinn
og frosne nakne tær, ble meg kun til besvær
mens tåken la seg tett, var høstlig rett og slett

slik dagene henruller, mens værgudene tuller,
og viser sin sadisme, ved rimfrostmorgens prisme
forvrenger hver en årstid, og ødelegger måltid
som burde inntas ute, istedet bak en rute

her sitter jeg bak stengsler, mens mine vindushengsler
beskytter meg fra stormer, og mine føtter dormer
godt gjemt i pledd og fleece, dog settes ingen pris
på kunstig fremkalt hetes flimmer,
når min sommertid forsvinner

Dagens Dikt.

1. Jeg leser da fremdeles Ginsberg til frokost; hvilket til stadighet får meg til å sette kaffen i halsen og maten i vrangstrupen, men pyttsann, det er storslagne saker; og idag kom jeg over et aldeles nydelig lite stykke lyrikk som heter, simpelthen, "Song" - og handler om den store kjærligheten; på sedvanlig mystisk, småtrist, Ginsbergsk vis; og jeg måtte da selvfølgelig dele det med resten av verden, samme hva copyrightinnehavere og andre måtte mene om den saken, men har da forsøkt å kildehenvise så nøyaktig og rettvist som mulig, som er blant de få akademiske teknikker jeg har vært nødt til å tilegne meg, hvorpå følger:

"Song"
© Ginsberg 1996: Selected Poems
1947-1995, Penguin Books

The weight of the world
is love.
Under the burden
of solitude,
under the burden
of dissatisfaction

the weight,
the weight we carry
is love.

Who can deny?
In dreams
it touches
the body,
in thought
constructs
a miracle,
in imagination
anguishes
till born
in human--

looks out of the heart
burning with purity--
for the burden of life
is love,

but we carry the weight
wearily,
and so must rest
in the arms of love
at last,
must rest in the arms
of love.

No rest
without love,
no sleep
without dreams
of love--
be mad or chill
obsessed with angels
or machines,
the final wish
is love
--cannot be bitter,
cannot deny,
cannot withhold
if denied:

the weight is too heavy

--must give
for no return
as thought
is given
in solitude
in all the excellence
of its excess.

The warm bodies
shine together
in the darkness,
the hand moves
to the center
of the flesh,
the skin trembles
in happiness
and the soul comes
joyful to the eye--

yes, yes,
that's what
I wanted,
I always wanted,
I always wanted,
to return
to the body
where I was born.