No money's worth in pennies to make up for this loss

*Sobs over keyboard* I was just devastated to learn that Miss Moneypenny - the first, one and only Lois Maxwell - passed away yesterday evening. She'd been ill for many years, suffering from cancer, and eventually her 80 year old body gave in. Such tragic news, and so strange to imagine the World of Bond without James's greatest admirer. The one woman he can never avoid, and whom he'll never part from; the one who cares for him no matter what silly business he gets himself into, and whom he always comes back to, no matter how many other women's hearts he conquers along the way. A steadfast foundation in his restless life, and a main source of female advice. Tough and witty; to the limit of what secretaries could be at that point in movie history. With a shrewd mind and a sharp tongue, and a huge fondness for teasing James about his girlfriends. For the record, he's snogged her twice. (Albeit the last encounter took place solely in her imagination.) Furthermore, he's always jealous at her affairs - which she never fails to inform him of, shortly before requesting a bunch of flowers next time they cross paths. Their platonic friendship, the genuine affection for one another, is a heart warming element in all the Bond stories. Hence, proved a striking scarcity in the most recent production. (I still keep a small hope, Bond will get together with her in the end - when he's tired of all the roaming about, looking for random loving. Big question is: who will be Daniel Craig's Moneypenny? Will the Lady Bond, Samantha, be back? Fingers crossed!!) Surely, will be all miserable, watching the old films for a time to come; knowing that both the most frequently recurring staff members - Maxwell's Moneypenny and Desmond Llewelyn's Q (along with Bernard Lee's M who died in 1981, of course) - as they were in the original days, are gone. Their old school-style and 60's elegance is a shortcoming in many new action/crime flicks, Bond films in particular, and although I adore Samantha Bond as Maxwell's successor and John Cleese is priceless as the newest addition "R", a proper replacement is inachievable. As is only fair and square, of course, to give them the rightous honour they deserve for their oustanding work on the series. Roger Moore, who was a close friend of Mrs. Maxwell, says that she was a very talented actress and had a great sense of humour. And to me, like to most other Bond-fanatics, she was the touch of class; the classic factor, ever so predicably present; one person whom we could always count on would be there to reprise her traditional and popular role, when watching a new outing in the series. She helped create and develop one of the most remarkable small part characters ever seen on film, and she will be sorely missed. R.I.P, Lois, and give our best to Desmond & Bernard when you meet them! What a heavenly team you'll be! ;)

Will finish off with some trivia and one of my favourite Bond/Moneypenny dialogues - or should I say 'flirtatious line exchanges' - from "Diamonds Are Forever". In which Moneypenny actually wore an übercool hat because she'd dyed her hair. That film also marked the end of the "official" Connery era - and The Ultimate Bond filmed his last seen on MY birthday, in 1971. Well, a bit of technical inaccuracies there, but Friday the 13th would have been my birthday, had I actualy been born. Anyways, enough said - I say farewell to an old friend with a sad smile;

James Bond (played by Sean Connery, as seen with LM in pic above): What can I bring you back from Holland?
Miss Moneypenny: A diamond? In a ring?

Mere Misjonering (My Newest Mission)

The Service Continues. Literally. Jeg er stolt av å presentere resultatet av min iherdige standhaftighet, og behov for å holde noe potensielt interessant ved like. Kan ikke gi opp SÅ lett. Mine damer og herrer:

Po(t)etens Oppdrag, del 2.

Denne gang relatert til understående tematikk om religion og sånn. Tilfeldigvis et tema jeg utforsker meget for tiden. Forrige diktet jeg skrev på norsk handlet jo også om dét. Vet ikke helt hvorfor jeg plutselig har fattet slik interesse for noe jeg i bunn og grunn er slik, motstander av, men det skyldes nok de mange konfliktene rundtom i verden, i denne sammenheng, og mine studier som for øyeblikket dreier seg mest om spørsmålet "Hvem er jeg og hva gjør jeg egentlig her?". Kan blir underfunding av mindre. Og her følger altså noen flere filosoferinger omkring foredrag i Johanneskirken og lignende forsøk på trosmessig overbevisning som ikke nødvendigvis lykkes.

Mission: Skrive dikt som har med religiøsitet og forsøk på omvendelse å gjøre. Topics: Kristendom. Gudstjeneste. Manipulasjon, underliggende intensjoner/hensikter. Intention: Minimalistisk, norsk prosadikt; uten rim, men med suggererende rytme. Agent: Scaramouche Tyler. Age: ingen spesielle anbefalinger eller betingelser. Ownership: jeg er meg og du er deg, og evig eies kun de fortapte. Classification: kritisk blikk på religion, kanskje ikke helt egnet for meget sneversynte, desperate gudstilhengere som ikke tolerer andres motstridende syn. Languages: norsk. Source and reference: Po(t)etens Oppdrag del II, sterkt influert av forrige post.

"På uante premisser "
Av Scaramouche, po(t)eten, men fremdeles ikke overbevist. Må innrømmes. Overdrevent sterke oppfatninger - spesielt omkring tro og tvil - kan være direkte farlige; for menneskeheten og en selv. Det er min oppriktige mening, og den står jeg fast ved. Selv etter opprivende kirkemøter.

de trenger inn
bak mitt mentale
forsvarsverk
og forulemper mine
innarbeidede
prinsipper
som en gjenkjennelig
detektor
på et siste oppdrag
og jeg, innstendig frabedt
men uvergelig
mottaker
av allting såkalt
sannhet uten
modifikasjoner
likevel,
det burde ikke synes
som om det er nok
med skillet mellom
hva man tror er
virkelig
og det som avklares;
tilsynelatende
er bare falsk
mens argumentene
for og imot, og mere til
lot meg i stikken;
en inngående taktikk
hardt og brutalt
og enda mer i bakhånd
var jeg i nøden
slik jeg lot meg være
entydig, med blikket festet énveis;
motsatt
alt det jeg ble
fortalt, og senere forklart

Et ikke helt holdbart Halleluja

Apropos selvutviklende utfordringer. Scara deltok i går på et arrangement, hvis setting hun aldri i sitt liv hadde trodd hun kom til å skulle befinne seg i. Jeg hadde takket ja til å være med en god venninne på foredrag i Johanneskirken, promotert under den smektende tittelen "Is Jesus relevant?", og på forhånd var jeg både skeptisk, overmåte betenkt og temmelig redd for hva dette kunne innebære. For en som har satt sin ære i å være en konsekvent ateist, var konseptet nokså uvant - for å si det mildt. Det strider imot alle mine personlige prinsipper å bevege seg innenfor kirkens mørke dører, jeg er alltid bekymret for at de vil lukke seg tungt bak meg og ikke slippe meg ut igjen, men jeg respekterer min venninnes tro, ynder å diskutere med henne og andre venner som deler hennes syn, og tenkte at noen nye impulser neppe kunne skade. Sjansene for at jeg skulle bli totalfrelst var tross alt veldig små. Miniatyriske. Ikke-eksisterende. You got it. Og nei, jeg ble overhodet ikke omvendt til kristendommen iløpet av kvelden, men jeg lot meg utvilsomt overbevise av - eh - overbevisningskraften til foredragsholder Michael, en dresskledd fyr fra Oxford, og hadde gleden av å oppleve et av de beste foredragene jeg noensinne har fått anledning til å være med på. Faktisk, og overraskende nok. Jeg ble en smule paff. Uansett, man slutter aldri å oppdage nye sider ved gamle saker. Fyren var usannsynlig god til å tale, og ikke på en sånn gladkristen, hyper-religiøs, la meg legge hånden på hodet ditt og forkynne Guds ord-måte. Han åpnet showet med å snakke om de mange filmheltene sine - deriblant Arnold Schwarzenegger og Clint Eastwood - og etter dét hadde han i allefall undertegnede i sin hule hånd. Sikkert og visst. Den påfølgende talen stod i stil; han beholdt publikums oppmerksomhet uten problemer, han fleipet og jodlet og sjarmerte oss i senk; med andre ord var alle forutsetninger tilstede for at jeg skulle kunne nyte resten av foredraget - med såvel letthet som lettethet. Det var morsomt, det var opplysende, det var frimodig, det var personlig og det var regelrett fascinerende. Han snakket om hvordan og hvorfor han ble kristen, på et nivå selv den gjennomført ukristne meg kunne relatere til, og han snakket både filosofisk og vakkert om kjærlighet - ikke nødvendigvis bare til Gud, men til andre mennesker og til en selv. At man bare kan elske dem man kjenner ut og inn, med beundring for alle deres attråverdige egenskaper, men også en dypere anerkjennelse av hvem de egentlig er, iform av forståelse for deres svakheter. Slike gullkorn leverte han på løpende bånd, og det var alt i alt særdeles vellykket. Jeg trodde jeg endelig hadde funnet frem til en fornuftig videreformidler av mer tolerant religion i praksis. Det lovet nemlig uhyre godt - det vil si, helt til han begynte å diskutere Dommedag.

Mitt forhold til "Doomsday" begrenser seg fortsatt til Doctor Who-episoden ved samme navn, som jeg stadig tenker tilbake på, mens Michael Foredragsholder insisterte på å dra det litt lenger. Han syntes med ett å bestemme seg for at nå var det på tide med en uventet og artig vri; nemlig å gi oss en innføring i hvordan Gud denne dagen - en gang i vår usikre, uoverskuelige, men likeledes uungåelige fremtid - vil dele inn menneskeheten etter bestemte kriterier og deretter forkaste de som ikke passer inn. Antar jeg knapt trenger å nevne at disse utskuddene sendes lukt til Helvete. Vel; en slik straff må man jo forsøke å slippe unna og tro meg, Michael hadde oppskriften. Her skulle vi få innprentet hvordan den eneste betingelsen, det eneste absolutte minstekravet, for et godt liv i tråd med "Herrens lover" baserte seg på en fullstendig erkjennelse av Jesus Kristus som vår frelser; at vi må gi oss hen til denne gudesønnen, som frivillig lot seg myrde for våre ugjerninger, og tilbyr tilgivelse for våre synder over en lav sko. Michael sammenlignet dommedagen med en bokhylle, der alskens avskum og helgenmennesker stilles opp i et hierarki, og linjen trekkes horisontalt mellom (på den ene siden) de motbydelige som lever i ondskapens pøl og de elskelige som kun begår vennligsinnede gjerninger, hvorav samtlige har gitt seg hen til Guds vilje og all himmelens guddomelighet, og de jævla idiotene (trivelige eller ei, de befinner seg fortsatt på den andre siden) som har latt være. Bestanddeler og utelukking. Avklarende spørsmål. Enkelt og greit. Fremla den plutselig ikke like sympatiske fyren der fremme ved alteret det som. Hele diskusjonen derfra kunne jo bare bli verre, og det ble den, for vi fikk utdelt en liten lapp der det stod skrevet fire standpunkt med avkrysningsmuligheter, hvorav den siste var "dette med Jesus er ikke noe for meg" og de tre andre var selvsagte, langt mer tiltalende utveier til en hyggelig (domme)dag. Vi ble naturligvis oppfordret til å velge nr. B), som lød "jeg har latt meg overbevise og erkjenner nå Jesus som min redningsmann i syndenøden" eller noe i den duren. Alle er potensielle kristne, ble vi fortalt, og fikk forelagt et "sterkt argument", gjennom historien om en Amerikansk storkriminell; en kynisk morder og ufyselig drittsekk (hvis navn jeg i forbifarten har klart å glemme) som visstnok har latt seg omvende til "det bedre" og nå jobber heltid med å frelse andre; tilgitt av menigheten, politiet og seg selv. Jeg blir skremt. Michael fremstilte denne forbryteren som sin "mentor" og et fobilledlig eksempel til etterfølgelse. Du kjære, naive mann; alt kan virkelig ikke tilgis. Der finnes mennesker som må stå til ansvar for sine handlinger; ikke bare overfor Gud, men overfor de mange ofrene for hans handlingers konsekvenser. Det fikk meg til å tenke på de pårørerende etter massakrer og kaldblodige mord, som må se på at verden fordømmer den harde straffen av de skyldige bak ugjerningene, fordi disse øyensynlig har gått over til troen og "et bedre og riktigere liv". Jeg forstår ikke hvordan det kan fremstå positivt å ha muligheten til å renske sin samvittighet på denne måten, med hjelp fra en symbolsk figur med fanatiske tilhengere - så man deretter innbiller seg at enhver, grufull synd (til syvende og sist) er okei sålenge man ber grundig om tilgivelse for den. Her er jeg til de grader på motstridende bølgelengder med religiøse mennesker, og de må gjerne fordømme mine meninger hvis de lyster; vi vil aldri kunne bli enige. Det var bare skrekkelig synd at mitt møte med en annerledes "predikant" måtte ende slik. Jeg klarer ikke stole på en mann som mener at tro overkommer og utsletter all ondskapen i verden, når tro i seg selv er slik en kilde til nettopp ondskap. Det er en kjensgjerning han stiller seg uvitende til, og lar seg dermed forblinde av menighetens fikse manipulasjonsteknikker. Mens kritikere som meg tar avstand og blir enda mer negative til hele idéen om en opphøyet overmakt - i allefall motsetter vi oss det å skulle tilbe denne. Jeg vil ha frihet til å kunne tenke selv, uten å måtte stå til ansvar overfor en fordømmende, enerådig og såkalt "rettmessig" skikkelse ved navn "Far".

Avslutningsvis dukket der opp to unge frøkner som sang en "siste forsøk på overbevisning"-sang om ytterligere, indirekte fordeler ved å være medlem i menigheten Salem (som åpenbart stod som arrangører for opplegget, bekymringsverdig nok) og vervekampanjen fortsatte med noen lovprisninger av foredragsholderen, menighetens hensikter og omvendelse generelt. Jeg kan styre min begeistring. Enda mer suspekt var nå det faktum at vi ble gjort oppmerksom på kollektbøssene allerede før foredraget var igang, og det ble sagt - ordrett - at "vi tar også kort, automaten finner dere bakerst ved utgangen". Da følte jeg meg på en måte ganske kvalm. Jeg krysset derfor galant av på det siste og meget lite anbefalte alternativ, ikke mer Jesus på meg; leverte deretter mitt svar med fornyet livsglede, og en porsjon stolthet over min egen selvbeherskelse, tok med meg vesken og forlot arenaen. Det skal sies at jeg likevel kunne like stilen til den innleide taleren; han appellerte stort til meg, med alle mine radikale oppfatninger, 3/4 av tiden. Hadde han bare hatt vett til å stoppe mens leken var god! Jeg er glad jeg ble med; det var i sannhet en ny og meget spesiell opplevelse. Men jeg tror kanskje ikke jeg skal tilbake i kirken på en stund. Jeg tror kanskje jeg har fått bekreftet at nei, dette er ikke noe for meg. Og det er jo forsåvidt en grei konklusjon, det også. Med all respekt for dem som har en annen oppfatning! Selv om de måtte ta grundig og gunnleggende feil!

Aventure formidable, soir phénoménal! (et qqc. problématique)

Begynnende panikk her, et par sekunder, da Blogger nektet å logge meg på og istedet sendte meg drøssevis med feilmeldinger. Kontakt webmaster, oppgi følgende kode, vi beklager det inntrufne. Ikke gråt hvis alt er vekk. Nei tusen takk, liker virkelig ikke når data-ting unnlater å fungere og skjermen blir svart - har jeg sagt. Opptil flere ganger. Ta et hint og slutt å gi meg halvveis hjerteinfarkt så tidlig på dagen! Nuvel. Kom innpå til slutt, heldigvis, og virker som om siden funker greit nå. Vet at de har opplastningsfeil iblant, kan skyldes mine cookies og/eller nett-minne også. Uansett, jeg kan ikke utstå tekniske feil. Andre rare ting jeg bruker tid på å fundere over: REMA 1000 har begynt å selge kakemenner med snømann-motiv. I september. Det må være en slags rekord. Takk og pris hadde de ingen reklamekampanjer i denne anledning, men kakene lå da der - i en haug - og lyste maplassert julestemning lang vei. Passer bra sammen med 20 varmegrader og t-skjortevær. Liker den tilbakevendte sommeren, selv om den kommer relativt for mye på etterskudd! Videre; den nye, første Varg Veum-filmen suger (ifølge div. norske avisanmeldere jeg for én gangs skyld velger å stole på) - og er det rart, når den handler om en brautende østlending som heier på Vålerenga og loffer rundt på taket av busstasjonen. Gjett hvem som ikke har tenkt å utsette seg for den påkjenningen det er å skulle se sånt møl på kino. Gikk dog forbi alle premierekulissene i går kveld, med bannere og røde løpere, champagne, securitasvakter overalt og hele pakken. Stilig arrangement, men det blir litt sånn "tomt skall"-følelse igjen for min del. Hva er det de prøver å skjule? Hva er det de prøver å så altfor hardt å satse mot, evt. overbevise oss om? De lykkes aldri. Norsk film er dømt til å feile. Svenskene, derimot, de får det til. Men vi nekter jo å lære av Lasse Hallström og co. Sistnevnte var for øvrig innom Star-channel igår, i en dokumentar om hans forskjellige Hollywoodfilmer - deriblant min favoritt "Chocolat". Med La Binoche i hovedrollen. Hurra. Norsk film kan gå og legge seg. Undertegnede skyr dem som pesten, og velger mye heller filmer som "Sammen er vi mindre alene" (alt ettersom hvordan man oversetter tittelen, på originalspråket fransk heter den "Ensemble, c'est tout") - en absolutt fabelaktig, kvalitetsmessig uovertruffen, liten perle av en film; en av de beste romantiske komediedramaene jeg har sett noensinne. Skal lese boken til Anna Gavalda også, etterhvert, denne nynorske oversettelsen som filmen er basert på og som ligger på mesteparten av alle bestselgerlister over hele Europa. Overraskende mange bokmåksfanatikere som plutselig har blitt sett med sidemålsstoff under armen, her hjemme. Ergo får jeg krype til korset og gi slipp på noen milligram av min prinsippfasthet. Jeg må nesten ha innblikk i bakgrunnen for slik en utsøkt filmatisering. Dro på kino sammen med min tante, som er like glad i franske filmer som jeg er selv, og vi elsket den begge to. Den minnet litt om deler av "Paris, je t'aime" - som også var glimrende, i sin helhet - og den var på alle måter typisk fransk. Lirekassemusikk, strikkegensere, undergrunner og store lenestoler. Mye kaffe, god mat og diskusjoner. Digge, digge, digge. Eneste problemet for meg med å se filmer fra Eiffeltårnets land er at jeg ikke kan språket (annet enn enkelte løsrevne, unyttige fraser og ting jeg har plukket opp fra Poirot-bøkene/seriene), og får et desperat behov for å lære det skikkelig mens jeg sitter der - noe jeg tror jeg bare må sette i gang med snart. Pluss at man får innmari lyst til å dra til Paris, naturlig nok. Og gifte seg med Guillaume Canet, men det er selvsagt en annen sak. For å sitere tante, som erklærte med et resignert smil; "ja, han er vel en mann for deg". Mhm. Helt klart! Perfekt casting; om enn med en faretruende, regelrett skummelt tynn Audrey Tautou. Jeg er enormt stor fan av henne, og liker ikke helt hennes nye fyrstikk-figur. Men forhåpentligvis var det bare for rollen sin skyld, hun er tross alt en meget dedikert skuespiller, og med sin vanvittig gode rolletolkning er hun mer enn tilgitt. Beste siden Amélie, og denne gang med en vesentlig tøffere frisyre. Jeg lurte jo litt på hvorfor hun kom helt kortklipt til premieren på "Da Vinci-koden". Nå er jeg veldig glad for å ha fått vite hvorfor. Skikkelig feel-good film con vibrations positive ou qualité vibrante, tout ce que préférence (i korttekst: positive vibber) herfra til månen. Og som sagt, jeg kan da litt fransk. Vet ikke om det ble helt rett, men. Jeg blir helt varm om hjertet av franske filmer; slike ømme, deilige historier og fantastiske omgivelser. Dessuten er alltid dialogen og handlingen så gjennomført likandes; ingen pinlige pauser eller logiske brudd. Det du vil at skal skje, skjer som regel; kanskje ikke slik du hadde trodd, men du blir fornøyd. Slutten på gårsdagens affære var aldeles saliggjørende. En følelsesladet reise; humor, tristesse, kjærlighet, kokkelering, sang; som griper og fascinerer, med en ultimat vri på det meste. Franskmenn er innmari greie, egentlig. Og, altså, flinke filmskapere. Får jaggu melde meg på et språkkurs etterhvert.

On Her Majesty the Po(t)et's Secret Service

File # 292. Category: new - #1. Agent: Scaramouche Tyler. Age: no matter, I drink booze anyway. Ownership: I don't own anything, but the BBC might soon try and gain authority over me - for violating rules of emotional involvement. Classification: for, and about, everyone's eyes (actually). Languages: Norwegian/English. Source and reference: Po(t)etens Oppdrag del I

Introduksjon og første innlegg: Vel vel, hva er nå dette, en ny og meget impulsiv idé formet i Scaramouches hode tidligere på formiddagen; om tilfeldige og meget frivillige øvingsoppgaver, fra meg til meg, innen min hovedfritidsinteresse. Det handler om skriving. Om selvrealisering, som jeg er tiltagende hektet på. Ergo; en dikterisk utfordring kun til egen nytte, for å utvide mitt repertoar og styrke skrivegleden. Ikke fullt så overstadig pretensiøst som det høres ut, men relativt gøy. Bør bli. Jeg tror man trenger å utfordre seg selv iblant. Jadda. Bruke det forrådet man har av kvaliteter og personlige egenskaper, finne sine styrker og svakheter. Fremheve særegenhetene, heller enn å dysse dem ned. Prøve å omforme dem; ikke lurt. Vi er alle storartede mennesker, vi trenger bare å lære mer om oss selv. Vi har alle forbedringspotensiale, men mesteparten av dette hviler ene og alene på våre skuldre, vår handlekraft, vår selvinnsikt. Så da må man ta for seg disse tre; kropp, sjel, vilje - og bygge videre på dem. Hvorvidt slikt bør gjennomføres samtidig med at man studerer fag (som fremdeles opptar tid) på Universitetet er en annen sak. Enda mer usikkert er hvorvidt det bør inkludere et studium innen exphil. Men nok om det. Inspirert som jeg er, fant jeg da ut at jeg skulle lage et nytt dikt-opplegg som kalles "Po(t)etens Oppdrag". Alle er så opptatt av å utforske nye sider ved egen kreativitet, designe porselen og sånn, mens jeg velger å utvikle de jeg allerede innehar. Tilbake til utgangspunktet. Enkelt, men fancy. Meget kort fortalt - velge et spesifikt tema, og skrive dikt om det temaet. Ikke skjene ut eller dra inn andre emner, ikke henfalle til dype utlegninger om ting som ikke er relatert til noen ting på noen måte, host host, men holde meg til én form, én symbolikk, ett tema. Nemlig. Dette skal da finne sted akkurat når jeg måtte føle for det, når jeg måtte ha anledning til å sette av litt ekstra tid, og det skal utgjøre et skriveprosjekt av ubegrenset omfang. Disiplinert som man er. Se mesteren i arbeid, liksom. NOT. Dog har jeg en sterk anelse av at jeg kunne gått rett inn i TV2's avdeling for programutvikling, med spesialitet innen synopsis-redegjørelser. Hvor effektivt og langvarig dette prosjektet mitt blir, får bli værende uavklart enn så lenge, men jeg har i det minste produsert et første innlegg - noe som også gir meg anledning til å vise frem et nytt strukturoppsett; en mal sterkt påvirket av dem jeg har sett oppslått på dikt.no og liverjournal. Jeg ser også, ganske umiddelbart, at dette nye opplegget tydeligere får frem hensikten med diktene mine - bakgrunnen for dem, i stikkordsform - og det er jo en fordel. En egenanalyse, om man vil. Innledning til egne dikt, gjerne det, tralala og hjelp til selvhjelp. Kanskje på tide med litt annen og proffere hjelp snart; får ta en telefon til Scott Cohen og undersøke nærmere hva slags utbytte han egentlig fikk av de "Love for Dummies"-bøkene. Till then;

Mission: Write a short poem. Topics: Flowers. Love. Body parts. Intention: Should fit in a collection of love poems, or a book of poetry with gardening-related themes. I suppose.

"Botanic point of view" - I like my guys with dreamy eyes
By Scaramouche, the po(t)et, completely unaware of own intentions. And not sure if anobody, herself included, can accept them or enjoy any of them. Will take one day at a time and see where it leads me. As usual.

A caleidoscope of thriving petals,
in your eyes
Like glittering stems of roses,
blossom wilder,
than in a garden ever seen

Crystal filaments as spun around
a frail bouquet
Like radiant an apparition
in the midst
of wavering thru your silken gaze

Finding paths along the garden bed
must never trip
To look and meet profusion of a floral kind,
may I then bend
to pick a tiny bud of your sweet iris' glance

Solemnly I swear what I'll discern
I hold to trust
Enveloped in an ambience of ornate scent
may I then relish,
basking underneath a common sun

**
Ps: noen som vet hvordan man kan få Blogger til å slutte med linjedeling etter en parantes midt INNI et ord? Jeg vil ikke ha Po(t)eten over to linjer!! Tips for redigering mottas med hjerteligste takksigelser.

Henvist til mine kilder

Kildesøk og -bearbeidelse. I stor stil. Og litt om frustrerte fruer med destruktivt syn på min desiderte favoritthobby. Skulle egentlig forberede presentasjon til morgendagens Tekst og Kultur-seminar. Pest, plage & pinefull planlegging. Muligens grunnet sistnevnte oppfatning av saken, men også fordi det var et behov, ble jeg sittende og lese dikt i stedet. Trang til det skrevne ords impulser - tross alt er dette en meget viktig del av T&K-kurset, har vi latt oss fortelle - og noen linjer å kunne relatere til i en tåkelagt, særdeles høstmørk stund. Fant da en ny heltinne å beundre; Laura Riding Jackson og lette meg frem til et par norske gjendiktninger av hennes verker på vinduet.no. Praktisk nok, siden jeg først var der inne - i utgangspunktet på leting etter anmeldelser av Georg Johannesens "Ars Vivendi", selvsagt, hvilket jeg også fikk tak i. Jacksons arbeider er i Norge mest kjent gjennom oversetteren Terje Dragseth - en mann jeg faktisk har kjennskap til og sans for, siden han er flink å lage kortfilm og har drevet spesifikt med oversettelser av Leonard Cohen - og oftest hentet fra hans bok av gjendiktninger kalt "Tid for Helvete". (Har nå ytterligere fått bevist sammenhengen mellom dikt og film; at det er en uomtvistelig bindeledd mellom kunstartene, og aktørene innenfor hver av dem, noe jeg finner utsøkt tilfredsstillende!) Lystig lesning, høres ut som. Forhåpentligvis vellykket, på gitte premisser. Men: liker egentlig ikke norske reproduksjoner, ei heller om de er forfattet av mister Dragseth, så jeg begynte å søke nettet rundt etter de engelske originalversjonene. Fremdeles mens jeg i bunn og grunn burde gjort noe fullstendig annet. Oppdaget deretter at Jackson-damen kuttet ut å skrive poesi da hun var førti år fordi hun mente at "poetry obstructs general attainment to something better in our linguistic way-of-life than we have", hva hun nå enn måtte mene med dét. Ifølge den eneste lettfattelige utdypning jeg klarte å hoste opp, syntes hun poesiens teknikker var villedende, eller misvisende; direkte beskrevet som en elementær feil; siden hun følte at de ikke ledet henne på rett vei mot en total harmonisk opplevelse av universet. Hun foretrakk strengere prosa og universitetsfag. Læren om ordenes funksjoner, hvordan de former oss og vi dem, står det å lese. Nuvel. De diktene hun produserte før hun kom i overgangsalderen, fikk alvorlige humørsvingninger, la sin elsk på lingvistikk og ellers tok til å skrive høypolitiske kritikker om selvets egenrådige, individuelt baserte forandring (min smått irriterte tolkning) - er uansett noen sinnsykt fine, hobbyfilosofiske produksjoner om livet, døden, insekter og andre "strange objects". Jeg klarer ikke annet enn å like mennesker som setter slike vakre ord på vår "world of awkwardsness" - en studie i presise, underfundige betraktninger - så får det heller være at hun ble litt korka på sine eldre dager. Syv smakebiter på ungdommelig genialitet finnes her, og soga om Laura Riding Jacksons mentale reiser og dikteriske transformasjon her. Jeg lot meg, på min side, inspirere i såpass stor grad at jeg endte opp med et helt lite åndsverk av egen fremstilling - se under - og enda mindre tid til å prioritere leksejobbing. Jeje. Visse fordeler med å være student, må sies; jeg utnytter den fleksible arbeidsdagen til fulle. Man har venner som jobber fra 9 til 4, selv om de befinner seg i Livets Lærefase; folk som sitter på biblioteket halve uken, går på alle forelesninger med laptop'en under armen og er imponerende strukturerte medstudentforbilder. Jeg tegner i margen og lar meg distrahere. Men men, blir vel en dannet personlighet av min óg, til slutt. Her er Scaras forsøk på å være filosofisk-politisk-ettertenksom & nokså Laura Riding Jackson-aktig:

"Vilkår for forståelsen" - (som) til en professor man ofte glemmer.
Av Scaramouche, po(t)eten, forsøksvis kritisk til regimer og påvirkningskraft.

hvordan kan vi forstå religionen
når religionen ikke forstår oss
(enkelt)
som dyder og plikter, og dernest
å tyde uten betydning
etterkomme all den visshet
der blir fremlagt
mens man leter i tomme enger
beplantet av visnede gresstrå
var engang yrende liv
og flust med tålelige retningslinjer
tilpasning til en viss grad
kan alltid aksepteres
eller utelates fra et dagliglivs
betraktninger
om overveielser man foretar
kun når det anses for presserende
i motsetning til resten;
lar man seg innrette med toleranse
og trekker på én skulder som et svar

innflytelse og sult er våre vilkår
og ellers viker vi, så fort vi kan
i retorikkens hardtslående, men dunkle omfang
av etablerte, men omformulerte navn

derfor, omkring
hvordan vi forstår religionen;
vi har innsett at den ikke vil forstå oss
så det gjøres enkelt
vi aksepterer styrke når vi ser den
og en uinntakelig majoritet med stengte luker
overordnet all vår visshet
mens våre vesen endres langsomt
erkjenner væren av et dydsmønster til sist
og inntil videre er vi lettsindige
til bearbeidede tilpasnings-strofer
slutter vi oss raskt
et regelrett, vel utviklet talent
for unngåelse av det mest håndfaste
som vi kan avskrive og avsksy;
mens underliggende er alt
levende på egenhånd i omkretsen
av våre interessers periferi
den påvirkning vi sanser om vi ønsker
men ellers lar bli stumme faktorer
vi knapt vil vite at er til

Fangirl's Art School

Doo-wop-a-loo-loo. Soundtrack: Snow Patrol, Archive, Goldfrapp & Dead Can Dance. Extremely healthy and utterly edifying post-apocalypse (also known as doomsday) music. Has become totally hooked on PhotoShop, and therefore spent a ridiculuous number of hours practising my graphic designer skills with varying success - however resulting in a some rather neat fan-art I feel compelled to present for the extensive public display. These are raw banners, aka basics, which means that the layout as such is finished but I might add extra elements at a later stage. Text and Daleks and stuff. Ergo, they might undergo further editing! Probably needed, too, some will argue. Anyways, I regard myself justified of saying that I am indeed quite pleased with my latest 'achievements'. Pretty wee thingies, as they are. And PhotoShop is such incredible fun, especially when I am capable of a little more fancy effects and advanced functions. Have learnt to use the transparency and blending techniques, as you can all tell by the backgrounds as shown below, but the most fun effects of them all still remain the blending options, and the infamous 'outer glow'. Nicey-nice! Moreover, have also got a lot of soppy eyes-tendencies from creating "parting of the ways"-themes and coming up with heart-breaking taglines. Sniff. This is yet another dedication to the ultimate shipping couple, who now reside in various, more or less manipulated, extremely sentimental and please reunite for fuck's sake!-symbolizing mock up-desktops throughout the universe of fandom, my own included. Thanks to the Beeb for breaking our common hearts, providing us with enough reasons to keep living on this enthusiasm for years on. I rest my brush and dry my eyes and turn up the volume on Snow Patrol's "Run" - once again.

Banner I: "Radiant a vision, before my silken eyes"

Banner II: "Keep looking towards those stars..."

Hope you enjoyed the art; comments most appreciated, as are ideas for further changes. If anyone should possess some good PhotoShop advice, I'd be very grateful to hear that too. Please respect the copyrights and do not steal others' works for your own entertainment or reproduction's sake, blah blah blah, you know the rules, at least don't save and post without crediting. Follow my excellent example instead, haha - always so law abiding - as I hereby credit: Digital Expressionism for textures and Time and Space for characters, plus some of my own making. Thanks a bunch to these brilliant sources, and I really hope they don't mind my borrowing their imagery. Employed for private, non-commcercial use only, and not with any exploitative thoughts in mind! ;)

Changes Ever-Changing

"Sjansenes rike" - ta én, ta alle
Av Scaramouche, po(t)eten, inne i en norsk periode. Skrevet før og etter den berømmelige løpeturen, sammen med et intenst inntak av henholdsvis te og iskaffe. Digg. Oppvåkningsteknikker og energigivende ritualer i stor monn. Det føyer seg da elegant inn i rekken av mine mange impuls-inspirasjonsdikt, som egentlig ikke har noe utgangspunkt eller spesielt formål, men som krever altfor mange takksigelser. Først og fremst; takk til Briskeby, i dobbel forstand, og til deres "Sweet sensation", til Frode Øverli, for første linje og et godt utgangspunkt, og til Herr Gadamer, for sine teorier innen hermeneutikken, som igjen har gitt meg en åpenbaring mht. spiraler i overført betydning. Huhei.

er det egentlig mulig å slåss på våte never
skue inn i en spiral av varighet og spørsmål
oppdagelser som presser seg frem; provokasjoner
brist hjerte men bryt ikke, i et langtidsperspektiv
mens man realiserer troskapets og trollets lureri
sammen er man aller mest alene, tror jeg, alltid
mens man forspiller sjanser i et evig sjansespill
trenger å slippe unna; flagre løsrevet av sted
med vinden og roen, og ikke begrunne alt så nøye
der finnes en smertens glede bakom strabaser
enkelheten er bare i omfang slik den høres ut
og man sirkler rundt, vet ikke sikkert eller hvordan
det kan være umåtelig vanskelig å samle tankene

Regntung tur med tryne-faktor

Out and about - igjen. For én gangs skyld vil jeg komme med en sannhetsgradert erklæring. Basert på meget reelle og ubestridelige erfaringer, kan jeg nemlig si at jeg nå med sikkerhet vet hvordan det må ha fortont seg for Arnold Schwarnezegger å bli senket ned i den smeltedigelen, mot slutten av Terminator 2. Jeg har i formiddagkunnet nyte følelsen av et sett treningstøy så gjennomvått at det klebet seg til kroppem; fleecejakken klistret seg til ethvert område på overkroppen, og tightsene knuget seg så fast til leggene mine at jeg knapt fikk dem av. Og så spør man seg kanskje hvorfor jeg da velger å bevege med ut i 13 grader stiv kuling. Utgangspunktet var også noe annet; jeg hadde (nemlig) sittet i et par timer og grunnet over andre sportslige aktiviteter jeg kunne befatte meg med heller enn en utendørs joggetur. Men etter å ha åpnet vinduet i den hensikt å renske rommet for lukten av en runde gulvskuring med nesemembran-etsende guggesåpe, og den friske lufte bare slo imot meg, bestemte jeg meg for å sette inn alle fandenivoldskheten krefter, ikle meg den nødvendige regnbeskyttelse og leke überhardhaus. Nuvel. Det komiske, da, med å foreta min favorittløperunde på en dag som denne, i det begredeligste av Bergens begredelige vær, er oppførselen til de få menneskene man treffer på, og som har gjort samme mer eller mindre ulykksalige valg av fysisk utfoldelse som en selv. Først og fremst par i tredveårene med identiske alleværsjakker, overtrekksbukser og svarte sjøstøvler - gjerne med hetten opp og tre lag ull under, for fullstendig å komplettere unisex-look'en og gjøre det umulig å fastslå hvem av dem som har skjegg og hvem som har pupper. De vandrer målrettet, men relativt sakte bortover; blikket peker rett frem og de snakker kun i enstavelsesord med hverandre; de holder ikke hender (hvorvidt det er fordi de er så innpakket at de ikke makter en slik hasardiøs operasjon, eller fordi de simpelthen hater hverandre på en søndag, får jeg la stå usagt), men føttene deres tramper utvilsomt i takt. Ledsaget, i all sin ubevissthet for slikt, av gamle damer med skranglete rullatorer opp og ned bakken fra Sletten senter, og litt yngere menn iført sixpence og "fornuftige sko", som sprader med hendene på ryggen og tilforlatelig holdning blant måker og ender. Sistnevnte to arter kunne for øvrig ikke brydd seg mindre om noesomhelst, og svinser lettsindig omkring i jakten på etterlatte brøsmuler fra gavmilde matpakkebespisere. De omringes stadig av først tilkommende, så plutselig forsvunne, og meget tilfeldige, omflakkende vesener. Oss. Små barn, like hemmet av overdreven påkledning og gjerne med matchende rosa oljehyre, som enten går og omformer Teletubby-sanger til frenetiske skrik, eller har nådd punktet da de er såpass utmattet at de har plassert seg med rasende, stirrende blikk på en benk og bestemt seg for å boikotte søndagsturen totalt. Ytterligere; hektiske mødre med lue og barnevogn - primært også foresatt til den motvillige på benken - som tar alle overtalelseskunster i bruk for å inspirere til samarbeid blant de unge håpefulle. Det går selvsagt ikke, får jeg med meg, mens jeg raskt passerer de potensielle familietragedier. Andre problemer, for min egen del, er møtende som ikke viker på den nokså smale grusveien; grupper av fryktinngytende intetkjønn (klesmessig, altså) som kommer strakt mot meg, oppmarsjert ved siden av hverandre og med innbitt hatt mot mosjonerende "friskuser", som skremmer meg ut i gjørmen og gresset og lar skoene mine innta en søkkvåtthet som er så endelig at det nesten er komisk. I tillegg hjelper det lite med bilførere som ikke har vett til å kjøre utenom de aller største vanndammene langs autovernet, men istedet svinger rett oppi og sender en dusj av iskaldt sølevann i hodet på uskyldige brukere av gangfeltet (meg). Ikke stort bedre er sinte hundeluftere som traver avsted i iltert tempo, med små dachser og spanieler halsende bak seg i stramt bånd. Idet hunden forsøker å hilse på denne forbipasserende som omgir seg med gjenkjennelige dufter (Scara har, til informasjon, en vofsepofs som heter Gunda og er en sjarmbombe av en Siberian Husky), drar eieren hardt til og hveser noe om at "Fido" eller "Floskel", eller hva annet merkelig disse surpaddene velger å kalle dyrene sine, må se til å "komme hit!", og begge fortsetter deretter i rasende slalåmgange mellom de bastante parene og andre forferdelige muligheter for sammenstøt. Situasjonen fremstår egentlig ganske absurd. Man spør seg; hvorfor faen er jeg her i det hele tatt, hvorfor utsetter jeg meg for dette? Og som om ikke det overstående er nok, når man et absolutt metningspunkt, forståelig nok etter min oppfatning, når en bekymret småbarnsmor med ørten sabotører hengende i Bergans-kåpen, kommer bort til meg under min tøyepause i en vik ved Tveitevannet og påpeker at jeg ser så fryktelig kald ut! "Ja-a", svarer jeg, "og våt". For å understreke det eksepsjonelt åpenbare. "Mhm", fniser kvinnemennesket, og haler i sin lille rosakledde, "huffamegen!" Takk for omtanken, liksom. Og farvel. Ingenting er derimot så gjennomført utrivelig at det ikke er godt for noe, og jeg kan ikke si annet enn at "Tveiten rundt" - som er min fabelaktige, egenoppfunne benevnelse - er en interessant opplevelse. Helt i overkant sådan. Jogging alene kan være en ganske kjedelig affære, men til og med på årets (hittil) blauteste dag er det flust med ting å glo på, om man velger å legge treningsøkten til denne traséen. Underveis gjennomgår man alle stadier av sinnstemninger, og må ta innover seg samtlige andres, så det er mildt sagt utviklende for personligheten og alle former for toleransebegreper. Jeg skal dog innrømme at trangen til å komme seg hjem, inn og la seg innhylle i varmt vann etterhvert ble ganske sterk - faktisk så presserende at jeg fant på den glimrende idé å løpe opp trappen, hvorpå jeg klarte å snuble i et trinn og falle pladask med kneet rett i betongen. Representativt nok for hele opplegget. Ikke særlig deilig, kan man trygt si, men akkurat da var jeg så oppsatt på å komme meg inn i varmen at nervesystemet ikke lot seg merke med eventuelle smerter. Å stille seg under varmtvannet med en oppfriskende løpetur på samvittigheten, og utsikter til en kommende filmstund og en stor kopp kaffe, veier opp for veldig, veldig mye ubehagelig. Medmenneskelige gnisninger inkludert. Gjør egentlig godt både for sinn og skinn!

**
Og nå, i øyeblikket, vel innomhus og iferd med å komme til hektene igjen i rene, varme klær og med en deilig lunsj innabords, ser jeg ut på tåkebankene som henger tunge over dette velkjente landskapet - med en påfølgende oppdagelse av at jeg nesten ikke kan skimte naboblokkene, eller trærne i hagen - og jeg tenker at jeg jaggu var heldig som kom meg i hus før det VERSTE været satte inn. Mine damer og herrer, velkommen til Norges vakreste, våteste by. Man får et annet perspektiv på dårlige værforhold av å bo i Bergen, det er det ingen tvil om. Dessuten har vi flest forskjellige regntyper, og flest forskjellige navn på disse, av alle landets krinkelkroker!

Ut på tur; og grunner for å ikke bli sur

Passenger's fiction. Av Scaramouche, po(t)eten. Om personlige metoder for å fordrive tiden, på mine daglige ferder mellom Fantoft og Busstasjonen. Er et stykke, dét, skal jeg si dere.

Du sitter på bussen. Det er ikke sent, klokken har knapt rundet middagstid, men høstmørket har begynt å sige innover byen. Fasadene på husene langs veien fortoner seg mer utydelige, og gatelysene er iferd med å slå seg på. Langsomt, dimmende. Aproporsjonalt med dagslyset. Ritualene forekommer tidligere, nå, ettersom årstidene og døgnrytmen endres. Nesten umerkelig, men du tenker over det. Registrerer trekronenes nye og skimrende fargespekter, grøftekantenes myke mørke. De lengre skyggene. Du legger hodet mot ruten og tenker at ansiktet ditt er en refleksjon, et avtrykk, intet mer. Mot en glassvegg der du kan skimte et svakt omriss av det du vet representerer selvet; noe ufravikelig. Hud, hår, flakkende øyne. Søkende. Vurderer du overhodet det du ser, vurderer du trekkene? Eller sier det deg ingenting; som bindeleddene mellom materialer og luft, abstraksjoner, som avstanden fra regndråpe til regndråpe og naturens skiftninger? Stemmer i bakgrunnen distraherer, utilsiktet dytting blant de andre passasjerene rykker deg ut av alle forsøksvise drømmerier. Familier med små barn, tynne sopransoloer om lengting etter hjemmet og fôringsbehov. Trøtthet, oppgitthet, stress. Mangel på det meste. Skrikende, gule metallstenger på alle kanter; moderne, utdatert, avpasset de praktiske formål; et ubeskrivelig blandingsinventar av statlig utvikling og sporadisk teknologi. Iherdig trykking på knapper og blinkende varsellamper. Gamle damer som vil fortest mulig av. Ungdommer nedsunket i de bakre seteradene, som mumler om bussjåførers evinnelige treghet. Og likevel, en boble av ro. Passivititet; frivillig eller ei. Man holdes der, fast og bestemt, til neste stoppested. Man vil egentlig vekk, men forholder seg kontrollert, fattet. Skuende. Sålenge man må. Murvegger farer forbi; gressplener kommer til syne, like snart som de forsvinner, utendørs kunstverk i parkanlegg og på marker krever oppmerksomhet, og får det - om enn i urettmessig avstumpet monn. Mennesker strener avgårde i nesten samme tempo som kjøretøyet, men blir stanset av trafikklysene. De står ved fotgjengerovergangene og tripper, mens skikkelser innrammet av bussvinduer betrakter dem. De teller sekundene. Kåpene vaier i plutselige, støtvise vindkast. Du tenker igjen; at det må finnes et opprom mellom start og mål der alt opphører. Tidsmessig unnselig, men fremdeles en bit av virkeligheten. Små øyeblikk av uvirksomhet og stillstand; som ikke trenger å bety noe, men gir oss en pause. Du lurer på om det er harmoni folkene rundt deg føler, nøyaktig der og da, om de er tilfredse eller higer etter videre bevegelse. Komme i gjenge, komme seg fremover, komme seg unna. Du sitter på bussen og knuger en veske med utvalgte, viktige eiendeler; inklusive private artikler av den mer nødtørftige sorten. Du sjekker ånsdraværende etter om du har husket det du skulle; kjenner de karakteristiske forhøyningene mellom fingrene, under det tykke bomullsstoffet, av forskjellige gjenstander du uten problemer kan identifisere. Sammenligningsgrunnlaget er en blind kvinnes vaner; eksempler på hennes tilvendte og automatikk-pregede teknikker; du scorer høyt. Denne innskytelsen bringer frem smilet, og du tenker at det gjør godt å føle glede. Samtidig innser du, som om det er et faktum du alltid har hatt gryende i bevisstheten, men som akkurat demret fullstendig, at du faktisk befinner deg i opprommet, her og nå; dette er den korte mellomakten, det er ti minutter eller mindre med anledning til dobesøk og å kjøpe seg noe kaldt å drikke, forfriskninger i baren, opp i annen etasje og vennligst benytt utgangen til høyre, vi aksepterer dessverre ikke kort; du har tatt steget inn i det ytterste oppnåelige. På et vis. Det er bussrutene man følger, det er alltid bussen man venter på. Der kommer alltids et alternativ, hvis det optimale valget nettopp har passert. Det eneste som er er sikkert i livet, er at bussen alltid dukker opp; at man vil bli kjørt dit man skal. Man vet hvor, man vet når - i allefall sånn omtrent, eventuelle forsinkelser tatt med i beregningen - man vet at den går. Tilværelsen inne i kupérommet er uendelig annerledes enn den i hjemmet man har forlatt, eller hos bekjentskapene man skal besøke; endog annerledes enn den i busslommen, der alle kikker seg nervøst og/eller utålmodig omkring og lurer på om det ikke skal skje noe snart; ja, busstoppet synes som et udefinerbart sted dit man vandrer av nødvendighet, kun for å ville forlate det i all hast. Men når man først er inne på bussen, kommer man ikke unna. Man stiger inn i en helt spesiell atmosfære og tilpasser seg denne; kanhende fordi man erkjenner dens midlertidighet, dens funksjon. Kollektivtrafikken innehar en hensikt, en endestasjon. Det er en avgrenset overfart, fra punkt a til punkt b; og man kan ikke rømme, med mindre man trykker på nødbremsen eller skyter sjåføren. Akk, disse uskyldsrene spekulasjoner man henfaller til i en sådan stund. Et nett av linjer, felt, signaler. Som ansiktet ditt, i det provisoriske speilet, med dets tegn og makeløse detaljrikdom. En boltreplass for den nysgjerrige. Fremtiden bringer kun tilskudd, fratar deg intet. Likeledes stjeler reisen ingen tid, den bare opptar klokkeslett. Steg for steg, i urvisernes saktmodige tralt. Perioder man ofte unnlater å nevne og som er lykkeliggjørende i sin komplette ubetydelighet. Tømt for interessekonflikter og åpne spørsmål. En slags begrenset frihet. Innskrenket av avtaler, møteplaner, travelhet; men tenk å hoppe av og ikke vite hvor man skal, tenk å ikke ha et sted å måtte gå. Før de doble dørene lukker seg bak deg, og du igjen står med begge benene plantet på asfalten, eksisterer du i en sammenheng. Et felleskap av omstreifende ukjente. Uansett hvem man er, og hvor man skal, for den saks skyld, er man velkommen inn. Seteplassen avhenger ikke av ens personlighet, men om den allerede er okkupert. Man innfinner seg med slikt; hele konseptet handler om tilpasning. Å kjøre buss er et must, men óg et valg. Et kjærkomment behov. Puste, hvile, stoppe. Utenfor begivenhetenes gang, i kraft av å henge med på ferden. Det er vår tur. Pusterommets allegori; og du kan kalle deg en takknemlig reisende.

Tragic affairs

Jeg kjører buss forbi det som en gang i fortiden var Bergens berømte Pasta Sentral. I to ord. Og som nå er en stenhaug. En røys av usynlige, for evig svunne minner om doble porsjoner, tomatsaus og respatexbord. Abnormale hektopriser på båndspgaghetti, i forhold til vanlig norsk standard, og dekorasjoner inne og ute; muskuløse menn som ser ut til å bære hele vinduskarmer på sine skuldre. Fargesprakende. Italiensk. Jevnet med jorden. Blir litt vemodig, i grunn. Selv om den "nye" Sentralen oppe ved Johanneskirken holder mer enn mål og alt den lover. Riktig koselig sted. Men ikke helt det samme.

Også drar man på kino. I koselig selskap, med alle forutsetninger for en strålende kveld. Sosialt sett; ingen problem. Men man velger da å se nok en treerfilm, som fremstår som et oppkok av foregående filmers fantasifullhet. Og kun dét. Eksellent animasjon, men den funker bare som et tomt skall rundt elendigheten. Et skinnende ytre, som gjør de skrinne innholdet enda mer tragisk. Tidligere tiders historier - storartede, nyskapende og uimoståelige, i utgangspunktet - refereres til på frenetisk høygir, men de blir ødelagt heller enn utnyttet. Gjentakelsene florerer, og repeteres; ethvert anslag av noe fabelaktig går til grunne i sin egen ufullstendighet. Ikke gjennomførtbart, ikke holdbart, ikke tilskuervennlig. "Shrek 3" er en respektløs raljering over to supre voksenbarnefilmer. To genistreker som jeg elsker oppriktig og intenst, og har sett et utellelig antall ganger. Hvorpå jeg da hadde gått og ventet i spenning på den love(n)de treeren. Det ble derimot en trist kveld for en helhjertet fan, som gjerne skulle ha sett en lykkelig slutt på visen. Gikk dit med en viss skepsis, med bakgrunn i de til de grader ufordelaktige kritikkene, og et generelt oppfølger-hat, men anså meg meget mottakelig for positiv overbevisning. Dessverre levde ikke filmen opp til en brøkdel av mine potensielle forventninger. Den hadde enkelte øyeblikk som kunne blitt riktig bra, hadde man bare greid å følge dem opp skikkelig. Men nei. Prompehumor, malplassert musikk, usammenhengende komedie, klisjéer som ikke blir morsomme i det hele tatt og - verst av alt - de beryktede, fantastiske filmparodiene er nesten utelatt. Til fordel for babyer som spyr. Det er bare sørgelig, og jeg satt og vred meg i kinostolen. Nedturen var enorm. Konklusjonen blir, synd og skam og fysj og fy, at samtlige antologi-bidrag jeg har sett inneværende år (bl.a. Spider-Man, Harry Potter, pluss et par jeg ikke kommer på i sekundet, og nå Shrek) har vært gedigne skuffelser. Med visse hederlige unntak, selvsagt, men de virkelig store produksjonene - budsjettmessig - har floppet an mass. Jeg vet ikke om jeg tør å glede meg til "The Bourne Ultimatum", selv om den visstnok skal være glimrende. Generelt sett er det mer miserabelt; de kommende, gjenstående sequel'ene innbyr ikke akkurat til neglebiting og hurrarop og forestillinger om gull og grønne skoger. For ikke å snakke om alle remakene, da! Michael Haneke skal lage en ny versjon av "Funny Games" med damen til King Kong (Naomi Watts) i rollen som Juliette Binoche. Dumme mannen. I tillegg til - hold pusten, nå - den annonserte oppfølgeren til "300" som ventes iløpet av de neste to årene, gode gud og nei og nei. Men apropos Jason Bourse; Matt Damon er i det minste seriøs, og gjør en hederlig innsats, hvilket ikke kan sies om Mike Myers og co., i ettermiddagens store tragedie. Dessuten hadde jo Justin Timberlake en håpløs, liten rolle som mobbeofferet Kong Arthur. Herre min hatt. Hva gikk egentlig av dem, alle sammen? De må ha hatt en fryktelig dårlig dag. En kontinuerlig begredelig nedgangstid. Nei, pokker ta, jeg ser heller frem til Batman Continues, heldigvis uten Katie Holmes, og utvilsomt - aller mest - til "Wolverine"-spinoff'en; Hugh Jackman tilbake i lakk og lær, med klør og forsvunnet barberhøvel. "X-men 2" & "3" var foregangsfilmer, og stilstudier i vellykket oppfølgerkunst, med et rollegalleri av allmektige dimensjoner. Mer sånt, takk! De burde også greie å gjenopplive - eh, gjenkalle, dvs hente tilbake - Patrick Stewart og Famke Jansen innen den tid, så blir jeg ekstra lykkelig. Jeg har ellers fått NOK av menn i ettersittende trikot og grønne troll, for en god stund fremover; jeg vil behøve tid før jeg er nok avtraumatisert til å kunne nyte synet av nummer én og to, i begge henseende, hvor briljante de enn er. For det er de jo. Derfor: uendelig, ufattelig, forferdelig synd! Oppmuntringsdrops behøves, umiddelbart, og her følger en nødløsning - min stadig benyttede trøsteaktivitet med inspirasjonsmuligheter:

"Nedrivning" - reflekterer liksom hele situasjonen
Av Scaramouche, po(t)eten, opprivende avrivning iskaldt.

store bygg
går til grunne
over andres valg
som en neve
griper tak
og røsker opp med roten
en munnfull tid
for å dvele,
la vedbli en uvilkårlig
sørgmods stund
lik opprørt
av å rives
med
idét man ser seg
sakte, sikkert
revet ned

The hottie and the nottie

(JA, jeg vet at det er tittelen på Paris Hiltons snarlig truende, nye film - og da mener jeg spillefilm, ikke porno - men jeg kunne fortsatt ikke dy meg. Den passet ubehagelig godt!)

Jubel for Johannesen: Jeg kunne sagt mye om tolkninger. Og lange formiddagers utredninger. Stille kvelders tankepress. Heftige distraksjoner; i form av varulver og eventyrlige begivenheter. Brann-kamper; frustrerende sådan, og språklig forvirring. Slikt jeg i grunn ofte sier noe om. Men, i stedet tenkte jeg å eksemplifisere mine vaner gjennom en diktstrofe. (Slik jeg også har en sterk tilbøyelighet til, må sies.) Dedikert til et stort forbilde; én jeg på alle måter prøver å etterligne - hadde jeg nå bare innehatt et miligram av hans ferdigheter. Det har seg nemlig så, at ingen ringere en Georg Johannesen har lurt seg med på årets exphil-pensum. Ikke veldig merkverdig, men gøy åkke som. Faget ble med ett ganske mye mer inspirerende. Og mer fristende å ta fatt på. Johannesen er en høyst tilstedeværende, innflytelsesrik faktor både i filosofidelen og innen delkurset Tekst & Kultur (som jeg ellers har lagt for hat, så takk og pris for GJ!); i kraft av sitt politiske engasjement og poetiske tematikk. En av Norges største forfattere gjennom tidende, innen opptil flere sjangre, og en befriende kritisk røst blant mange unnvikende skikkelser. I tillegg har han visst undervist på UiB, noe jeg ikke var klar over, og - jada - i lys av de humanistiske tankegangene jeg iløpet av denne høsten har fått (og skal få mer) innblikk i, betrakter jeg nå diktene hans med en viss annen, mer helhetlig forståelse. Etterpåklokskap, som jeg velger å kalle denne avsindige horisont-sammensmeltningen mine kjære, påstått bedrevitende, podium-opphøyde lektormennesker elsker å utbrodere om. Hvem ville vi være, i mangel på vår historisk-biografiske kontekst? Oh well. Leseropplevelser avhenger (kun) av subjektivitet, etter min meget ærlige mening, og der finnes ingen utformelig oppskrift på hvordan man skal oppfatte det skrevne ord. Der finnes ingen tradisjonsbundne forutsetninger, kun blanke ark - likesom et åpent sinn er en nødvendighet for å kunne ta innover seg effekten av litterære verk og ta til seg deres budskap. Underforstått; autoritet er, egentlig og i seg selv, noe dritt. Hilsen en som definitivt ikke er anarkist, men som hyller det følelsesmessig givende ved skrivekunsten. Derfor: måtte Georg Johannesen hvile ifred, uten at nevnte forelesere og andre overdrevent utforskende sjeler får anledning til å gjennomrevidere hans dikteriske intensjoner og herje med hans etterlatte skriverier. Omarbeide, fortolke, forfjamse - endog relansere - til det ugjenkjennelige, slik de pleier. Det er som det er og skal vurderes deretter. Selvlovgivende i utstrekning eller ei. Dikt er nytelse, for faen!

"Re-heat/revitalisering"
Av Scaramouche, the po(t)et; en slags oppskrift på lærdom, og hvordan tilegne seg denne. Altså dedikert til Georg Johannesen, min helt.

var jeg vreden, nå;
over slitte hårtupper
og en lunken kaffeskvett
stilt opp mot, overfor,
uenighet med filosofer
vel tre hundre år før min tid,
kan ikke forforstås og sees
gjennom nåtidens prinsipper
forsvare sine standpunkt
eller utdype, utrede, rase,
kveler meg med umottagelighet
enveiskommunikasjon
så er jeg likeglad, i nuet
omkring de falnes lengsler
og et måltid oppvarmet
i mikrobølgeovn
som gjenoppfrisket kunnskap
førhistorisk sammenheng
i tolkning og potensiale
lar ikke grunnlaget få kue meg
de vedtatte bestemmelser skal skjelve
under omveltningers oppsett
slik vår fremtid må besørge, ensom,
prøver vi å gjenomskue denne
gjenfunne, og sannere formening
blant en røpet lengsel
etter noe som var nyere
og ganske eget, diskuterbart
mot uenighet - men sammen
om å vite hva det gjelder

Den Sanne Poesi

"Diktningens bestanddeler" - om diktningens kraft og diktets mangfoldige potensiale. Av Scaramouche, po(t)eten - og en livets og diktningens student.

Dette er en oppklaring. I all min nyfunne vitenskapelighet. Trass i manglende objektivitet eller normale realisme eller hva det er det mener jeg ikke innehar for å kunne kvalifisere meg til høyeste grad av akdemisk integritet. Skjer bare ikke. Man studerer generalisering kun for selv å begynne å generalisere. Man skriver kun for å fordype seg i andres skriverier. Man føler ikke, man tenker, man er retorisk, heller en strategisk, man er ikke spekulativ, man er systematisk, man strukturer, man destruerer. Såh, istedenfor nok en avhandling om min forakt for det der; en liten notis om grunnpilarene i min bevissthet og alle mine resonnementer. Om hva jeg lever og ånder for, det være seg i nuet eller for evig; det hele er en personlig redegjørelse. Min lærdom. Om alt dette man ikke kan vite - og det man stadig blir opplyst om. Og om hvor jeg finner størst viten, og hvorfra jeg henter mest grunnlag for refleksjon. Linjene skulle liksom løpe bortover hele siden, men grunnet Bloggers stadige, innskrenkede tumpleplass må de defineres som inndelt av punktum og store bokstaver, også skilt av disse. Scaras utredninger om dikt, mine damer og herrer!

Dikt er følelser.
Dikt er oppriktig, utilslørt sannhet; endog når de omhandler løgnaktighet.
Dikt er vakre, vidunderlige, vidløftige - ofte i all sin enkelhet.
Dikt er de reneste former for skriverier, alt annet enn tilfeldige ordsammensetninger.
Dikt er å kunne si uendelig mye med få ord eller svært lite med altfor mange ord.
Dikt er meningsfulle uansett, ene og alene ved å være meningsbærende.
Dikt er ufattelig innholdsrike på uoverskuelig innhold, og omvendt.
Dikt er beretninger om minner, avsløringer og åpenbaringer - stundom svært private.
Dikt er å begynne på nytt, fra toppen av siden, for å få repetert hva man nettopp leste.
Dikt er viljen til å lese igjen fordi ordene griper.
Dikt er å la seg oppsluke, fortape, gå til bunns i en sjø av uutgrunnelige virkemidler.
Dikt er å nyte uten nødvendigvis å fullstendig forstå.
Dikt er overraskelse, tristesse, raseri, uoverstigelig glede; en opphopning av alle sinnstemninger og likeledes deres mest genuine uttrykksform.
Dikt er trangen til å gi uttrykk for alle forventninger, alt humør.
Dikt er å lese en tekstlinje om og om igjen og hver gang finne nye nyanser ved den.
Dikt er ønske om å lese en tekstlinje om og om igjen kun i egenskap av dens enestående klang.

Diktningen baserer seg på følelser.
Diktningen handler om å utvide begrepshorisontene og tilegne seg nye perspektiv.
Diktningen kan vise sårhet og stille opphavet lettere til for hugg.
Diktningen er utenfor de oppsatte begreper, den er hverken vitenskapelig eller konkret.
Diktningen behøver ingen betegnelser.
Diktningen fremstår ofte usikker, den møter ingen hindere, den er kun begrenset av egen tilgjengelighet.
Diktningen er en tilkjennegivelse av ens eget vokabular, repertoar og leveringsevne.
Diktningen kan ikke tolkes, forstås eller forklares, den må leses.
Diktningen er alt og den er fri.

Dikt er følelser.
Dikt er gjenspeilinger av menneskene, slik vi óg bruker dem til å gjenspeile vår verden.
Dikt er for meg det eneste - som virkelig, i realiteten, og for fremtiden, kan definere et budskap om følelsene jeg besitter.

Remainings

Don't know how this whole thing came to be. Don't know how it developed. Just realized that due to my philosophy - I'll probably be writing on, unconscious. And skim the pages, fill the vacuums, adopt the newest information like part of my machinery innately. Enter fast into my brains and my vocabulary growing. Processing, if completely unaware, as I reboot; upgrade my hard drive. A never ending circle of supplements and notes. Feeding me analysis and extracting reasoning of sorts. I contribute, I am tested, I am floating through the system with a dim idea of what I'm really undergoing.

"Wishful thinking" - of a future yet unknown
[intended for american english reading]
By Scaramouche, the po(t)et, thinking about all these things I've yet to learn. I fell a tad bit empty these days. Try to express "the little that still remains" through some poetic ramblings. Like so:

We think we've figured out the world already
when in reality we still don't have a clue
I sell my books and open up the shelters
A convoy of the things I thought I knew

I once built up a house of levelled wisdom
But demolition came to shock the poise
Too often I fall into wishful thinking
Can't hear myself defy above this noise

For constant is the murmur of the steady
The powerful galore in equivoque
To shoot the birds, go fetch in far-off places
Sense one fell beaten by a single stroke

We estimate the cultures yet to master
As though it's plain, we view the most obscure
Beyond serene and finite territory
Confronting inconclusive, I'm demure

So when I tell a tale I tell it truthfully
And when I'm told a secret, keep it faithfully
One may believe I do it all the way I should
And that I did it all the very best I could
I wish it wouldn't hurt, and not so much, and not so fast
Never quite so often, wish the pain won't have to last

Forgjengelig fintføleri

Temporarily stored files of private insecurity. (Med "hjertelig takk" til Karl Ove Knausgård. Herregud, mannen har fått meg til å bli hobbyfilosof på inkonsekvent heltid. Soundtrack: litt forskjellig, mest electronica. Emiliana Torini. Goldfrapp. En fin låt av David Gray.) Det er ikke bare atomer og molekyler som stanger mot imaginære vegger av knitrende feilmeldinger. Mitt eget hode har også nådd frem til strømbruddets rand. Et gjennomført nedbrytende nivå av umuligheter. Motarbeidelser. Og svekkede, svinnende innskytelser. I en mental tåketilstand. Det føles som jeg griper etter noe jeg hverken vet hva er eller hvorledes jeg kan finne. Hver gang jeg prøver å nå bort dit, hver gang jeg er vel inne i prosessen, trekkes jeg i tilsvarende lengde tilbake. Rykk frem til start, farvel. Som en veisperring; en aktiv blokkering av mitt indre synsfelt. Jeg trengte ikke lys for å se, jeg er fortsatt like blind. Forblindet, rettere sagt. Selvforskyldt. Men fra hva, og for hvilke uanselige intensjoner, forespør forundringens stemme. Ustoppelig, uten å la seg avbryte. Slik jeg forsøker å etterkomme dens ønsker. Grubleriene, overveielsene. Mitt studium; i allskens versjoner av dets tilsynelatende ugjennomførbarlighet. Men et konstant holdepunkt, uten tvil. Et stup ned i såkalt utviklende lesning omkring emner jeg ikke er sikker på om jeg har anlegg for å kunne begripe. Søken etter ord som kan gi mening; definere det jeg ellers forholder meg uforstående til. Øyeblikksvis. Tankene vil ikke la seg fange, sitte fast, ei heller vil de innfinne seg på sine vante plasser. De kastes sidelengs i tilfeldige, uforutsette retninger og med ett ligger den gangbare oppfattelsesevnen likeså langt utenfor min kontroll. Elementer som ikke kan, skal, bør gjenopprettes. Men ikke etter mine egne valg å dømme. Hvem er nå jeg til å erklære enevelde over den frie vilje. Tidvis seiler kreftene forbi på lettoppløselige skyer det skal lite til å skyve ut i det store intet. Språkene jeg hører er ikke lenger blant dem jeg kan tyde, tekstene synes utflytende og uangripelige. Bevisst eller ubevisst distanserer jeg meg fra virkelighetens håndfasthet. Sirkler av viten skrumper inn til små, svirrende prikker. Summende. Stikkende. De åpenbarer seg, for en stund. Lar meg bevare roen, og dyrke forforståelsen. Til dette underlige presset mot hjernebarken blir for krevende. Deretter bærer det igjen ned i strømingene av konsentrasjonens fravær. Snarlig kumulert til et dragsug. Jeg sitter med åpne øyne og stenger synsinntrykkene ute. Det er dét som er problemet. Men jeg vet ikke hvor essensen ligger. Jeg aner skygger av en fatning, konturer av en løsning. Ingen helhet. Kanhende var det heller ikke med i opplegget. Aldeles opprinnelig; da vi var små og kunne vike unna. Vi visste knapt hva vi gikk til. Vi vet det ennå ikke. Det er dessuten lite trolig, tillater jeg meg å konkludere, at alle tings forgjengelighet var delaktig i relativitetsteorien. Eller at dette faktum noensinne gjorde seg gjeldende i den allmenne historien. Likevel er det en sikkerhet, en iboende livsline, i at tiden alltid går. At i morgen er i dag forbi. Endringer er realistiske, endog realiserbare, og stoppesteder forskyves. Gråværet letter, ikke sant, skyvedører åpnes og lukkes og stilles på gløtt. Vi drives fremover i vår vandring. Vedblir, i evinneligheten. Lysene kan vende tilbake med uforminsket styrke, smått om senn. For så å dempes. Permanent. Alt forsvinner, til slutt, i våre forbigående stadium. Som dette. Som livet.

"Pulling/pushing" - because it fits.
By Scaramouche, the po(t)et, as conceived last week on a momentary train of thought. Then forgotten. Very like me, very babbly, very word-fondling, kinda deep and kinda thoughful, hopefully providing some sort of meaning to it all. If not to everything.

prudende is a virtue
as is fame, my friend
but none have gained me much
they unsettle my balance
claim the rattling chains
and impart me a reminder
of where, how, I belong
distinctive subjectivity
willingly conceded to
for what it's worth
I recognize my even traits
unrelentingly as always
a sustained complaint
but were I granted more
a providence of however
much hazardious proportions
I would tend to quietened
declinings of another grade
and yearn for called-off
sizzling pressure

**
is it unthinkable / is it unclear
is unavoidable / when all to near

Helter på nært hold

I tillegg til de undernevnte essensialiteter, må jeg få legge til følgende: norsk kulturbransje trenger sårt folk som Ingrid Bjørnov. Hun er en av mine all-time, største heltinner; et multitalent av dimensjoner knapt noen i verden (andre enn Brian May, Hugh Laurie og et par til) kan overgå. Som om ikke dét var nok er hun et arbeidsjern uten like, og hennes nye show på Latter i Oslo er ubeskrivelig fantastisk. Med tanke på alle de musikalske "fiaskoene" denne damen har kjempet seg gjennom, all den iherdige innsatsen hun har bidratt med som bakgrunnsmusiker og som veggpryd på Klassefesten, må jeg bare bøye meg i støvet. Hun har nå endelig funnet frem til sitt rette element og der er hun i sitt ess. På de mindre revyscenene rundtom i landet briljerer hun med sin originale blanding av stilarter. Piano, standup og DDE stemmer med ett fryktelig bra overens. Som hun selv sier, det er nok ikke alle som aksepterer rockeversjoner av klassiske komposisjoner, men ingen kan bebreide Ingrid Bjørnov for å ta slike sjanser. Med sitt mildt sagt vinnende vesen, talent og store scenesjarm, slipper hun unna med de fleste musikalske krumspring. Jeg satt på første rad, på den desidert mest ultimate plassen, med fri utsikt til både pianofingrene og instrumentdetaljene. Pluss den sinnsykt stilige, svarte chiffon-kjolen hennes med tilhørende designerpumps i lakk. Ikke alle pianister som ville opptrådt i dét antrekket. Hun er i det hele tatt mer tilbakelent og elegant enn de fleste av sine kollegene i den høykulturelle eliteklassen. Videre er det en ganske egenartet følelse å nesten sitte ved siden av, og kunne betrakte i detalj, en såpass profesjonell entertainer. Merker at jeg har sans for å se heltene mine til de grader up close and personal; at jeg har hatt stort utbytte av de mange på nært hold-konsertbegivenhetene den siste tiden. Intim stadionkonsert med rocke-P!nk var helt klart et høyepunkt, men da frøken Bjørnov dro til med en flygelversjon av Walter Murphys "A fifth of Beethoven" og fikk på discolysene, kjente jeg at gåsehuden var iferd med å etablere seg permanent. Gurgleopera, mafia-improvisasjon, begravelsessoundtrack, bløtekaker på biltaket; små, nostalgiske mimrehistorier som helt klart appellerte til salen, mere discomusikk, trønderrock, tangettraktering og trille-oppvisning, maktdemonstrasjoner innen samspill, vokal og musikkhistoriske kunnskaper, et knallbra husband med en av landets tøffeste trommiser (litt betatt av ham, jeg), skikkelig Retro-stemning (host host, og ikke helt tilfeldig - som sagt: han er tøff!!), strålende utvalg og sammensetning av låtmateriale, og ikke minst: historien om hvordan "Til Elise" har fått små, stakkars pianoelever til å forsvinne over til idretten. Responsen var deretter, hvilket betyr eksepsjonelt entusiastisk, og fullt fortjent.

Så joda, jeg utvikler kontinuerlig min tilhengervirksomhet. Sist jeg så Ingrid Bjørnov på scenen var for et par år siden, på Victoria teater, i en fabelaktig parodi på blant annet musikkskolelærdom og med flusst av de karakteristiske, jazz-aktige og meget hverdagsfilosofiske pianoballadene hun synes å ha et uttømmelig arsenal av. Lørdagens forestilling var en utrolig forbedring på samtlige nivåer; med mange av de samme elementene, men helhetlig en mer livlig, konsentrert, stemningsfull og - nemlig - perfeksjonert seanse. Repertoaret hennes er vanvittig, rutinen og teknikken likså. Men hun fremstår aldri som en gjentakelse av egne kvaliteter, hun er en inspirerende humorist i stadig fornyelse. Jeg nyter virkelig slike kulturelle impulser, spesielt i samvær med hyggelige mennesker, og ser frem til neste gang jeg kan le meg skakk av pur beundring. Det er ikke ofte jeg blir så satt ut av kunstneriske prestasjoner, med mindre de tilskriver seg Queen. Og, selvsagt, jeg kjenner det kribler i fingrene. Med den påfølgende, smått urealistiske, men veldig naturlige konklusjonen: jeg vil lære å spille slik. Punktum finale. Piano, piano og humrehumor for alle; heksekunst meg her og Dollie meg der. Uansett hva hun begir seg ut på, er hennes dyktighet ubestridelig. Rett og slett en levende genistrek av en artist. Ingrid Bjørnov er kul.

Return of the Queenie

"Avstengt fra omverdenen?"

Nope, I'm not dead. Just floating. Fremdeles. Er nå tilbake i Byen; med manglende avis på dørmatten i morges, ingen strøm i natt, av uvisse årsaker, tom postkasse, bossberg på felleskjøkkenet, ett tonn klesvask, stappfulle morgenbusser, forelesere med tørr humor og rødvinsflekket kontorpult. Angående strømmen var det faktisk en ganske så ubehagelig opplevelse; jeg hadde akkurat kommet inn døren og skulle pakke ut all bagasjen (hvilket ikke er stort, men man bør tross alt se hånden for seg når man leter rundt etter bortkomne sokker i en trillekoffert) etter hjemmehelgen, og idet jeg trykket inn på-knappen på multistøpselet mitt, som liksom skal være strømsparende, miljøvennlig, sikkert og greier (til og med gigapromotert av Cameron Diaz via Live Earth!) sa det PANG! - og der gikk lyset, gitt. Jeg begynner å bli veldig lei av elektriske ting som slår seg vrange og slutter å virke. Dvs. gjenstander med ledningstilkobling og faretruende standby-modus, uten tanke for reservebatterier, som til stadighet finner det for godt å bare dø fra meg. Om enn bare for et par timer. Mobiltelefoner, datamaskiner, lamper, diverse. Badet mitt har dessuten ingen vinduer, og selv om et stearinlys på vaskekanten skaper en utmerket hyggelig stemning, er det relativt umulig å dusje i 80% totalformørkelse. Jeg setter heller ikke voldsom stor pris på funksjonsfeil med et smell; det er noe eget med at bruksartikler tar kvelden akkompagnert av egenkreerte, skrekkfilmlignende lydspor, og jeg har nå lært meg til at dette er et innmari elendig tegn. Det faktum at mine tekniske apparater er såpass verdifulle (for meg, affeksjonsmessig såvel som økonomisk) og hersens sårbare gjør ikke saken bedre. Stereoanlegget mitt foretrekker f.eks. å bli betjent via manuell knappetrykking eller åndsfraværende fjernkontrollfikling, og ikke via atomer i fri svinn gjennom rommet frem mot en ubønnhørlig kollisjon med en usynlig, kortsluttende elektrodevegg eller hvordan søren sånt fungerer. Jeg er flinkere til å definere hva som ikke fungerer og jeg misliker det sterkt. Nok ødeleggelser nå. Kanhende burde jeg skaffe meg litt perspektiv. Omkring livet, døden, havet og ensomheten. Roser. Krig, fred, politikk og naturkatastrofer - så har jeg i det minst nevnt det. Politisk korrekt, for faen. Bokfestivaler og førstegangsstemming. Også Kvakkademisk Kniving! Prestasjonsangst og intern karakter-rivalisering på toppen av det hele - hurra. Snøft. Neee, skal vi se, viktige ting? At Norges Beste Fotballag faktisk er Norges beste fotballag akkurat nå. At Colin McRae er død, snufsepufs og måtte han kjøre videre i fred. At Unni Lindells nyeste bok er veldig spennende, men deprimerende banalt skrevet, med en nokså tøff hovedrolleduo, en 90 graders handlingskurve og en uhyggelig (og) stereotyp skurk. At samme forfatter Unni heretter bør konsentrere seg om korrekturlesning, ikke sengetøydesign. (Endelig en kort og konsis anmeldelse, huhei!) At hovedstadens nye Opera-storstue har et livsfarlig tak. At høsten er her. Liker høsten. At det nye albumet til Travis, fine skottene, rocker hatten av Coldplay anyday. At Rema har senket prisene på et utall av mine standardvarer. (Indirekte annonsør, jeg?!) At mine favorittskuespillere Scarlett og Gerry kommer med hver sin nye film nesten samtidig, en gang iløpet av vinteren. At norsk skuespillerbransje bør prise seg lykkelig over tilskudd som fantastiske Nina Ellen Ødegård. Uten å snakke i positive ordelag om den bransjen generelt, for all del. Men hun dro opp kvaliteten på "Breaking the Waves" med en del, drastiske hakk. At Den Blå Timen over Hardangervidden er noe av det nydeligste som kan oppleves, nå i September, og at Vestlandske fjordlandskap er blant de nydeligste naturperlene som finnes. Langweekend med feriefølelse og kjøretur over fjellet - igjen! Lykkesmykke! Og hva var man vel uten evne til selektiv fokus? Det ligger i de små detaljene. Oh well - her er ytterligere en dose nokså reflektert hverdagsfilosofi, som burde reparere eventuelle kortidsskader fra sneversynt navlebeskuing og andre mulige unødvendigheter:

Har da tilbragt et par dager hjemme hos mine foreldre, i en avslappende kokong av gamle tiders vaner, barndommens erindringer og lykkelig lettsindighet. På alle måter. I tillegg var vi for øyeblikket uten internett, grunnet en meget datateknisk og veldig lite lettforklarlig feil, og jeg har derfor vært ufrivillig beskyttet fra alle forstyrrende impulser utenfra (dvs nettnyheter og mail, bl.a.) siden torsdag morgen. Det gjør noe med en, må sies; det gir større forståelse for, og overblikk over, universets mer betydelige konsekvenser. Toleranse for de viktigere realiteter. Og pussige innfall. Jeg har heldigvis pc'en med meg, som arbeidsverktøy for et skrivende menneske. Uten den er jeg vesentlig mer fortapt. Men det slår meg at også uten nettforbindelse, dog bare for en begrenset periode, føler man seg tilsidesatt i dagens samfunn. Vi må liksom holde oss oppdatert, hele tiden, vi må være gjennomgående tilstede; siden vi er livredd for å gå glipp av noe. Og det som forundrer meg mest, likesom det betrygger meg og egentlig gjør meg ganske glad, er at jeg synes det er så utrolig behagelig å IKKE være "på nett" en kort stund - det er så sinnsykt deilig å bare stenge verden ute, kjenne på andre inntrykk, skape seg andre forestillinger. Velge bort alt oppstyret, alt stresset. Gjøre seg selv utilgjengelig, som min kjære mor pleier å si. Det er lov. Informasjonsstrømmen og -tilførselen blir skadelidende, naturligvis, men så får man nyttiggjøre seg andre medier. Nyheter finnes fortsatt både via radio og fjernsyn, i nødstilfeller og ved akutt behov, og de er for meg mindre vanedannende. Og innvaderende. DVD-spillere funker dessuten fett for avspilling, sogar uten tilgang til imdbs kildehenvisninger. Jeg gir meg selv en stolt klapp på skulderen over bekreftelsen på at jeg ennå ikke er fullstendig avhengig. At jeg er i stand til å nyte fred, ro og gjennomført gammeldags uopplysthet for en helg. Likevel; det skal bli digg å ta en gjennomgang av helgens begivenheter når jeg er igjen oppkoblet, og å sjekke eventuelle omfangsrike nyheter på alle mine vante diskusjonsforum. Trang; ja. Prekært; nei. Og takk for det.

Yet More Common(place)

"Like this/loving you" - never saw it coming.
Oh, this me aching, breaking, bleeding, smearing lack of proper judgment. Also known as tendency to follow one's *heart* rather than one's *head*. Meaning one falls off one's heels and into heaven, on every unseemly, hopelessly, useless occasion. Ta-dah. By Scaramouche, the po(t)et, and at first glance this seemingly speaks for itself - but in fact, it was also written in reference to my blogger-anniversary. Listening to sixties' music and old Eurovision hits and all. Nope, didn't see this coming. And yup, I do write a lot about feelings and (particularly) loving these days. Strange things. I discuss relationships, but don't actually involve myself properly in one. Well, kinda - but, in order to make it more conceivable, let me quote my facebook profile: "it's complicated". I never was that much of an expert in this department. Never claimed to be, either. I'm a lady in love; that being said, I can't really act in accordance with it. Writing poems about it works better, for me, solving some of the (more distinctively subjective) problems at the same time. So I sit then, on my own, and belch forth rhyming couplets about wordless couples. Be it as it may, that I sound more and more like Max Martin and Simon Cowell. God Save the Queenie. Over here, then:

the resolution gone, wrong,
I won't be resolved
the colour schemes don't fit,
can't see the contrasts
did I understand how it would be,
did I imagine its becoming
how to prepare for the impossible,
yet seek the necessary preparations

when you are all I need,
that's how I need you, also,
more than a fact
that's remaining unconfirmed
a presence, for the moment
I am parted from
forgiven, not forgotten;
I reach out to find connection

I wonder, wonder long,
much too wonderful with you
keeping up a guessing game
whilst I am at delay with dice
will I perceive eventually
or lose myself to pure perception
am not acquainted with reactions of affect,
depening on my sole affection

craving someone's love,
never establishing a craving
constantly I seem to give
somehow not knowing what I'm giving
the pleasure in what you assert
came not to me as an assertion
exclaim no preferences in a wish
but made clear your predilection

meanwhile you are all I need
that's how I'll need you onward
more than a face
that's redrawn in weakening outlines
a present, for the momentary,
I find myself parted from
never forgotten, still forgiven,
I reach out for our connection

Uncommon interests (cos they're mine! my precious!)

Wow. One post every day for ten days in a row. "That must be a record or somethin'." Chain broken and spoiled now, anyway, but I still find it a bit impressive. Especially since I didn't even notice. Guess I'm having lots of other things on my mind. As always. Not bad, not stressful, not troubling me. However, I have all these plans to remember, courses to attend, other appointments I can't ignore, deadlines to obey, etcetera etcetera. Maybe I make too much out of it, I wonder, maybe I need to chill out a bit more and just go with the flow. Working hard often leads to hardly working. The results becoming a related consequence. I'm pretty good at that, when it comes to dealing with myself and my own theoretic ramblings only. My own agenda, I can handle. Hence, whatever's going on inside my head - of a private, personal manner - is never ever in order, nor is it designed, or following a strict schedule. This is also why I don't drive. My thoughts keep drifting off and inhabiting other, unforseen places. Whenever they find it appropriate, which doesn't necessarily mean my surroundings approve. I, on the other hand, simply stroll along; trying to keep up with my flimsy, funny, fleeting ideas. Sometimes I don't manage, and that's when I tend to seem a bit distant; in the sense of being physically, yet not at all mentally present in a particular situation. Or conflict. Just taking off, leaving my position and entering another dimension. Existence. Whatever, and not hardly as exciting as I might make it sound. At least, now you know. Nicey-nice, and don't think twice. Never think before you speak, and if others tell you to shut up - tell them back. Leave. And smile. Life is too short for having to restrain oneself, in my intendedly honest, supposedly outspoken, very unconcerned, and quite imperfect opinion. So on and so forth. And with regard to other random views on life and living it, in general: I pity Britney Spears. A lot. So embarassing, so sad, the whole, obnoxious incident hit me in my guts and has stayed there since as an unpleasant reminder of how awful the showbiz can be to its former überstars. Am thus gonna try and protect my own safe- and sanity by not reading online gossip for the next couple of days. (Promises promises, not gonna happen.) I pity folks such as Amy Winehouse, too, although her I don't even like that much. What I DO like is to go for a walk in sudden, sunshiny weather and jump along the lakeshore in a wee, tiny tee, watching the variety of happy citizens and cute, little families who all got the same urge when they discovered the summer atmosphere had returned, if only for a short glimpse. (It's over now. Cold, rainy and windy today.) We're very talented at seizing the fair weather moments over here, and making the outmost of them. Constantly. Moreover; to have coffee mocca at a cosy local pub, with friends, to throw "kitchen parties", together with mostly the same people, to watch the evenings getting darker, the city lights getting brighter, and snuggle up in bed with a hot pot of tea and something sweet. Sugary. Full of "unhealthy ingredients" I really shouldn't be worrying about. One of my favourite restaurants in Oslo put a phrase at the bottom of their menu, saying "Calories are for eating, not counting." Consent thereto indeed. As should one solely give way to constructive thoughts. And bar destructive nonsense out. Babble-y silliness is quite amusing, though. Here's a bit of poetry that I've been writing on all week, actually:

"MissUs" - for someone gone, but not for that long
By Scaramouche, the po(t)et, missing and recalling, proposing a draft of sorts.

within my memories' keep you must stay
every impression like a slow motion tape
I'll have another moment left to cherish now and then
whenever I may find the need to listen

different winds blowing on our worldly corners
sweeping recollections' dust off of my feet
mixing imaginary constellations with the truth
I revel in your smile like to a camera lens

moving slowly about, turn to your face out of focus
swaying wandering against the distance more and more
'till it won't get any further you come near
frame the tiny characteristics even blinded eyes can see

to wink at me and wave a hand or pose a frown
running through the tunnels of my secret chambers
don't know if oceans far apart would matter less
no concept of our directions or how I'd travel there

so I let you be a vague recurring thought
communicating via shaky channels give no reasons
you're a blurred image on most limited a scale
just big enough for finding comfort filling up my heart

I can still hear the bells!

a film review, no thumbs, no objctivity, lots of enthusiasm by scaramouche, the po(t)et, #1 film lover & musical fanatic

This is the story of a film that was made into a stage musical upon which another remake of the film was based. It features laundress John Travolta in drag, married to owner of a fun-articles shop Christopher Walken, a rather simple-minded man, an odd couple (to say the least!) with an overweight daughter whose consumption of hairspray bottles seems somewhat overblown, who on her hand is in love with the lead character of High School musical, here a dancer on a segregated, although extremely popular local TV show, lead by one of the X-men, featuring Mama Morton (informally known as Queen Latifa) with a blonde wig, along with a bunch of Hollywood's teenage-fanclub idols (Brittany Snow and Amanda Bynes), The King of Queen's father-in-law (Arthur!!!), Michelle Pfeiffer doing her own singing, and for the moment posing as an evil-kinievel racist who is head of the channel that hosts that extremely popular TV show, plus a wannabe-Supremes trio who are mostly present through computer animated movie posters around on house walls.

It sounds really, really absurd. And it is. But it's not at all as bad, as it might have seemed. On the contrary, it's an unbelievably well-acted, stunningly performed, amazingly sung, fabuluously funny and in a word to sum it all up: brilliant show. Albeit with a traditional, yet high-class story. (Tracy Turnblad (Blonsky) hates school, wants to quit, and instead to be on Corny Collins' TV show, which is what every other teen in town does too. She endures a series of dramatic events on the way, as she pursues becoming Miss Hairspray, launching a campaign against public racism and segregation with mentor Maybelle (Latifa), and winning the hearts of people all over the country, in addition to that of loverboy Link Larkin (Efron), finally challenging the dominion of sinister boss Velma von Tussle (Pfeiffer) AND improving the self-confidence of insecure mother Edna (Travolta), fixing the stranding relationship between Mum and Dad (Walken) and pairing up best friends Penny (Bynes) and Seaweed (Kelley) somewhere in-between.)

First of all, the original film wasn't too bad (it had Debbie Harry and Sonny Bono, come on!) and the musical that originated from it was - according to my reliable source and friend, Grete, who accompanied me to the theatre - truly terrific. Won a TONY-award, for the record, and most deservedly so. Furthermore; first, foremost and in the role of his lifetime: John Travolta isn't ridiculuous, he is utterly charming and lovable and sympathetic and he sure as hell could be a mama to me - anytime! Christopher Walken is superduper, always, especially when he dances; which, in this film, he does A LOT. These two the best on-screen couple I've seen in a loooong while and the "Moulin Rouge"-sequence with clouds and tango was to die for. The "fat girl" is, in reality, the incredibly talented, basically adorable and genuinely sweet Nikki Blonsky who can sing her rail-thin colleagues off the stage anytime. Plus, she and Travolta wear matching glitter dresses, accesorized with pink hairbands, mimicing the exact outfit that Rose wore in "Idiot's Lantern". Zac Efron, on his side, proves he can actually do something useful and get away with it more than handsomely. Snoggable indeed! James Marsden, too; Mr. Sexy Glasses; who dances like the devil, although kind-spirited as ever. Brittany Snow should get on Broadway, pronto, and stop being a bimbo. Amanda Bynes should quit Disney channel and work on her new image of a sensible self. With or without pigtails. Should team up with darling Elijah Kelley, though, I have a strong feeling she needs a sidekick to bring out the best in her - and my God, he did! Next there was Arthur; not the best character, but one of the most recognizable, he was very much like himself and proved a surprisingly amusing element. Michelle Pfeiffer is a old-style, top of the world star, and at times she outshone the rest of the cast by miles. Needless to say, I'm a fan. And whoever could play that part and not be disgusting? I don't know how the woman manages. She is gorgeous, even when she's gruesome! And she can sing! Just like the "big, blonde and (truly) beautiful" Queen Latifa, who's got a pretty name, an even prettier voice, and another one of whom this writer is now forever a really, really BIG fan(atic)!

Generally speaking, it was a trip of a lifetime, a moment to cherish, a walk to remember, a bunch of songs to have permanently stuck on one's mind for the rest of time; all in one. At the end, you're left with a sensation of the creators' wanting to take the most scary, stupid, suspicious, non-promising plot and crew they could come up with and actually work some magic to show what great craftmanshipo can do to a film, and how even the craziest of synopsis can become a dream come true. Another way of seing it is, due to fact that there are no famoud catch-phrases and hit-songs, like Phantom's "Music of the Night", they needed to come up with a context, a concept and a cast so thrilling, they could give proper colour to the otherwise superb, but slightly anonymous songs. Still, the music was rhythmic and stylish and wonderful, throughout - with one personal favourite being "I can hear the bells" - and the finalé was appropriately oversized (literally; GO TRAVOLTA!!!) and dramatic; as was the rest of the exciting film. It's stuffed with proper, good morale; say no to racism, ignore the unjust authorities, take any chance and go for it - even though people try to tell you you're not good enough, mix cultures and enjoy life, just as you are, and most importantly; BE, love and show off who you are! Proving, also, that MIKA's right: big girls are beautiful. This is, moreover, a happy musical; similar in nature to "Grease". Which means there are no heart-wrenching parting of the ways, no tear-dripping exchanging of rings, no Scotsmen to feel sorry for, in particular, and no Angels to mourn for whatsoever. Just a whole lotta pure adrenalin kicking FUN! I was jumping off my seat, I was clapping, I was cheering, I was laughing, I was shaking my head and pinching myself, trying to believe what I saw was real. And blaming myself for having been a little sceptic beforehand. That siliness was blown away, however, with the very first scene. It never returned.

I absolutely love "Hairspray", with all my heart, it's - beyond doubt - the best film of the year, it's got one of the best castings in history; you don't even have to like musicals, or watch musicals on a regular basis, to enjoy it - and hence I will recommend it to everyone. EEEVEERYY-OOONE!!! Never stop this beat!

Never Too Much Love

A bit late, but certainly not forgotten: R.I.P Luciano Pavarotti! It feels so strange that he's gone. To me, he was always a steady, seemingly everlasting musical force of legendary proportions -one of the greatest, a true master, of his genre. Someone to admire and forever remember. To honour his memory, properly, here is a clip that's become very popular online these days, showing this late, tremendous vocal magician together with some, eh, quite familiar faces. At the Pavarotti + friends concert a couple of years ago. Do notice all the banners in the audience. The screaming. Moreover, I don't think I've ever heard better singing from the composer himself. Just marvellous! Plus, they included the rock-part that's usually found on the live album only. The guitar solo, oh impossible beauty, and a very nice purple suit too. Take a close look at the drummer dressed in white, as well. Utter brilliance - from everyone involved. It apparently exists on an album as well, which I don't own but now consider buying. A moment to linger in the common consciousness; this is in my opinion the most appropriate way to show my respects for such a superb artist. Enjoy - and God speed, Luciano! You will be missed!

And thanks to Bri, for the link!

Memories of a year gone by

ANNIVERSARY- quite a few, actually. In chronological order:
This is my 275th blogpost. Today is 080907, which is a funny date. (I tend to notice things like that.) But most of all, and this is actually very important to a girl like me:

I've now been a Blog writer for - hold your breath and count to ten - ONE YEAR.

Precisely on this very day, one year ago, I assigned to Blogger.com and established what has now become Scaramouche's little world of poetry and every day-philosophy. Kinda-blog, but not entirely, is how I like to describe it. I don't know what to say, or how to define the emotions raised by such an event, especially considering how much (nonsense and ramblings, if entertaining...!) I wrote in honour of my 200th post jubilée. So, this evening, I'll limit my exclamation to a strict minimum of one sentence: it's been fantastic. Lots of fun, of course, lots of thoughts and frustration and fan-musings streaming through the html-channels; along with more or less interesting studies of my passions and interests. My frequently discussed topics will probably continue to be of interest to me and, hence, feature just as often as usually at this specific place - no big surprises there; I'm still loving Doctor Who, Queen, Kommissar Rex, Johan Harstad, Phantom, Gerry, Bryan Ferry and the lots of them, plus all the others. We're in for no big changes, nor am I'm labouring any immediate plans of editing the layout (love my Fantoft TARDIS!!), which is also why I keep the advertisements for this rather huge moment to a somewhat confined, de-emphasized, anonymous, "old-style" post of simply declaring how I do remember, but I'm not gonna go away anytime soon; so it's nothing big, really. And I wouldn't know how to celebrate it, anyways. I'm not in a big party mood. Have induldged in my favourite sin(fullnes)s, which among others are red wine, milk chocolate and nicey music. As you should know by now. That's what Scara needs, mostly and most of the time, that's Scara's extremely healthy, current source of (mental) nourishment.

I will however, bring to your common attention a few impacts Scaramouche's Stories has managed to make - on myself and the outside sphere of readers: that I'm more into poetry than ever, that I've become better at photoshop and encoding, that my mum thinks the Doctor has landed in the backyard of my hostel estate and keeps asking where he's hiding when she's visiting me; that my mum, as well as my dad and others with them, might soon be suggesting I need more hobbies which aren't related to computers/writing, that my friends think I'm suffering from sexual frustration, that it's lead some commentators to question whether my vocabulary consists mainly of small phrases like "oh well", "ah, yeah" and "but still", though hopefully that the same couple of guys have started reading my poetry and are enjoying it, that I've quit suppressing my anger against certain idiots out there (literature critics, anti-aliens, religious fanatics etc) and rather taken to bashing them through poetic (?) and explanatory (???) written material; furthermore, that my utterings in general have become more consise and focused (however in some strange directions and not always so well-expressed) - as cited by Scara herself, in one of her hours of clearer thinking; "Inspirational ideas are crazy things...", on Tuesday, January 16, 2007 - and that I've learnt to credit my sources (of inspiration) properly. Courier-style, small font, in alt gr-brackets for those who're curious. Have copyrighted myself as well, mind you. Ye pretentiouse fooul - nah! As for the remaining details, I guess I'll keep dreaming - yeah? Entitled to dream, as always. And post more. Does me good!

Just for the reminiscences, though, here's the first-ever post on what from the very start was "Scaramouche's Stories" - based on my incorporated nickname, taken from the WWRY musical by Q & B.E. - and back then had an extremely dull 'look'. For the record, my contributions counted a total of three posts that day (they were on myself, the language and Walt Whitman) of which the first - and later regarded as "unofficial" - scribbling went as follows:

Friday, September 08, 2006:

"Hello, darlings!"

...for å sitere en viss Mr. Mercury...

Nå er jeg jaggu i gang med å blogge her, men jeg tror kanskje jeg må lære meg litt mer før dette kan bli særlig avansert... la oss nå se hvordan det går!

EDIT:

Jeg mååå jo bare begynne med et Brian May-sitat!
Fra messenger'en min: "At Freddie's 60th we will all celebrate the path he trod, and be proud that we still tread it."
Fra 5. September; en forsinket bursdagshilsen! HAPPY BIRTHDAY, MR. MERCURY...miss ya!

Not many changes, no. Yet, a little more advanced now. And older. Wiser, too, hopefully. I'll finish off, tonight, by quoting a man formally known as Arnie: "I'll be back." Let the waiting be worth the while. Ciao and sleep tight!